Annonse
Hva skjer når du mener «GTA» mangler riktig prosedyre og administrasjon?
Vådeslag, kverulanter og tørre paragrafer: Bli med når Norsk Politi Klan snur «GTA V» på hodet.

Hva skjer når du mener «GTA» mangler riktig prosedyre og administrasjon?

Vådeslag, kverulanter og tørre paragrafer: Bli med når Norsk Politi Klan snur «GTA V» på hodet.
14:03
11:55
Utvikler
Utgiver
Slippdato
Plattformer
Annonse
11:55
14:03
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

– Kunne du skrevet det på en liten notislapp til meg?

Det er etter ransakelsen av en husvogn ute i Nittedals vidstrakte ørkenlandskap det skjer, det som ikke skal skje.

Midt i jakten på våpen, overgrepsbilder og amfetamin har Delta 04 bedt teknikeren fra Kripos om å skrive ned en liste med adresser politiet skal slå til mot.

Teknikeren, i vernebriller og hvit hjelm, har ansiktet dypt nede i en skriveblokk når kollegaen fra politiet uten forvarsel langer ut.

Slaget treffer ansiktet med et tungt klask så hjelm og briller flyr, teknikeren velter bakover, men gjenvinner balansen kjapt.

Nå står de tå mot tå og det ser ut som de skal fly på hverandre, før teknikeren finner frem notisblokka igjen. Politivold mot Kripos er på ingen måte vanlig, og stemninga blir en smule klein.

– Oisann, sier Delta 04 og går en sirkel rundt seg selv, forfjamset.

– Får av og til sånn rykning i kroppen.

Han ser ikke helt ut til å vite hvor han skal gjøre av seg før teknikeren gir ham lappen med adressene.

– Flotte greier, sier Delta.

Han virker lettet.

– Får du sendt den inn til OPS-en også?

– Jada, sier teknikeren tørt.

– Først skal jeg bare ta på meg denne hatten du slo av meg.

Siden de først ble kjent via en Politiforum-artikkel i 2013 har Norsk Politi Klan (NPK) vært blant nettets mest fascinerende norske spillsamfunn.

De higer etter det trauste norske politilivet i den grad at de har brukt årevis på å vri storspillet «Grand Theft Auto V» over fra umoral, anarkistisk action og kriminell utfoldelse til en øvelse i selvdisiplin, deeskalering og dialog.

Kveldene sine bruker de på å håndheve norsk lovverk, øve seg på tålmodig men bestemt oppførsel og forsøke å formidle gode holdninger til ungdom.

Kan de unngå en skuddveksling? Kan de prate om det i stedet? Topp stemning. Om NRK kan kalles kongene av sakte-tv, er NPK keiserne av saktespilling.

Politirollespill

– Personlig synes jeg vanlig «GTA» er dritkjedelig.

Vekteren Chris Eliassen (25) fra Tromsø har innsett at «GTA V», tross merkelapper som sandkassespill og lovnaden om «gjør hva du vil», i bunn og grunn har et ganske begrenset vokabular.

Å utfolde seg her er gjerne synonymt med å utføre ulike stunt med kjøretøy eller å gjøre utføre nok bøll til å motta det høyeste etterlysningsnivået på fem stjerner og se hvor lenge man overlever trefningene med politiet.

– Du gjør det samme om og om igjen, sier Chris.

– Det er morsommere å være på rett side av loven. I stedet for å være den som skal få fem stjerners etterlysning, er man den femte stjerna.

Chris retter på seg selv et øyeblikk senere. Fem stjerner er vel strengt tatt hæren, så utrykningspolitiet blir vel den fjerde stjerna?

Uansett:

Velkommen til bakvendtland.

RANSAKING: Simon finner sensuell sofalektyre på en ransaking i Nittedal.

I bakvendtland lytter alle politifolk til P4 med lyden av. Radiokanalen som lyser fra dashboardet til de autentiske politibilene er en av mange små og store ting NPK gjør for å hale spillverdenen over Atlanterhavet og inn mellom bakkar og berg.

Spillets Los Angeles-klone Los Santos er omdøpt til Oslo, hvor hele floraen av norske politikjøretøy, ambulanser og brannbiler er sirlig gjenskapt. Når de patruljerer på kveldene er fotgjengerskiltene norske og blå, Falck står for bilredning og forbipasserende stasjonsvogner har ofte Bring-logo.

De viktigste stikkordene?

Kjørekoder, prosedyrer, arrestasjon, administrasjon, dokumentasjon og forenklede forelegg.

Og alle følger korrekt sambandsprosedyre.

– UP tre seks, da er vi ute og ledig i sentrum stasjon.

Det er søndag kveld før påske på NPK-serveren og psykologistudent Jesper Gulbrandsen Larsen (20) fra Kristiansand har nettopp meldt seg klar til dyst over sambandet, en sprakende kanal i stemmechat-programmet TeamSpeak.

Svaret fra sentralen er kort og konsist – Jesper skal sette kurs mot en gård i skogkommunen Nittedal, rett over Oslo-grensa:

– Kripos har kommet over noen som har lagt igjen spor ved distribusjon av barnepornografi, samt kjøp av våpen, narkotika og diverse. Det er grunn til å tro at personen er bevæpnet.

På et blunk går alt fra null til hundre. Jesper legger seg på hjul med ulende sirener og blinkende blålys. På vei ut snakker han i den samme tillærte tonen som politifolk man møter i den virkelige verden, flat og nøytral.

– Nå er tung bevæpning gitt på oppdraget, så jeg regner med at det kan bli litt skyting.

Å være med i NPK er å akseptere at ting skal gjøres riktig, ned til minste pirkete detalj, og med størst mulig alvor. Parkert ved stasjonen tok Jesper seg bryet med å teste at blålys og sirene fungerte som det skulle (de fungerer alltid), og mens han suser mellom trafikk på vei ut mot Nittedal kommer han med en formaning:

– Det er viktig at du holder deg på avstand og ikke setter deg selv i fare.

Som selvsagt er det siste en journalist med håp om liv og røre ønsker å høre.

– Hvor nært kan jeg gå?

– Jeg kan høre med leder.

NPK snakker ikke til hverandre på viset spillere vanligvis kommuniserer. Det er ingen småpratete funderinger over hverdagen, mumlete strategier om å «go left, go left» eller knisete 12-åringer som nettopp har skjønt at banning er en kul greie.

I stedet er den viktigste regelen at alle holder seg i rollespillet, samme hvor mye mental gymnastikk det måtte kreve å late som at Grefsenkollen er en ås i California.

AKSJON: Simon legger frem planen for ransakelsen av en gård hvor det muligens befinner seg en bevæpnet person.

Jesper finner møtepunktet og går ut for å planlegge med de andre betjentene. Kledd i skuddsikker vest og hjelm, med en MP5 i hendene og en pistol på låret, rusler han bort til Simon (som ikke ønsker å ha med etternavnet sitt) - leder for oppdraget her inne, en av klanens eiere der ute.

– Han journalisten, kan han bli med hele veien?

– Nei, vi må nesten ha studentprosedyren her, sier Simon.

– Det er nok for farlig for ham hvis vi har mulig bevæpna mann.

Journalisten må bli ved bilen.

Med siktegrep og sakte skritt beveger tre par betjenter seg oppover mot gården fra ulike retninger til de bare er små prikker som forsvinner bak hushjørnene, klare til å sikre bygningene rom for rom.

Og så blir det veldig stille. Dødt samband og null glimt av aktivitet i flere minutter før Jesper kommer til syne på horisonten og leder an opp til et av de falleferdige gårdshusene.

Ingen er tatt, men politiet har gjort et funn. Inne er veggene er dekket med papp, videre ned en trapp til et rom hvor støvet er så tjukt at det ligger som tåke i lufta.

– Du ser jo her at det ikke er helt normal innredning, akkurat.

Lysstoffrørene i taket kaster et grelt lys ned på hyller og bord i metall, med tønner og bøtter og alle mulige beholdere og kjemisk utstyr oppå og rundt.

– Dette er det vi typisk ser i produksjon av amfetamin.

AMFETAMIN: Jesper viser vei inn til en doplab.

Disse rommene er egentlig bygd for å brennes. Fra spillutvikler Rockstars side er de ment som kulisser for et oppdrag med psykopaten Trevor – en av spillets hovedpersoner. Vanligvis ville det vært stedet hvor man slakter seg gjennom en liten skog av innavl på vei ned mot dopkjelleren, før man dynker alt med bensinkanna og tenner fyr på rubbel og lik.

Men dette oppdraget har Chris planlagt. I stedet for å brenne noe som helst har han resirkulert huset – og ørten andre hus - slik NPK nødvendigvis må gjenbruke hver lille flik av spillmiljøet til sine egne formål.

Han tar regi ved å dukke opp som Kripos-tekniker på jakt etter digitale spor, og blir slik selve nøkkelen til å drive fortellingen videre. Etter litt romstering og beskjeder om at han «backtracker tilkoblinger på VPN» kommer han opp med ferske adresser å aksjonere mot.

Hele rebusløpet kommer til å ta to timer, og skal kulminere med en pågripelse i det huset Chris fant som hadde flest datamaskiner.

– Siden hovedmannen har våpen i huset kjøpt på det svarte markedet skal han få lov til å peke våpen, men ikke skyte mot politiet, sier Chris.

– Han er en helt vanlig mann i gata som mest sannsynlig ikke ville klart å avfyre et våpen.

AUTENTISK: Norsk Politi Klane ønsker å være autentiske i alt fra uniformer og kjøretøy til sambandsprosedyre.

Noe underlig skjer når målet med «GTA V» går fra å lage mest mulig kaos til å oppføre seg så ryddig som mulig. Spillet føles ferskt igjen. Selv det å være passasjer i en bil som kjører kjapt i retning utrykning får et usynlig malingsstrøk av dramatikk.

At NPK bruker «GTA V» til rollespill er på ingen måte unikt - nettstedet PCGamesN skriver for eksempel at den populære NoPixel-serveren måtte stenge for søknader etter at 4000 håpefulle tok kontakt for å bli med. Nettrollespillet «World of Warcraft» har på sin side hatt egne servere dedikert til rollespilling siden det åpnet portene i 2004.

Likevel, nordmennene har et lengre lerret å bleke enn mange andre rollespillere.

De lever ut en versjon av politilivet som virker snytt ut av nesa til «Nattpatruljen» på MAX - fulle folk og passasjerer som sniker på bussen – og gjør det i et spill lagt til USA, designet for action og fortalt gjennom et tykt filter av satire og popkultur.

Finner inspirasjon i den virkelige verden

«Grand Theft Auto»-serien er nærmest besatt av å gjenskape de villeste høydepunktene fra de siste tiårenes største filmer og tv-serier, en eskalerende rekke av drap, ran og politijakter inspirert av alt fra «Heat» til «The Sopranos» og «The Italian Job».

Når NPK leter etter inspirasjon, saumfarer de i stedet Twitter-kontoene til ulike politidistrikt.

Den store dramatikken uteblir – selv hvis sambandet melder om ville tilstander.

– Du får en diffus melding og må gjøre deg noen tanker om hva som kan møte deg, forklarer Simon.

– Det kan være beskjed om et masseslagsmål, og så er det egentlig bare en beruset mann som har ropt litt.

Det finnes selvsagt en og annen biljakt på YouTube-kanalen til NPK, men videotitler som «Kaste ut leietaker», «Er det så nøye med båtførerbevis?» og «Kranglete dumpersjåfør» er nærmere det de foretrekker å bruke tiden sin på.

Juvelen i samlingen er «Ulovelig bedrift». Den består i sin helhet av et avhør med Rolf Hansen, en korpulent mann i sin beste alder som driver lyssky forretninger i et nedslitt lagerskur.

LYSSKY: Hansen Trading viser seg å ikke være Nittedals mest lovlydige bedrift.

Han har fått politibesøk etter å ha stjålet vaskemaskiner og oljetønner fra folks hager for å levere dem til en panteordning hos kommunen. På et tidspunkt forsøker Rolf å selge en brukt vaskemaskin til en av politibetjentene.

– Jeg bruker bare Miele, svarer betjenten.

– Du har vaskemaskin? Skal du kjøpe no' røyk? Vi har kartonger... Redwood!

Han er et åpenbart komisk talent. Før de arresterer ham passerer de noe nær en fornorsket utgave av den britiske bygdepolitiserien «Med hjartet på rette staden», med Rolf som det lokale svaret på vaneforbryteren Greengrass.

– Du har registrert firmaet ditt, sant?

– Ja.

– Har du noen papirer på det?

– Øøøøøøøh.

Når det hele ender i arrestasjon, har det gått en halvtime, inkludert et søk i Brønnøysundregisteret.

Autentisk venting

– Så dette driver folk altså med.

«Aksel», som jobber med fangetransport, har nettopp humret seg gjennom de første minuttene av en NPK-video fra 2018.

Oppdraget er å transportere 22. juli-terroristen fra Ila til Oslo Tinghus i forbindelse med en rettssak.

Aksel – som liker å lage kaos med tanks om han spiller «GTA V» selv – kjenner igjen bilmodellene og uttrykkene, men er litt mer uvant med å se arbeidshverdagen sin transplantert inn i Los Santos.

FANGETRANSPORT: Det er en omfattende operasjon når 22. juli-terroristen skal fraktes til Tinghuset .

Det er noen detaljer som ikke stemmer, sikkerhetsrutiner som ikke følges til punkt og prikke, som hvordan betjentene stiller seg i forhold til fangen.

En ting er likevel dønn realistisk:

Ventingen, som kun avbrytes av journalister som forsøker å krangle seg inn i tinghuset og en full mann som diskuterer med politiet fordi han vil inn og frelse terroristen på Jesus.

– Dette er hverdagen min også, sier Aksel.

– Vi venter mye, det skal jeg love deg. Og man ser mange av de samme tullingene som skal snakke med deg og spørre om å få prøve batongen, hvilket utstyr du har på deg, om vesten er skuddsikker. Sånne ting. Folk skal bare inn og se, eller skal bare låne doen. De kommer aldri gjennom.

Tilbake på gården i Nittedal. Etter å ha lett frem spor på doplaboratoriet kommenterer Kripos-Chris at «her e det jo narkotika førr gullmedalja». Samtidig er det duket for litt improvisasjon utenfor gårdshuset.

Chris likte ikke at alle bare sto rundt og venta, så bak scenen har han bedt en nysgjerrigper rulle opp i traktoren sin. Johnny Diesel, som 18-åringen viser seg å hete, skulle egentlig levere et lass med grus her.

– Va'kke meninga å plage noen her, det va'kke det.

FEIL STED TIL FEIL TID: Johnny Diesel dukker opp for å levere grus, men må i stedet inn til avhør.

Politiet sjekker personalia (NPK har selvsagt en fullt fungerende søkbar database) og oppdager at han har noe på rullebladet som kanskje knytter ham til aktivitetene på gården. De bestemmer seg for å ta Johnny inn til avhør, men den ene betjenten sier at de ikke har maje - altså fangetransport.

– Hva er det dere prater om, spør Johnny.

– Er Maia her? Maia er søt.

Når Johnny skjønner at han må inn, snur stemningen.

– Hææææ? Det passer veldig, veldig, veldig dårlig.

– Du har en tidligere merknad om ulovlig salg av våpen.

– Ja, men det var fra back in the days. Da jeg var 16 og levde livet.

Det kreves godvilje og innlevelse fra alle involverte for at dette rollespillet skal gå rundt, på samme måte som i en laiv med kapper og sverd i skogen, eller i et tradisjonelt rollespill hvor spillerne er samlet fysisk rundt et bord med penn, papir og terninger.

Spillerne må forestille seg mye av handlingen og ignorere alle synlige tegn som taler imot.

Som når Delta 04, som egentlig er Simon, dæljer til Kripos-Chris ved husvogna.

KRIPOS: Chris gir Simon nye steder å ransake. Han skal snart få et klask i fjeset som takk.

Slike vådeslag er et relativt vanlig fenomen for NPK. I blant inntreffer de om en spiller veksler mellom Windows-skjermen og spillet, andre ganger fordi noen kom borti en knapp. Selv feilskjærene må anerkjennes i rollespillet - gjerne med frasen om at «det kom en rykning».

At alle er i karakter endrer de sosiale spillereglene, som en voksen utgave av gleden som finnes i barns rollelek. Spillerne som tar rollen som sivile (altså dem som utfører bøll) legger an tjukke dialekter og drar på så godt de kan.

Når trønderen Erlend Skjevdal (23) spiller som politimann, forsøker han å gi rom for dette.

– Jeg blir streng. Da blir det artigere å være sivil og terge opp politiet.

Enkelte sivile ser sitt snitt til å utnytte rammene for rollespillet for å terge medspillerne, for eksempel regelen om at de har krav på forsvarer når de tas inn til arresten.

– Om vi er få i patrulje, men den sivile setter seg i vranglås og SKAL ha forsvarer, kan ikke vi si at «vi er så få i patrulje». Det er å gå ut av rollespillet.

Regler for oppførsel

Å virkelig kunne slippe seg løs i rollespillet krever øving. NPK-rekrutter starter som politistudenter, før de søker om opprang - noe nær måten karateklubber graderer beltene sine - og bygger seg oppover i organisasjonen gjennom måneder og år.

Det samme gjelder sivile, der de ferskeste verken har lov til å benytte skytevåpen eller sette i gang biljakter. I etterkant av hver patrulje evaluerer spillerne seg selv og oppdragene de har vært på - og da spesielt kvaliteten på rollespillet, som også avgjør om noen går opp i rang.

For NPK blir det å gå inn i rollene muligens lettere av at klanen har en filosofi om å ikke spørre for mye om hvem folk er og hva de driver med utenfor serveren. Som Simon forklarer det:

– Folk som ikke har det så enkelt kan komme inn her og være seg selv uten å bli hengt ut eller at man graver i hvem de egentlig er.

Tross alt det kreative arbeidet som går inn i utvikle og opprettholde NPK-universet er det få kunstneriske ambisjoner, terapeutiske håp eller skuespillervyer som dukker opp når medlemmene snakker om det de driver med.

I stedet kaller Jesper NPK for «noe av det nærmeste du kan komme en beredsskapssimulator». Han har «en interesse for prehospital behandling» og har snart brukt en arbeidsuke på å implementere et juridisk system i spillet så de endelig skal kunne ha rettssaker.

Erlend er på sin side aktiv i Røde Kors, hvor han jevnlig deltar på leteaksjoner etter bortkomne turgåere og suicidale - noe han også gjør i NPK. Simon oppsummerer det hel slik:

– Om drømmen er å være i politiet eller andre nødetater, er dette en frisone.

KORONA: Jesper sier det er litt mer hanskebruk under pandemien. – Vi er nødt til å gjøre jobben vår. Blir vi smitta, så blir vi smitta.

Chris vurderte lenge politihøyskolen, men veide en lang utdanning opp mot risikoen for å havne på lav ferskinglønn oppe i indre Tana. Nå lever han ut politilivet i NPK, mens hverdagen er å be butikktyver om å åpne sekken.

Standardsvaret er at «glidelåsen fungerer ikke», og så har han et mas frem og tilbake, «enten åpner du eller så ringer jeg politiet», helt til kjøttvarer for tusenvis av kroner kommer veltende ut.

Det har alltid vært sikkerhet som har vært fokuset til Chris, som nå vurderer en karriere innen datasikkerhet.

– Jeg vil tro at jeg har gått i mamma sine fotspor. Hun jobbet som sikkerhetskontrollør på flyplass. Det er der det ligger, i bunn og grunn.

En god dag på jobb for ham handler både om å trygge andre, og det å være serviceinnstilt.

– Om man hjelper kunder med det de sliter med, alarmsystemet for eksempel, og de sier «tusen takk for at du tar tid til å hjelpe meg», da får man en god følelse inni seg.

Chris har kjent på at tida i NPK har gjort ham tryggere som vekter.

– Om jeg stoppet noen som hadde stjålet i butikken tok jeg kontakt på en litt sånn sjenert måte. Nå er jeg litt mer bestemt og tydelig. Det er «du blir her», end of story.

