Annonse

Little Nightmares

Nydelig med en liten dæsj gåsehud.

Little Nightmares

Nydelig med en liten dæsj gåsehud.
3:57
9:45
Utvikler
Tarsier Studios
Utgiver
Bandai Namco Entertainment
Slippdato
28. april 2017
Plattformer
Windows, PlayStation 4, Xbox One, Switch
Annonse
9:45
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Jeg har spilt altfor mange dårlige skrekkspill, og sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, til å bli spesielt begeistret over sjangeren som helhet.

Det som starter med et gåsehudfremkallende premiss faller ofte offer for gjennomskuelig kameraføring, eksplosive lydeffekter og overivrig eksposisjon. Men det finnes jo også mange unntak.

Da for eksempel «Resident Evil 7» gjenoppfant seg selv tidligere i år, var det ved å gå tilbake til noe grunnleggende ved frykten og angstens natur: Å være sårbar og hjelpeløs og overmannet av situasjonens betingelser, ute av stand til å gjøre noe annet enn å flykte.

Norskutviklede «Among the Sleep» er et annet eksempel, hvor konseptet om hjelpeløshet tas helt ut, og spilleren inntar rollen som et spedbarn.

Slik er det også i «Little Nightmares»: Det er barnet i oss som får gjennomgå. Og det viser seg å resultere i rimelig ekle greier.

Ikke helt skrekk

Likevel kvier jeg meg for å putte «Little Nightmares» i skrekkspillbåsen.

I skoa på en liten jente i signalgul regnfrakk plasseres du i et skittent og forvridd univers som har lite til felles med vårt eget - og som istedenfor BØ, blod og gørr er spekket med forstyrrende kulisser.

Det er i første omgang omgivelsene man beveger seg gjennom som danner det primære gysningsgrunnlaget; et maleri på veggen, udefinerbare silhuetter, et rom oversvømt av fillete, slitte sko.

Til rådighet har du en lighter og noen essensielle kroppslige funksjoner: Snike, løpe, gripe. Med disse verktøyene forekommer det raskt at målet er ukomplisert nok – å komme seg til helvete vekk derfra – og det helst uten å bli sett.

Ja, for man er ikke alene i dette lille marerittet. Og selskapet er kort sagt makabert.

Tim Burton i kjøttkverna

Det beste jeg nå kan si om «Little Nightmares» kunne jeg egentlig si med én gang jeg begynte å spille: Her liker jeg ikke å være.

Ettersom man spiller som et lite barn fremstår alt av sirlig designede objekter – stoler, bord, kasseroller, kofferter, dører – som truende og potensielt dødelige størrelser. Og tilstedeværelsen av noe annet ligger og vaker med et halvåpent øye fra første minutt.

På samme tid tar det ikke lang tid før man innser, og her skal jeg være forsiktig med ikke å røpe noe, at stoler og bord tross alt bare er virkemidler. Substansen i marerittet utgjøres heller av de – eller det – som puster og stønner, som stavrer og klår.

En rask kikk på bildene i anmeldelsen røper sin del av magien.

Det er noe Tim Burtonsk  («Nightmare Before Christmas», «Corpse Bride») over hele stilretningen i «Little Nightmares», en detaljrikdom og håndfasthet som sender tankene til animasjonsteknikker fra fortiden.

I motsetning til de mer eller mindre naivistiske universene til Tim Burton er det derimot en gjennomgående desperasjon i både figurer og kulisser som preger Tarsier Studios fluktfantasi. Evig forfall lurer i hver krinkelkrok, lukten av råttent kjøtt siver nærmest ut av skjermen.

Det er en styggvakker estetisk prestasjon, og den fortjener mye av æren for inntrykkene som dannes underveis.

Spillutvikleren som tankeleser

En hovedutfordring ved å lage spill er å forstå hvordan spilleren vil agere i en gitt situasjon. Ønsker man å legge opp til thrilleraktige, planlagte sekvenser som i «Little Nightmares», er det essensielt å balansere på hårsbredden mellom kontekstuelle hint, spillerkontroll og manus.

For en som er spillvant fungerer dette stort sett bra. Jeg skjønner når jeg ikke har noe annet valg enn å løpe, eller når jeg i hui og hast må benytte meg av spesifikke objekter for å overleve.

Tarsier Studios har gjort en god jobb med å gjøre disse kravene tydelige nok, uten å henfalle til det overtydelige.

På samme tid er det i disse sekvensene, og de mest ambisiøse av dem, at det kan bli akkurat litt for utydelig hva man bør gjøre. Ikke utydelig nok til at det går helt i stampe, men utydelig nok til at spenningen avtar et par hakk for hver gang man feiler.

Det er en evinnelig nøtt å knekke i spillsammenheng. Ved andre forsøk er jo ikke den opprinnelige situasjonen like skummel. Ved tredje forsøk desto mindre.

Ved fjerde - kanskje til og med frustrerende.

Men ettersom man gradvis jobber seg gjennom den ene uhyrlige situasjonen til den andre – og den lille jenta i regnfrakk gjennomgår sin egne uhyrlige utvikling – klarer jeg ikke å vektlegge disse situasjonene for mye.

Jeg lar meg dessuten gjennomgående imponere av det nøye sammensatte skrekkabinettet som det hele tar sted i, for ikke å snakke om de vederstyggelige og forunderlige skapningene som befolker det.

Det er Tim Burton gjennom kjøttkverna, ispedd akkurat passe smart gåteløsning. Det er «jeg vil egentlig ikke bevege meg videre, men jeg vet at jeg må – og jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre».

«Little Nightmares» er rett og slett godt håndverk. Bare husk å holde tunga rett i munnen.

«Little Nightmares» er ute til PS4 (testet), Xbox One og Windows.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Nydelig figur- og miljødesign, sømløs veksling mellom panikk og gåteløsning, subtilt gåsehudfremkallende uten å ty til billige virkemidler.
Negativt
Enkelte partier krever bare akkurat litt for mye fingerspissferdighet til å holde flyten gående.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Nydelig med en liten dæsj gåsehud.
Little Nightmares
Daniel Guanio

(PressFire.no): Jeg har spilt altfor mange dårlige skrekkspill, og sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, til å bli spesielt begeistret over sjangeren som helhet.

Det som starter med et gåsehudfremkallende premiss faller ofte offer for gjennomskuelig kameraføring, eksplosive lydeffekter og overivrig eksposisjon. Men det finnes jo også mange unntak.

Da for eksempel «Resident Evil 7» gjenoppfant seg selv tidligere i år, var det ved å gå tilbake til noe grunnleggende ved frykten og angstens natur: Å være sårbar og hjelpeløs og overmannet av situasjonens betingelser, ute av stand til å gjøre noe annet enn å flykte.

Norskutviklede «Among the Sleep» er et annet eksempel, hvor konseptet om hjelpeløshet tas helt ut, og spilleren inntar rollen som et spedbarn.

Slik er det også i «Little Nightmares»: Det er barnet i oss som får gjennomgå. Og det viser seg å resultere i rimelig ekle greier.

Ikke helt skrekk

Likevel kvier jeg meg for å putte «Little Nightmares» i skrekkspillbåsen.

I skoa på en liten jente i signalgul regnfrakk plasseres du i et skittent og forvridd univers som har lite til felles med vårt eget - og som istedenfor BØ, blod og gørr er spekket med forstyrrende kulisser.

Det er i første omgang omgivelsene man beveger seg gjennom som danner det primære gysningsgrunnlaget; et maleri på veggen, udefinerbare silhuetter, et rom oversvømt av fillete, slitte sko.

Til rådighet har du en lighter og noen essensielle kroppslige funksjoner: Snike, løpe, gripe. Med disse verktøyene forekommer det raskt at målet er ukomplisert nok – å komme seg til helvete vekk derfra – og det helst uten å bli sett.

Ja, for man er ikke alene i dette lille marerittet. Og selskapet er kort sagt makabert.

Tim Burton i kjøttkverna

Det beste jeg nå kan si om «Little Nightmares» kunne jeg egentlig si med én gang jeg begynte å spille: Her liker jeg ikke å være.

Ettersom man spiller som et lite barn fremstår alt av sirlig designede objekter – stoler, bord, kasseroller, kofferter, dører – som truende og potensielt dødelige størrelser. Og tilstedeværelsen av noe annet ligger og vaker med et halvåpent øye fra første minutt.

På samme tid tar det ikke lang tid før man innser, og her skal jeg være forsiktig med ikke å røpe noe, at stoler og bord tross alt bare er virkemidler. Substansen i marerittet utgjøres heller av de – eller det – som puster og stønner, som stavrer og klår.

En rask kikk på bildene i anmeldelsen røper sin del av magien.

Det er noe Tim Burtonsk  («Nightmare Before Christmas», «Corpse Bride») over hele stilretningen i «Little Nightmares», en detaljrikdom og håndfasthet som sender tankene til animasjonsteknikker fra fortiden.

I motsetning til de mer eller mindre naivistiske universene til Tim Burton er det derimot en gjennomgående desperasjon i både figurer og kulisser som preger Tarsier Studios fluktfantasi. Evig forfall lurer i hver krinkelkrok, lukten av råttent kjøtt siver nærmest ut av skjermen.

Det er en styggvakker estetisk prestasjon, og den fortjener mye av æren for inntrykkene som dannes underveis.

Spillutvikleren som tankeleser

En hovedutfordring ved å lage spill er å forstå hvordan spilleren vil agere i en gitt situasjon. Ønsker man å legge opp til thrilleraktige, planlagte sekvenser som i «Little Nightmares», er det essensielt å balansere på hårsbredden mellom kontekstuelle hint, spillerkontroll og manus.

For en som er spillvant fungerer dette stort sett bra. Jeg skjønner når jeg ikke har noe annet valg enn å løpe, eller når jeg i hui og hast må benytte meg av spesifikke objekter for å overleve.

Tarsier Studios har gjort en god jobb med å gjøre disse kravene tydelige nok, uten å henfalle til det overtydelige.

På samme tid er det i disse sekvensene, og de mest ambisiøse av dem, at det kan bli akkurat litt for utydelig hva man bør gjøre. Ikke utydelig nok til at det går helt i stampe, men utydelig nok til at spenningen avtar et par hakk for hver gang man feiler.

Det er en evinnelig nøtt å knekke i spillsammenheng. Ved andre forsøk er jo ikke den opprinnelige situasjonen like skummel. Ved tredje forsøk desto mindre.

Ved fjerde - kanskje til og med frustrerende.

Men ettersom man gradvis jobber seg gjennom den ene uhyrlige situasjonen til den andre – og den lille jenta i regnfrakk gjennomgår sin egne uhyrlige utvikling – klarer jeg ikke å vektlegge disse situasjonene for mye.

Jeg lar meg dessuten gjennomgående imponere av det nøye sammensatte skrekkabinettet som det hele tar sted i, for ikke å snakke om de vederstyggelige og forunderlige skapningene som befolker det.

Det er Tim Burton gjennom kjøttkverna, ispedd akkurat passe smart gåteløsning. Det er «jeg vil egentlig ikke bevege meg videre, men jeg vet at jeg må – og jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre».

«Little Nightmares» er rett og slett godt håndverk. Bare husk å holde tunga rett i munnen.

«Little Nightmares» er ute til PS4 (testet), Xbox One og Windows.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Little Nightmares

Positivt
Nydelig figur- og miljødesign, sømløs veksling mellom panikk og gåteløsning, subtilt gåsehudfremkallende uten å ty til billige virkemidler.
Negativt
Enkelte partier krever bare akkurat litt for mye fingerspissferdighet til å holde flyten gående.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode