(PressFire.no): Spillmusikk har plantet seg godt inn i øregangene til folk verden over – også blant de som ikke nødvendigvis spiller selv.
Hvem kan glemme de olympiske leker i Japan i 2021, der den nesten tre timer lange innmarsjen ble gjort utelukkende til spillmusikk fra noen av Japans største spillkomponister.
Spillmusikk har lenge vært en egen kategori på Spotify, og store og kjente radiostasjoner som Classic FM tok spillmusikken under vingene.
I 2011 skjedde det noe helt nytt – et musikkstykke laget for et dataspill vant for første gang en Grammy.
Det var komponist Christopher Tin som leverte varene med Baba Yetu, tittelsporet for «Civilization 4».
Sangen har gått hen og slått rot langt utenfor spillsfæren, og er nok blant de mest kjente som finnes – den har blitt framført i Vatikanet, blitt lisensiert av Premier League og ble sunget da fredsavtalen i Mosambik ble signert – selv om jeg tipper mange ikke vet at det kommer fra et spill.
Grammyseieren åpnet dørene ytterligere for spillmusikken, og etter å ha hørt på annen musikk fra Tin har jeg blitt en stor fan.
I etterkant har han (mellom «vanlige» skiver) levert mer spillmusikk, inkludert til de to siste «Civilization»-spillene.
Sogno di Volare og Live Gloriously er begge mesterverk på høyde med Baba Yetu, og går på høy rotasjon i spillelistene her i gården – og det er også en slags rød tråd som går mellom de tre.
Så her kommer rett og slett en liten …musikkanalyse? Historietime? Noe sånt.
Christopher Tin er en mann som er blitt beskyldt for å lage unødvendlig pompøs musikk. Det er noe han selv tar med knusende ro – eller som han selv sier: «Du kan dele inn musikk i to deler: Bra musikk og forglemmelig musikk».
Det er jeg helt enig i, og mange av mine favorittspor til spill og film er av den bombastiske sorten, og gjerne med svært tydelige passasjer.
Låtene hans er ofte veldig varierte, men de er i hvert fall ikke forglemmelig. Som kanskje ikke er så rart – han var lærling hos Hans Zimmer.
Han er også en mann på konstant reise i verden gjennom musikken sin, og som liker å plukke fra alle verdens hjørner og å ha spesiell tematikk på platene sine.
Albumene The Drop That Contained the Sea, To Shiver the Sky og Calling All Dawns henter alle dyp inspirasjon og språk fra kulturer verden over – og er oppriktig fantastiske skiver.
Sistnevnte er på tolv språk og inneholder nettopp Baba Yetu.
Plata handler om livet, døden og gjenoppståelse, og henter inspirasjon og vokalister fra hele verden: Japan i Mado Kara Mieru, Maoriene i Kia Hora Te Marino (som er «søstersangen» til Baba Yetu) og Iran i Hamsáfár, for å nevne noen.
Resultatet var to grammyer – vel verd minuttene dine å høre.
Tin har altså komponert tittelmusikken i tre av de siste fire «Civilization»-spillene (og burde strengt tatt få gjort det i «Civ 5» også, spør du meg – no offence, Geoff Knorr og Michael Curran).
Som med sine album har han ikke bare klasket sammen noen låter til spillene – dette er kunstverk som passer både konseptet til serien og som står på egne bein.
De tre tittelsporene, komponert gjennom 20 år, er alle produkter av tiden de kom på.
Som små tverrsnitt av verden i 2005, 2015 og 2025 har de hver sin tematikk – og forteller sin egen historie om hvordan verden var og er, og hva Tin ønsker å formidle i fremtiden.
https://www.youtube.com/watch?v=IJiHDmyhE1A
Da Tin skrev Baba Yetu på starten av 2005 var det et strabasiøst år vi hadde lagt bak oss.
Tsunamien drepte hundretusener i Asia, USAs invasjon av Irak var upopulær, blaff fra Kosovo-krigen returnerte og både Afghanistan- og Darfur-konfliktene eskalerte, mens verden slet med stadig hyppigere terrorangrep.
En bønn om noe bedre passer godt i slike tider.
Og det er nettopp det Baba Yetu er: En bønn. Den er ganske enkelt Fadervår – bønnen Jesus lærte bort til disiplene sine – sunget på swahili.
Baba yetu, yetu uliye mbinguni
Yetu, yetu, amina
Baba yetu, yetu uliye
Jina lako litukuzwe
«Fadervår, du som er i himmelen, amen! La navnet ditt helliges.»
Dette er proto-bønnen.
Jesu svar på det han selv sa var «babbling» fra de som trodde de kunne nå fram til Gud ved å prate lenge og bruke vanskelige ord – det er ikke mengden og spetakkelet som er poenget, Gud visste uansett hva de skulle be om.
Fadervår skulle være bønnen å modellere andre bønner på, et reisverk. Passende da, at Baba Yetu spilles av i «Civilization» – spillet hvor man skal bygge verden.
Fadervår er enkel og tydelig. Den er personlig, men favner universelle og enkle menneskelige affærer – behovet for mat og tilgivelse, håpet om å ikke ha det vondt.
Baba Yetu er også enkel i oppbygging, men Tin gir bønnen en langt mer upbeat tone enn vi er vant til fra trauste gudstjenester. Det er mer optimistisk enn «bare» en bønn, og
At den samtidig synges på swahili er ikke tilfeldig.
Gjennom årene har språket vært lingua franca for store deler av midt-, øst- og sør-afrika, og ble brukt av misjonærer som reiste innlands for å spre kristendommen.
Det skapte en spredning som gjorde at mange hadde det som andrespråk.
Dette gjorde igjen at språket ble et instrument i koloniseringen av Afrika, der tyske og britiske myndigheter bestemte at de like greit kunne bruke språket som så mange kunne – de standardiserte det, skiftet skriftspråket til det latinske alfabetet og tvang det inn i skolesystemer for å bedre kunne håndtere befolkningen.
Men det ble også et frihetssymbol og -verktøy: Da Tanzania slåss for sin frihet, var det gjennom swahili at politisk motstand og organisering ble gjort. Språket samlet befolkningens over 120 etniske grupperinger – og er i dag en stolt del av historien til landet.
Ufalme wako ufike utakalo
Lifanyike duniani kama mbinguni
Amina
«La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden, som i himmelen. Amen.»
At språket selv er blitt et symbol på samhold og håp i møtet med motgang, gir en ekstra dimensjon til Fadervår.
Så Baba Yetu er naturlig nok en åndelig sang. Den ser bakover og oppover, en bønn som søker bedre tider, stabilitet og mening – men som likevel er optimistisk ladet og som hyller det søkende vesenet mennesket er.
https://www.youtube.com/watch?v=WQYN2P3E06s
I «Civilization 6» var det en Christopher Tin som gikk til verks
Sogno Di Volare – Drømmen om å fly – er rett og slett en hyllest til framskritt, teknologi og menneskets brillianse.
Teksten er delvis hentet fra Leonardo Da Vincis skriverier om flyvende vesener og hans store ønske om å kunne oppleve flyving selv.
Una volta che avrai spiccato il volo, deciderai
Sguardo verso il ciel saprai: Lì a casa il cuore sentirai.
«Når du først har flydd, er det bestemt – og når du ser opp mot himmelen, vet du at det er der hjertet ditt hører hjemme.»
En banger av et sitat, i grunn. Når du først har opplevd noe helt ekstraordinært, er det dit du alltid vil søke.
Inspirerende er nok kanskje det mest treffene ordet jeg kommer på her. Der jeg blir glad og håpefull når jeg hører Baba Yetu, blir jeg oppildnet av å høre på Sogno di Volare.
Da Vincis mange oppfinnelser og forsøk, og hans møysommelige dokumentering og søken etter hvordan ting fungerte, er noe som har inspirert menneskeheten i århundrer i etterkant.
«Det ultimate geniet», som Charles Elachi, leder hos NASAs Jet Propulsion Laboratory kalte han.
– Som forskere og oppdagelsesfarere har vi alltid sett til han som modellen.
Prenderà il primo volo
verso il sole il grande uccello,
Sorvolando il grande Monte Ceceri,
riempendo l’universo di stupore e gloria.
«Den første store fuglen vil fly mot solen, og susende over toppen av Monte Ceceri fyller den universet med forundring og prakt»
Da Vinci var nesten sykelig opptatt av fugler, og skrev en hel bok bare om våre fjærkledde venner.
For han representerte fuglene den ultimate friheten, å kunne fly akkurat der de ville, når de ville – og at de fikk det til så enkelt var en evig kilde av forundring.
Jakten på denne friheten bar frukter, selv om det kom noen år for sent for Leonardo. Fra Wright-brødene først svevde noen meter bortover et jorde til vi landet på månen gikk det bare 66 år.
I likhet med Baba Yetu er det noe håpefullt og flott – og sedvanlig bombastisk – over hele Sogno di Volare.
Men denne gangen en følelse av at menneskeheten er på rett vei, og at vi kan oppnå akkurat det vi vil om vi bare stiller oss bak det.
Låta ble skrevet i 2015, som kjennes ut som en livstid siden i dag.
Året som på mange måter føles som et av de siste der det var optimisme å spore på global skala – før vi bega oss ut på #fuck2016 og alle nedturene som kom i årene etter.
Det er likevel kanskje denne (satt opp mot dagens samfunn kanskje litt naive) optimismen vi burde kjenne litt på og klamre oss til når vi hører den i etterkant?
Gloria! Gloria!
Personlig synes jeg dette kanskje er den flotteste spillmusikken som finnes, og jeg stiller meg litt bak de i kommentarfeltene som antyder at dersom Jorden skulle hatt en nasjonalsang, så måtte det være denne.
Eller planetsang, da.
Sogno di Volare en sang om drømmer og ambisjoner. Den feirer kunnskap, framskritt, storhet. Den ser framover og utover – mot det vi kan bli.
https://www.youtube.com/watch?v=KaGKJT2_ZF0
Spol derimot fram til 2025 og utgivelsen av «Civilization 7».
Tjue år etter den historiske og håpefulle Baba Yetu og ti år etter den inspirerende og bombastiske Sogno di Volare er verden en annen plass.
Optimismen har egentlig ikke kommet seg.
Live Gloriously er en låt som går forbi håpet og håpløsheten. Det som skulle skje, har skjedd.
Ønsket er nå enkelt: Å bli husket for det man gjorde.
Jeg vet ikke om jeg kan kalle låta for direkte pessimistisk, men optimistisk er den heller ikke. Kanskje er det et uttrykk for realisme, eller er det noe så enkelt som at det er Tin selv som kjenner på det å være 21 år eldre?
«Civ 7»-sporet er en slags kulminasjon av musikk- og kulturreisen verden over som han har gjort de siste tiårene. Det er litt mer pekefinger denne gangen, men han har ikke akkurat mistet sansen for det bombastiske.
Gjennom tekster fra noen av mennesketens aller største og mest grandiose verk, forteller låta om tap og avslutning.
Om håpet på at det var verd det – at man har gjort nok for å sette et spor på historien.
Live Gloriously starter med Hectors bønn til gudene – en passasje fra Homers epos Illiaden satt til Achilles angrep på Troja og kampen mellom de to hovedpersonene.
Før kampen mot Achilles innser Hector at han ikke kan vinne. Zeus har målt skjebnene til de to opp mot hverandre, og Hectors ligger hos Hades og underverdenen.
Guden Apollo, som har støttet Hector fram til nå, kan ikke annet enn å forlate ham, mens Athena – som har stilt seg bak Achilles i sitt hat mot trojanerne – lurer han til å kaste spydet sitt.
Achilles har fått gudenes nåde, og Hector ber på sine knær om at han i det minste kan få en verdig død. Og at folk vil huske ham.
Teksten i sangen er hans bønn, og synges på oldtidens gresk:
μὴ μὰν ἀσπουδί γε καὶ ἀκλειῶς ἀπολοίμην,
ἀλλὰ μέγα ῥέξας τι καὶ ἐσσομένοισι πυθέσθαι.
Me man aspoudi ge kai akleios apoloimen
mega rhexas ti kai essomenoisi puthesthai
«La meg ikke dø uten ære eller uten kamp, men la meg gjøre noe storslått som mennesker enda ikke født vil snakke om»
Temaet om å ikke glemme de døde hentes så fram med deler fra «Beowulf», heltekvadet fra år 750 om den tittulære Beowulf som reiser fra Götaland i Sverige til Danmark for å hjelpe Hrothgar å bekjempe den onde Grendel.
Etter å ha tatt livet av Grendel kommer et plutselig motangrep fra dennes mor og hennes styrker, som dreper Hrothgars høyt aktede kompanjong Æschere.
Beowulf trøster en fortvilt Hrothgar, og forteller at det beste som kan skje en kriger som har gjort store ting, er å huske ham.
Han sier, som i sangen synges på gammel-engelsk:
Ure æghwylc sceal ende gebidan
worolde lifes; wyrce se þe mote
domes ær deaþe; þæt bið drihtguman
unlifgendum æfter selest
«Enhver av oss må vente på livets slutt i verden. La den som kan, oppnå ære og berømmelse før døden – det vil være det beste for den døde krigeren»
Sangen glir så over i deler av Popul Vuh, «Samfunnets bok», en samling tekster fra Mayaene – nærmere bestemt K’iche’-folket som bodde i Guatemala på 1500-tallet. Denne gangen på morsmålet.
Tekstene omhandler alt fra skapelsesmyten til grove tidslinjer som forklarer hva folket har gjort gjennom tidene.
Den handler også om helte-tvillingene Hunahpú og Xbalanqué, som hevner sin far og onkel – som ble lurt ned til dødsriket og drept.
Med magiske ritualer og overnaturlige evner vinner tvillingene og bryter ned dødsriket, og når de skal reise opp igjen fortsetter de bare opp i himmelen – hvor de blir til sola og månen.
Før de forlater jorda blir de lovet av folket at de aldri skal glemmes, og at deres heltedåder vil tilbes hver gang sola og månen står opp.
I Popul Vuh står det følgende, som synges på K'iche' i sangen:
Nab’e chel iwe,
Nab’e nay puch kixq’ijiloxik
Rumal saqil al,
Saqil k’ajol.
Mawi chisachik i b’i’.
«Barnet som er født av lyset, og sønnen som er unnfanget i lyset, skal være de første til å stige opp, og de første som tilbes. Slik skal det være, deres navn skal ikke bli glemt.»
Live Gloriouslys siste vers er derimot ikke en opptur eller glad slutt.
I stedet er de siste delene fra Ramayana, det indiske eposet skrevet for 2000 år siden – som sammen med Mahabharata er selve bærebjelkene i de hinduistiske tekstene.
Tekstene omhandler i stor grad prins Rama, en avatar av guden Vishnu, og det han foretar seg.
Sangen henter sin handling fra bok to, der kongen er blitt lurt til å love sin nye hustru to ønsker. Hun beordrer prins Rama i fjorten års eksil og setter sin egen sønn inn i arverekken.
Dette til stor forferdelse fra innbyggerne i byen Ayodhya, som elsker Rama, og som følger etter for å forsøke å overtale ham til å bli, men han har bestemt seg for å ikke bryte sin fars ord – samme hvor urettferdig det er.
I en skog slår de leir, der Rama innser at han må komme seg vekk fra sine trofaste følgere – å ha alle rundt seg er ikke å være i eksil – og når de våkner dagen etter er han borte vekk.
Innbyggerne er desperate. De har mistet Rama, og debatterer om de i det hele tatt skal dra tilbake til byen, hvor de håpefulle som ble igjen vil miste all tro når de ser at de kommer alene.
इहैव निधनम् यामो महाप्रस्थानमेव वा |
रामेण रहितानाम् हि किमर्थम् जीवितम् हि नः
Ihaiva nidhanam yamaah
mahaa prasthaanam eva vaa
«La oss alle forberede oss på døden, eller gå på vår siste og største reise»
Å gå på den «største reise» er å reise nord for å møte døden, også kalt Mahaprasthana.
Sangen mangler den siste delen av versene, som er med på å sette viktig kontekst:
Kimartham jiivatam naH rahitaanaam raameNa
«For hvordan kan livet være godt for oss, nå som vi er separert fra Rama?»
De anser det som helt meningsløst at Rama må i eksil, og lurer på hvorfor kongen har gjort noe sånt mot sin egen sønn.
De innser også at skylden ligger delvis hos dem selv, som har latt Rama gå uten å ha gjort nok.
Joda, det var kongen som sendte Rama i eksil, men folket forbanner at de sov – som også kan leses som at de forbanner deres egen passivitet – for det som skjedde.
धिगस्तु खलु निद्राम् ताम् ययापहृतचेतसः
नाद्य पश्यामहे रामम् पृथूरस्कम् महाभुजम्
dhik astu taam nidraam yayaa apahR^itachetasaH na pashyaamahe
adya pR ithuuraskam mahaabhujam raamam
«Forbannet være søvnen, som gjorde at vi ikke kan se den sterke Rama i dag.»
Tin har valgt utdrag fra nettopp denne delen av Ramayana med åpenbare paralleller til dagens verden her: Vi sover mens de som styrer landet gjør valg som påvirker oss negativt.
I en verden der konflikt skjer oftere enn før, hvor radikalisme sniker seg inn fra alle kanter og utnyttes av politikere, der folkemord blir oversett så lenge det er politisk kapital å hente – er det vanskelig å ikke føle på hjelpesløsheten selv.
Den siste av de fire eposene handler altså ikke om at innbyggerne ønsker å gjøre noe utrolig for å bli husket, men heller at de allerede husker det utrolige – Rama – og at uten han er ikke verden verd å leve i.
Rama har oppnådd det Hector ønsket, det Beowulf ba om for Æschere og det Mayaene lovte Hunahpú og Xbalanqué. Ære og berømmelse etter å ha gjort noe utrolig.
En kan tolke budskapet som en skarp kontrast til dagens bruk-og-kast-samfunn, der måleenheten på om du er kjent for noe er likes, klikk og seertall – ikke at du har gjort noe for å forbedre ting rundt deg – og et konstant jag mot det neste å løfte opp på gullstol i en stakket stund før det glemmes igjen.
Gjennom Live Gloriously forteller Tin at han ønsker grandios handling.
Gjør noe fantastisk, og du vil leve evig.
Hvem vet hva tiden fremover vil bringe for oss og for spillserien, men Christopher Tin har brukt tiår på å skape én fortelling med låtene i «Civilization».
Fra tro – til tro på seg selv – til troen på at det man gjorde var verd det. Kanskje, og forhåpentligvis, forteller den neste om at alt gikk bra til slutt.
«Civilization»-låtene handler til syvende og sist om mening. Hvordan vi søker den i bønn, skaper den i handling, og håper den overlever i minnene etter oss.
