Ori and the Will of the Wisps

Sannsynligvis verdens vakreste plattformspill.

(PressFire.no): Jeg pleier alltid å si at Metroidvania er et av grunnstoffene i gode dataspill – ikke nødvendigvis kun plattformspill med låste seksjoner som må låses opp med spesielle evner, men hvordan den bruker belønning i konkret spillmekanikk og dermed også motiverer deg med meningsfylt innhold.

Det er lite som er så pirrende som å få en ny egenskap som du vet du kan bruke på plasser du tidligere har passert. Hva er så gjemt bak den låste delen? Større kapasitet for ammunisjon? Mer helse? Et nytt spesialangrep?

Dette er nok grunnen til at sjangeren også har blitt en av de mest populære de senere årene.

Men sjelden er de vellagde som her.

Akutt fare for Stendhal-syndrom

Det visuelle utrykket er intet mindre enn enestående vakkert, som bugner over av detaljer med en nærmest bunnløs variasjon. Lyset, fargene og animasjonene minner nærmest om levende oljemalerier.

Med plattformspill pleier det å være en viss grad av gjentagende bestanddeler, som gjerne blir gjenbrukt, men i «Ori and the Will of The Wisp» ser nærmest hver minste detalj i landskapet håndlaget ut. Og det i et univers som på et tidspunkt virket å aldri ha en ende.

I det ene øyeblikket tasser du på bunnen av en frodig skog mens solstrålene trenger gjennom grenene – i det andre øyeblikket svømmer du som en delfin mellom rosa og turkise anemoner og fargerike koraller.

Man skal heller ikke undervurdere det strålende musikksporet, som nyter godt av full orkestrering. Musikken klarer å sementere flere øyeblikk på hukommelsen, både av det ubehagelige og det melankolske slaget.

Det finnes øyeblikk så nydelige at det er akutt fare for Stendhal-syndrom.

Full kontroll

Men det blir ikke den helt store plattformopplevelsen om ikke mekanikkene er interessante og kontrollsystemet føles responsivt og helst intuitivt.

Og det er ikke bare lakken som er av ypperste klasse – motorikken er silkemyk, mens plattform- og kampmekanikkene renner over av kreative krumspring. Det er litt av et arsenal med akrobatikk du tilegner deg, og det er imponerende hvor godt de har klart å gi deg en følelse av kontroll.

Det er faktisk helt essensielt, for det er mer enn én ordentlig utfordring du møter i løpet av spillet. Og selv om man garantert får seg en knyttneve i trynet med frustrasjon, så føles det stort sett alltid som ens egen feil. Imponerende er det også hvordan spillet lærer deg i å bli bedre i spillet – det som føltes uoverkommelig for tre timer siden er plutselig «enkelt».

Når du i tillegg blander inn gåter i plattformingen, gjerne som må løses mens du henger i luften over giftig vann eller pigger, så blir det fort ekstra hjerteslag og svette hender.

Men før du vet ordet av det så danser du rundt fiender og farer gjennom en rute som tidligere ikke bare var utilgjengelig, men virket fullstendig umulig for andre enn veltrente pianospillere.

Det finnes mange kreative designvalg her og noen av dem tar en uvanlig vending, hvor den tidligere fienden din plutselig er essensiell som et verktøy.

Parkour i dunkelt eventyr

Dette er rett og slett plattformkunst helt i toppsjiktet – der du til slutt må venne deg av med å tenke hvilke knapper du skal trykke, men handler på instinkt, muskelminne, intuisjon og en god dose håp.

En ting som gjør det hele ekstra spesielt er at det strukturmessig er designet for en god del frihet, hvor du ikke bare kan velge litt hvilke oppdrag du vil løse, men også at hva du vil bruke «pengene» på. Du kan oppgradere litt etter behov. Lyst på litt ekstra liv, eller et tredje ekstrahopp? Da får du spare litt valuta og besøke pusheren.

Det er også et spill som har skjønt forholdet mellom risiko og belønning – her blir du nesten alltid belønnet for å utforske. Og hele universet er strødd med sjarmtroll du vil bli kjent med, kanskje han eller hun selger deg et kart i samme slengen? Hvem vet?

Å spille «Ori and the Will of the Wisps» er som å tre inn i et oppslukende og eksotisk folkeeventyr velsignet av Studio Ghibli – og som alle eventyr har det undertoner av alvor. For i bunnen ligger det en beskjed om hvordan foreldre kan påvirke barns perspektiv på verden – og spesielt de.

Det er en fryd å spille dette mesterverket og til den som måtte føle for å samle alt i dette spillet – lykke til, men du kommer i alle fall til å ha det fantastisk moro.

«Ori and the Will of the Wisps» er ute til Xbox One (testet) og pc.

OBS! Anmelderversjonen vi har fått har hatt trøbbel med ujevn bildeflyt og problemer med lagring og checkpoint. Vi har fått løpende oppdatering om at utviklerne kjenner til problemene og jobber med fiks som skal være rundt lanseringen.

Oppsummering
Positivt
Fantastisk grafikk. Kreativt og variert spilldesign. Bunnsolid kontrollsystem. Velkomponert musikk. Unik stemning.
Negativt
En sjelden gang kan det virke utydelig hva man skal gjøre.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3