(PressFire.no): «Horizon Zero Dawn» var en av de mest minneverdige spillopplevelsene jeg har hatt noensinne.
Det var en frisk vri på robot-apokalypse-sjangeren med spiss brodd mot Silicon Valley og hybrisen til teknologimilliardærer som Elon Musk. I tillegg til spillets åpenbare kvaliteter som science fiction-fortelling, var det også avsindig gøy å metodisk slakte ned gigantiske robotdinosaurer.
Forventningene mine til oppfølger «Horizon Forbidden West» var derfor skyhøye.
Og de er innfridd, heldigvis.
Det er aldri fred å få for vår heltinne, Aloy. Rett etter at hun stoppet robot-apokalypsen og ga menneskeheten en sjanse til å overleve, må hun redde planeten igjen.
Denne gangen er det det økosystemet på jorda som er i ferd med å kollapse, og Aloy må finne redningen før det er for sent. Can’t a girl catch a break?
Ambisiøs science fiction
Hva som skjer videre skal jeg ikke røpe alt for mye av her, men utvikler Guerilla følger opp alt som gjorde det første spillet så engasjerende for meg, og adresserer flere ting jeg har lurt på de siste fem årene.
Som forventet klarer ikke Guerilla helt å overgå de største plott-twistene fra eneren hva angår ren sjokkfaktor.
Men «Forbidden West» er likevel en tvers gjennom fengslende historie om teknologi og natur, menneske og maskin, og ikke minst hva mennesker er i stand til å gjøre for hverandre i krisesituasjoner - for ikke å snakke om mot hverandre.
Dette er ordentlig ambisiøs science fiction, og Guerilla vet hva slags kraft og potensiale som ligger i sjangeren.
På samme måte som forgjengeren kommenterer «Forbidden West» på flere politiske og etisk betente temaer fra vår tid, filtrert gjennom en postapokalyptisk fabel. Alt dette samtidig som du skal skyte robot-T-Rexer med pil og bue.
Dino Riders
Kampene mot disse beistene byr på mye gøyal variasjon, og du må ta i bruk flere typer våpen og knep for å overleve. Du er konstant på defensiven mot en robot-fauna som er betraktelig utvidet fra forrige gang.
Ofte vil du entre en kampsituasjon med selvsikker «swagger» men bare sekunder senere gjemmer du deg bak en stein inntil du får helsa opp igjen. Hektisk, men moro!
Blant verktøyene du har til å hjelpe deg denne gangen er noen nye superkrefter du kan låse opp i ferdighets-treet. For eksempel er det én som gjør at Aloy tar en slurk av en styrkedrikk, akkompagnert av en småkomisk Asterix-aktig animasjon, og får sterkt forbedret regenerering over en periode.
En annen av disse gjør deg praktisk talt usynlig for fiender i flere sekund. Å teste ut disse superkreftene for å finne ut hvilke du foretrekker, er et must for å kunne hamle opp med noen av de vanskeligere delene av spillet.
Disse kreftene virker inspirert av lignende «ultimates» fra MOBAer, «Overwatch» og «Apex Legends» og funker bra som et tilskudd her. Så får det være at de fleste nok vil finne én favoritt og stort sett holde seg til den. Det mangler ikke på valgene, i det minste, med hele fem skilltre denne gangen.
Aloy møter forøvrig på mye motbør underveis, så om du skulle synes spillet er for vanskelig finnes det en «Story» vanskelighetsgrad som gjør spillet banalt enkelt. Den er litt for enkel igjen, så jeg tror Normal eller Easy burde fungere for de fleste.
Venner og fiender
Aloy får hjelp av litt flere venner denne gangen, og de spiller en større rolle i historien enn de gjorde i det forrige spillet. Det funker bra, fordi det gir henne litt flere muligheter for interaksjon, og litt mindre indre monologer og lydlogger.
Du får flere anledninger til å bli bedre kjent med dem, og jeg satte pris på det.
Hovedpersonen er også mer selvsikker i dette spillet, og det er en nyanse som stemmeskuespiller Ashly Burch formidler godt. Aloy sitt hjerte av gull skinner stadig gjennom, samtidig som hun ikke tar noe bullshit fra noen som står i veien for henne eller de hun beskytter. Det er egenskaper som gjør henne til en velskrevet og likandes protagonist.
Jeg vil også trekke frem Lance Reddick sin fenomenale jobb som den tilbakevendende «kan vi virkelig stole på ham?»-karakteren Sylens, men spillet er generelt fullt av gode prestasjoner som bidrar til å selge deg på de sprø tingene som skjer i løpet av historien, spesielt mot slutten.
Dialogscenene er nydelig utført, med flere kameraskifter, flott lyssetting og livaktig ansiktsanimasjon. Helheten her bidrar til at du av og til glemmer at du ser på en 3D-modell av for eksempel Lance Reddick eller Carrie Anne Moss, og ikke deres virkelige motstykker. Det er virkelig så bra.
Gotta catch em all
Flere av sideaktivitetene vender tilbake fra forrige spill.
De ulike jakt-utfordringene du kan begi deg ut på er høydepunktet der, men nå kan du også prøve deg på et brettspill som minner meg litt om de fra «Final Fantasy VIII» og «IX». Du samler på brikker som du får tak i rundt i verden, og brettspillet er overraskende godt konstruert – og som føles som det hører hjemme i «Horizon»-verdenen.
Flere lengre sideoppdrag gir deg mer innsikt i de ulike stammesamfunnene, og disse er også generelt godt gjennomført.
Det er tydelig at Guerilla lyttet til kritikken fra eneren, der flere (inkludert meg selv) påpekte at sideoppdragene var de minst spennende, kanskje fordi de i mindre grad handlet om den mystiske forhistorien til spillets unike verden.
Fri som fuglen
Å navigere den ville naturen i «Horizon Forbidden West» er moro, og denne gangen har du flere måter å komme deg rundt på som jeg ikke vil røpe her.
Jeg skulle ønske gripekroken fungerte litt mer som den gjør i «Halo Infinite» og ikke var avhengig av dedikerte gripepunkter, men dette er vel en vurdering utviklerne har gjort av balanseårsaker, eller kanskje av tekniske grunner? Jeg savnet det likevel.
Vakkert er det uansett, med ørkener, vegetasjon, åpne havgap og soloppganger som virkelig popper ut av skjermen, spesielt på en TV som støtter HDR.
Lyssettingen under vann må også oppleves på en stor TV for å virkelig vise seg fra sin beste side.
Laster, vennligst vent
Selv om verdenen ser slående pen ut og spillet kjører dønn stabilt, så lider «Horizon Forbidden West» dessverre av noen skjemmende grafiske bugs som dukket opp mer og mer under spillets gang.
Landskap og bygninger laster ikke inn tidsnok, selv på PS5 – og en lovt oppdatering til dag én, som vi fikk tidlig tilgang til, løser ikke alle problemer vi møtte på.
Konsekvensen er at modeller kan se halvferdige ut, der de svever i lufta i noe sekund før resten av modellen lastes inn. Dette skjer både med objekter som er langt unna, men også helt innpå spilleren.
Det er altså ikke snakk om vanlig «pop-in», men en bug som kan inntreffe når som helst, og ikke konsekvent.
Jeg håper at feilen blir rettet opp ganske kjapt, for det skjedde ofte nok til at det begynte å bli litt plagsomt mot slutten av mine flere titalls timer med spillet. Det er ikke ødeleggende for spillet, men det la en demper på noen øyeblikk underveis.
Sci-fi-klassiker
Jeg kan forstå, og følte definitivt også på en del nervøsitet rundt hvorvidt Guerilla ville klare å følge opp «Horizon Zero Dawn», men etter min mening har de klart det.
Det jeg selv var mest interessert i å vite var hvor handlingen skulle ta oss, og spillet skuffer ikke der. Det har heller ikke mistet noe av sin brodd mot Silicon Valley, teknologibransjen og milliardærene som styrer der.
Jeg må også understreke nok en gang hvor godt jeg liker rollegalleriet, og da spesielt Aloy som protagonist. Når du er med henne på disse reisene så mister du aldri helt troen på at det umulige er mulig, selv om alle odds skulle tale i mot.
Hun er en protagonist så god som noen annen Sony sine interne studioer har drømt opp.
Så litt teknisk småplukk til side: Som en sci-fi-fabel for vår tid er «Horizon Forbidden West» en uforbeholden suksess – og en jeg har ikke klart å slutte å tenke på siden jeg la det fra meg.
