Horizon Zero Dawn

- Årets postapokalyptiske opptur - spill det før Trump trykker på knappen!

(PressFire.no): Ok, tittelen er så generisk at jeg konsekvent klarer å stokke om ordene. Man kan mistenke at markedsavdelingen bare klasket sammen tre tilfeldige ord som ennå ikke var varemerke-beskyttet. 

Spillet kunne like gjerne ha blitt kalt: «Dawn Horizon: Zero», «Zero Dawn: Horizon», «Zero Horizon: Dawn», «Dawn of the Zero Dead», «Zero Fart Thirty» eller «Fantastic Robotic Beasts and Where to Find Them».  

Men la oss ikke sløse bort tid på flåsete tittel-tullball, for dette er en fullstappet fullstappet sandkasse som tilbyr en enorm mengde av andre ting du kan sløse bort tiden på.

- Det peneste spillet på PS4

Du dumpes rett ned i en postapokalyptisk verden som er fylt opp av mysterier, opplevelser og iltre robot-dinosaurer. Nederlandske Guerrilla Games er mest kjent for «Killzone»-serien, som har bemerket seg med solid grafikk og skyemekanikk – men neppe kvalifiserer som favorittspillene til særlig mange.

Nå har selskapet skrudd opp ambisjonsnivået til elleve, og skapt en vidtspent og totalt åpen rollespillverden i tredjeperson, som er utstyrt med en kompleks mytologi, nydelig natur, ikonisk hovedperson og et helt førsteklasses kampsystem.

Bare så det er sagt: «Horizon Zero Dawn» ser fordømt bra ut! Trolig det mest visuelt innbydende spillet hittil i Playstation 4-biblioteket – men et spill som selvsagt ser best ut på PS4 Pro. Jeg kan ikke sverge på hvordan spillopplevelsen er på en vanlig PS4, men ifølge kyndige fagfolk begrenser forskjellene seg til oppløsningen.

På Pro suser alt klippestødig av gårde i 4K-oppløsning (2160p) og 30 bilder i sekundet, uten tekniske skavanker - rent bortsett fra at dette er det første spillet som har fått viften i min Pro-konsoll til å jobbe på spreng så det suser. Høyt.

Naturskjønn apokalypse

Guerrilla Games har skapt en spillverden som står i sterk kontrast til deres dystopiske, gusjebrune «Killzone»-serie. En fargesprakende postapokalypse full av nydelig natur; fra tropiske skoger og snøkledde høyder til ørkener og åpne sletter.

Spredt rundt i den langstrakte villmarken finner vi plenty av mystiske ruiner, relikter fra en fjern fortid som for lengst er glemt. Overraskende nok var det ikke president Trump som føkket opp hele verden, men rundt tusen år etter apokalypsen er ingen lengre sikre på om dommedagen kom med et smell eller et klynk.

Menneskeheten ble uansett blåst tilbake til steinalderen, der de i kjent stil bygget opp primitive religioner for å dyrke sin selvdestruksjon. Deres fjerne fortid er vår nære fremtid. Men dårlige nyheter, Gamergate-entusiaster: feminismen døde dessverre ikke sammen med det siviliserte samfunnet.

I ruinene av en ødelagt verden startet Nora-stammen et teknofobisk matriarkat bygget rundt troen på Allmoderen. Gårsdagens teknologi gjenfødt som en allmektig fruktbarhetsgudinne, som vokter sine mørke hemmeligheter langt under jorden i forbudte hvelv.

Den lille rødtoppen Aloy tilhører ikke de privilegerte få som beskyttes av fellesskapet i Nora-samfunnet. Som foreldreløst hittebarn er hun utstøtt av stammefolket, og må oppdras i isolasjon av sin stefar Rost. En godhjertet, tilsvarende utstøtt kriger som trener opp den viljesterke jentungen i jakt, selvforsvar og selvrespekt. Den eneste sjansen Aloy har til å få innpass og aksept i Nora-stammen er å vinne The Proving - et årlig ritual der unge krigere sendes gjennom en beinhard kampløype for å bevise sin overlegne styrke.

Vinneren får dessuten et ønske oppfylt, og Aloy akter å bruke det ønsket til å finne ut mer om sin fraværende mor. Den tøffe jentungen trener beinhardt gjennom hele oppveksten for å forberede seg til The Proving, og den konstante hetsen fra stammemedlemmene gjør henne bare mer fokusert.

Det skader heller ikke at Aloy finner en høyteknologisk Bluetooth-lignende duppeditt kalt Focus - et klenodium fra den gamle verdenen, som gjør henne i stand til å studere omgivelsene sine som en blanding av Batman og Geralt of Rivia.

Ting går imidlertid ikke som ventet og i fullvoksen alder sendes hun ut i en fiendtlig verden for å finne svar på flere eksistensielle spørsmål.

I likhet med Aloy slenges du inn i denne verdenen uten forhåndskunnskaper, hinsides en treningsprolog som forklarer de mest grunnleggende kampferdighetene.

Resten er du nødt til å oppdage på egen hånd, noe som er så til de grader å foretrekke fremfor å bli leid varsomt gjennom alle nye elementer. Denne hemmelighetsfulle holdningen gjør imidlertid at man lett kan gå glipp av essensiell kunnskap; som at man definitivt bør bruke tiden på å utforske miljøene under bakken nærmere for å finne viktige oppgraderinger og hjelpemidler.

Mystiske Aloy

«Horizon Zero Dawn» stiller en masse spennende spørsmål; som sirkler rundt Aloys opphav, hva som skjedde med verdenen før dette - og hva/hvem som skapte alle de robotskapningene som herjer i de postapokalyptiske ruinene.

I løpet av spillets gang får du de fleste svarene, og historien går slett ikke de veiene du forventer (eller i alle fall som jeg forventet).

Det bygges opp en tettpakket mytologi her, som sikkert vil bli utviklet videre i fremtidige fortsettelser. Den omfattende historiedelen vil trolig ta opp et sted mellom førti og femti timer, men mye av tiden kan også brukes til et bedt utvalg av sideaktiviteter.

I overkant mange av dem dreier seg om «dra dit, hent ting, drep robot-er og kom tilbake», men du må dessuten utføre litt detektivarbeid, utforske et assortert utvalg av høyteknologiske huler og renske ut hovedkvarterene til slemme stammer.

Fremfor å klatre opp i tårn for å åpne opp kartet, må Aloy klatre opp i digre, dorske giraff-dinosaurer kalt Tallnecks - på en måte som minner mer enn litt om «Shadow of the Colossus». De menneskelige fiendene er langt fra like morsomme å bekjempe som robot-dinosaurene, men det sier seg selv.

Dybde i kampsystemet

«Horizon Zero Dawn» har et overraskende dypt kampsystem som byr på et utall av fremgangsmåter, og er betydelig smidigere enn vi er vant til i rollespill-sjangeren. Enten du sniker seg rundt og kverker robot-skapninger i skjul, setter opp feller og snubletråder – eller eventuelt stormer inn som en berserker på fleinsopp og håper på det beste. Sistnevnte er sikker oppskrift på å bli drept, men spillet straffer deg sjeldent hardt for å feile.

Mindre skapninger tilbyr større slingringsmonn, men de mektigste beistene blir en utfordring uansett hva du finner på. Den mest hensiktsmessige metoden er å tenke som en jeger, vurdere forskjellige strategier og studere omgivelsene med Focus-dingsen. Eksperimentere.

Du er dessuten utstyrt med et spyd for nærkamper, samt et stadig voksende arsenal av forskjellige spesialvåpen (med separate oppgraderinger) - fra buer som skyter ut rep og spenner fast de mekaniske beistene, til avanserte spretterter som slenger ut et assortert utvalg av skyts.

Det er til sammen rundt tjuefem forskjellige arter av syntetiske skapninger å jakte på her, alle med sine spesielle styrker og svakheter. Kombinasjonen av våpen, taktikker, oppgraderinger, fiender og miljøer skaper en overraskende stor bevegelsesfrihet - gjør at disse intense basketakene aldri blir monotone eller forutsigbare.

Levende dyr vs roboter

Du kan tilbringe mange, lange dager bare på disse kampene, men «Horizon Zero Dawn» byr på mye mer enn bare slåssing med robot-dyr. I tråd med sjangeren blir du dessuten tvunget til å kverke vanlige dyr (fra rever, rotter og villsvin til kalkuner og gjess), som er nødvendig for å oppgradere inventarsystemet og øke hvor mange gjenstander du kan bære med deg på en gang.

Det føles unektelig mye slemmere å slakte forsvarsløse harepuser som ikke gjør noen fortred, men sånn er livet i postapokalypsen. Til gjengjeld kan Aloy gradvis erverve seg evnen til å temme robot-skapningene; sånn at hun kan ri på en mekanisk springer – og få dinosaurene til å kjempe på hennes side.

Spillverdenen ser så fordømt lekker ut at det bare forsterker inntrykket av at Guerrilla Games ikke helt har fikset dette med å skape menneskelige figurer. Hovedpersonen Aloy ser konsekvent troverdig ut (særlig ut i de korte partiene som liten jentunge), og er overraskende smidig å styre i de aller fleste situasjoner.

Hun har et kroppsspråk og uttrykksfullt fjes som står i sterk kontrast til mange av de ikke-spillbare figurene hun møter på veien – mange av dem hemmet av oppsiktsvekkende stiv, klønete ansiktsmimikk og upresise leppebevegelser.

Det er ekstra overraskende siden Guerrilla Games’ Decima-spillmotor fikset dette betydelig bedre i halvannet år gamle «Untill Dawn», og for tiden brukes motoren av Hideo Kojima i hans kommende mindfucker «Death Stranding».

Den eneste logiske forklaring må være at Guerrilla Games ikke har brukt tilstrekkelig med tid på å animere ansiktsuttrykk, noe som samtidig forklarer hvorfor mesteparten av de menneskelige fiendene bruker heldekkende masker. 

Klarer ikke det «The Last of Us» klarer

Man kan også argumentere godt for at «Horizon Zero Dawn» gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å isolere hovedpersonen Aloy under mesteparten av spilletiden.

De første timene av spillet vies til å skape et rørende bånd mellom Aloy og hennes melankolske stefar Rost. To utstøtte outsidere som finner styrke i hverandre, på en måte som fikk meg til å håpe at dynamikken mellom dem ville utvikle seg til å bli en mindre dysfunksjonell variant av Ellie og Joel i «The Last of Us».

Isteden sender «Horizon Zero Dawn» hovedpersonen i en helt annen retning, der de få menneskene Aloy blir kjent med rykkes ut av historien innen hun får sjansen til å utvikle nære forhold til dem. En tapt mulighet som gjør at hele spillet mangler følelsesmessig dybde.

Til gjengjeld vies desto mer tid til å utvikle personligheten til Aloy; en empatisk, viljesterk og oppriktig heltemodig heltinne – sammen med en frodig mytologi (snekret sammen av «Fallout: New Vegas»-veteranen John Gonzalez) som utforsker alt fra hvordan religioner blir skapt av menneskelig uvitenhet, til hvordan teknologien kommer til å kverke oss alle.

Skal man kritisere «Horizon Zero Dawn» for noe (rent bortsett fra den intetsigende tittelen og stive ansiktsmimikken) så er det at dette føles mer som en modulering av spillmekanikker tatt fra andre titler, i sterkere grad enn en selvstendig visjon.


Guerrilla Games har trukket mye inspirasjon fra den nye utgaven av «Tomb Raider»-, «Monster Hunter» -og «Far Cry»-seriene  – «Far Cry Primal» spesielt. «Horizon Zero Dawn» er i alle fall influert av fruktbare kilder, og kommer heldigvis opp med friske vinklinger på velkjente elementer.

Mer enn noe annet lykkes Guerrilla Games med å skape en åpen verden som virkelig føles levende, og som er en sann fryd å utforske. «Horizon Zero Dawn» bygger dessuten opp en spennende sci-fi-mytologi, og er utstyrt med et dypt, smidig kampsystem som er litt av en triumf i seg selv

I disse dager tilhører det sjeldenhetene at vi blir introdusert til et nytt spillkonsept som har så storslåtte ambisjoner, tilstrekkelige ressurser til å virkeliggjøre dem – og dessuten er iscenesatt med et kompetansenivå som lever opp til forventningene.

Så til tross for sine svakheter vil «Horizon Zero Dawn» bli stående igjen som et av spillene som definerte denne Playstation-generasjonen. Pow, ta den - PC master race!

Årets postapokalyptiske opptur - spill det før Trump trykker på knappen!

«Horizon Zero Dawn» slippes til PS4 1. mars.

Oppsummering
Positivt
Klippestødig kampsystem, visuelt overveldende, usedvanlig innholdsrikt.
Negativt
Litt stiv ansiktsmimikk, tidvis knusktørr dialog, temmelig teit tittel.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3