Annonse
Kommentar: E-sportforbundets imponerende hurtige fiasko kan ha ødelagt for resten
Er det for seint å redde det synkende skipet?

Kommentar: E-sportforbundets imponerende hurtige fiasko kan ha ødelagt for resten

Er det for seint å redde det synkende skipet?
10:26
13:10
Utvikler
Utgiver
Slippdato
Plattformer
Annonse
13:10
10:26

KOMMENTAR (PressFire.no): Jeg har jo messet litt opp gjennom årene at vi skal passe oss for overdrevne tall og slikt i e-sporten, at vi også må være forsiktig med ordlyden og tallgrunnlaget både i pressen og til investorer – ellers fyller vi på boblen og ødelegger for oss selv.

Men jeg har ikke advart så mye om aktører som kommer inn som en bulldoser og sier de skal representere e-sporten, gjør nesten alle feil de kan få til – og i løpet av en halv uke gjør hele bransjen til narr i riksmediene.

Les mer: Her er alle sakene vi har skrevet om dette.

Så hva skal man egentlig kalle det når E-sportforbundet tråkker så hardt i salaten som de har gjort? Uvitenhet? Naivisme? Opportunisme? Jeg er sannelig ikke sikker, jeg. Hurtigtoget som raste gjennom e-sportbransjen forrige uke var noe for seg selv.

E-sportforbundet ble egentlig opprettet for nesten ti år siden, men kombinasjonen mye arbeid, lite tid og at den nåværende boomen innenfor e-sport rett og slett ikke hadde startet helt, gjorde at foreningen ble lagt på is fram til tampen av fjoråret.

Men både jeg og mange andre i spillbransjen her til lands klødde oss litt i hodet – hvem var mange av disse som startet opp, og hva var idéen? På hjemmesiden sto det at folk eller klubber kunne betale, men lite om hva man fikk igjen.

Flere av personene bak forbundets oppstandelse i oktober i fjor har ikke bakgrunn i e-sport i stor grad, og som PressFire fant ut da vi tok en spørrerunde til forskjellige miljøer har de ikke akkurat lagt seg i selen for å prøve å knytte bånd med den etablerte e-sporten her til lands heller – som nærmest har skreket etter opprettelsen av et forbund i noen år nå.

I stedet var det mot idrettslagene de gikk, og har så langt avholdt noen få turneringer i e-sport rettet mot barn under 18 år og noen «FIFA»-turneringer i samarbeid med f.eks. Lier IL.

Det er jo noe, men det er også et merkelig valg å skulle danse rundt den etablerte e-sporten i landet (som til sammen arrangerte turneringer for over tolv tusen nordmenn i 2018) for å bygge bredde-esport.

Med en person fra Idrettsforbundet i styret og kontakter i diverse idrettslag i Midt-Norge var det kanskje lav frukt å hente, men legitimiteten i toppen blir liten – hvilket betyr at bredden bygger inn i ingenting.

Døra stod oppe hos mange, men ingen i forbundet tok kontakt.

Men bare i et halvår.

Tidslinjen som vekker oppsikt

Klart, mye kan forklares i at det ikke er lenge siden oppstarten av forbundet, og det er mulig mye ville ordnet seg over tid, men det er likevel en del som skurrer.

Syv måneder etter restarten av forbundet har de enda ikke et fungerende påmeldingssystem, de sitter med vedtekter fra 2014 som knapt er relevante mer, og de har ikke en generalforsamling å støtte seg på. Kommunikasjonen har vært sporadisk.

Ledelsen er heller ikke valgt inn, som er vanlig å gjøre kort tid etter opprettelsen av en forening.

Likevel hastet denne interimledelsen med å være med i det internasjonale e-sportsamfunnet, og dro til Brüssel for å sitte ved bordet da det europeiske e-sportforbundet ble dannet. Og selvfølgelig ved å signere den nevnte og etter hvert så katastrofale sponsoravtalen.

Kun tre måneder etter oppstarten hadde de allerede tatt kontakt med ComeOn for å høre om samarbeid. I mars kom tilbudet på bordet, og kort tid etter fikk de beskjed fra flere hold om at Idrettsforbundet kom til å trekke seg fra alt samarbeid om de tok pengene.

Likevel valgte de å gå videre, og pisset dermed vekk det lille fotfestet de hadde opparbeidet seg i lokallagene. Idrettsforbundet lukket døra, slik de varslet at de ville.

Da er det rimelig vanvittig at E-sportforbundet står i en pressekonferanse 6. mai og sier de ikke kjenner til at Idrettsforbundet ville reagere, og at de ønsker å søke om inkludering i 2021.

- Jeg har ikke hørt noe om dette, rett og slett. At det står i VG at det er en konflikt, det er en konflikt som jeg ikke kjenner til. Vi har ikke hørt om noen dører som blir lukket på noen måte, sa forbundets generalsekretær under pressekonferansen sist onsdag.

- Vi skal fortsette med vår dialog med Norges Idrettsforbund, den har aldri vært stoppet.

Dette henger ikke på greip med realiteten vi nå kjenner. De visste at samtalene med Idrettsforbundet ville stoppe, og det er på grensa til uforsvarlig naivt å tro at idrettslagene under ville godta det. Dobbelt ille blir det når innsalget til forbundet på hjemmesidene deres sier de skal jobbe for å bli medlem av Idrettsforbundet!

Den samme hjemmesiden hvor de ber om betalende medlemmer uten å egentlig si hva de kan gi tilbake.

E-sportmiljøet som forbundet av en eller annen merkelig grunn ikke har tatt særlig kontakt med sto tilbake med svarteper, for riksmediene fyrte i sedvanlig unyansert stil av krigstyper om at «E-sporten i Norge har lukket døra for Idrettsforeningen» og at «E-sporten har valgt utlandet».

Realiteten er at e-sporten i Norge ikke har gjort noe her, de har ikke valgt noe som helst.

De har hatt sluttspill i Telialigaen, de.

E-sporten?

Elendig optikk

Så de etablerte aktørene i miljøet har faktisk helt rett når de sier at E-sportforbundet ikke representerer de.

E-sport i Norge har vært et dugnadsarbeid som har gått over tjue år, men forbundet greide ikke å vente i halvåret engang før de hoppet på første og beste bettingselskap som ville snike seg inn med lovnaden om pengesekker.

ComeOn fikk dermed satt pengespillpolitikken og debatten om en lisensordning for utenlandske bettingselskaper på agendaen igjen (en debatt det sikkert er mange som mener man bør ta), denne gangen uten å bruke en krone, mens e-sporten ligger til spott og spe.

Alt innenfor en periode på bare fire dager. Det er jo imponerende, i grunn.

Norges E-sportforbund er ikke noe som helst lenger, de har ingen troverdighet eller pondus i bransjen de sier de skal representere.

For tydeligvis ble pengene til slutt viktigere enn å bygge grasrot og bredde, selv om Idrettsforbundet var på gli. Og tydeligvis var det en helt eksepsjonell bråhast med å få inn disse pengene, selv om Norsk Tipping også var på gli.

At ting tar litt tid i slike enorme organisasjoner kan da vel ikke ha vært et sjokk, spesielt med koronasituasjonen vi er midt oppi. Forbundet var derimot så gira på pengene at de ga den vanvittige tidsfristen «i ettermiddag» til Norsk Tipping, ellers kom de til å løpe til bettingselskapene.

Og når det nå til alt overmål også viser seg at det var E-sportforbundet selv som innledet samtalene med ComeOn, at dette skjedde bare tre måneder etter de offisielt startet, og at de gikk flere runder med advokater for å i det hele tatt finne ut om avtalen var ulovlig i Norge eller ikke – da blir hele det narrative rundt «dette var siste utvei for å få forbundet operativt» som forbundet har prøvd å spinne, bare pølsevev.

Resultatet blir bare useriøst, i grunn. På grensa til lurendreieri.

Forbundet startet i helt feil ende, selv om det å få lønn for arbeidet man legger ned er et legitimt mål i seg selv, og optikken for den gjengse leser blir en gruppe som har sett sitt snitt til å ta en posisjon som manglet for å mele sin egen kake.

Det er ikke helt riktig det heller, jeg vet at mange i styret er fortvilt over hele situasjonen, men dragsuget er stort og kraftig nå – og flere folk leser VG enn PressFire, for å si det sånn.

Dette inntrykket kan det bli vanskelig å bli kvitt i det de febrilsk forsøker å ro seg ut av det samme dragsuget for å prøve å vinne tilbake tilliten nå som avtalen med ComeOn er kastet for vinden. Et årsmøte er hastet sammen, hvor hele forbundet rykker tilbake til start.

Men er skaden allerede skjedd?

Selv om E-sportforbundet begynner på nytt nok en gang, har de nå dummet seg så mye ut at e-sporten i Norge, som har forsøkt å finne fotfeste i årevis, har fått svi.

Avisene og bransjebladene er fylt med negativ omtale, potensielt ekstremt viktige partnere som Idrettsforbundet og Norsk Tipping er blitt skeptiske, og miljøet er rett frem negative. Kan skuta reddes?

Jeg håper jo det, for behovet er der enda. Men risikoen for forbundet er nå å ende opp helt alene – uten verken bredden de ønsket eller den etablerte bransjen de aldri tok kontakt med.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Er det for seint å redde det synkende skipet?
Kommentar: E-sportforbundets imponerende hurtige fiasko kan ha ødelagt for resten
Erik Fossum

KOMMENTAR (PressFire.no): Jeg har jo messet litt opp gjennom årene at vi skal passe oss for overdrevne tall og slikt i e-sporten, at vi også må være forsiktig med ordlyden og tallgrunnlaget både i pressen og til investorer – ellers fyller vi på boblen og ødelegger for oss selv.

Men jeg har ikke advart så mye om aktører som kommer inn som en bulldoser og sier de skal representere e-sporten, gjør nesten alle feil de kan få til – og i løpet av en halv uke gjør hele bransjen til narr i riksmediene.

Les mer: Her er alle sakene vi har skrevet om dette.

Så hva skal man egentlig kalle det når E-sportforbundet tråkker så hardt i salaten som de har gjort? Uvitenhet? Naivisme? Opportunisme? Jeg er sannelig ikke sikker, jeg. Hurtigtoget som raste gjennom e-sportbransjen forrige uke var noe for seg selv.

E-sportforbundet ble egentlig opprettet for nesten ti år siden, men kombinasjonen mye arbeid, lite tid og at den nåværende boomen innenfor e-sport rett og slett ikke hadde startet helt, gjorde at foreningen ble lagt på is fram til tampen av fjoråret.

Men både jeg og mange andre i spillbransjen her til lands klødde oss litt i hodet – hvem var mange av disse som startet opp, og hva var idéen? På hjemmesiden sto det at folk eller klubber kunne betale, men lite om hva man fikk igjen.

Flere av personene bak forbundets oppstandelse i oktober i fjor har ikke bakgrunn i e-sport i stor grad, og som PressFire fant ut da vi tok en spørrerunde til forskjellige miljøer har de ikke akkurat lagt seg i selen for å prøve å knytte bånd med den etablerte e-sporten her til lands heller – som nærmest har skreket etter opprettelsen av et forbund i noen år nå.

I stedet var det mot idrettslagene de gikk, og har så langt avholdt noen få turneringer i e-sport rettet mot barn under 18 år og noen «FIFA»-turneringer i samarbeid med f.eks. Lier IL.

Det er jo noe, men det er også et merkelig valg å skulle danse rundt den etablerte e-sporten i landet (som til sammen arrangerte turneringer for over tolv tusen nordmenn i 2018) for å bygge bredde-esport.

Med en person fra Idrettsforbundet i styret og kontakter i diverse idrettslag i Midt-Norge var det kanskje lav frukt å hente, men legitimiteten i toppen blir liten – hvilket betyr at bredden bygger inn i ingenting.

Døra stod oppe hos mange, men ingen i forbundet tok kontakt.

Men bare i et halvår.

Tidslinjen som vekker oppsikt

Klart, mye kan forklares i at det ikke er lenge siden oppstarten av forbundet, og det er mulig mye ville ordnet seg over tid, men det er likevel en del som skurrer.

Syv måneder etter restarten av forbundet har de enda ikke et fungerende påmeldingssystem, de sitter med vedtekter fra 2014 som knapt er relevante mer, og de har ikke en generalforsamling å støtte seg på. Kommunikasjonen har vært sporadisk.

Ledelsen er heller ikke valgt inn, som er vanlig å gjøre kort tid etter opprettelsen av en forening.

Likevel hastet denne interimledelsen med å være med i det internasjonale e-sportsamfunnet, og dro til Brüssel for å sitte ved bordet da det europeiske e-sportforbundet ble dannet. Og selvfølgelig ved å signere den nevnte og etter hvert så katastrofale sponsoravtalen.

Kun tre måneder etter oppstarten hadde de allerede tatt kontakt med ComeOn for å høre om samarbeid. I mars kom tilbudet på bordet, og kort tid etter fikk de beskjed fra flere hold om at Idrettsforbundet kom til å trekke seg fra alt samarbeid om de tok pengene.

Likevel valgte de å gå videre, og pisset dermed vekk det lille fotfestet de hadde opparbeidet seg i lokallagene. Idrettsforbundet lukket døra, slik de varslet at de ville.

Da er det rimelig vanvittig at E-sportforbundet står i en pressekonferanse 6. mai og sier de ikke kjenner til at Idrettsforbundet ville reagere, og at de ønsker å søke om inkludering i 2021.

- Jeg har ikke hørt noe om dette, rett og slett. At det står i VG at det er en konflikt, det er en konflikt som jeg ikke kjenner til. Vi har ikke hørt om noen dører som blir lukket på noen måte, sa forbundets generalsekretær under pressekonferansen sist onsdag.

- Vi skal fortsette med vår dialog med Norges Idrettsforbund, den har aldri vært stoppet.

Dette henger ikke på greip med realiteten vi nå kjenner. De visste at samtalene med Idrettsforbundet ville stoppe, og det er på grensa til uforsvarlig naivt å tro at idrettslagene under ville godta det. Dobbelt ille blir det når innsalget til forbundet på hjemmesidene deres sier de skal jobbe for å bli medlem av Idrettsforbundet!

Den samme hjemmesiden hvor de ber om betalende medlemmer uten å egentlig si hva de kan gi tilbake.

E-sportmiljøet som forbundet av en eller annen merkelig grunn ikke har tatt særlig kontakt med sto tilbake med svarteper, for riksmediene fyrte i sedvanlig unyansert stil av krigstyper om at «E-sporten i Norge har lukket døra for Idrettsforeningen» og at «E-sporten har valgt utlandet».

Realiteten er at e-sporten i Norge ikke har gjort noe her, de har ikke valgt noe som helst.

De har hatt sluttspill i Telialigaen, de.

E-sporten?

Elendig optikk

Så de etablerte aktørene i miljøet har faktisk helt rett når de sier at E-sportforbundet ikke representerer de.

E-sport i Norge har vært et dugnadsarbeid som har gått over tjue år, men forbundet greide ikke å vente i halvåret engang før de hoppet på første og beste bettingselskap som ville snike seg inn med lovnaden om pengesekker.

ComeOn fikk dermed satt pengespillpolitikken og debatten om en lisensordning for utenlandske bettingselskaper på agendaen igjen (en debatt det sikkert er mange som mener man bør ta), denne gangen uten å bruke en krone, mens e-sporten ligger til spott og spe.

Alt innenfor en periode på bare fire dager. Det er jo imponerende, i grunn.

Norges E-sportforbund er ikke noe som helst lenger, de har ingen troverdighet eller pondus i bransjen de sier de skal representere.

For tydeligvis ble pengene til slutt viktigere enn å bygge grasrot og bredde, selv om Idrettsforbundet var på gli. Og tydeligvis var det en helt eksepsjonell bråhast med å få inn disse pengene, selv om Norsk Tipping også var på gli.

At ting tar litt tid i slike enorme organisasjoner kan da vel ikke ha vært et sjokk, spesielt med koronasituasjonen vi er midt oppi. Forbundet var derimot så gira på pengene at de ga den vanvittige tidsfristen «i ettermiddag» til Norsk Tipping, ellers kom de til å løpe til bettingselskapene.

Og når det nå til alt overmål også viser seg at det var E-sportforbundet selv som innledet samtalene med ComeOn, at dette skjedde bare tre måneder etter de offisielt startet, og at de gikk flere runder med advokater for å i det hele tatt finne ut om avtalen var ulovlig i Norge eller ikke – da blir hele det narrative rundt «dette var siste utvei for å få forbundet operativt» som forbundet har prøvd å spinne, bare pølsevev.

Resultatet blir bare useriøst, i grunn. På grensa til lurendreieri.

Forbundet startet i helt feil ende, selv om det å få lønn for arbeidet man legger ned er et legitimt mål i seg selv, og optikken for den gjengse leser blir en gruppe som har sett sitt snitt til å ta en posisjon som manglet for å mele sin egen kake.

Det er ikke helt riktig det heller, jeg vet at mange i styret er fortvilt over hele situasjonen, men dragsuget er stort og kraftig nå – og flere folk leser VG enn PressFire, for å si det sånn.

Dette inntrykket kan det bli vanskelig å bli kvitt i det de febrilsk forsøker å ro seg ut av det samme dragsuget for å prøve å vinne tilbake tilliten nå som avtalen med ComeOn er kastet for vinden. Et årsmøte er hastet sammen, hvor hele forbundet rykker tilbake til start.

Men er skaden allerede skjedd?

Selv om E-sportforbundet begynner på nytt nok en gang, har de nå dummet seg så mye ut at e-sporten i Norge, som har forsøkt å finne fotfeste i årevis, har fått svi.

Avisene og bransjebladene er fylt med negativ omtale, potensielt ekstremt viktige partnere som Idrettsforbundet og Norsk Tipping er blitt skeptiske, og miljøet er rett frem negative. Kan skuta reddes?

Jeg håper jo det, for behovet er der enda. Men risikoen for forbundet er nå å ende opp helt alene – uten verken bredden de ønsket eller den etablerte bransjen de aldri tok kontakt med.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Kommentar: E-sportforbundets imponerende hurtige fiasko kan ha ødelagt for resten

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum