Mitt spillår: Thomas Christoffersen

(PressFire.no): Jeg har vært gjennom en god del spennende spill i år, såpass mange og varierte at jeg ikke egentlig har noe problem med å lage en liste. Problemet er imidlertid at de varierer såpass i opplevelse at det føles litt feil å rangere dem.

De lar seg liksom ikke sammenligne. Dessuten bidrar ofte både positive og negative inntrykk til å forme meninger og erfaringer, så på en måte er det på sin plass at hele året må oppsummeres – godt som vondt.

Derfor: Min liste over 2017s største åpenbaringer.

- Jeg har en kjedelig familie

Ingenting er mer gledelig enn å dumpe borti gullkorn når jeg saumfarer digre spillbiblioteker som Steam og PSN. «What Remains of Edith Finch» er kanskje den største overraskelsen i år, en fortelling som dykker inn og ut av spillsjangere og stilformer mens du traverserer et familietre av eksentriske mennesker.

Utrolig stemningsfullt og rørende. Utrolig gøy å utforske - med rammer som hele tiden tøyes for å tilpasse seg utsnittet av familien.

- Jeg er ikke den gamle og usympatiske fisen jeg trodde jeg var

«Last Day of June» er kanskje totalt sett et av de beste spillopplevelsene jeg har hatt på veldig lenge. En fantastisk rørende historie brettet inn i en fortelling om tap, skyldfølelse og hvor langt vi er villige til å gå for å rasjonalisere og reparere. At dette minner meg om «Brothers - A Tale of Two Sons» burde være anbefaling nok.

- Noen serier blir bare bedre og bedre

Har egentlig ikke en dritt å utsette på «Persona 5». Ikke bare det klart beste spillet i serien, men et spill som går milevis for å møte deg på halvveien ved å framheve alt som er kult med sjangeren og undergrave alt som suger.

Et knallkult innskudd, med et av tidenes beste lydspor. Nevnte jeg at lydsporet var helt fantastisk?

- Ingen overdrev når de skrøt av «Undertale»

Yep. It's good.

- Alle overdrev når de skrøt av «Horizon: Zero Dawn»

En jaktmark som handler mindre om de organiske omgivelsene som blir penslet og romantisert, og mer om det evinnelige jaget etter inngjerda kartmarkører. Overkomplisert på alle de verste områdene; underutviklet på de stedene det kunne ha skilt seg ut.

Mulig jeg har gått lei hele sjangeren.

- Hvor «Resident Evil» «RE7: Biohazard» faktisk er

Jeg liker å grave meg ned under steiner noen ganger. Jeg liker å bli overrasket. Jeg liker å ikke ha forventninger. «Resident Evil 7» inneholder alt det jeg vil ha i et godt «Resident Evil»-spill - med alt det måtte innebære av grøss og spillklisjeer. Plusspoeng for fantastisk lyddesign og tilhørende stemmeskuespill. Gnager seg fast i hjernebarken og gir masse deilig gåsehud og mareritt.

- Noen utviklere spesialiserer seg på innertiere

Supergiant Games er fortsatt en av de beste indieaktørene på markedet. Jeg tror ikke jeg klarer å elske dem noe sterkere etter at de slapp «Pyre». Om de slår seg sammen med Klei om et prosjekt tror jeg faktisk jorden kommer til å eksplodere. Minner meg på at jeg må spille «Bastion» igjen før den tid kommer.

- Ikke alle spørsmål trenger svar

Jeg elsker «Nier: Automata» for alle de rare spørsmålene det stiller om teknologi og bevissthet. Som med det forrige tilskuddet i serien vokser opplevelsene på deg lenge etter at du har lagt ned håndkontrollen.

Det er innholdsrikt på overraskelser og vendinger. Slutter aldri å utvikle historien sin, med en rulletekst som viser seg å bare være én av mange fortellertekniske virkemidler. Kryptisk og kanskje litt pretensiøst - men herlighet så deilig det er å bli stilt for rett og måtte reflektere over livet noen ganger.

- Jeg elsker valgets kval

For meg er en stor fellesnevner i spill jeg liker tyngden på valgene du må ta. Spill med tydelige ringvirkninger. Brettspill har alltid vært et steg foran på den fronten, i og med at mekanikk og konsekvenser ofte ligger åpent foran deg.

Joda, jeg kan kanskje ikke påvirke et terningkast direkte, men et godt brettspill lar meg påvirke oddsene mine og sørge for at terningen ikke er siste skanse men heller én av mange brosteiner jeg må legge. «Hand of Faith 2» slår sammen det analoge og digitale på best tenkelige måte, og lar meg i tillegg justere sjansespillet gjennom en hjemmesnekra kortstokk av eventyr og oppdagelser. Perfekt.

- Jeg hater å bli lurt

Jeg snakker om «Maize», et spill med like mange nevneverdige øyeblikk som det er plass til i en tradisjonell trailer. Snodig hvordan de greiene der henger sammen. Terningkast null.

- Arkadespill er fortsatt relevante

Housemarque liker små slipp. Ofte går de under den kollektive radaren, andre ganger blir de rett og slett glemt. På en annen side er det ingen som er like gode på å lage et godt Housemarque-spill som Housemarque selv. De hadde to slipp i år – «Matterfall» og «Nex Machina». Førstnevnte er gøy, sistnevnte er fantastisk.

Du mister kanskje ikke hele søndager til noen av dem. Men for et herlig poengjag etter highscore-lista, er det ingenting som slår det neonfargede partikkelregnet og retrowave-musikken i bakgrunnen her.

- Noen ganger er mer av det samme skikkelig, skikkelig ålreit

Jeg ser på deg, «Divinity: Original Sin 2». Årets tidssluk.

- Det er helt greit å være stor og stygg

Survival horror har en fantastisk evne til å oversette grøsseren til et format som føles unikt for mediet. «The Evil Within 2» kroppsliggjør formularet ved å la deg føle skrekken på kroppen. Når alle ressurser er hellige føler du bomskuddene på kroppen og alle feilstegene du gjør. Du blir mer anspent jo mindre marginene blir. Og når spillet virkelig etterstreber å ligge i det sjiktet, får du en opplevelse som føles skummel på en veldig reell måte, ikke bare gjennom overfladisk gåsehud som følge av filmatiske klisjéer. Synd resten av spillet er så himla oppblåst og vimsete.

Oh well.

- Cyberpunk er en fantastisk setting når den er gjennomført

De beste Cyberpunk-historiene er de som skildrer univers hvor enestående teknologisk framgang møter en degradering av samfunnet. Moral og etikk blir alltid grumsete når kunstig intelligens og bevissthet møter hverandre i døra - kanskje spesielt i tilfellet til «Observer», som pakker det hele inn i en grotesk tankevekker av et skrekkspill. Treigt og litt kjedelig - men uendelig fascinerende.

- Noen klassikere er klassikere av en grunn

Jeg lastet ned en oppusset versjon av «Windjammers». Herlighet for en perle. Kanskje et av de aller beste konkurransespillene jeg vet om.

- Ingenting overgår de barnlige gledene

Det slår meg at jeg verdsetter spill på et langt mer teknisk nivå nå enn når jeg var barn.

Måten jeg har distansert meg gjør det enklere å prate om spill på et teknisk og objektivt nivå, men det har utestengt meg som følelsesmenneske. Leken er liksom borte. Derfor er jeg uendelig takknemlig til VR, som faktisk har klart å slå litt gnister i meg igjen. Ikke fordi jeg har blitt en stor optimist, men fordi oppdagelsesreisen har blitt reell igjen.

Jeg sitter med den nostalgiske følelsen fra når tradisjonell 3D-spill var i mote på midten av nittitallet - en ny æra av konsepter som skal inn i fingrene. Dessuten er det noe supersjarmerende med hvordan utviklere sitter i hver sine isolerte bobler for å finne ut av hvordan vi skal snakke om og interagere med dette nye grensesnittet.

Du finner alt fra forferdelig idiotiske implementasjoner til helt geniale løsninger på problemer. Det er gøy å føle på de kontrastene igjen hva spilldesign angår, i motsetning til den homogene kopipastaen som ofte dominerer de største delene av markedet. Kan ikke vente til jeg begynner å ta alt for gitt igjen.