Annonse
Hotshot Racing
Sjarmerende nittitallshyllest.

Hotshot Racing

Sjarmerende nittitallshyllest.
13:55
12:10
Utvikler
Lucky Mountain Games, Sumo Digital
Utgiver
Curve Digital
Slippdato
10. september 2020
Plattformer
PS4, Xbox One, Switch, Windows
Annonse
12:10
13:55

(PressFire.no): Det var en tid da man måtte utenfor husets fire vegger for å oppleve det hvasseste spillverden hadde å by på.

Spillehallene var vinduet inn til fremtiden, og selv om de største hit-ene også ble lansert til maskinene man hadde hjemme, var data og konsollversjonene ofte lysår unna å kunne tilby den samme opplevelsen.

Ikke som i dag, hvor forskjeller mellom versjoner ofte begrenser seg til bildeoppdatering, oppløsning og noen skyggeeffekter her og der.

Greit å minne seg selv på om hvis man skulle slumpe borti å spille et spill på «feil» konsoll.

Som i dag, var det også den gang ofte bilspillene som flashet den feteste grafikken. Selv om jeg er litt for ung til å huske de virkelig gyllne dagene i spillehallen, har jeg mange minner om den magiske følelsen når foreldremas endelig kastet av seg, og man fikk noen mynter å spille for på det lokale kjøpesenteret.

Med «Hotshot Racing» søker utviklerne i Lucky Mountain Games og Sumo Digital å gjenskape denne magien.

Oppskriften de har valgt, består av tre fjerdedeler retro og en fjerdedel moderne spill, for å kunne tekkes et litt mer moderne publikum.

Flashback

Retro-følelsen skriker mot deg i det du starter opp spillet. Grafikken består av grove ensfargede piksler uten noen form for teksturer. For de av oss som har prøvd Segas første tre-dimensjonale bilspill, «Virtua Racing», er likheten slående. Spesielt om du kjører den røde og hvite formel 1-bilen som spillet disker opp med.

Det skal imidlertid ikke mange minutter spilling til før man kjenner andre vibber. Her nikkes det til; vel nesten alle Segas bilspill fra nittitallet, «Ridge Racer», og nyere spill som for eksempel «Burnout».

Himmelen er alltid blå, og banene byr på brede motorveier, huler fylt med lava og dyp jungel for å nevne noe.

Funker som fy

Selv om grafikken er grov og uten teksturer, er bildet knivskarpt og det hele glir i 60 bilder i sekundet (på en vanlig PS4).

Vi er jo tross alt i 2020.

Kjørefølelsen er strammere enn et nord-koreansk treningsprogram, og det er en ren fryd å sladde og booste seg gjennom lange brede svinger.

En av de ledende utviklerne i Lucky Mountain Games, Trevor Ley, har angivelig jobbet med «Burnout»-serien, og det merkes.

I tillegg er det blandet inn en dæsj «OutRun 2». Nydelig!

Burde hatt eget kabinett

Spillet disker opp med fire mesterskap. Hvert med fire løp. Altså ikke stort mer enn det man fikk i arcadespillene. Det grafiske grensesnittet er også som hentet rett fra nittitallet.

Et godt eksempel er bane-menyen, der hver bane er modellert i enkel 3D mens de roterer rundt. Tenk Sega, og du vet hva jeg prater om.

Du kan også velge mellom en bunke fiktive sjåfører fra forskjellige land. Disse er til tider veldig stereotypiske, men det fremstår som såpass fjollete – på en god måte – så det passer rett inn i følelsen spillet ønsker å oppnå.

Disse har fire biler hver, med ulike egenskaper. Siden spillet er så arcadepreget som det er, spiller det stort sett ingen rolle hvilken du velger. (Noen er bare litt lettere i ræva enn andre).

Alle løp kan kjøres på tre forskjellige vanskelighetsgrader, og på høyeste nivå går det styggfort, og datamotstanderne viser absolutt ingen nåde. Det er som om spillet prøver å loppe deg for mynter. (Rart det der).

Spillet hadde passet rett inn i et eget arcadekabinett, men dessverre er det også litt av problemet.

Du skal ikke holde på mer enn en halvtime, før du har sett alt spillet har å by på.

Litt ekstra

Utviklerne bøter på dette med å tilby et par ekstra kule moduser. Den ene er en politi og røver-variant der feltet deles opp. Politiets oppgave er å få stoppet røverne, noe som gjøres ved å krasje i dem til helsemåleren når null og de går opp i flammer («Chase H.Q» anyone?)

Skurkene som blir fakket gjenoppstår som lovens lange arm, og dermed blir det vanskeligere og vanskeligere for de som prøver å flykte.

Den andre sender tankene til actionfilmen «Speed» fra 1995. Her må man holde en stadig økende minimumshastighet for ikke å eksplodere.

I begge modusene går naturligvis seieren til sistemann som er igjen.

Absolutt artige greier, men jeg skulle likevel hatt flere baner å boltre meg på. Det hadde heller ikke gjort noe om de var litt mer «over the top». Noen hopp og slikt hadde faktisk gjort seg.

Du kan også kjøpe kosmetiske oppgraderinger til bilen din med penger opptjent i spillet, men det er ikke særlig engasjerende.

Et stort pluss i margen er at man kan kjøre opptil fire stykker samtidig på delt skjerm. Det bør virkelig kunne slå an på et hvert vorspiel.

Man kan også ta hele stasen på nettet, men dette er det dessverre ikke åpnet helt for i det denne teksten skrives.

Utvikler hadde satt opp testrunder til gitte tidspunkt i forrige uke, men med kveldsvakter på jobb, lot det seg ikke teste.

Man skal aldri tro i en anmeldelse, men dersom nettkoden ikke er fullstendig ute å kjøre, er jeg sikker på at dette vil være rimelig sjef.

Jeg lover å komme tilbake til denne testen dersom dette ikke er tilfelle.  

«Hotshot Racing» er egentlig en aldri så liten perle. Det kiler retronerven hos oss som oppdaget spillenes magi på nittitallet og backer dette opp med kompetent teknikk.

Det er nok ikke et spill som vil sette store fotavtrykk i historien, men jeg er veldig glad for at det faktisk finnes.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Kiler retronervene og funker som fy takket være stram kjørefysikk og kjapp bildeoppdatering.
Negativt
Ikke et spill du sitter med i mange timer av gangen. Baneutvalget må ta mye av skylden for det.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Sjarmerende nittitallshyllest.
Hotshot Racing
Martin Gramnæs

(PressFire.no): Det var en tid da man måtte utenfor husets fire vegger for å oppleve det hvasseste spillverden hadde å by på.

Spillehallene var vinduet inn til fremtiden, og selv om de største hit-ene også ble lansert til maskinene man hadde hjemme, var data og konsollversjonene ofte lysår unna å kunne tilby den samme opplevelsen.

Ikke som i dag, hvor forskjeller mellom versjoner ofte begrenser seg til bildeoppdatering, oppløsning og noen skyggeeffekter her og der.

Greit å minne seg selv på om hvis man skulle slumpe borti å spille et spill på «feil» konsoll.

Som i dag, var det også den gang ofte bilspillene som flashet den feteste grafikken. Selv om jeg er litt for ung til å huske de virkelig gyllne dagene i spillehallen, har jeg mange minner om den magiske følelsen når foreldremas endelig kastet av seg, og man fikk noen mynter å spille for på det lokale kjøpesenteret.

Med «Hotshot Racing» søker utviklerne i Lucky Mountain Games og Sumo Digital å gjenskape denne magien.

Oppskriften de har valgt, består av tre fjerdedeler retro og en fjerdedel moderne spill, for å kunne tekkes et litt mer moderne publikum.

Flashback

Retro-følelsen skriker mot deg i det du starter opp spillet. Grafikken består av grove ensfargede piksler uten noen form for teksturer. For de av oss som har prøvd Segas første tre-dimensjonale bilspill, «Virtua Racing», er likheten slående. Spesielt om du kjører den røde og hvite formel 1-bilen som spillet disker opp med.

Det skal imidlertid ikke mange minutter spilling til før man kjenner andre vibber. Her nikkes det til; vel nesten alle Segas bilspill fra nittitallet, «Ridge Racer», og nyere spill som for eksempel «Burnout».

Himmelen er alltid blå, og banene byr på brede motorveier, huler fylt med lava og dyp jungel for å nevne noe.

Funker som fy

Selv om grafikken er grov og uten teksturer, er bildet knivskarpt og det hele glir i 60 bilder i sekundet (på en vanlig PS4).

Vi er jo tross alt i 2020.

Kjørefølelsen er strammere enn et nord-koreansk treningsprogram, og det er en ren fryd å sladde og booste seg gjennom lange brede svinger.

En av de ledende utviklerne i Lucky Mountain Games, Trevor Ley, har angivelig jobbet med «Burnout»-serien, og det merkes.

I tillegg er det blandet inn en dæsj «OutRun 2». Nydelig!

Burde hatt eget kabinett

Spillet disker opp med fire mesterskap. Hvert med fire løp. Altså ikke stort mer enn det man fikk i arcadespillene. Det grafiske grensesnittet er også som hentet rett fra nittitallet.

Et godt eksempel er bane-menyen, der hver bane er modellert i enkel 3D mens de roterer rundt. Tenk Sega, og du vet hva jeg prater om.

Du kan også velge mellom en bunke fiktive sjåfører fra forskjellige land. Disse er til tider veldig stereotypiske, men det fremstår som såpass fjollete – på en god måte – så det passer rett inn i følelsen spillet ønsker å oppnå.

Disse har fire biler hver, med ulike egenskaper. Siden spillet er så arcadepreget som det er, spiller det stort sett ingen rolle hvilken du velger. (Noen er bare litt lettere i ræva enn andre).

Alle løp kan kjøres på tre forskjellige vanskelighetsgrader, og på høyeste nivå går det styggfort, og datamotstanderne viser absolutt ingen nåde. Det er som om spillet prøver å loppe deg for mynter. (Rart det der).

Spillet hadde passet rett inn i et eget arcadekabinett, men dessverre er det også litt av problemet.

Du skal ikke holde på mer enn en halvtime, før du har sett alt spillet har å by på.

Litt ekstra

Utviklerne bøter på dette med å tilby et par ekstra kule moduser. Den ene er en politi og røver-variant der feltet deles opp. Politiets oppgave er å få stoppet røverne, noe som gjøres ved å krasje i dem til helsemåleren når null og de går opp i flammer («Chase H.Q» anyone?)

Skurkene som blir fakket gjenoppstår som lovens lange arm, og dermed blir det vanskeligere og vanskeligere for de som prøver å flykte.

Den andre sender tankene til actionfilmen «Speed» fra 1995. Her må man holde en stadig økende minimumshastighet for ikke å eksplodere.

I begge modusene går naturligvis seieren til sistemann som er igjen.

Absolutt artige greier, men jeg skulle likevel hatt flere baner å boltre meg på. Det hadde heller ikke gjort noe om de var litt mer «over the top». Noen hopp og slikt hadde faktisk gjort seg.

Du kan også kjøpe kosmetiske oppgraderinger til bilen din med penger opptjent i spillet, men det er ikke særlig engasjerende.

Et stort pluss i margen er at man kan kjøre opptil fire stykker samtidig på delt skjerm. Det bør virkelig kunne slå an på et hvert vorspiel.

Man kan også ta hele stasen på nettet, men dette er det dessverre ikke åpnet helt for i det denne teksten skrives.

Utvikler hadde satt opp testrunder til gitte tidspunkt i forrige uke, men med kveldsvakter på jobb, lot det seg ikke teste.

Man skal aldri tro i en anmeldelse, men dersom nettkoden ikke er fullstendig ute å kjøre, er jeg sikker på at dette vil være rimelig sjef.

Jeg lover å komme tilbake til denne testen dersom dette ikke er tilfelle.  

«Hotshot Racing» er egentlig en aldri så liten perle. Det kiler retronerven hos oss som oppdaget spillenes magi på nittitallet og backer dette opp med kompetent teknikk.

Det er nok ikke et spill som vil sette store fotavtrykk i historien, men jeg er veldig glad for at det faktisk finnes.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Hotshot Racing

Positivt
Kiler retronervene og funker som fy takket være stram kjørefysikk og kjapp bildeoppdatering.
Negativt
Ikke et spill du sitter med i mange timer av gangen. Baneutvalget må ta mye av skylden for det.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode