Annonse

Metroid: Other M

Lever ikke helt opp til arven.

Metroid: Other M

Lever ikke helt opp til arven.
3:57
15:16
Utvikler
Team Ninja
Utgiver
Nintendo
Slippdato
3. september 2010
Plattformer
Wii
Annonse
15:16
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

Det var mange som stilte seg kritisk til dette nyeste eventyret til Samus Aran, etter at Nintendo hadde annonsert et samarbeid med Team Ninja om «Metroid: Other M». Utviklerne bak «Ninja Gaiden» og «Dead or Alive» hadde med andre ord noen store sko å fylle, spesielt tatt i betraktning at Metroid-serien har prestert utrolig godt både som plattformspill i 2D og førstepersonsskytere i full 3D.

«Metroid» er blant de største og viktigste seriene Nintendo eier, ikke bare på grunn av det høye kvalitetsnivået serien representerer, men også fordi den lar utviklerne utforske deler av galaksen og bransjen verken Mario eller Link har evnen til.

Så hva skjer når du parer de kontroversielle utviklerne bak «Dead or Alive Xtreme Beach Volleyball» med den romvante dusørjegeren Samus Aran?

Hva skjer når utviklere med talent innenfor digitale pupper og svette lår, grov objektivering, spretten fysikk og provoserende polygoner får slippe til for å fortelle historien til en av spillhistoriens mest respekterte og ukrenkelige spillheltinner?

SELVDESTRUKTIV OG LITE SELVSIKKER

«Metroid»-serien har aldri vært veldig verbal med hvordan den formidler fortellingen sin, noe utviklerne har snudd totalt på hodet her. «Other M» er en personlig fortelling hvor vi får innblikk i Samus sine tanker om ansvar, vennskap og følelser. Spillet prøver å være et klissete drama, en thriller og et science fiction-eventyr på én gang, så det er ikke så rart at Samus selv virker utilpass der hun står, stakkarslig og hjelpeløs, blant all den tragiske dialogen og de langtrukne, melankolske filmsekvensene.

Det er ikke noe å legge skjul på: Dette er ikke et veldig passende format for heltinnen vår. Ikke nødvendigvis fordi presentasjonen tradisjonelt sett har vært mer tilbakeholden, men fordi utførelsen rett og slett virker påtvunget og unødvendig. Dårlig manus og forferdelig dialog smigrer henne ikke akkurat som spillfigur, og det er lite med portrettet jeg får til å stemme overens med det vi har sett henne prestere tidligere.

Strippet for selvtillit og handlekraft, dustete rasjonaliseringer, følelsesladede monologer, påtvungne tilbakeblikk – det er innlysende at noen har vært ekstremt gira på å introdusere så mye materiale som overhodet mulig, før de satte seg ned og skildret personligheten bak den ikoniske røde og gule drakten.

Det at serien er på vei mot noe mer filmatisk, er innlysende. Spillet bruker mindre av det som er særegent for spill til å formidle fortellingen lenger – nå tettes alle hull kun med dialog og filmsekvenser.

Men sannheten er at selv om «Other M» introduserer mer narrativt kjøtt på beinet enn alle de andre spillene i serien sammenlagt, ligger det også et morsomt spill gjemt her. Tittelen mangler kanskje enkelte kjennemerker og elementer i forhold til tidligere, men Nintendo og Team Ninja leverer fortsatt en knallbra opplevelse tro mot «Metroid»-navnet.

PÅ GODT OG VONDT

«Other M» har en lang vei å gå når det kommer til ren atmosfære, og er således ikke i nærheten av nivået til verken «Super Metroid» eller «Metroid Prime». Følelsen av total isolasjon i et ukjent miljø har forsvunnet i og med at Samus nå slår seg sammen andre mennesker – selv om det å farte rundt alene, finne hemmeligheter og avdekke nye områder fortsatt er et gledelig høydepunkt.

Et av de mer geniale trekkene gjort i forbindelse med dette er å sette spillet på en etterlatt romstasjon, komplett med holografiske naturområder og kunstige biosfærer.

Spillet har med andre ord visuell variasjon og stort omfang, og bruker samtidig settingen til å konstruere noen morsomme, velkjente scenarioer samt nye, innovative utfordringer.

«Other M» utspiller seg kort sagt som et «Metroid Prime»-spill i tredjeperson, men et hvor du sømløst kan bytte synsvinkel og se det hele fra øynene til Samus. Mange av manøvrene avhenger faktisk av å kunne skifte perspektivet på denne måten, og må brukes i både gåteløsning og for å granske omgivelsene.

Fiendene er fryktelig uinspirerte rent visuelt sett, men har en del spennende konsepter som hindrer dem fra å være kjedelige motstandere i kamp. Hopper du unna angrep i siste liten får du muligheten til å fyre av et gratis, fulladet skudd fra kanonen din, samtidig som desorienterte fiender er mottagelige for noen akrobatiske angrepssekvenser.

Legg til utilgivelig timing og lynraske, hensynsløse monstre, så får du et «Metroid»-spill som er betraktelig vanskeligere enn før – og et som legger fokus på teknikk og reflekser. Bossene har takket være dette funnet et perfekt kompromiss mellom de enkle og fortrolige ideene fra Super Mario og de beinharde, ofte sadistiske kampene fra «Ninja Gaiden».

VARIERT OG TROVERDIG

Men spillet er selvsagt ikke vanskelig kun av de rette grunnene. Kontrollene gjør operasjoner til tider vanskelig da de er i seriøs mangel på en god analogspak, mens overbærende, grafiske effekter og vinkler til tider gjør bildet uoversiktlig. På en annen side er teknologien overraskende godt utviklet, og det å skifte perspektiv og kameravinkel går sømløst og naturlig – uavhengig om det er deg eller spillet som gjør det.

Som spiller får du naturligvis ikke tilgang til alt utstyret ditt fra starten av. Dette er en god, gammel konvensjon som hører med oppskriften, og også litt av grunnen til hvorfor utforskning generelt sett har vært så givende og spennende. Denne gangen føles imidlertid designet relativt kunstig og tilgjort, da et samarbeid med tidligere kolleger tvinger Samus til å adlyde formell protokoll og få godkjenning før hun kan låse opp egenskapene sine.

I kontekst med historien har dette for det meste negative implikasjoner, siden hun faktisk allerede er i besittelse av alt utstyret sitt. På sitt mest tolererbare innebærer vrien et enkelt forbud mot bruk av superbomber i fare for skade på de ustabile omgivelsene.

På sitt verste betyr det at du må slite deg gjennom irriterende gimmicker og vanskeligheter, kun i vente på et tilfeldig klarsignal fra sjefen om at bruk av for eksempel varmeskjold nå plutselig er greit.

Det kan høres ut som flisespikkeri, men når serien tidligere har prestert å sette lista så enormt høyt rundt akkurat dette med å hekle sammen håndfaste belønninger med utforskning og vekst, er det vanskelig ikke å bli skuffet når «Other M» bestemmer seg for å diktere hva og r, uten noen forutsigbar eller logisk forklaring.

«Metroid: Other M» er stappet til randen med stilige actionsekvenser, spennende fiender og morsom plattforming. De fantastiske «Morph Ball»-sekvensene er tilbake som aldri før, og det er vanskelig å se på opplevelsen som noe annet enn en rettmessig bærer av «Metroid»-navnet.

Spillet er drevet i større grad av et ønske om å effektivisere designet, samt styre det inn mot en mer historiefokusert affære. Det er synd at utviklerne har tvunget på en såpass utadvent og skjør personlighet på den legendariske dusørjegeren vår, for det er absolutt ikke her spillets styrke ligger.

Styrken til serien har alltid ligget i subtilitet og elegant, logisk spilldesign. «Metroid: Other M» er verken et steg frem eller tilbake, men heller et til siden – et morsomt eksperiment og et bevis på hvor godt man kan utnytte en spillplattform.

NB! «Metroid: Other M» lanseres til Nintendo Wii den 3. september.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Lever ikke helt opp til arven.
Metroid: Other M
Thomas Christoffersen

Det var mange som stilte seg kritisk til dette nyeste eventyret til Samus Aran, etter at Nintendo hadde annonsert et samarbeid med Team Ninja om «Metroid: Other M». Utviklerne bak «Ninja Gaiden» og «Dead or Alive» hadde med andre ord noen store sko å fylle, spesielt tatt i betraktning at Metroid-serien har prestert utrolig godt både som plattformspill i 2D og førstepersonsskytere i full 3D.

«Metroid» er blant de største og viktigste seriene Nintendo eier, ikke bare på grunn av det høye kvalitetsnivået serien representerer, men også fordi den lar utviklerne utforske deler av galaksen og bransjen verken Mario eller Link har evnen til.

Så hva skjer når du parer de kontroversielle utviklerne bak «Dead or Alive Xtreme Beach Volleyball» med den romvante dusørjegeren Samus Aran?

Hva skjer når utviklere med talent innenfor digitale pupper og svette lår, grov objektivering, spretten fysikk og provoserende polygoner får slippe til for å fortelle historien til en av spillhistoriens mest respekterte og ukrenkelige spillheltinner?

SELVDESTRUKTIV OG LITE SELVSIKKER

«Metroid»-serien har aldri vært veldig verbal med hvordan den formidler fortellingen sin, noe utviklerne har snudd totalt på hodet her. «Other M» er en personlig fortelling hvor vi får innblikk i Samus sine tanker om ansvar, vennskap og følelser. Spillet prøver å være et klissete drama, en thriller og et science fiction-eventyr på én gang, så det er ikke så rart at Samus selv virker utilpass der hun står, stakkarslig og hjelpeløs, blant all den tragiske dialogen og de langtrukne, melankolske filmsekvensene.

Det er ikke noe å legge skjul på: Dette er ikke et veldig passende format for heltinnen vår. Ikke nødvendigvis fordi presentasjonen tradisjonelt sett har vært mer tilbakeholden, men fordi utførelsen rett og slett virker påtvunget og unødvendig. Dårlig manus og forferdelig dialog smigrer henne ikke akkurat som spillfigur, og det er lite med portrettet jeg får til å stemme overens med det vi har sett henne prestere tidligere.

Strippet for selvtillit og handlekraft, dustete rasjonaliseringer, følelsesladede monologer, påtvungne tilbakeblikk – det er innlysende at noen har vært ekstremt gira på å introdusere så mye materiale som overhodet mulig, før de satte seg ned og skildret personligheten bak den ikoniske røde og gule drakten.

Det at serien er på vei mot noe mer filmatisk, er innlysende. Spillet bruker mindre av det som er særegent for spill til å formidle fortellingen lenger – nå tettes alle hull kun med dialog og filmsekvenser.

Men sannheten er at selv om «Other M» introduserer mer narrativt kjøtt på beinet enn alle de andre spillene i serien sammenlagt, ligger det også et morsomt spill gjemt her. Tittelen mangler kanskje enkelte kjennemerker og elementer i forhold til tidligere, men Nintendo og Team Ninja leverer fortsatt en knallbra opplevelse tro mot «Metroid»-navnet.

PÅ GODT OG VONDT

«Other M» har en lang vei å gå når det kommer til ren atmosfære, og er således ikke i nærheten av nivået til verken «Super Metroid» eller «Metroid Prime». Følelsen av total isolasjon i et ukjent miljø har forsvunnet i og med at Samus nå slår seg sammen andre mennesker – selv om det å farte rundt alene, finne hemmeligheter og avdekke nye områder fortsatt er et gledelig høydepunkt.

Et av de mer geniale trekkene gjort i forbindelse med dette er å sette spillet på en etterlatt romstasjon, komplett med holografiske naturområder og kunstige biosfærer.

Spillet har med andre ord visuell variasjon og stort omfang, og bruker samtidig settingen til å konstruere noen morsomme, velkjente scenarioer samt nye, innovative utfordringer.

«Other M» utspiller seg kort sagt som et «Metroid Prime»-spill i tredjeperson, men et hvor du sømløst kan bytte synsvinkel og se det hele fra øynene til Samus. Mange av manøvrene avhenger faktisk av å kunne skifte perspektivet på denne måten, og må brukes i både gåteløsning og for å granske omgivelsene.

Fiendene er fryktelig uinspirerte rent visuelt sett, men har en del spennende konsepter som hindrer dem fra å være kjedelige motstandere i kamp. Hopper du unna angrep i siste liten får du muligheten til å fyre av et gratis, fulladet skudd fra kanonen din, samtidig som desorienterte fiender er mottagelige for noen akrobatiske angrepssekvenser.

Legg til utilgivelig timing og lynraske, hensynsløse monstre, så får du et «Metroid»-spill som er betraktelig vanskeligere enn før – og et som legger fokus på teknikk og reflekser. Bossene har takket være dette funnet et perfekt kompromiss mellom de enkle og fortrolige ideene fra Super Mario og de beinharde, ofte sadistiske kampene fra «Ninja Gaiden».

VARIERT OG TROVERDIG

Men spillet er selvsagt ikke vanskelig kun av de rette grunnene. Kontrollene gjør operasjoner til tider vanskelig da de er i seriøs mangel på en god analogspak, mens overbærende, grafiske effekter og vinkler til tider gjør bildet uoversiktlig. På en annen side er teknologien overraskende godt utviklet, og det å skifte perspektiv og kameravinkel går sømløst og naturlig – uavhengig om det er deg eller spillet som gjør det.

Som spiller får du naturligvis ikke tilgang til alt utstyret ditt fra starten av. Dette er en god, gammel konvensjon som hører med oppskriften, og også litt av grunnen til hvorfor utforskning generelt sett har vært så givende og spennende. Denne gangen føles imidlertid designet relativt kunstig og tilgjort, da et samarbeid med tidligere kolleger tvinger Samus til å adlyde formell protokoll og få godkjenning før hun kan låse opp egenskapene sine.

I kontekst med historien har dette for det meste negative implikasjoner, siden hun faktisk allerede er i besittelse av alt utstyret sitt. På sitt mest tolererbare innebærer vrien et enkelt forbud mot bruk av superbomber i fare for skade på de ustabile omgivelsene.

På sitt verste betyr det at du må slite deg gjennom irriterende gimmicker og vanskeligheter, kun i vente på et tilfeldig klarsignal fra sjefen om at bruk av for eksempel varmeskjold nå plutselig er greit.

Det kan høres ut som flisespikkeri, men når serien tidligere har prestert å sette lista så enormt høyt rundt akkurat dette med å hekle sammen håndfaste belønninger med utforskning og vekst, er det vanskelig ikke å bli skuffet når «Other M» bestemmer seg for å diktere hva og r, uten noen forutsigbar eller logisk forklaring.

«Metroid: Other M» er stappet til randen med stilige actionsekvenser, spennende fiender og morsom plattforming. De fantastiske «Morph Ball»-sekvensene er tilbake som aldri før, og det er vanskelig å se på opplevelsen som noe annet enn en rettmessig bærer av «Metroid»-navnet.

Spillet er drevet i større grad av et ønske om å effektivisere designet, samt styre det inn mot en mer historiefokusert affære. Det er synd at utviklerne har tvunget på en såpass utadvent og skjør personlighet på den legendariske dusørjegeren vår, for det er absolutt ikke her spillets styrke ligger.

Styrken til serien har alltid ligget i subtilitet og elegant, logisk spilldesign. «Metroid: Other M» er verken et steg frem eller tilbake, men heller et til siden – et morsomt eksperiment og et bevis på hvor godt man kan utnytte en spillplattform.

NB! «Metroid: Other M» lanseres til Nintendo Wii den 3. september.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Metroid: Other M

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode