I disse dager slippes både «Resistance 3» (hovedbildet) til PlayStation 3 og «Gears of War 3» til Xbox 360. Begge er toppspill på sine respektive spillplattformer, og begge lar deg skyte fæle beist med avanserte våpen.
Jeg har spilt gjennom begge, og hadde det stort sett moro mens jeg gjorde det. Samtidig klarte jeg ikke helt å gi slipp på tanken om at jeg hadde gjort alt dette før. Begynner rett og slett skytespillsjangeren å gå på tomgang?
I de årene der skytespill først og fremst fantes på pc, utviklet de seg i en rivende fart. Ikke bare ble teknologien merkbart bedre fra år til år, men siden sjangeren var såpass ny kunne spillskaperne komme opp med ferske spillmekanismer og scenarioer som ingen før hadde opplevd på en skjerm.
Etter at den siste generasjonen med konsoller entret markedet for fem-seks år siden, var det fortsatt rom for innovasjon i skytespillsjangeren. Vi fikk skyte oss gjennom de fleste kriger, utkjempe store slag på havets bunn og i andre galakser.
Spillere fikk tilgang på de mest fantasifulle våpen og andre spesialeffekter, som kontroll over tid, rom og omgivelsene rundt seg.
Det hele pakket inn i stadig mer spektakulære rammer, akkompagnert av slagkraftige filmsekvenser.
Men hva nå? Hvor skal skytespillene bevege seg videre når sjangeren allerede har begynt å vise tegn på tretthet? Forsøkene med bevegelseskontroller og 3D det siste året har riktignok vært interessante, men de kan neppe sies å ha ført skytespillene framover. Noen vil tvert imot argumentere for at de har gjort det stikk motsatte.
Mye er også mulig å oppnå via sjangerblanding – som med rollespillelementer i «Fallout» eller puslespill i «Portal» (et skytespill helt uten skytevåpen).
Selvfølgelig kan grafikken fortsatt bli bedre, og spillere vil også kunne få større og bedre kontroll over sine omgivelser - det kommende «Battlefield 3» er et godt eksempel på at det fortsatt skjer noe på det området. Om noen år er nok likevel grafikken så fotorealistisk at det vil oppstå en debatt over hvor autentisk grafikk vi egentlig vil ha i krigsspill - muligens ønsker vi ikke alle krigens realiteter levert inn i egen stue.
Kanskje vil også et klokt hode eller to klare å dikte opp - eller la seg inspirere av - et scenario som hittil ikke er sett i spillform?
Mens teknologien har utviklet seg, er selve historiene i de fleste skytespill - med noen hederlige unntak - satt i skyggen. De er liksom ikke så viktige, så lenge resten smeller høyt nok. Det er kanskje på dette området at det nå er mest rom for utvikling.
Kan vi få krigsspill som virkelig betyr noe, som får folk til å tenke over det de holder på med? Skytespill som blir betraktet som modne, viktige produkter av vår tid - på linje med de største, mest hedrede krigseposene i filmform?
Vi har sett eksempler på ukonvensjonelle grep, som for eksempel «No Russian»-sekvensen i «Modern Warfare 2» der du tvinges til å delta i en massakre av sivile på en russisk flyplass. Scenen vakte, ikke uventet, sterke reaksjoner fra en rekke hold - noe som mest av alt kan forklares med at man som spiller var en deltakende part i det hele.
Sett i lys av spillets hovedønske om å underholde, ble det hele også bare feil i manges øyne. Det hjalp heller ikke at spillmanuset, totalt sett, ikke var mye å skryte av.I filmer og tv-serier som beskriver væpnede konflikter kan slike ekstreme scener oppfattes som viktige, ettersom man som tilskuer på mange måter tvinges til å ta inn over seg krigens grusomheter.
Svært få raste over den fryktelige filmscenen i «Schindlers liste» der Amon Göth skjøt jødiske fanger fra sin balkong i konsentrasjonsleiren Plaszów under den andre verdenskrig. En slik scene blir gjerne betraktet som et nødvendig grep i historiefortellingen, dersom man virkelig skal kunne formidle bestialiteten som fant sted.
Tenk på hvordan samfunnet hadde tatt imot en slik scene dersom den fant sted i et skytespill - og du ble satt i rollen som Amon Göth. Det hadde ikke gått særlig bra, så umodne skytespill er på det historiemessige planet i dag.
Det er neppe tenkelig at vi i nærmeste tid vil få oppleve spill som tar for seg for eksempel Srebrenica-massakren eller folkemordet i Rwanda heller.
Vil vi noen gang kunne det? Vil spillene, de som lager dem - og ikke minst de som kjøper dem - kunne bli så modne at skytespill i framtida ikke bare må handle om umiddelbar underholdning?
Kanskje står spillmediets natur i veien for en slik modning - nettopp det at man selv er utførende part kan gjøre at selv tanken på mer modne, selvreflekterende skytespill kan gi kvalmefornemmelser.
Men med tanke på hvor ungt spillmediet relativt sett fortsatt er, kan vi nok ikke utelukke det.
NB! Denne saken står på trykk Dagbladet FREDAG (16. september).