Han minnes øyeblikket da det snudde. Det var en kverulant i rollespillet som stadig skulle pirke på alt, vrenge på hver en detalj og aldri la ham komme til orde. Chris kjente at han begynte å bli lei.

– Da følte jeg at... jeg måtte sette i til ham, «nå prater jeg, nå holder du kjeft og hører hva jeg har å si». Så ble han stille.

Han beskriver det som å bryte en barriere.

– Det var et vindu der, men nå har jeg kastet en stein gjennom og laget et lite hull. Nå tør jeg å ta mer i til folk. Men man må tilpasse det, så man ikke blir en cowboy.

FARTSKONTROLL: Er det lite å gjøre, setter Jesper opp en fartskontroll langs E6.

At rollespill med andre mennesker kan ha denne effekten er noe dramaterapeuten Adam Davis fra Washington bruker aktivt i arbeidet sitt.

– Det fine med å bruke spill er at vi bygger på folks lidenskap og interesser.

Sammen med par- og familieterapeut Adam Johns driver han organisasjonen Game to Grow, hvor de bruker det tradisjonelle penn- og papir-rollespillet «Dungeons & Dragons» for å hjelpe ungdom med behov for å trene opp sosiale ferdigheter.

Spillet skaper en trygg ramme for å tilegne seg viktige sosiale erfaringer, hvor det å prøve og feile sosialt ikke får de samme konsekvensene som ute i verden.

Terapeutene vurderer hvilke områder ungdommene trenger å jobbe med og designer situasjonene i spillet for å utfordre dem.

– En av foreldrene til ungdommene vi jobber med sa at det var som å få i deg grønnsakene dine uten å merke at du spiser grønnsaker.

Den typen aha-opplevelser, med overføring av sosial erfaring mellom rollespill og hverdag som Chris opplevde, er selve målet for terapitimene. Slik vekst oppnås først og fremst gjennom en riktig balanse av nærhet og distanse til rollefiguren sin, forklarer Adam.

– Med for mye distanse er bare rollefiguren en kognitiv prosess i hjernen. Dette er gjerne det vi ser hos dårlige skuespillere - rollefiguren er bare replikkene de sier.

Samtidig er null distanse heller ikke ønskelig - da oppleves både triste og gode følelser som ens egne.

– Det kan være flott, men det kan også være utrygt. Om rollefiguren mislykkes, kan man føle at det er en selv som mislykkes.

Adam søker idealpunktet midt imellom disse to ytterpunktene. Nok avstand til å reflektere, nok følelser til å la seg rive med.

– Da kan vi internalisere noe av selvtilliten og erfaringene fra rollefigurene våre. Samtidig husker vi at de ikke er oss, og det gir innsikt og perspektiv vi kan lære av.

På et vis mener Adam, hvis bakgrunn i stor grad handler om å bruke erfaringer fra teater i terapisammenheng, at spilløktene til NPK er som å sette opp teaterproduksjoner.

– Spillets rammer blir scenen de spiller på. Og det trenger ikke finnes et publikum. Publikummet kan være dem selv.

Adam tror dette kan øke den empatiske evnen til å sette seg selv i andre sko.

PØLSEKJØP: Jesper stopper for å fylle bensin, og benytter samtidig anledningen til å spandere lunsj.

Et eksempel på dette er når Chris spiller som sivil og skaper rollefigurer basert på mennesker han snakker med i jobben – gjerne Tromsø-væringer med litt trøblete liv.

– Noen av dem er glade i å fortelle om hvordan de har det og hvordan livet har blitt sånn som det er, hvorfor de er i det og det systemet eller miljøet.

Han gir hver karakter sin egen stemme. En av dem, en knirkete narkoman østlending, dukker gjerne frem når noe er stjålet – og politiet må arrestere ham.

– Han har prøvd å komme seg ut av miljøet, men vil ikke skru bort alle vennene sine for å bli edru.

– Å spille som folkene du må håndtere på jobb – gjør det noe med synet ditt på dem?

– Man setter seg litt inn i deres situasjon når man lager de karakterene, sier Chris.

– At mennesker er forskjellige, et er vel et sånt syn jeg har hatt hele livet. Uansett hvordan en person er skal man respektere dem. Sliter du veldig i samfunnet er du like mye verd som en på toppen av næringsstigen.

Noen av NPK-medlemmene håper på en annen effekt av rollespillet. Flere av stemmene på NPK-sambandet har ennå ikke passert stemmeskiftet. Aldersgrensen i klanen er riktignok på 16 – rollespillet fordrer en viss modenhet – men det er ikke uhørt at en fjortis med potensial får innpass.

– Vi får tilbakemelding om at vi blir forbilder for de yngre, og det synes vi er hyggelig å høre, sier Jesper.

BLIME: Politiet må selvsagt gjøre sin egen versjon av BlimE-dansen. Video: Norsk Politi Klan

Han tror ungdommene som er med vil ta med seg et annet perspektiv på politiet når de blir gamle nok til å gå på byen, at de kanskje ikke vil lage like mye leven på fylla og herse med betjentene fordi det er lettere å sette seg selv i deres sted. Han omtaler det nesten som å drive et idrettslag.

– Vi prøver å fremme en god livsstil og være gode forbilder, sier Jesper.

– Vi er forsiktige med bruk av alkohol på server og snakker ikke om ting som kan påvirke ungdommen negativt.

Over årene har NPK bygget seg en liten lomme som befinner seg nærmere forrige århundres ideer om hva nettet skulle være, den gamle drømmen om en helt separat identitet, et annet liv på siden av det man er født inn i.

Simon sier at folk som trapper ned spillinga ofte fortsetter å komme tilbake på chatten uten å fyre opp spillet, bare for å møte folkene.

– Fordi de vet det er ordentlige folk som er her.

Tilbake på serveren har rebusløpet til Chris tatt NPK gjennom halve Oslo. Etter tre husransakelser har Jesper endret beite for å gi rom til noen av de andre som har ventet på tur.

Selv går han over til å sette opp trafikkontroller - bilen har selvsagt fartsmåler innebygd.

Store mengder veldig realistisk venting følger, ispedd at Jesper fyller bensin på bilen og kjøper pølse til oss begge.

KORONA: En tankbil med diesel har lekket utover veien. Jesper løser det ved å be føreren koble fra førerhuset og gi bot.

Når fortellingen Chris har sydd samme når klimakset med arrestasjonen av en bevæpnet mann (ingen skudd avfyrt, beslag av narkotika og 20 GB med ulovlig materiale) er vi langt unna.

Mens utfallet formidles i nøktern tone over sambandet er Jesper opptatt av å stanse en lekk tankbil og skrive ut forelegg til sjåføren. Tonen er gemyttlig.

– Jeg ringer Falck, og så kan Falck komme og hente resten av bilen, sier Jesper.

Og slår mannen rett i ansiktet.

Denne saken er en del av artikkelserien «Norske spillere», og er produsert med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Har du et tips om spennende spillere eller spillmiljøer vi kan skrive om? Send en mail.

Bilder og video: Martin Bergesen

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Vådeslag, kverulanter og tørre paragrafer: Bli med når Norsk Politi Klan snur «GTA V» på hodet.
Hva skjer når du mener «GTA» mangler riktig prosedyre og administrasjon?
Martin Bergesen

– Kunne du skrevet det på en liten notislapp til meg?

Det er etter ransakelsen av en husvogn ute i Nittedals vidstrakte ørkenlandskap det skjer, det som ikke skal skje.

Midt i jakten på våpen, overgrepsbilder og amfetamin har Delta 04 bedt teknikeren fra Kripos om å skrive ned en liste med adresser politiet skal slå til mot.

Teknikeren, i vernebriller og hvit hjelm, har ansiktet dypt nede i en skriveblokk når kollegaen fra politiet uten forvarsel langer ut.

Slaget treffer ansiktet med et tungt klask så hjelm og briller flyr, teknikeren velter bakover, men gjenvinner balansen kjapt.

Nå står de tå mot tå og det ser ut som de skal fly på hverandre, før teknikeren finner frem notisblokka igjen. Politivold mot Kripos er på ingen måte vanlig, og stemninga blir en smule klein.

– Oisann, sier Delta 04 og går en sirkel rundt seg selv, forfjamset.

– Får av og til sånn rykning i kroppen.

Han ser ikke helt ut til å vite hvor han skal gjøre av seg før teknikeren gir ham lappen med adressene.

– Flotte greier, sier Delta.

Han virker lettet.

– Får du sendt den inn til OPS-en også?

– Jada, sier teknikeren tørt.

– Først skal jeg bare ta på meg denne hatten du slo av meg.

Siden de først ble kjent via en Politiforum-artikkel i 2013 har Norsk Politi Klan (NPK) vært blant nettets mest fascinerende norske spillsamfunn.

De higer etter det trauste norske politilivet i den grad at de har brukt årevis på å vri storspillet «Grand Theft Auto V» over fra umoral, anarkistisk action og kriminell utfoldelse til en øvelse i selvdisiplin, deeskalering og dialog.

Kveldene sine bruker de på å håndheve norsk lovverk, øve seg på tålmodig men bestemt oppførsel og forsøke å formidle gode holdninger til ungdom.

Kan de unngå en skuddveksling? Kan de prate om det i stedet? Topp stemning. Om NRK kan kalles kongene av sakte-tv, er NPK keiserne av saktespilling.

Politirollespill

– Personlig synes jeg vanlig «GTA» er dritkjedelig.

Vekteren Chris Eliassen (25) fra Tromsø har innsett at «GTA V», tross merkelapper som sandkassespill og lovnaden om «gjør hva du vil», i bunn og grunn har et ganske begrenset vokabular.

Å utfolde seg her er gjerne synonymt med å utføre ulike stunt med kjøretøy eller å gjøre utføre nok bøll til å motta det høyeste etterlysningsnivået på fem stjerner og se hvor lenge man overlever trefningene med politiet.

– Du gjør det samme om og om igjen, sier Chris.

– Det er morsommere å være på rett side av loven. I stedet for å være den som skal få fem stjerners etterlysning, er man den femte stjerna.

Chris retter på seg selv et øyeblikk senere. Fem stjerner er vel strengt tatt hæren, så utrykningspolitiet blir vel den fjerde stjerna?

Uansett:

Velkommen til bakvendtland.

RANSAKING: Simon finner sensuell sofalektyre på en ransaking i Nittedal.

I bakvendtland lytter alle politifolk til P4 med lyden av. Radiokanalen som lyser fra dashboardet til de autentiske politibilene er en av mange små og store ting NPK gjør for å hale spillverdenen over Atlanterhavet og inn mellom bakkar og berg.

Spillets Los Angeles-klone Los Santos er omdøpt til Oslo, hvor hele floraen av norske politikjøretøy, ambulanser og brannbiler er sirlig gjenskapt. Når de patruljerer på kveldene er fotgjengerskiltene norske og blå, Falck står for bilredning og forbipasserende stasjonsvogner har ofte Bring-logo.

De viktigste stikkordene?

Kjørekoder, prosedyrer, arrestasjon, administrasjon, dokumentasjon og forenklede forelegg.

Og alle følger korrekt sambandsprosedyre.

– UP tre seks, da er vi ute og ledig i sentrum stasjon.

Det er søndag kveld før påske på NPK-serveren og psykologistudent Jesper Gulbrandsen Larsen (20) fra Kristiansand har nettopp meldt seg klar til dyst over sambandet, en sprakende kanal i stemmechat-programmet TeamSpeak.

Svaret fra sentralen er kort og konsist – Jesper skal sette kurs mot en gård i skogkommunen Nittedal, rett over Oslo-grensa:

– Kripos har kommet over noen som har lagt igjen spor ved distribusjon av barnepornografi, samt kjøp av våpen, narkotika og diverse. Det er grunn til å tro at personen er bevæpnet.

På et blunk går alt fra null til hundre. Jesper legger seg på hjul med ulende sirener og blinkende blålys. På vei ut snakker han i den samme tillærte tonen som politifolk man møter i den virkelige verden, flat og nøytral.

– Nå er tung bevæpning gitt på oppdraget, så jeg regner med at det kan bli litt skyting.

Å være med i NPK er å akseptere at ting skal gjøres riktig, ned til minste pirkete detalj, og med størst mulig alvor. Parkert ved stasjonen tok Jesper seg bryet med å teste at blålys og sirene fungerte som det skulle (de fungerer alltid), og mens han suser mellom trafikk på vei ut mot Nittedal kommer han med en formaning:

– Det er viktig at du holder deg på avstand og ikke setter deg selv i fare.

Som selvsagt er det siste en journalist med håp om liv og røre ønsker å høre.

– Hvor nært kan jeg gå?

– Jeg kan høre med leder.

NPK snakker ikke til hverandre på viset spillere vanligvis kommuniserer. Det er ingen småpratete funderinger over hverdagen, mumlete strategier om å «go left, go left» eller knisete 12-åringer som nettopp har skjønt at banning er en kul greie.

I stedet er den viktigste regelen at alle holder seg i rollespillet, samme hvor mye mental gymnastikk det måtte kreve å late som at Grefsenkollen er en ås i California.

AKSJON: Simon legger frem planen for ransakelsen av en gård hvor det muligens befinner seg en bevæpnet person.

Jesper finner møtepunktet og går ut for å planlegge med de andre betjentene. Kledd i skuddsikker vest og hjelm, med en MP5 i hendene og en pistol på låret, rusler han bort til Simon (som ikke ønsker å ha med etternavnet sitt) - leder for oppdraget her inne, en av klanens eiere der ute.

– Han journalisten, kan han bli med hele veien?

– Nei, vi må nesten ha studentprosedyren her, sier Simon.

– Det er nok for farlig for ham hvis vi har mulig bevæpna mann.

Journalisten må bli ved bilen.

Med siktegrep og sakte skritt beveger tre par betjenter seg oppover mot gården fra ulike retninger til de bare er små prikker som forsvinner bak hushjørnene, klare til å sikre bygningene rom for rom.

Og så blir det veldig stille. Dødt samband og null glimt av aktivitet i flere minutter før Jesper kommer til syne på horisonten og leder an opp til et av de falleferdige gårdshusene.

Ingen er tatt, men politiet har gjort et funn. Inne er veggene er dekket med papp, videre ned en trapp til et rom hvor støvet er så tjukt at det ligger som tåke i lufta.

– Du ser jo her at det ikke er helt normal innredning, akkurat.

Lysstoffrørene i taket kaster et grelt lys ned på hyller og bord i metall, med tønner og bøtter og alle mulige beholdere og kjemisk utstyr oppå og rundt.

– Dette er det vi typisk ser i produksjon av amfetamin.

AMFETAMIN: Jesper viser vei inn til en doplab.

Disse rommene er egentlig bygd for å brennes. Fra spillutvikler Rockstars side er de ment som kulisser for et oppdrag med psykopaten Trevor – en av spillets hovedpersoner. Vanligvis ville det vært stedet hvor man slakter seg gjennom en liten skog av innavl på vei ned mot dopkjelleren, før man dynker alt med bensinkanna og tenner fyr på rubbel og lik.

Men dette oppdraget har Chris planlagt. I stedet for å brenne noe som helst har han resirkulert huset – og ørten andre hus - slik NPK nødvendigvis må gjenbruke hver lille flik av spillmiljøet til sine egne formål.

Han tar regi ved å dukke opp som Kripos-tekniker på jakt etter digitale spor, og blir slik selve nøkkelen til å drive fortellingen videre. Etter litt romstering og beskjeder om at han «backtracker tilkoblinger på VPN» kommer han opp med ferske adresser å aksjonere mot.

Hele rebusløpet kommer til å ta to timer, og skal kulminere med en pågripelse i det huset Chris fant som hadde flest datamaskiner.

– Siden hovedmannen har våpen i huset kjøpt på det svarte markedet skal han få lov til å peke våpen, men ikke skyte mot politiet, sier Chris.

– Han er en helt vanlig mann i gata som mest sannsynlig ikke ville klart å avfyre et våpen.

AUTENTISK: Norsk Politi Klane ønsker å være autentiske i alt fra uniformer og kjøretøy til sambandsprosedyre.

Noe underlig skjer når målet med «GTA V» går fra å lage mest mulig kaos til å oppføre seg så ryddig som mulig. Spillet føles ferskt igjen. Selv det å være passasjer i en bil som kjører kjapt i retning utrykning får et usynlig malingsstrøk av dramatikk.

At NPK bruker «GTA V» til rollespill er på ingen måte unikt - nettstedet PCGamesN skriver for eksempel at den populære NoPixel-serveren måtte stenge for søknader etter at 4000 håpefulle tok kontakt for å bli med. Nettrollespillet «World of Warcraft» har på sin side hatt egne servere dedikert til rollespilling siden det åpnet portene i 2004.

Likevel, nordmennene har et lengre lerret å bleke enn mange andre rollespillere.

De lever ut en versjon av politilivet som virker snytt ut av nesa til «Nattpatruljen» på MAX - fulle folk og passasjerer som sniker på bussen – og gjør det i et spill lagt til USA, designet for action og fortalt gjennom et tykt filter av satire og popkultur.

Finner inspirasjon i den virkelige verden

«Grand Theft Auto»-serien er nærmest besatt av å gjenskape de villeste høydepunktene fra de siste tiårenes største filmer og tv-serier, en eskalerende rekke av drap, ran og politijakter inspirert av alt fra «Heat» til «The Sopranos» og «The Italian Job».

Når NPK leter etter inspirasjon, saumfarer de i stedet Twitter-kontoene til ulike politidistrikt.

Den store dramatikken uteblir – selv hvis sambandet melder om ville tilstander.

– Du får en diffus melding og må gjøre deg noen tanker om hva som kan møte deg, forklarer Simon.

– Det kan være beskjed om et masseslagsmål, og så er det egentlig bare en beruset mann som har ropt litt.

Det finnes selvsagt en og annen biljakt på YouTube-kanalen til NPK, men videotitler som «Kaste ut leietaker», «Er det så nøye med båtførerbevis?» og «Kranglete dumpersjåfør» er nærmere det de foretrekker å bruke tiden sin på.

Juvelen i samlingen er «Ulovelig bedrift». Den består i sin helhet av et avhør med Rolf Hansen, en korpulent mann i sin beste alder som driver lyssky forretninger i et nedslitt lagerskur.

LYSSKY: Hansen Trading viser seg å ikke være Nittedals mest lovlydige bedrift.

Han har fått politibesøk etter å ha stjålet vaskemaskiner og oljetønner fra folks hager for å levere dem til en panteordning hos kommunen. På et tidspunkt forsøker Rolf å selge en brukt vaskemaskin til en av politibetjentene.

– Jeg bruker bare Miele, svarer betjenten.

– Du har vaskemaskin? Skal du kjøpe no' røyk? Vi har kartonger... Redwood!

Han er et åpenbart komisk talent. Før de arresterer ham passerer de noe nær en fornorsket utgave av den britiske bygdepolitiserien «Med hjartet på rette staden», med Rolf som det lokale svaret på vaneforbryteren Greengrass.

– Du har registrert firmaet ditt, sant?

– Ja.

– Har du noen papirer på det?

– Øøøøøøøh.

Når det hele ender i arrestasjon, har det gått en halvtime, inkludert et søk i Brønnøysundregisteret.

Autentisk venting

– Så dette driver folk altså med.

«Aksel», som jobber med fangetransport, har nettopp humret seg gjennom de første minuttene av en NPK-video fra 2018.

Oppdraget er å transportere 22. juli-terroristen fra Ila til Oslo Tinghus i forbindelse med en rettssak.

Aksel – som liker å lage kaos med tanks om han spiller «GTA V» selv – kjenner igjen bilmodellene og uttrykkene, men er litt mer uvant med å se arbeidshverdagen sin transplantert inn i Los Santos.

FANGETRANSPORT: Det er en omfattende operasjon når 22. juli-terroristen skal fraktes til Tinghuset .

Det er noen detaljer som ikke stemmer, sikkerhetsrutiner som ikke følges til punkt og prikke, som hvordan betjentene stiller seg i forhold til fangen.

En ting er likevel dønn realistisk:

Ventingen, som kun avbrytes av journalister som forsøker å krangle seg inn i tinghuset og en full mann som diskuterer med politiet fordi han vil inn og frelse terroristen på Jesus.

– Dette er hverdagen min også, sier Aksel.

