«Ninja Gaiden 4»

(PressFire.no): Det er gått 13 år siden forrige «Ninja Gaiden», og selv om hovedpersonen Ryu Hayabusa gjorde sin sedvanlige kontraktbundne opptreden i «Dead or Alive 6» i 2019, var det altså sist gang vi så ham i dagjobben sin.

Nå er Ryu tilbake i «Ninja Gaiden 4», et spill som Team Ninja har hyret inn selveste PlatinumGames til å utvikle.

Studioet har tidligere gitt oss actionklassikere som «Bayonetta» og «Metal Gear Solid Rising: Revengeance».

Hovedpersonen i dette spillet er imidlertid Yakumo, en ung ninja fra Raven-klanen, som begir seg ut på en farefull ferd gjennom et postapokalyptisk Tokyo der sort magi har senket seg over skylinen og konstant syreregn gjør byen ubeboelig for alt annet enn demoner, monstre og paramilitære styrker.

Forrige uke kom nyheten om at den tidligere Team Ninja-sjefen Tomonobu Itagaki hadde gått bort.

Som mannen bak rebooten av «Ninja Gaiden» i 2004 og «Dead or Alive»-serien, åpnet han øynene mine for hvilke høyder actionspill kunne strekke seg til.

Rockestjerneimaget hans ble også en snakkis for oss spillnytere på 2000-tallet. Han gikk alltid med skinnjakke, alltid med solbriller innendørs – om det så var på E3-messegulvet eller i promointervjuer. Han utstrålte en aura av mystikk som var både morsom og badass på samme tid. Slike personligheter er sjeldne i en stadig mer regissert, medietrent spillbransje, og nå har den én mindre.

På et personlig plan har jeg alltid hatt en forkjærlighet for de utfordrende kampsystemene, de minneverdige rollegalleriene – og ja – den uapologetiske corny sex-appealen som spillene hans var kjent for.

At hans bortgang sammenfaller med lanseringen av et nytt «Ninja Gaiden», gjorde min gjennomspilling av «Ninja Gaiden 4» vemodig.

Vemodet ble heldigvis etter hvert blandet med en stigende følelse av trygghet om at PlatinumGames og TeamNinja har gjort ære på arven etter Itagaki.

«Ninja Gaiden» er så sykt tilbake.

Dette spillet slår nemlig gnister på en måte som jeg knapt har opplevd siden «Metal Gear Solid Rising: Revengeance». PlatinumGames er tilbake i storform, og når de får leke seg i «Ninja Gaiden»-universet til Team Ninja blir det ikke bare god kjemi – det er ren alkymi.

Selv om Yakumo, som du spiller som i brorparten av spillet, er en yngre og raskere protagonist med et arsenal av nye våpen, har PlatinumGames klart å gjenopplive den presise timingen og fingerspisskontrollen jeg alltid har verdsatt i disse spillene.

Det føles som «Ninja Gaiden».

Det ble raskt tydelig for meg at de forstår hva som skiller «Ninja Gaiden» fra konkurrenter som «Devil May Cry» eller et av PlatinumGames sine egne spill, «Bayonetta», for den del. «Ninja Gaiden 4» bringer tilbake følelsen av å hele tiden danse på knivseggen mellom liv og død mens du beveger deg rundt i superfart og kirurgisk lemlester horder av demoner.

Spillet er en dødsdans der du må finne vinduer å angripe i, dukke unna, blokkere, og ikke minst parere. Kanskje våger du deg på å lade opp et superangrep også ved å holde inne Y/trekant, vel vitende om at det er høy risiko, desto større gevinst.

Hver fiende er farlig, spesielt på normal eller høyere vanskelighetsgrad, og så fort du blir overmodig er ikke veien lang til nærmeste begravelsesbyrå.

Spillet byr heldigvis på en «Hero» vanskelighetsgrad som gjør ting overkommelig hvis man virkelig sliter.

Våpnene som Yakumo har til rådighet plukker han opp én etter én gjennom historiens gang, og de blir villere og villere. 

Fra doble katanaer, til en slags sverd-paraply som kan brettes ut og brukes som drillbit rett inn i trynet på fiendene dine for å kverne dem til kjøttdeig.

Kanskje det mest oppfinnsomme våpenet er en «ninja-verktøykasse» som består av ulike kastevåpen og eksplosiver som Yakumo kaster rundt seg mot fiender både på land og i lufta.

Til felles har alle våpnene uansett at de føles helt himmelsk destruktive.

Selv om jeg ofte landet på å bruke katanaene, var det gøy å bytte frem og tilbake - spesielt når situasjonen krevde noe som var bedre til gruppekontroll eller til en spesifikk boss.

En genial twist på formelen er at du også har tilgang på et helt annet sett med ferdigheter via Yakumo sin «bloodraven form». Hold inne venstre trigger og du går inn i ravnemodus: Tenk på det som å holde nede SHIFT-knappen tastaturet.

Disse angrepene er mer destruktive og bruker av et begrenset meter som du må bygge opp, men i praksis betyr det at alle fire hovedåpen har to sett med angrep.

Jeg må også trekke frem det absolutt ekstatiske pareringssystemet som, når du treffer, føles som å vinne i lotto. Prinsippet er enkelt: Du «bare» angriper med et vanlig angrep i retning av fienden rett før de treffer deg.

Timingvinduet er imidlertid veldig snevert og vanskelig å få til – og desto mer tilfredsstillende når du får det til.

Og i det du treffer har du enda et lite tidsvindu til å følge opp med en ytterst destruktiv straffemove som så legger fienden til hogg for enda mer oppfølging. 

Og sånn fortsetter det!

Etter hvert som du lærer deg alle systemene og hvordan du kan utnytte dem, er mestringsfølelsen helt enorm. Det klør meg bare på rett sted, folkens.

Og til forskjell fra mange andre utfordrende spill ble jeg aldri irritert, bare mer gira på å naile det neste gang.

Fiendevariasjonen er forøvrig veldig god, og jeg møtte på nye motstandere helt frem til slutten av spillet.

Fiendetypene og gruppering av fiender tvinger deg også på elegant vis til å bytte taktikk. Hvis du møter en gruppe fiende vil du ha stor fordel av å bytte til staven, og i visse bosskamper er det lurt å bruke noe som gjør mer skade mot en enkelt fiende.

Apropos bossene: Så fantasifullt designet de er!

Flere av dem er gudeskikkelser som Yakumo må beseire for å oppnå målet sitt, og disse er virkelig flotte – tydelig designet med inspirasjon fra japansk folklore.

I tillegg har du diverse samurai- og ninja-motstandere som også opptrer som bosser, og en high tech stridsvogn som føltes helt ekstatisk å beseire.

Har du parert en mech med sverdet ditt noen gang? Det har jeg!

Siden dette også er vist frem i trailere tenker jeg det er greit å nevne at ja, du får også spille som Ryu Hayabusa i løpet av historien. (Forresten, Ryu, kan du røpe workout-rutinen din? Hvordan får du de armene?)

Segmentene med Ryu hviler tungt på nostalgi, og hvorfor ikke? Vi har savna fyren. 

Det var litt som å stappe føttene ned i fjorårets inngåtte vintersko: Ren komfort. 

Ikke minst var det sprøtt å komme rett fra en nylig gjennomspilling av «Ninja Gaiden 2 Black»: Overgangen føltes sømløs for meg.

Andre rollefigurer fra fortiden dukker også opp, og er fine gjensyn for fansen. Jeg hadde personlig håpet på et aldri så lite livstegn fra «Dead or Alive» gjemt inni der, og kanskje? Kanskje var det noe der. Eller så leser jeg for mye inn i ting, det kan også hende. Gi oss «Dead or Alive 7», Tecmo Koei!

Apropos «Ninja Gaiden II Black» som kom ut tidligere i år: Det så jo riktig så flott ut i Unreal 5-drakt, noe som muligens demper wow-faktoren på det visuelle i «Ninja Gaiden 4» en anelse.

Å se denne verdenen realisert med moderne grafikk hadde kanskje gjort enda større inntrykk om uten det sammenligningsgrunnlaget.

Likevel: Fra cyberpunk-skyskrapere til antikke templer, til regntunge gater som formelig bader i neonlys - spillet ser helt rått ut. Og når det attpåtil kjører såpass bra på mitt GeForce 3060-kort lover det også godt for konsollversjonene, som jeg har tilgode å prøve.

Historien i «Ninja Gaiden 4» er totalt vanvidd, selvfølgelig. Den er samtidig veldig enkel og til tider vanskelig å følge, så utrolig som det kan høres ut. Akkurat som de tidligere spillene i serien dreier det seg om ninja-klanene sine kamper mot demoniske krefter og onde tech-giganter, fortalt med det dypeste alvor.

Hadde det vært «Ninja Gaiden» hvis spillet blunket til deg og forsikret deg om at jada, dette er tåpelig, vi vet det? Nei. 

Det må ta sin egen fjollete «lore» på alvor og jeg er takknemlig for at gjengen i Platinum forstår dette.

«Ninja Gaiden 4» vet hva det er, og det er et dataspill først og fremst. Det er deg mot systemene, du må lære dem, du må mestre dem.

Det er noe jeg alltid har likt med PlatinumGames. Spillene deres, inkludert «Ninja Gaiden 4», er uapologetisk dataspillete med et fokus på å gi deg systemer som er morsomme å leke med.

Jeg forstår valget med å introdusere en ny hovedperson og la Ryu Hayabusa innta en birolle. Når det er sagt, så hadde jeg likt om Ryu sine segmenter hadde litt mer dybde, flere alternative våpen og flere komboer, for selv om gjensynet er herlig nostalgisk er det mindre dybde der enn hos Yakumo.

Jeg sier dette med forbehold om at det kan ligge ting skjult i spillets New Game+ modus som jeg bare såvidt har begynt på etter en gjennomspilling.

Her kan du jo faktisk spille gjennom hele spillet som Ryu, og da hadde det vært på sin plass å gi ham et arsenal som kan matche Yakumo sitt.

En annen, liten ting: Noen ganger er actionen så hektisk at kameraet sliter med å følge med. Dette er noe ingen spill i denne sjangeren, eller noen actionsjanger, har klart å løse. Men verdt å nevne her også.

For et comeback!

Når Ninja Gaiden først skulle vende tilbake er jeg glad for at Team Ninja hadde vidsyn nok til å oppsøke PlatinumGames for hjelp, for dette spillet har en gnist av ungdommelig energi som du sjelden ser, selv i denne hyperaktive sjangeren.

Spillet lykkes på alle fronter: Som fortsettelse på «Ninja Gaiden»-serien er den akkurat det jeg trengte, som en fornyelse av actionsjangeren er det den største vitaminsprøyta siden «Bayonetta 2», og som spillopplevelse er det blant en av årets beste. Jeg håper vi får flere spill nå.

Du må sjekke ut «Ninja Gaiden 4».