Ice Age 3: Dawn of the Dinosaurs

Ikke som alle andre filmbaserte spill.

«Ice Age» (på norsk «Istid») er opprinnelig tre filmer produsert av Blue Sky Studios. Spillene er utgitt til Xbox 360, Wii, PlayStation 3, PlayStation 2, Microsoft Windows, og Nintendo DS. Vi har anmeldt PS3-versjonen.

Filmene og spillene handler om en rekke dyr (mamutter, dovendyr, sabeltanntiger) som må komme seg gjennom forskjellige scenarioer sammen. Historiene er satt i fortid og går fremover fra istid til dinosaurårene i den nyeste filmen.

Som i filmene er rollefigurenes stemmer spilt av kjente skuespillere som Ray Romano og Queen Latifa.

Filmene er morsome, rørende og godt likt av små og store. Spørsmålet er om spillet klarer å formidle denne suksessformelen?

ARTIGE KVELDSHISTORIER

Spillet begynner som en nattafortelling som blir fortalt av hovedpersonene Manny og Sid.

Etter hver del av historien starter du som forskjellige rollefigurer fra filmen, og må gjennom spill av varierende sjanger.

Etter hvert som historien blir mer spennende blir spillene også vanskeligere.

Hver rollefigur har sin faste måte å spille på, som for eksempel Scrat, det nevrotiske ekornet som alltid leter etter nøtten sin, hvor man spiller plattformbaserte baner fra venstre til høyre og skal komme seg over hindre i veien.

Rollefigurene har vidt forskjellige måter og komme seg gjennom banene på, selv om alle har det samme målet om å til slutt komme seg hjem.

Jeg ble positivt overasket over hvor utfordrende og underholdende spillet er. Det skjer mer og mer etter hvert som historien utvikler seg, og er også basert på hvilke figurer du spiller som.

Det er spennende å se hvordan hver av figurene utvikler seg i forhold til spillbarhet, og du verdsetter virkelig det store omfanget av figurer inkludert i spillet.

Tidvis ble jeg frustrert over å måtte spille enkelte seksjoner om og om igjen på grunn av småfeil, men heldigvis lagrer spillet hyppig mellom hindrene, så man trenger aldri å starte veldig langt fra der man feilet.

VARIERTE MINISPILL

Vanskelighetsgraden ble også mye høyere enn forventet etter hvert.

Den var ikke så høy at jeg måtte gi opp, eller fikk lyst til å kaste kontrollen i gulvet, men jeg måtte absolutt ha tungen rett i munnen og ikke være redd for å prøve og feile.

Gjennom store deler av spillet lurte jeg på hvilken aldersgruppe spillet var ment for.

Det viste seg at spillet har aldersgrense på 7 år og oppover, noe jeg er ganske enig i med tanke på vanskelighetsgrad og tema. De aller minste vil nok likevel trenge litt assistanse, mens de over 10 år kan fikse de fleste utfordringene på egen hånd.

Spillet er fortsatt veldig tilgjengelig og uskyldig, så med en hjelpende hånd er det ikke noe i veien for at barn i alle aldere kan få prøve seg.

Det er også en flerspillerfunksjon hvor man kan spille med opp til tre andre personer.

Det finnes åtte forskjellige minispill som alle kan minne litt om de du finner i «Rayman's Raving Rabbids»-titlene. Her skal man for eksempel konkurrere om å sanke frukt, løpe, eller rett og slett hive gjørme på hverandre.

Alle de åtte minispillene har underkategorier med variasjoner basert på hovedspillet, med endringer som påvirker hastighet, fiendeantall og lignende.

Disse må låses opp i hovedspillet– et litt irriterende moment når disse godt kunne ha vært der fra begynnelsen av.

Minispillene er ellers ganske repetitive og mister litt sjarm over tid, selv om de, sett i helhet, absolutt er verdt noen forsøk sammen med et par venner.

Etter å ha blitt skuffet av et stort flertall av filmlisensspill, føles dette som et overraskende og friskt pust.

«Ice Age 3: Dawn of the Dinosaurs» er underholdende og variert, men klarer fortsatt å holde på historien fra filmen. Selv om spillet passer godt til barn er det like underholdende for voksne.  

Jeg ble imponert over hvor engasjert jeg ble av historien. Selv med et ganske likt utgangspunkt foran hvert brett, klarer spillet å heve vanskelighetsgraden gradvis og komme med stadig nye og overraskende hindre.

Jeg likte spesielt godt banene hvor jeg spilte som Sid hvor man rullet på snøballer som minner om ballrullingsbanene i «Crash Bandicoot» eller «Monkey Ball», og banene jeg spilte som Buck hvor det var mye humor og slossing mot store dinosaurer eller flere fiender på én gang.

Nå som jeg er ferdig med spillet, sitter jeg igjen med en positiv spillopplevelse og kjenner jeg kommer til å teste en del av banene igjen - noe som jo er et godt tegn.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3