Annonse
Annonse
Mitt spillår: Jostein Hakestad

Mitt spillår: Jostein Hakestad

3:57
15:35
Utvikler
Utgiver
Slippdato
Plattformer
15:35
3:57

I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.

(PressFire.no): På podcasten vår Rad Crew liker vi å lage lister, så her skal jeg snakke om et utvalg av spill jeg virkelig likte og spill som skuffa meg dette året.

La oss begynne med å rive av plasteret: Her er tre av spillene som skuffa meg:


Tre skuffelser

Legg ned faklene og høygaflene. «Destiny 2» er ikke et dårlig spill. Faktisk er det meste forbedret siden det forrige spillet. Det har et langt mer generøst belønningssystem, bedre oppdrag, og en bedre historie. Jeg hadde det veldig moro så lenge det varte.

Dessverre tørker opplevelsen opp etter du har testa raidet, og du sitter ikke igjen med noe særlig stor vilje til å fortsette. Bungie kaller ikke «Destiny 2» for et MMO, men det er definitivt det spillerne tenker på det som. Og som et MMO er det tynne saker. 

På toppen av dette har du Bungie som stadig lover bot og bedring til spillerne, men fortsetter å tråkke i baret med skjulte XP-restriksjoner, dårlig kommunikasjon med fansen og en ganske tynn ekspansjon. Det gjør meg ikke spesielt keen på å hoppe tilbake inn i det, på tross av alle forbedringene fra det forrige spillet. 

Da «Star Wars Battlefront» kom i 2015 likte jeg det ganske godt, men jeg savnet en enspillermodus. Jeg var derfor ganske håpefull da EA kunngjorde at oppfølgeren skulle rette på mangelen av innhold med en historiedel og mye mer flerspillerinnhold i oppfølgeren. 

Gleden skulle vise seg å være kortvarig, da «Star Wars Battlefront 2» ble som det ble: En kort og oppstykket historie som ikke egentlig lar deg spille som skurkene, slik det ble reklamert for.  

Også har du hele det kjipe progresjonssystemet i flerspilleren, som ikke bare kan fikses ved å ta vekk muligheten for å kjøpe seg fri. Den er fundamentalt skakkjørt. Synd! Jeg får gå tilbake til å spille «TIE Fighter» og «Dark Forces».

En av tankene jeg hadde i hodet mens jeg satte i gang med «Middle Earth: Shadow of War» var: «Hvorfor er Shelob sexy?» Hvorfor får jeg oppdrag av en sexy FHM-modell versjon av edderkoppen Shelob? Det var et illevarslende tegn på hva jeg hadde i vente.

Men hvordan kan et spill som egentlig bare forbedrer på alle kjernemekanikkene sine være en skuffelse? Jo, ved å ha en totalt uinteressant historie og kjipe lootbox-mikrotransaksjoner (i et enspiller-spill!) som forpurrer opplevelsen. 


Det virker som Warner Bros-gjengen har blitt forgifta av ringen slik Bilbo Baggins gradvis ble mot slutten av livet sitt. Hvordan de fikk en så kjedelig historie ut av et så elsket og velkjent univers er virkelig en gåte. Tolkien spinner fort nok i grava til å gi elektrisitet til en hel by. 

Det er fremdeles moro å kverke orker over en lav sko, men det hjelper ikke når innpakningen er så kjedelig og spillet til tider føles som det er mobilspill som ønsker å suge mest mulig penger ut av deg. 


Og nå, tre spill jeg virkelig likte!

Å få meg til å virkelig like et spill i «Dark Souls»-stilen er noe utviklerne i Team Ninja fortjener ros for, for jeg har tilgode å bli virkelig fengslet av verken det spillet eller «Bloodborne» selv om jeg absolutt anerkjenner at de er kvalitetsspill. 

Den hyperkinetiske og ultrapresise volden som «Nioh» tilbyr, derimot, er definitivt min kopp te. Det føles som om «Dark Souls» og «Ninja Gaiden» hadde en baby, og resultatet var «Nioh». 
Den vanvittige variasjonen av våpen og kampmanøvre du kan utføre i dette spillet er svimlende stor, og slutter aldri å være gøy å utforske.

Bosskampene er brutale, slik de skal være i denne sjangeren, men det er moro å eksperimentere med alle de ulike måtene du kan angripe hver situasjon på. 

Det største mesterstykket spillet gjør er å inkludere «Gears of War» sin «active reload»-mekanikk på en helt briljant måte for å tilføre en unik og tilfredsstillende flyt i kampene. Team Ninja er tilbake!

Nivådesignet er kanskje ikke like raffinert som det i «Bloodborne», men her er det kampene som har fokus, og jaggu er det ikke noe av den beste actionen du kan få i hele 2017.

«Breath of the Wild» ikke mitt favoritt-«Zelda», det er nemlig fremdeles «The Wind Waker», men dette er jammen ikke langt unna. Verdenen som ligger for dine føtter i dette spillet er vill, vakker, og farlig. Du spiller etter dens regler, ikke dine egne. Et lite feilsteg, og du er død. 


Rundt hver fjelltopp skjuler det seg alltid noe interessant, og spillet respekterer deg som spiller såpass mye at du ofte må finne ut av problemer og gåter helt på egenhånd. Likevel er det så godt designet at du aldri går deg helt vill eller stoppe opp. 

Det er en herlig fornøyelsespark Nintendo har laget her, med så mye å oppdage! Det får heller være at spillet har en mangelfull historie når det gir deg en så magisk sandkasse å utforske. Nintendo har satt en ny standard for spill med store, åpne verdener. Alle andre må tilbake til tegnebrettet.

«Horizon Zero Dawn» forteller en historie om dommedag som jeg aldri vil glemme, om krigeren Aloy som oppdager litt etter litt hvordan menneskene som kom før henne etterlot planeten i den tilstanden den nå befinner seg. 


Fyttigrisen så spennende det er! Spillet er det beste fra to verdener: sylskarp historiefortelling fra mer lineære spill, kombinert med en utrolig lekker åpen verden befolket av teknologisk primitive menneskestammer, robotdinosaurer og vår heltinne, selvsagt.

Måten spillet forteller historien sin på minner meg faktisk litt om måten spill som «Gone Home» gjør det, ved å lede deg langs et spor av narrative brødsmuler og hele tiden gi det små biter av informasjon som gjør at du vil vite mer.

«Horizon Zero Dawn» har både noen av de mest hjerteskjærende og de mest oppløftende øyeblikk jeg har opplevd i et spill på lenge, og Ashly Burch er ypperlig som stemmen til den jordnære superheltinnen Aloy som sprer godhet og rettferdighet hvor enn hun går. 

Spillets aller sterkeste kort er at det også fungerer som en advarende moralfortelling om menneskelig hubris, teknologibransjen og kunstig intelligens - kanskje den beste fortellingen i sitt slag siden «Terminator 2». Det er faktisk ganske banebrytende science fiction på toppen av det hele!


Også er det sykt moro å drepe robotdinosaurer, så klart. Utvidelsespakken er ikke så verst, den heller!

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Mitt spillår: Jostein Hakestad

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum