Annonse
Marvel's Avengers
Dette har du sett før, men det er likevel forbausende gøy.

Marvel's Avengers

Dette har du sett før, men det er likevel forbausende gøy.
10:13
17:45
Utvikler
Crystal Dynamics
Utgiver
Square Enix
Slippdato
Plattformer
PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X, Stadia, Windows
Annonse
17:45
10:13

(PressFire.no): Fans kan puste lettet ut. «Avengers» er et helt ok spill. Men er det også noe for de som digger Super’n og Bats?

I gamle dager ble det jevnlig laget filmer som gikk under samlebetegnelsen «vehicles» («kjøretøy»). Det var filmer som hadde som hovedformål å vise frem en etablert filmstjerne og gi fansen noe å kose seg med heller enn å sikte mot å lage en best mulig film. «Avengers» er en slik film. Nei, kremt, et slikt spill.

Dere får unnskylde den lille glippen, det er nemlig så mange filmsekvenser og så mye scripting at det er lett å glemme at dette faktisk er et spill. Men heldigvis, inne i det som på kino ville vært den usleste Marvel-filmen hittil, skjuler det seg et et ganske dypt og til dels underholdende spill.

Førsteinntrykket som bommer

Åpningen (som de med beta-tilgang allerede har sett) setter dessverre en ganske så dissonant tone. Man styrer fan-girl Kamala Khan gjennom et ørkesløst clickNtalk-scenario, før byen eksploderer og man i korte sekvenser får styre Avengers-gjengen etter tur.

Denne første runden er, som i en mengde andre spill, en innledning, en opptakt og en lærebok. Og, akkurat som alle andre ganger man har spilt igjennom en slik, er det ingen av knappekomboene som fester seg. L1+R1 for å tordenklappe? Vent litt, var det hold L2 og trykk X? Eller var det Thor som hadde den funksjonen?

I retrospekt, etter å ha spilt en god del timer i det «egentlige» spillet, er denne åpningen fullstendig meningsløs. Det er ikke vanskelig å skjønne hva utvikler Crystal Dynamics forsøker på, dette er en helt standard presentasjon av figurene, og skal sette stemningen for resten av spillet. Det er bare det at figurene allerede er noen av de mest kjente på planeten Jorden (men som hverken ligner eller høres ut som sine filmatiske brødre og søstre), og at stemningen ikke matcher det du senere skal igjennom uansett. Jeg innrømmer glatt at jeg etter innledningen dunket kontrolleren hardt i gulvet og ropte «makan til skit!»

Jeg trengte en middag og litt luft før jeg orket meg tilbake til saccosekken. Og da går det så mye bedre. Vi er tilbake med frøken Khan — eller Ms. Marvel som hun etter hvert blir kjent som — som tar på seg å samle bandet igjen for nok en gang å redde verden. Ting har nemlig gått helt skeis etter den lille hendelsen på broen: Avengers er spredd for alle vinder, superhelter er fy, og verden kontrolleres i praksis av den slemme AIM-organisasjonen.

Faller ikke langt fra stammen

De som mener å ha hørt om noe lignende har helt rett, dette er plottet i Pixars «Incredibles», eller Marvels egen «X-Men» for den saks skyld. Men det er ikke så farlig, denne spilleren sluttet ganske fort å bry seg om hvorfor Khan måtte gjøre ditt eller datt, det var mye morsommere å finne ut hvordan.

I denne «egentlige» innledningen er det tydelig at utvikler Crystal Dynamics drar kraftig på «Tomb Raider»-spillene sine. Khan hopper, sniker og utforsker som en mini-Lara, og flere av mekanismene er hentet rett ut av «Tomb Raider»-rebooten. For en gammel Lara-fan er det nesten litt trist når det er over, og den oppdragsbaserte delen starter.

Med utgangspunkt i Avengers’ gamle Heli-carrier skal man via et «war table» plukke oppdrag som driver historien fremover. Jeg fikk kraftige vibber fra «Lego Marvel Super Hero»-spillene, noe som er helt på en snurr, for «Avengers» satser på en ganske humørløs opplevelse. Jada, flere av figurene lirer av seg blødmer i actionfilm-stil, men morsomt er det jo ikke. Stemningen er gjennomgående dyster, og det kler for så vidt historien godt, mens det som sikkert er tenkt som litt lettlivede pustepauser bare blir platt. Vel vel, dårlige oneliners er en standardingrediens i slike produksjoner, så det er kanskje helt på sin plass at de er her.

Oppdragene veksler mellom å være for én helt eller en gjeng av dem. I flerspillerdelen av spillet kan andre hoppe inn og samspille, mens kunstig intelligens styrer hjelperne i solo. Noen oppdrag er åpne med en gang, mens andre må låses opp enten via historien eller ved å gå opp i nivå. Man kan fritt* hoppe mellom historie og flerspillerdel, men siden flerspillerdelen inneholder elementer fra slutten av historien bør de som bryr seg om slikt holde seg unna. [*Vel, det er ikke så fritt som det påstås, etter å ha forsøkt en flerspiller-runde var det klin umulig å komme seg tilbake til historien. Det var muligens et menyvalg jeg ikke klarte å finne, men i så fall er det vanvittig godt gjemt. En reboot fikk meg tilbake til historiemodusen.]

Loot-bokser essensielle

Ved siden av å faktisk klare oppdragene er oppgradering av stats det viktigste. Akkurat slik vi har sett det i utallige andre spill åpner vi loot-bokser (ikke de som kan kjøpes), finner rare, legendary og epic utstyr, «ressurser» som booster forskjellige stats, sjonglerer hvilket utstyr vi til enhver tid har med, og kjøper nytt og skinnende fra selgere i de forskjellige basene. For å få lagt labbene på spesialutstyr må vi ta sideoppdrag for to av de gjengene som kjemper mot AIM, og stige i gradene hos dem.

Dette kommer til å ta tid. For å bygge et helt team av min-maxede helter som ruler i flerspill må man bruke fryktelig mange timer. Og på sitt merkelige vis er dette kanskje det mest fascinerende med «Avengers». Bortsett fra at figurene er Avengers(!) så er selve spillopplevelsen helt standard.

Hadde dette vært no-name-figurer hadde dette vært et av svært mange like spill: solid håndverk, men uten snev av briljans. Det er derfor morsomt at mikrofiklingen med stats og utstyr gir det hele en god del mer dybde.

Under marsjen får man raskt en favorittfigur. Og en man hater. La meg si det slik: jeg kommer aldri til å spille med Iron Man igjen. Det er sikkert mine fingre det er noe galt med, men å finstyre den røde metallfjompen mens han flyr er alt for vrangt. Et av de tidlige oppdragene heter festlig nok «Alone against AIM» med Iron Man som eneste helt. Jeg har ikke for vane å rope til skjermen, men der skjedde det ofte.

Trøbbelet blir heller ikke mindre av små timingproblemer i angrepskontrollene, i tillegg til merkelige one-shottings fra AIMs roboter. Jeg aner ikke om dette er bugs eller om det rett og slett er meningen at man skal slite så mye (før figuren er maxet), men frustrerende var det. Husets co-pilot, som vanligvis liker å skratte høyt når slikt skjer for så å suse igjennom samme bane på null komma svisj, klagde heldigvis på det samme. Når 13-åringen ankommer middagen et kvarter for sent med verdens sureste geip er det bare å spørre: - Avengers?

Å runde dette spillet på mer enn «normal» krever mye trening.

Et vell av innhold

Når historien er gjennomspilt gjenstår alt det andre. Og det er mye. Store oppdrag for en full squad, side-oppdrag, challenges (oppdatert daglig), og hemmeligheter gjemt omkring i banene. For ikke å snakke om all oppgraderingen av figurene, inkludert nye moves. At spillet ikke støtter sofa-coop er helt tullete, og sannsynligvis en avgjørelse tatt av salgsavdelingen.

Om man har en gjeng å spille med blir dette innmari gøy, ellers kan man håpe at det er nok spillere der ute til at du får selskap. I nødsfall er spillets kunstige intelligens faktisk ikke så verst, så å spille med flere figuerer som eneste menneske er helt ok. Og om du har oppdaterte figurer kan du fort være den som redder gjengen fra et ydmykende nederlag.

Som helhet er «Marvel’s Avengers» litt pussig. Historiedelen er gjennomscriptet, men manuset fremstår som noe man har smurt sammen av forskjellige velprøvde deler uten at det henger helt sammen. Når fremdriften, for en vanlig spiller som ikke kan sitte i timevis i strekk, også stykkes opp av de stadige rundene med krigsbordet og valg av oppdrag så ender den underliggende fortellingen som resultatet av et nattlig møte mellom en kenguru og en puddel.

Man kan mistenke at enspillerdelen har lidd under at endgame er for flere spillere, men for de av oss som uansett ikke bryr seg så veldig om fortellinger i spill er dette egentlig uvesentlig. Så lenge man er forberedt på at «Avengers» ikke er noe «Last of Us» går det helt fint.

Mekanikken er en samling av ting vi har sett før, skrudd sammen av fagfolk. Den geniale arkitekten har ikke vært med på teammøtene for dette prosjektet, men de gjenværende ingeniørene, snekkerne, elektrikerne og malerne har gjort alt etter boka. Det er fullt mulig å pirke og kalle «Avengers» uspennende og litt flatt. Sluttproduktet er likevel solid og kan spilles i svært mange timer uten at man går lei. Fra tid til annen er det greit å konsumere rene industriprodukter også.

For Marvel-fans er dette et must, en godtebutikk man kan snafse seg igjennom i lang tid fremover. Men en ting lurer jeg virkelig på: hva er det med alle dartskivene som henger over alt?

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Det er forbausende gøy å levle figurene og virkelig streve for å nedkjempe AIM. Og — god gammeldags Avengers-denging går aldri av moten.
Negativt
Vi har sett alt før, de to spillmodusene henger dårlig sammen, og mange oppdrag er små variasjoner over samme tema.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Dette har du sett før, men det er likevel forbausende gøy.
Marvel's Avengers
Jørgen Kirksæther

(PressFire.no): Fans kan puste lettet ut. «Avengers» er et helt ok spill. Men er det også noe for de som digger Super’n og Bats?

I gamle dager ble det jevnlig laget filmer som gikk under samlebetegnelsen «vehicles» («kjøretøy»). Det var filmer som hadde som hovedformål å vise frem en etablert filmstjerne og gi fansen noe å kose seg med heller enn å sikte mot å lage en best mulig film. «Avengers» er en slik film. Nei, kremt, et slikt spill.

Dere får unnskylde den lille glippen, det er nemlig så mange filmsekvenser og så mye scripting at det er lett å glemme at dette faktisk er et spill. Men heldigvis, inne i det som på kino ville vært den usleste Marvel-filmen hittil, skjuler det seg et et ganske dypt og til dels underholdende spill.

Førsteinntrykket som bommer

Åpningen (som de med beta-tilgang allerede har sett) setter dessverre en ganske så dissonant tone. Man styrer fan-girl Kamala Khan gjennom et ørkesløst clickNtalk-scenario, før byen eksploderer og man i korte sekvenser får styre Avengers-gjengen etter tur.

Denne første runden er, som i en mengde andre spill, en innledning, en opptakt og en lærebok. Og, akkurat som alle andre ganger man har spilt igjennom en slik, er det ingen av knappekomboene som fester seg. L1+R1 for å tordenklappe? Vent litt, var det hold L2 og trykk X? Eller var det Thor som hadde den funksjonen?

I retrospekt, etter å ha spilt en god del timer i det «egentlige» spillet, er denne åpningen fullstendig meningsløs. Det er ikke vanskelig å skjønne hva utvikler Crystal Dynamics forsøker på, dette er en helt standard presentasjon av figurene, og skal sette stemningen for resten av spillet. Det er bare det at figurene allerede er noen av de mest kjente på planeten Jorden (men som hverken ligner eller høres ut som sine filmatiske brødre og søstre), og at stemningen ikke matcher det du senere skal igjennom uansett. Jeg innrømmer glatt at jeg etter innledningen dunket kontrolleren hardt i gulvet og ropte «makan til skit!»

Jeg trengte en middag og litt luft før jeg orket meg tilbake til saccosekken. Og da går det så mye bedre. Vi er tilbake med frøken Khan — eller Ms. Marvel som hun etter hvert blir kjent som — som tar på seg å samle bandet igjen for nok en gang å redde verden. Ting har nemlig gått helt skeis etter den lille hendelsen på broen: Avengers er spredd for alle vinder, superhelter er fy, og verden kontrolleres i praksis av den slemme AIM-organisasjonen.

Faller ikke langt fra stammen

De som mener å ha hørt om noe lignende har helt rett, dette er plottet i Pixars «Incredibles», eller Marvels egen «X-Men» for den saks skyld. Men det er ikke så farlig, denne spilleren sluttet ganske fort å bry seg om hvorfor Khan måtte gjøre ditt eller datt, det var mye morsommere å finne ut hvordan.

I denne «egentlige» innledningen er det tydelig at utvikler Crystal Dynamics drar kraftig på «Tomb Raider»-spillene sine. Khan hopper, sniker og utforsker som en mini-Lara, og flere av mekanismene er hentet rett ut av «Tomb Raider»-rebooten. For en gammel Lara-fan er det nesten litt trist når det er over, og den oppdragsbaserte delen starter.

Med utgangspunkt i Avengers’ gamle Heli-carrier skal man via et «war table» plukke oppdrag som driver historien fremover. Jeg fikk kraftige vibber fra «Lego Marvel Super Hero»-spillene, noe som er helt på en snurr, for «Avengers» satser på en ganske humørløs opplevelse. Jada, flere av figurene lirer av seg blødmer i actionfilm-stil, men morsomt er det jo ikke. Stemningen er gjennomgående dyster, og det kler for så vidt historien godt, mens det som sikkert er tenkt som litt lettlivede pustepauser bare blir platt. Vel vel, dårlige oneliners er en standardingrediens i slike produksjoner, så det er kanskje helt på sin plass at de er her.

Oppdragene veksler mellom å være for én helt eller en gjeng av dem. I flerspillerdelen av spillet kan andre hoppe inn og samspille, mens kunstig intelligens styrer hjelperne i solo. Noen oppdrag er åpne med en gang, mens andre må låses opp enten via historien eller ved å gå opp i nivå. Man kan fritt* hoppe mellom historie og flerspillerdel, men siden flerspillerdelen inneholder elementer fra slutten av historien bør de som bryr seg om slikt holde seg unna. [*Vel, det er ikke så fritt som det påstås, etter å ha forsøkt en flerspiller-runde var det klin umulig å komme seg tilbake til historien. Det var muligens et menyvalg jeg ikke klarte å finne, men i så fall er det vanvittig godt gjemt. En reboot fikk meg tilbake til historiemodusen.]

Loot-bokser essensielle

Ved siden av å faktisk klare oppdragene er oppgradering av stats det viktigste. Akkurat slik vi har sett det i utallige andre spill åpner vi loot-bokser (ikke de som kan kjøpes), finner rare, legendary og epic utstyr, «ressurser» som booster forskjellige stats, sjonglerer hvilket utstyr vi til enhver tid har med, og kjøper nytt og skinnende fra selgere i de forskjellige basene. For å få lagt labbene på spesialutstyr må vi ta sideoppdrag for to av de gjengene som kjemper mot AIM, og stige i gradene hos dem.

Dette kommer til å ta tid. For å bygge et helt team av min-maxede helter som ruler i flerspill må man bruke fryktelig mange timer. Og på sitt merkelige vis er dette kanskje det mest fascinerende med «Avengers». Bortsett fra at figurene er Avengers(!) så er selve spillopplevelsen helt standard.

Hadde dette vært no-name-figurer hadde dette vært et av svært mange like spill: solid håndverk, men uten snev av briljans. Det er derfor morsomt at mikrofiklingen med stats og utstyr gir det hele en god del mer dybde.

Under marsjen får man raskt en favorittfigur. Og en man hater. La meg si det slik: jeg kommer aldri til å spille med Iron Man igjen. Det er sikkert mine fingre det er noe galt med, men å finstyre den røde metallfjompen mens han flyr er alt for vrangt. Et av de tidlige oppdragene heter festlig nok «Alone against AIM» med Iron Man som eneste helt. Jeg har ikke for vane å rope til skjermen, men der skjedde det ofte.

Trøbbelet blir heller ikke mindre av små timingproblemer i angrepskontrollene, i tillegg til merkelige one-shottings fra AIMs roboter. Jeg aner ikke om dette er bugs eller om det rett og slett er meningen at man skal slite så mye (før figuren er maxet), men frustrerende var det. Husets co-pilot, som vanligvis liker å skratte høyt når slikt skjer for så å suse igjennom samme bane på null komma svisj, klagde heldigvis på det samme. Når 13-åringen ankommer middagen et kvarter for sent med verdens sureste geip er det bare å spørre: - Avengers?

Å runde dette spillet på mer enn «normal» krever mye trening.

Et vell av innhold

Når historien er gjennomspilt gjenstår alt det andre. Og det er mye. Store oppdrag for en full squad, side-oppdrag, challenges (oppdatert daglig), og hemmeligheter gjemt omkring i banene. For ikke å snakke om all oppgraderingen av figurene, inkludert nye moves. At spillet ikke støtter sofa-coop er helt tullete, og sannsynligvis en avgjørelse tatt av salgsavdelingen.

Om man har en gjeng å spille med blir dette innmari gøy, ellers kan man håpe at det er nok spillere der ute til at du får selskap. I nødsfall er spillets kunstige intelligens faktisk ikke så verst, så å spille med flere figuerer som eneste menneske er helt ok. Og om du har oppdaterte figurer kan du fort være den som redder gjengen fra et ydmykende nederlag.

Som helhet er «Marvel’s Avengers» litt pussig. Historiedelen er gjennomscriptet, men manuset fremstår som noe man har smurt sammen av forskjellige velprøvde deler uten at det henger helt sammen. Når fremdriften, for en vanlig spiller som ikke kan sitte i timevis i strekk, også stykkes opp av de stadige rundene med krigsbordet og valg av oppdrag så ender den underliggende fortellingen som resultatet av et nattlig møte mellom en kenguru og en puddel.

Man kan mistenke at enspillerdelen har lidd under at endgame er for flere spillere, men for de av oss som uansett ikke bryr seg så veldig om fortellinger i spill er dette egentlig uvesentlig. Så lenge man er forberedt på at «Avengers» ikke er noe «Last of Us» går det helt fint.

Mekanikken er en samling av ting vi har sett før, skrudd sammen av fagfolk. Den geniale arkitekten har ikke vært med på teammøtene for dette prosjektet, men de gjenværende ingeniørene, snekkerne, elektrikerne og malerne har gjort alt etter boka. Det er fullt mulig å pirke og kalle «Avengers» uspennende og litt flatt. Sluttproduktet er likevel solid og kan spilles i svært mange timer uten at man går lei. Fra tid til annen er det greit å konsumere rene industriprodukter også.

For Marvel-fans er dette et must, en godtebutikk man kan snafse seg igjennom i lang tid fremover. Men en ting lurer jeg virkelig på: hva er det med alle dartskivene som henger over alt?

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Marvel's Avengers

Positivt
Det er forbausende gøy å levle figurene og virkelig streve for å nedkjempe AIM. Og — god gammeldags Avengers-denging går aldri av moten.
Negativt
Vi har sett alt før, de to spillmodusene henger dårlig sammen, og mange oppdrag er små variasjoner over samme tema.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode