Lost Planet 2

Straffer deg der det gjør vondt og belønner deg når du ikke bryr deg.

Nivået på tredjepersons actionspill har de siste årene har vært formidabel. Bare i fjor flyttet «Uncharted 2: Among Thieves» og «Batman: Arkham Asylum» grensene for hva vi kan forvente fra genren.

«Lost Planet 2» konkurrerer ikke direkte med noen av de nevnte titlene, men fokuserer heller på intens skyting og boss-kamper. I så måte føles det som en interaktiv tidsmaskin tilbake til når supervanskelige japanske skytespill var en større del av spillverdenen.

Og det har også innvirkning på vanskelighetsgraden. «Lost Planet 2» er nemlig langt ifra noe enkelt spill.

Nå er jeg riktignok en av dem som er kritisk til at spill blir enklere og enklere. Hva er poenget om utfordringene og mestringsfølelsen uteblir fullstendig?

Men samtidig er mestringsfølelsen en av hjørnesteinene i en god spillopplevelse. Det å levere utfordringer uten frustrasjon er en vital del av spilldesign, og er den ikke gjort riktig kan det gå virkelig så galt.

FORKURS INGENIØR SOM TERSKEL

Her bommer «Lost Planet 2» på flere punkter, noe som gjør at tålmodigheten slår sprekker.

Ett av punktene der det svikter er et sjekkpunkt- og lagringssystem som er så lite medgjørlig at du sannsynligvis ender opp med å spille lange seksjoner om igjen og om igjen.

Spillet består av seks episoder hvor hver av dem består av flere kapitler. Hvert kapittel består så igjen av flere oppdrag og i hvert oppdrag har du flere sjekkpunkter som du kan åpne selv. Hvert oppdrag fungerer også som et slags sjekkpunkt.

Hver gang du dør vil du gjenopplives ved siste sjekkpunkt, men det rare er at det aldri lagres ved sjekkpunktet, så når du går tom for muligheter til å gjenopplives må du faktisk begynne fra starten av kapittelet, noe som kan være ganske langt tilbake.

Som jordbæret på toppen blir det som regel også vanskeligere på slutten av et kapittel, noe som gjør det ekstra festlig å måtte begynne helt fra starten av igjen. Kombinerer du dét med at spillet kan være nådeløst utfordrende på normal vanskelighet grad, så har du en tikkende frustrasjonsbombe som venter på å eksplodere.

En annen grunn til at det er så vanskelig er at det ikke alltid er lett å forstå hva oppgaven du skal løse innebærer. I kaoset av et overkomplisert og ulogisk kontrollsystem krysset med overveldende mengde informasjon, er det lett å gå glipp av vesentlige detaljer om oppgaven.

At skulderknappene brukes til å snu figuren 90 grader og at du må holde start-knappen inne for å helbrede føles klossete.

Men alt er ikke håpløst - «Lost Planet 2» har en interessant mulighet for å samarbeide med tre andre spillere via nettet. Du har også muligheten for å spille sammen med en kompis i stua di, men dessverre har utvikleren bare spandert på deg en fjerdedel av skjermen.

Resten av halvdelen din brukes til et kart du ikke kan skru av og dermed er skjermen så liten at det er nesten umulig å se fienden og det blir dermed en tilnærmet ubrukelig funksjon.

LOST IN 2006

Et manglende dekningssystem er også med på å gjøre at spillet føles fire år for seint ute.

Kampsituasjonene er ganske intense og ofte tar jeg meg selv i å tenke instinktivt at jeg må søke dekning.

Styrken i spillet er de store boss-kampene, som noen ganger kan minne om de store kjempene i «Shadow of the Colossus».

Det må brukes spesielle teknikker eller skytes på spesifikke området for å bekjempe dem og krever ofte litt prøving og feiling, noe spillet stort sett gir litt rom for.

Men dessverre er det for få av disse kjempene og for store deler av spillet består av å skyte ned horder med vanlige fiender i relativt små og uinteressante områder. For et oppdrag kan foregå på et ganske kort og lite område før du er ferdig, noe som resulterer i mye venting på lasting av neste seksjon.

Samtidig snubler spillet gjennom en historie som det tar lang tid å forstå omfanget av og som mangler evne til å holde interessen pirret, og selv da er det nærmest bare en unnskylding for å ha et rammeverk til spillet.

I sentrum av historien er det en tydelig samfunnskommentar med miljøvern og kloning som sentrale elementer, men den klossete måten den fortelles på gjør det håpløst å bry seg.

Det er definitivt spor av et interessant univers i spillet, men mangelen på fortellerevne eller vilje gjør at det blir som å spise flatbrød når magen knurrer som en ulv i brunst.

«Lost Planet 2» føles flere år for seint ute, og selv om spillet har en fin mulighet for å spille opp til fire spillere i samarbeid via nettet, så finnes det flere spill på markedet som er langt bedre.

Og selv om utvikleren hadde klart å lage et lagringssystem som kunne fungert i enighet med vanskelighetsgraden så er det fremdeles bare et middelmådig spill i bunnen.

PS: Spillet lanseres 11. mai til PlayStation 3, PC og Xbox 360. Vi har anmeldt PS3-versjonen.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3