Annonse
Immortals Fenyx Rising
For et deilig spill.

Immortals Fenyx Rising

For et deilig spill.
11:40
18:00
Utvikler
Ubisoft
Utgiver
Ubisoft
Slippdato
3. desember 2020
Plattformer
PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X/S, Windows, Stadia, Switch
Annonse
18:00
11:40
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Og der kom Ubisoft med en sårt trengt fønvind i en beinkald hverdag – både billedlig og bokstavelig. En deilig varm fargeklatt i en tøff hverdag.

«Immortals Fenyx Rising» er kanskje et av årets mest positive overraskelser og leverer eskapisme som stryker deg langs kinnet i en etterlengtet pause.

Å frese rundt i det grønne gresset og kle seg i det sommerlige landskapet føles som en varm klem fra noen du er glad i.

Den tegneserieaktige estetikken er temmelig langt fra den vi vanligvis forbinder med et «Assassin’s Creed»-studio, men mer om noe i retning Disneys «Hercules». Sammenligningen er ikke tilfeldig – for også her er det greske guder som utgjør både tema og historien.

Gud bedre

Selv tar du rollen som mennesket Fenix (etter eget design), som mer eller mindre er utvalgt til å rydde opp etter at Typhon har forvandlet befolkningen til stein og guder til… ehh… andre ting.

Det blir din oppgave å hjelpe de fire gudene Ares, Athena, Aphrodite og Hephaestus for så å samle dem til en felles front mot Typhon.

Hver gud har fått sin egen region med tilhørende variasjon i landskapet, noe som skaper variasjon i omgivelser, fiender og utfordringer.

Hvilken rekkefølge du velger å hjelpe dem er opptil deg, men veien er omfattende og strødd med små og store «distraksjoner». Det kryr nemlig av små og store oppdrag på veien – på en langt mer organisk måte enn lister med sideoppdrag – sånt finner du nemlig ikke her.

Det beste av alt – ingenting er forgjeves. Alt belønnes med noe du enten kan oppgradere våpen, nye ferdigheter, utholdenhet eller helse. Kanskje finner du noe nytt utstyr også.

Tidspress er også ganske fraværende, så det gjør aldri noe om du forsvinner i et lite sidesprang et par timer. Faktisk vil jeg si at det er hvordan spillet burde oppleves.

Miljøbevisst gresk romantikk

Miljøene fremstår aldri som et direkte levende univers eller samfunn, men mer som en lekeplass for guder og mytiske vesener. Det frigjør i grunn bare spillet fra eventuelle forventninger bundet opp i realisme eller verden slik vi kjenner den, og det blir lettere å akseptere hele universet som servert.

Det tar svært kort tid før man bare lar seg forføre og rive med.

Man kan nesten føle lettelsen av at spillskaperne har kunnet løsne på plysjhåndjernene fra «Assassin’s Creed» og få lov til å tegne utenfor strekene. Det bugner over med innhold og en kjærlighet til mediet som skinner gjennom.

Visst låner de mesteparten fra «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», men det gjør lite når det er så respektfullt gjort som her. De kunne kanskje spart seg for et par ting – kanskje spesielt den overflødige blood moon-aktige mekanikken, som aldri kommer til rette i spillet.

Og tross skamløst lån fra overnevnte spill er det lett å tilgi det når det blir en slik fabelaktig deilig runde interaktiv opplevelse. Det er mer fokus på action enn eventyr enn den moderne Nintendo-klassikeren, med tilhørende mer spektakulært kampsystem.

Nintendo i sømmene

Komponentene og mye av friheten fra «Breath of the Wild» er der, men i «Immortal» er det ofte mer hektisk og en runddans hvor det er viktig å blokkere angrep eller foreta unnamanøver – begge belønnes med åpninger mot fienden.

Også her er det viktig å følge med på stamina mens man slåss, og alle spesialangrep ha ren kostnad.

Systemene sklir silkemykt inn i hverandre og åpner for «synergier» som kan utnyttes, for den som leiter.

Det kulminerer uansett i et system som er ekstremt tilfredsstillende å mestre og som har en deilig flyt (performance mode på PS5).

Er du en av dem som liker det nærgående med intense nærkamper og rask respons? Eller foretrekker du avstand medpil-og-bue? Tilnærmingen velger man stort sett selv og friheten åpner for egen rytme og stil.

De har imidlertid ikke samme kreativitet når det kommer til bosser og variasjon i oppdrag som for eksempel Nintendo, men treffer blink på det nevnte kampsystemet og plattforming.

Den kanskje viktigste er at de har skapt et spill hvor det er en sann glede å utforske, hvor man blir belønnet for nesten alt man foretar seg.

I en avsidesliggende krok i det enorme universet kan det ligge en fjellhylle med en inngang til en hemmelig gåte. Det blir en skattejakt som får det til å boble i blodet.

Sannsynligvis får du også opplevd et storslått landskap du bare må stoppe for å beundre i samme slengen.

Vaklende rollegalleri, men med en liten twist

Så får det heller være at stemmeskuespillet er svær varierende og de greske aksentene noen ganger like gjerne kunne vært russiske. Det hjelper heller ikke at dialogen også er svært ujevn.

Også rollene er av det ujevne slaget og jeg mistenker at moderne Ubisoft har store utfordringer med å skape roller som man kan bli glade i. Foruten Ezio har «Assassin’s Creed»-serien lenge hatt utfordringer med å skape et rollegalleri som gir mer enn det absolutt nødvendige.

Dessverre er det også litt gjeldende her – det sitter bare ikke helt riktig.

Men «kommentarsporet» som følger deg gjennom spillet – Zeus og Prometheus – er en genistrek. Det drysser med morsomme anekdoter fra den greske mytologien og de er til tider oppriktig festlige.

De blir som følgesvenner man oppriktig glad i.  

Ubisoft leverer Hellas-ferien denne vinteren trenger – et fargesprakende og varmt eventyr med plenty sjarme og følelse av kreativt overskudd.  Det er imponerende hva «Assassin’s Creed Odyssey»-folka har fått til når de kunne droppe «Assassin’s Creed» fra regnestykket.

Så har det ikke Nintendos evne til å lage kreative bosser og øyeblikk som puster digital magi inn mellom slagene, men det er mye å elske her og nok til at det føles som noe eget.

Nå er det planlagt mye innhold til spillet etter lansering – la oss håpe at det holder samme høye kvalitet – og kanskje også overgår det.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Fargerikt og sjarmerende miljø. Solid og tilfredsstillende kampsystem. Skattejakt man blir hekta på
Negativt
Små bugs. Ikke alltid like engasjerende historiefortelling. Ujevne roller, dialog og stemmeskuespill. Spillet kler ikke mikrotransaksjoner, selv om det kun er kosmetisk.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
For et deilig spill.
Immortals Fenyx Rising
Jarle Hrafn Grindhaug

(PressFire.no): Og der kom Ubisoft med en sårt trengt fønvind i en beinkald hverdag – både billedlig og bokstavelig. En deilig varm fargeklatt i en tøff hverdag.

«Immortals Fenyx Rising» er kanskje et av årets mest positive overraskelser og leverer eskapisme som stryker deg langs kinnet i en etterlengtet pause.

Å frese rundt i det grønne gresset og kle seg i det sommerlige landskapet føles som en varm klem fra noen du er glad i.

Den tegneserieaktige estetikken er temmelig langt fra den vi vanligvis forbinder med et «Assassin’s Creed»-studio, men mer om noe i retning Disneys «Hercules». Sammenligningen er ikke tilfeldig – for også her er det greske guder som utgjør både tema og historien.

Gud bedre

Selv tar du rollen som mennesket Fenix (etter eget design), som mer eller mindre er utvalgt til å rydde opp etter at Typhon har forvandlet befolkningen til stein og guder til… ehh… andre ting.

Det blir din oppgave å hjelpe de fire gudene Ares, Athena, Aphrodite og Hephaestus for så å samle dem til en felles front mot Typhon.

Hver gud har fått sin egen region med tilhørende variasjon i landskapet, noe som skaper variasjon i omgivelser, fiender og utfordringer.

Hvilken rekkefølge du velger å hjelpe dem er opptil deg, men veien er omfattende og strødd med små og store «distraksjoner». Det kryr nemlig av små og store oppdrag på veien – på en langt mer organisk måte enn lister med sideoppdrag – sånt finner du nemlig ikke her.

Det beste av alt – ingenting er forgjeves. Alt belønnes med noe du enten kan oppgradere våpen, nye ferdigheter, utholdenhet eller helse. Kanskje finner du noe nytt utstyr også.

Tidspress er også ganske fraværende, så det gjør aldri noe om du forsvinner i et lite sidesprang et par timer. Faktisk vil jeg si at det er hvordan spillet burde oppleves.

Miljøbevisst gresk romantikk

Miljøene fremstår aldri som et direkte levende univers eller samfunn, men mer som en lekeplass for guder og mytiske vesener. Det frigjør i grunn bare spillet fra eventuelle forventninger bundet opp i realisme eller verden slik vi kjenner den, og det blir lettere å akseptere hele universet som servert.

Det tar svært kort tid før man bare lar seg forføre og rive med.

Man kan nesten føle lettelsen av at spillskaperne har kunnet løsne på plysjhåndjernene fra «Assassin’s Creed» og få lov til å tegne utenfor strekene. Det bugner over med innhold og en kjærlighet til mediet som skinner gjennom.

Visst låner de mesteparten fra «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», men det gjør lite når det er så respektfullt gjort som her. De kunne kanskje spart seg for et par ting – kanskje spesielt den overflødige blood moon-aktige mekanikken, som aldri kommer til rette i spillet.

Og tross skamløst lån fra overnevnte spill er det lett å tilgi det når det blir en slik fabelaktig deilig runde interaktiv opplevelse. Det er mer fokus på action enn eventyr enn den moderne Nintendo-klassikeren, med tilhørende mer spektakulært kampsystem.

Nintendo i sømmene

Komponentene og mye av friheten fra «Breath of the Wild» er der, men i «Immortal» er det ofte mer hektisk og en runddans hvor det er viktig å blokkere angrep eller foreta unnamanøver – begge belønnes med åpninger mot fienden.

Også her er det viktig å følge med på stamina mens man slåss, og alle spesialangrep ha ren kostnad.

Systemene sklir silkemykt inn i hverandre og åpner for «synergier» som kan utnyttes, for den som leiter.

Det kulminerer uansett i et system som er ekstremt tilfredsstillende å mestre og som har en deilig flyt (performance mode på PS5).

Er du en av dem som liker det nærgående med intense nærkamper og rask respons? Eller foretrekker du avstand medpil-og-bue? Tilnærmingen velger man stort sett selv og friheten åpner for egen rytme og stil.

De har imidlertid ikke samme kreativitet når det kommer til bosser og variasjon i oppdrag som for eksempel Nintendo, men treffer blink på det nevnte kampsystemet og plattforming.

Den kanskje viktigste er at de har skapt et spill hvor det er en sann glede å utforske, hvor man blir belønnet for nesten alt man foretar seg.

I en avsidesliggende krok i det enorme universet kan det ligge en fjellhylle med en inngang til en hemmelig gåte. Det blir en skattejakt som får det til å boble i blodet.

Sannsynligvis får du også opplevd et storslått landskap du bare må stoppe for å beundre i samme slengen.

Vaklende rollegalleri, men med en liten twist

Så får det heller være at stemmeskuespillet er svær varierende og de greske aksentene noen ganger like gjerne kunne vært russiske. Det hjelper heller ikke at dialogen også er svært ujevn.

Også rollene er av det ujevne slaget og jeg mistenker at moderne Ubisoft har store utfordringer med å skape roller som man kan bli glade i. Foruten Ezio har «Assassin’s Creed»-serien lenge hatt utfordringer med å skape et rollegalleri som gir mer enn det absolutt nødvendige.

Dessverre er det også litt gjeldende her – det sitter bare ikke helt riktig.

Men «kommentarsporet» som følger deg gjennom spillet – Zeus og Prometheus – er en genistrek. Det drysser med morsomme anekdoter fra den greske mytologien og de er til tider oppriktig festlige.

De blir som følgesvenner man oppriktig glad i.  

Ubisoft leverer Hellas-ferien denne vinteren trenger – et fargesprakende og varmt eventyr med plenty sjarme og følelse av kreativt overskudd.  Det er imponerende hva «Assassin’s Creed Odyssey»-folka har fått til når de kunne droppe «Assassin’s Creed» fra regnestykket.

Så har det ikke Nintendos evne til å lage kreative bosser og øyeblikk som puster digital magi inn mellom slagene, men det er mye å elske her og nok til at det føles som noe eget.

Nå er det planlagt mye innhold til spillet etter lansering – la oss håpe at det holder samme høye kvalitet – og kanskje også overgår det.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Immortals Fenyx Rising

Positivt
Fargerikt og sjarmerende miljø. Solid og tilfredsstillende kampsystem. Skattejakt man blir hekta på
Negativt
Små bugs. Ikke alltid like engasjerende historiefortelling. Ujevne roller, dialog og stemmeskuespill. Spillet kler ikke mikrotransaksjoner, selv om det kun er kosmetisk.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode