KOMMENTAR (PressFire.no): Bråket rundt den tidligere «Bayonetta»-stemmeskuespilleren Hellena Taylor og hennes offentlige oppvask med lønninger i bransjen har gått frem og tilbake den siste uka. Du kan lese mer om det her, men min oppfatning er at folks meninger i stor grad å ha gått fra å være støttende til å bli kritiske.
Å velge atombombe-løsningen ved å gå ut i sosiale medier med én side av saken er alltid voldsomt og alltid risky, spesielt når det er ord-mot-ord.
Taylor spilte på følelser og lyktes i stor grad med det, men samtidig ga det hun sa en litt vond smak i munnen: Hennes tirade mot andre stemmeskuespillere som tar over roller, og at disse ikke bør ha lov til å signere effekter var tåpelig.
Samtidig var den ønskede boikotten av spillet vanskelig å svelge bare fordi hun skal ha blitt tilbudt lav lønn – hun er ikke den eneste som lever av salgene her.
Kort tid etter kom indikasjonene om at hun kanskje ikke var helt sannferdig. Bloomberg var først ute med å hevde å ha kilder og papirer på at Taylor hadde fått tilbud om langt mer enn de fire tusen dollarene hun påstod, og at det var hennes motkrav som var grunnen til at det ble stopp.
Artikkelforfatter Jason Schreier har bygd opp mer enn nok journalist-kapital til at jeg stoler på ham når han sier han har sett dokumentasjonen.
Så da ble spørmålet om Taylor virkelig valgte å knekke karrieren sin for noe som var så enkelt å motbevise? Noe så simpelt som at hun lyver om tallene?
Bare dager etter hun i full offentlighet angrep Platinum Games, ønsket hun nå å «legge alt bak seg»? For så å snu på hælen igjen og bekrefte Schreiers artikkel i et nytt angrep? Det er ikke bra optikk for Taylor, og hun bør kanskje roe ned twitringen litt.
Men verre er det at denne drittslengingen potensielt skygger over den egentlige diskusjonen.
Milliarder inn, tusenlapper ut
For Taylor kommer inn og suger energien ut av en problemstilling vi egentlig burde prate langt mer om:
Det er ikke alle sidene til spillindustrien som er bra. Mange av jobbene som lager spillene vi elsker er utrolig dårlig betalt, der de som lager spillene ofte sitter med lite igjen.
Det selges ikke bare spill, men figurer, leketøy, brettspill, videoer, filmer og alskens andre ting som feter ut lommebøkene til spillselskapene. En middels suksess i dataspillbransjen resulterer potensielt i hundrevis av millioner i omsetning.
Stemmeskuespillerne er med på å lage spillene vi alle elsker, samme hvor mange eller få timer i studioet de var for å stemmesette frontfiguren. De låner bort stemmene sine i tiår fremover, de knyttes på personlig vis opp til figuren. Jeg synes ikke Taylors tilbud på 15 000 dollar er mye. Ikke egentlig.
Stemmeskuespillere, og mange andre, tjener jevnt over fryktelig lite. Bruk-og-kast er the name of the game i bransjen. Usikkerhet og fortvilelse rår.
Samtidig øker og øker og øker inntjeningen i spillindustrien.
Etterbetaling burde være mer vanlig
Da stemmeskuespillerne i fagforeningen SAG-AFTRA streiket for bedre vilkår i 2016, var det på bakgrunn av at de ønsket muligheten til å være en del av suksessene til spill: Å kunne få royalties fra spill som solgte over et visst antall eksemplarer.
Spillselskapene, med Activision, EA, Disney, Take-Two og Insomniac i spissen, argumenterte for at dette var skadelig for bransjen – at en slik løsning ville få følger fremover i tid.
Mellom linjene var det klart at bransjen så på dette som et første steg mot at ANDRE også ville kunne ønske de samme godene – og gud forby om programmerere og kunstnere skulle starte fagforeninger.
Det stemmeskuespillerne ønsket seg var en latterlig lav sum på 825 dollar for hver andre million solgte eksemplarer av spillene, opp til maks åtte millioner solgte.
Det hele ble så betent at streiken varte i to år – og endte i en forholdsvis liten økning i grunnlønn i stedet. I etterkant har flere spillselskaper sluttet å bruke stemmeskuespillere som er organiserte.
Dette står i sterk kontrast til musikk, TV og film, hvor det er helt vanlig med etterbetalinger.
Om du hører en låt spilles på radio er det sannsynligvis en pengefordeling et eller annet sted.
Her i Norge er det Gramo og Tono som styrer dette, for eksempel, der antall minutter spilt på radioen gir en liten pengeutbetaling til alt fra skribenter og arrangører til korister og trommiser. Brorparten går nok til noen få (og plateselskaper), men suksess drypper likevel litt ned.
Innenfor TV og film er det standardavtaler om betaling for både jobben og prosenter av lønn i ekstra betaling basert på om verket vises om igjen. Om TV-showet i USA går inn i «syndication» for eksempel, vil skuespillere få penger for hver reprise. Jeg har snakket med en skuespiller som forklarte at han fortsatt får «for alt. Alt jeg har gjort». Det er ikke store greiene, men det er likevel en stadig strøm for arbeid han gjorde fra tilbake til 2004.
Jeg kan ikke finne info om at noen spill har hatt lignende vilkår. Samme hvor mye de selger, hvor mange ganger de portes eller om de får remastere eller remakes – eller om de allerede innspilte stemmene brukes i oppfølgere eller andre spill (slik som Taylors i «Super Smash Bros.»-serien).
Dette til tross for at stemmeskuespillere må på (flere) auditioner for egen mynt, at de må betale agenter og at de er de-facto frontfigurer for noen av de største utgivelsene i underholdning.
Det er ikke sånn at film- og TV-bransjen lider noen nød av at de bak får litt ekstra penger når ting går bra.
Store penger til Hollywood
Taylors videoer, samme hvor sannferdige de er, gjorde at flere andre kjente stemmeskuespillere snakket ut om lønningsnivåene.
Brian Dechart, kjent blant annet som Connor fra «Detroid: Become Human», sier han tidligere har fått tilbud på 4000 dollar fra store spillselskaper for å stemmelegge et helt spill.
– Noen folk synes kanskje det å få betalt fire tusen dollar for å gjøre et spill høres fantastisk ut, sier John Schwab (Dandelion i «The Witcher») til The Guardian.
– Men arbeidet som må gjøres for å få det ferdig, vi snakker dusinvis på dusinvis av timer med opptak. På toppen av det kommer reisene som ingen betaler for, agentenes andeler, skatt. Folk tror du bare møter opp, jobber i to timer også kommer spillet ut. Absolutt ikke.
Sean Chiplock sier han fikk 3-4000 dollar for arbeidet i «The Legend of Zelda: Breath of the Wild». Et spill som har solgt nesten 30 millioner eksemplarer.
Arbeidet hans var verd det som tilsvarer rundt 60 solgte eksemplarer. Han hadde fått 3300 dollar ekstra om stemmeskuespillerforeningen hadde fått gjennomslag før de streiket, men det ble for dyrt for bransjen gitt.
Influensere på YouTube får bedre betalt bare for å nevne spillet i en video. Nintendo-utgiver Bergsala brukte garantert mer på å kjøpe Zelda-plakater til markedsføring i Norge.
Og dette er blant de mer kjente stemmeskuespillerne. Er du på nivået under er det ikke lenger snakk om firesifret antall dollar.
Men om kjente Hollywood-skuespillere gjør samme jobben, punger derimot spillutviklerne velvillig ut: The Guardian-artikkelen nevner summer opp mot 1,2 millioner kroner per opptaksøkt for Keanu Reeves i «Cyberpunk 2077».
Da Volition lagde «Saints Row 2», betalte de en million dollar for å lisensiere lydsporene i spillet uten å blunke.
Samtidig får han som stod for regi av stemmeskuespill, oversettelse og manus for stemmeskuespillet i «Silent Hill 2» ikke engang en «takk for hjelpen» når Konami bruker materialet han lagde igjen i den kommende remaken av stortittelene.
Pengene er der, så jeg fatter det ikke – er det virkelig så vanskelig å dele på godene når noe går bra i spillbransjen?
En skitten bransje
Ofte skrytes det fælt av både medier og spillere om stemmeskuespill er bra i spill. Spill vinner internasjonale priser i kamp mot film og musikk nå, og oss fansen slår oss på brystet over at dataspill vokser raskere enn begge. Vi påstår i opp og mente at gaming er bedre enn både oppskåret brød og Nugatti.
Vi burde kanskje heller skammet oss over at den søkkrike bransjen ikke makter å kompensere de som lager spillene skikkelig, og at ikke alle får ta del i suksessene – bare de som sitter øverst.
Det er tvers gjennom dårlige vilkår (både lønns- og arbeidsvilkår) for en stor andel av de som er med på å lage spillene vi spiller. Avsløringene om dette har kommet som perler på en snor de siste årene.
I det flere og flere jobber i bransjen, har det heldigvis blitt vanskeligere å skjule rovdriften som finnes – men det som avdukes burde gi oss bakoversveis.
Jovisst tjener enkelte under lederposisjonene godt – flere deler av spillproduksjonen gir levedyktig lønn, men selv der er det ofte ikke optimalt. Lønningene er ofte under det andre bransjer tilbyr for tilsvarende posisjoner. Programmerere tjener som regel dårligere enn i andre bransjer, for eksempel.
Men det er like viktige ledd som ikke får mer enn det absolutte minimum, eller mindre.
Hvor mange ganger må vi høre om spilltestere som ikke tjener nok til livets opphold? Hvor mange programmerere og kunstnere har ikke mistet jobben rett etter et prosjekt er ferdig?
Hvor mange spillselskaper har ikke jobbet aktivt mot foreninger eller sparket de som snakker om lønn? Giganter som Nintendo og Rockstar fjerner til og med navnet på bidragsytere fra rulleteksten om de ikke bidrar «nok».
Problemene til stemmeskuespillere er dessverre gammelt nytt allerede. Rovdriften av kontraktsarbeidere og deltidsansatte er en situasjon som gjennomsyrer store deler av «verdens største underholdningsindustri».
Vi må fortsette å være kritiske
Det er også helt uforståelig for meg at enkelte går i krigen FOR denne praksisen.
På Twitter og YouTube og alskens andre sosiale medier gikk det ikke lang tid før folk begynte å sable ned Taylor, lenge før den nyere infoen fra pressen kom på bordet. Å løpe med skjold foran enorme konserner som forbruker burde virkelig ikke være standardsvaret når noen roper varsko.
Jeg skjønner at det kan være fåfengt å be internettkrigerne trekke pusten før de skriver på nett, men å tro at disse selskapene er kompisene dine er omtrent så patetisk som det går an å få det.
Nå brukes Taylors virring som argument for at ting er bedre enn de ser ut til. Mange slår seg på brystet med «Ha! Hva var det vi sa?!», og vi står i fare for at man nå ser seg ferdig med hele poenget hun hadde – selv om det kom i andre rekke.
Det er greit at vi skal være kritiske, men vi kan ikke la kritikken gå bare én vei. Det er mer dritt i spillindustrien som må fram i lyset og skytes ned.
At andre stemmeskuespillere helt fint greier å leve av jobben sin skal ikke og kan ikke være et argument mot at ting skal bli bedre for alle. Vi kan ikke se bort fra at de aller fleste talentene ikke kan ha dette som fast jobb, nettopp FORDI lønningene er så lave og vilkårene så dårlige.
I en tid hvor dataspillbransjen er i ferd med å passere hele den globale fiskerinæringa i omsetning, kan noen fortelle meg HVORFOR stemmeskuespillere ikke skal få betalt mer? Hvorfor ikke testere, kunstnere, musikere og stemmeskuespillere skal få en større andel av kaka?
Dataspillutvikling er et kreativt yrke som krever en rekke ledd for å fungere, som krever oppofring og slitsomt arbeid – men som har et enormt publikum og potensielt eventyrlige oppsider. I mange selskaper drar disse spillene inn milliarder av dollar.
Ta ti millioner dollar og strø det ut over de som jobber med spillene, om businessen går så bra at toppsjefer som Bobby Kotick kan få 125 millioner dollar i bonus på ett enkelt fuckings år, liksom.
Spillbransjen er i ferd med å sementere seg som en av de største flaggbærerne for kynisk ultrakaptialisme, både i måten den markedsfører seg på, hvordan den manipulerer forbrukere og hvordan den behandler sine ansatte.
Det burde vi ikke akseptere. Det burde vi snakke mer om.