(PressFire.no): La oss ta tilståelsen først - fjorårets nyttårsforesett om å spille mindre «Dota 2» og «PUBG» ble overhodet ikke innfridd.
Det betyr ikke at jeg forsvant i chicken dinner-tåka, men fikk heldigvis med meg noen virkelige høydare i løpet av året.
2018 vil for meg bli husket som året hvor noen svært etterlengtede utgivelser faktisk klarte å levere til forventningene, og i enkelte tilfeller faktisk overgå dem.
Og det begynte med en smell – det svorske «Iconoclasts» er ambisiøst i dybde, historiefortelling og i spilldesign. Slikt blir vanskelig å justere forventninger når et spill har blitt knadd på i åtte år. Heldigvis føyer dette seg i rekken bak spill som aldri gikk seg bort på veien.
Februar fulgte opp med et gjensyn med en gammel flamme – den nye versjonen av «Shadow of the Colossus» - spillet som fremdeles gjør meg mo i knærne og tryller fram gåsehud over hele kroppen. Det kunne blitt kleint om Bluepoint Games ikke klarte å finne magien på veien, men her er opplevelsen intakt – og det i moderne drakt. Om du missa det første det på PS2 eller PS3, så er dette en fantastisk anledning som ikke krever retrobriller.
Kort tid etter sto visuelt vakre og mystiske «Fe» på programmet – et spill hvor utforskning har hovedrollen og heldigvis har interessant tilnærming til frihet innenfor rammene.
Kort etter kom dessverre året først skuffelse for undertegnede. Som enorm fan av «Sid Meyers Pirates!», «Monkey Island»-serien og alt med piratgreier på skjerm kunne «Sea of Thieves» vært spillet som vant meg i løpet av den første timen. Slik gikk det ikke. Rare-folka har mange fantastisk gode idéer, men har glemt den aller viktigste – hvorfor man skal gidde å spille det. Mangelen på progresjon er pinlig fraværende og sandkassen er for tom. Nå håper jeg andre stjeler idéer fra «Sea of Thieves» og lager noe som treffer som en kanonkule i magen. Måtte ordne fix ved å se ferdig hele «Black Sails».
Årets kanskje mest imponerende gjensyn ble med Kratos og «God of War» i april – som åpenbart har lagt fra seg et macho markeringsbehov og frieri til seksualfrustrerte tenåringsgutter. Man må jo bare ta hatten av for hvordan Santa Monica Studios har klart å gjenoppfinne seg selv etter det som var i ferd med å bli en temmelig klein midtlivskrise. Rett og slett en redningsaksjon jeg unner dem.
Ikke mange månedene på hælene av norrøn-eventyret med Kratos var det mye spenning rundt «Spider-man» fra Insomniac Games, som viste seg å være alt de fleste håpte på. Det står nå som en bauta i moderne spillhistorie, sammen med «Arkham»-spillene, som hvor mye kvalitet som kan komme om riktige spillskapere får gehør for drømmeprosjektet sitt for en legendarisk merkevare. Her er det mye kjærlighet i polygonene.
Men hvis det dirra i lufta rundt «Spider-Man» - så holdt verden pusten før årets mest etterlengtede spill ble sluppet. Undertegnede hadde imidlertid spent, men noe rolig puls før slippet av Red Dead Redemption 2». En prøverunde noen uker før lanseringen gjorde at jeg var sikker på at det var noe spesielt i vente. Det ble også en unik og fantastisk kulturopplevelse – og det på tross av et klønete kontrollsystem og temmelig middelmådig skytefølelse. Årets største spillopplevelse og den klart beste fra Rockstar Games noensinne.
Men da må det også nesten bare gå nedover.
Jeg var nok ikke den eneste som ventet på «Darksiders III» med en sunn blanding av håp, men også sunn skepsis. Serien som ble solgt i konkursbo og hvor oppfølgeren åpenbart er smidd på budsjett, men med mye viljet og noen dråper kjærlighet. Det viste seg å bli en mild skuffelse – ikke en videreføring av glimrende «Darksiders II», men heller ikke en katastrofe. Samtidig kan man si at det ikke er nok i et så fantastisk spillår som 2018 viste seg å være.
Årets overraskelse kom da «Subnautica» plutselig ble delt ut gratis og jeg endelig fikk prøvd det – det etter at Erik hadde gnåla om det i åtte måneder. Det viste seg at han hadde rett – for det viste seg å være et nydelig stykke elektronisk kultur. Et viktig spill for å vise alle overlevelsessimulatorene hvor mye mer interessant det blir om det hele rammes inn med en historie – i tillegg til noen lette strøk med ordentlig spilldesign.
Til slutt ble romjulen brukt for å dekke over litt dårlig samvittighet – «Brother: A tale of two sons». Det tok noen år, men nå har jeg endelig fått kryssa det av. Ikke like hardtslående som legenden, men definitivt en fin interaktiv tolkning av «Brødrene Løvehjerte». Ser på det som en slags oppvarming til «A way out» - kanskje neste jul - om noen år.
Dette året skal jeg spille litt mindre «Dota 2» og «PUBG», slutte å drikke, gå ned ti kilo, redde snøleoparden fra utryddelse og ordne opp i det politiske klimaet. Det er viktig å love mange ting, så klarer man kanskje én av dem. Ønsk meg lykke til!