– Vi venter mye, det skal jeg love deg. Og man ser mange av de samme tullingene som skal snakke med deg og spørre om å få prøve batongen, hvilket utstyr du har på deg, om vesten er skuddsikker. Sånne ting. Folk skal bare inn og se, eller skal bare låne doen. De kommer aldri gjennom.

Tilbake på gården i Nittedal. Etter å ha lett frem spor på doplaboratoriet kommenterer Kripos-Chris at «her e det jo narkotika førr gullmedalja». Samtidig er det duket for litt improvisasjon utenfor gårdshuset.

Chris likte ikke at alle bare sto rundt og venta, så bak scenen har han bedt en nysgjerrigper rulle opp i traktoren sin. Johnny Diesel, som 18-åringen viser seg å hete, skulle egentlig levere et lass med grus her.

– Va'kke meninga å plage noen her, det va'kke det.

FEIL STED TIL FEIL TID: Johnny Diesel dukker opp for å levere grus, men må i stedet inn til avhør.

Politiet sjekker personalia (NPK har selvsagt en fullt fungerende søkbar database) og oppdager at han har noe på rullebladet som kanskje knytter ham til aktivitetene på gården. De bestemmer seg for å ta Johnny inn til avhør, men den ene betjenten sier at de ikke har maje - altså fangetransport.

– Hva er det dere prater om, spør Johnny.

– Er Maia her? Maia er søt.

Når Johnny skjønner at han må inn, snur stemningen.

– Hææææ? Det passer veldig, veldig, veldig dårlig.

– Du har en tidligere merknad om ulovlig salg av våpen.

– Ja, men det var fra back in the days. Da jeg var 16 og levde livet.

Det kreves godvilje og innlevelse fra alle involverte for at dette rollespillet skal gå rundt, på samme måte som i en laiv med kapper og sverd i skogen, eller i et tradisjonelt rollespill hvor spillerne er samlet fysisk rundt et bord med penn, papir og terninger.

Spillerne må forestille seg mye av handlingen og ignorere alle synlige tegn som taler imot.

Som når Delta 04, som egentlig er Simon, dæljer til Kripos-Chris ved husvogna.

KRIPOS: Chris gir Simon nye steder å ransake. Han skal snart få et klask i fjeset som takk.

Slike vådeslag er et relativt vanlig fenomen for NPK. I blant inntreffer de om en spiller veksler mellom Windows-skjermen og spillet, andre ganger fordi noen kom borti en knapp. Selv feilskjærene må anerkjennes i rollespillet - gjerne med frasen om at «det kom en rykning».

At alle er i karakter endrer de sosiale spillereglene, som en voksen utgave av gleden som finnes i barns rollelek. Spillerne som tar rollen som sivile (altså dem som utfører bøll) legger an tjukke dialekter og drar på så godt de kan.

Når trønderen Erlend Skjevdal (23) spiller som politimann, forsøker han å gi rom for dette.

– Jeg blir streng. Da blir det artigere å være sivil og terge opp politiet.

Enkelte sivile ser sitt snitt til å utnytte rammene for rollespillet for å terge medspillerne, for eksempel regelen om at de har krav på forsvarer når de tas inn til arresten.

– Om vi er få i patrulje, men den sivile setter seg i vranglås og SKAL ha forsvarer, kan ikke vi si at «vi er så få i patrulje». Det er å gå ut av rollespillet.

Regler for oppførsel

Å virkelig kunne slippe seg løs i rollespillet krever øving. NPK-rekrutter starter som politistudenter, før de søker om opprang - noe nær måten karateklubber graderer beltene sine - og bygger seg oppover i organisasjonen gjennom måneder og år.

Det samme gjelder sivile, der de ferskeste verken har lov til å benytte skytevåpen eller sette i gang biljakter. I etterkant av hver patrulje evaluerer spillerne seg selv og oppdragene de har vært på - og da spesielt kvaliteten på rollespillet, som også avgjør om noen går opp i rang.

For NPK blir det å gå inn i rollene muligens lettere av at klanen har en filosofi om å ikke spørre for mye om hvem folk er og hva de driver med utenfor serveren. Som Simon forklarer det:

– Folk som ikke har det så enkelt kan komme inn her og være seg selv uten å bli hengt ut eller at man graver i hvem de egentlig er.

Tross alt det kreative arbeidet som går inn i utvikle og opprettholde NPK-universet er det få kunstneriske ambisjoner, terapeutiske håp eller skuespillervyer som dukker opp når medlemmene snakker om det de driver med.

I stedet kaller Jesper NPK for «noe av det nærmeste du kan komme en beredsskapssimulator». Han har «en interesse for prehospital behandling» og har snart brukt en arbeidsuke på å implementere et juridisk system i spillet så de endelig skal kunne ha rettssaker.

Erlend er på sin side aktiv i Røde Kors, hvor han jevnlig deltar på leteaksjoner etter bortkomne turgåere og suicidale - noe han også gjør i NPK. Simon oppsummerer det hel slik:

– Om drømmen er å være i politiet eller andre nødetater, er dette en frisone.

KORONA: Jesper sier det er litt mer hanskebruk under pandemien. – Vi er nødt til å gjøre jobben vår. Blir vi smitta, så blir vi smitta.

Chris vurderte lenge politihøyskolen, men veide en lang utdanning opp mot risikoen for å havne på lav ferskinglønn oppe i indre Tana. Nå lever han ut politilivet i NPK, mens hverdagen er å be butikktyver om å åpne sekken.

Standardsvaret er at «glidelåsen fungerer ikke», og så har han et mas frem og tilbake, «enten åpner du eller så ringer jeg politiet», helt til kjøttvarer for tusenvis av kroner kommer veltende ut.

Det har alltid vært sikkerhet som har vært fokuset til Chris, som nå vurderer en karriere innen datasikkerhet.

– Jeg vil tro at jeg har gått i mamma sine fotspor. Hun jobbet som sikkerhetskontrollør på flyplass. Det er der det ligger, i bunn og grunn.

En god dag på jobb for ham handler både om å trygge andre, og det å være serviceinnstilt.

– Om man hjelper kunder med det de sliter med, alarmsystemet for eksempel, og de sier «tusen takk for at du tar tid til å hjelpe meg», da får man en god følelse inni seg.

Chris har kjent på at tida i NPK har gjort ham tryggere som vekter.

– Om jeg stoppet noen som hadde stjålet i butikken tok jeg kontakt på en litt sånn sjenert måte. Nå er jeg litt mer bestemt og tydelig. Det er «du blir her», end of story.

Han minnes øyeblikket da det snudde. Det var en kverulant i rollespillet som stadig skulle pirke på alt, vrenge på hver en detalj og aldri la ham komme til orde. Chris kjente at han begynte å bli lei.

– Da følte jeg at... jeg måtte sette i til ham, «nå prater jeg, nå holder du kjeft og hører hva jeg har å si». Så ble han stille.

Han beskriver det som å bryte en barriere.

– Det var et vindu der, men nå har jeg kastet en stein gjennom og laget et lite hull. Nå tør jeg å ta mer i til folk. Men man må tilpasse det, så man ikke blir en cowboy.

FARTSKONTROLL: Er det lite å gjøre, setter Jesper opp en fartskontroll langs E6.

At rollespill med andre mennesker kan ha denne effekten er noe dramaterapeuten Adam Davis fra Washington bruker aktivt i arbeidet sitt.

– Det fine med å bruke spill er at vi bygger på folks lidenskap og interesser.

Sammen med par- og familieterapeut Adam Johns driver han organisasjonen Game to Grow, hvor de bruker det tradisjonelle penn- og papir-rollespillet «Dungeons & Dragons» for å hjelpe ungdom med behov for å trene opp sosiale ferdigheter.

Spillet skaper en trygg ramme for å tilegne seg viktige sosiale erfaringer, hvor det å prøve og feile sosialt ikke får de samme konsekvensene som ute i verden.

Terapeutene vurderer hvilke områder ungdommene trenger å jobbe med og designer situasjonene i spillet for å utfordre dem.

– En av foreldrene til ungdommene vi jobber med sa at det var som å få i deg grønnsakene dine uten å merke at du spiser grønnsaker.

Den typen aha-opplevelser, med overføring av sosial erfaring mellom rollespill og hverdag som Chris opplevde, er selve målet for terapitimene. Slik vekst oppnås først og fremst gjennom en riktig balanse av nærhet og distanse til rollefiguren sin, forklarer Adam.

– Med for mye distanse er bare rollefiguren en kognitiv prosess i hjernen. Dette er gjerne det vi ser hos dårlige skuespillere - rollefiguren er bare replikkene de sier.

Samtidig er null distanse heller ikke ønskelig - da oppleves både triste og gode følelser som ens egne.

– Det kan være flott, men det kan også være utrygt. Om rollefiguren mislykkes, kan man føle at det er en selv som mislykkes.

Adam søker idealpunktet midt imellom disse to ytterpunktene. Nok avstand til å reflektere, nok følelser til å la seg rive med.

– Da kan vi internalisere noe av selvtilliten og erfaringene fra rollefigurene våre. Samtidig husker vi at de ikke er oss, og det gir innsikt og perspektiv vi kan lære av.

På et vis mener Adam, hvis bakgrunn i stor grad handler om å bruke erfaringer fra teater i terapisammenheng, at spilløktene til NPK er som å sette opp teaterproduksjoner.

– Spillets rammer blir scenen de spiller på. Og det trenger ikke finnes et publikum. Publikummet kan være dem selv.

Adam tror dette kan øke den empatiske evnen til å sette seg selv i andre sko.

PØLSEKJØP: Jesper stopper for å fylle bensin, og benytter samtidig anledningen til å spandere lunsj.

Et eksempel på dette er når Chris spiller som sivil og skaper rollefigurer basert på mennesker han snakker med i jobben – gjerne Tromsø-væringer med litt trøblete liv.

– Noen av dem er glade i å fortelle om hvordan de har det og hvordan livet har blitt sånn som det er, hvorfor de er i det og det systemet eller miljøet.

Han gir hver karakter sin egen stemme. En av dem, en knirkete narkoman østlending, dukker gjerne frem når noe er stjålet – og politiet må arrestere ham.

– Han har prøvd å komme seg ut av miljøet, men vil ikke skru bort alle vennene sine for å bli edru.

– Å spille som folkene du må håndtere på jobb – gjør det noe med synet ditt på dem?

– Man setter seg litt inn i deres situasjon når man lager de karakterene, sier Chris.

– At mennesker er forskjellige, et er vel et sånt syn jeg har hatt hele livet. Uansett hvordan en person er skal man respektere dem. Sliter du veldig i samfunnet er du like mye verd som en på toppen av næringsstigen.

Noen av NPK-medlemmene håper på en annen effekt av rollespillet. Flere av stemmene på NPK-sambandet har ennå ikke passert stemmeskiftet. Aldersgrensen i klanen er riktignok på 16 – rollespillet fordrer en viss modenhet – men det er ikke uhørt at en fjortis med potensial får innpass.

– Vi får tilbakemelding om at vi blir forbilder for de yngre, og det synes vi er hyggelig å høre, sier Jesper.

BLIME: Politiet må selvsagt gjøre sin egen versjon av BlimE-dansen. Video: Norsk Politi Klan

Han tror ungdommene som er med vil ta med seg et annet perspektiv på politiet når de blir gamle nok til å gå på byen, at de kanskje ikke vil lage like mye leven på fylla og herse med betjentene fordi det er lettere å sette seg selv i deres sted. Han omtaler det nesten som å drive et idrettslag.

– Vi prøver å fremme en god livsstil og være gode forbilder, sier Jesper.

– Vi er forsiktige med bruk av alkohol på server og snakker ikke om ting som kan påvirke ungdommen negativt.

Over årene har NPK bygget seg en liten lomme som befinner seg nærmere forrige århundres ideer om hva nettet skulle være, den gamle drømmen om en helt separat identitet, et annet liv på siden av det man er født inn i.

Simon sier at folk som trapper ned spillinga ofte fortsetter å komme tilbake på chatten uten å fyre opp spillet, bare for å møte folkene.

– Fordi de vet det er ordentlige folk som er her.

Tilbake på serveren har rebusløpet til Chris tatt NPK gjennom halve Oslo. Etter tre husransakelser har Jesper endret beite for å gi rom til noen av de andre som har ventet på tur.

Selv går han over til å sette opp trafikkontroller - bilen har selvsagt fartsmåler innebygd.

Store mengder veldig realistisk venting følger, ispedd at Jesper fyller bensin på bilen og kjøper pølse til oss begge.

KORONA: En tankbil med diesel har lekket utover veien. Jesper løser det ved å be føreren koble fra førerhuset og gi bot.

Når fortellingen Chris har sydd samme når klimakset med arrestasjonen av en bevæpnet mann (ingen skudd avfyrt, beslag av narkotika og 20 GB med ulovlig materiale) er vi langt unna.

Mens utfallet formidles i nøktern tone over sambandet er Jesper opptatt av å stanse en lekk tankbil og skrive ut forelegg til sjåføren. Tonen er gemyttlig.

– Jeg ringer Falck, og så kan Falck komme og hente resten av bilen, sier Jesper.

Og slår mannen rett i ansiktet.

Denne saken er en del av artikkelserien «Norske spillere», og er produsert med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Har du et tips om spennende spillere eller spillmiljøer vi kan skrive om? Send en mail.

Bilder og video: Martin Bergesen

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
Andre artikler

Hva skjer når du mener «GTA» mangler riktig prosedyre og administrasjon?

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode