Annonse

Her Story

Løser krimsjangerens største problem i en håndvending.

Her Story

Løser krimsjangerens største problem i en håndvending.
3:57
19:42
Utvikler
Sam Barlow
Utgiver
Sam Barlow
Slippdato
24. juni 2015
Plattformer
Windows, Mac OS, Android, iOS, Mac
Annonse
19:42
3:57
TL;DR

(PressFire.no): Krim, eller i det hele tatt historier som drives først og fremst av trangen til å finne løsningen på en gåte eller et plot, kan ofte være kjedelige.

Når dette er tilfelle, er det ikke fordi mord og mysterier er barnslig, eller fordi helter, skurker og jomfruer i nød framstår som typiske, karikerte figurer.

Hovedgrunnen til at krim taper seg, er når måten det fortelles på gjør det enkelt å forstå at alle ledetråder, og den store sammenhengen dem imellom, holdes absolutt skjult helt til slutten.

Illusjonen om at du kan tenke deg fram til en løsning er nettopp det; en illusjon, et stadig drypp av ledetråder som skal lure deg til å fortsette enda litt og enda litt. Oftest i spill, i form av et såkalt quest objektive, gjerne med en forklaring og kanskje til og med markering på et kart.

Dramaturgiens død

Krimsjangeren bygger i prinsipp på et tre tusen år gammelt ideal om hvordan fortellinger skal bygges. I tragedien om kong Ødipus går Ødipus selv rundt i riket sitt, og gradvis avdekker mysteriet om hvordan han selv, uvitende, har drept sin far og giftet seg med sin mor.

Det hele skjer i takt med en stadig stigende spenningskurve, fram mot et eksplosivt klimaks på slutten.

Dette utgjør dramaturgien som Aristoteles og senere Hollywood etablerte som den eneste riktige måte å bygge fortellinger på.

Det finnes uendelig mange krimspill som prøver hardere enn det som kreves, på å utnytte interaktiviteten for å innlemme spilleren i detektivarbeidet. Ingen jeg har spilt, gjør det smartere – eller bedre – enn «Her Story».

Andre spillskapere har prøvd mye: Gjemme ledetrådene i et område, gi ledetråder om hvor de kan være, eller supersensitive ledetrådsanser og teknologi, språklige gåter og ordspill, rene pek-og-klikk-oppgaver, eller, kanskje morsomst, i Funcoms «The Secret World», tilgang på en ekte nettleser med ekte internett.

«Her Story» angriper følelsen av å være detektiv, og av å lese mennesker, stole på dem eller tvile, føle med dem og grave, ved rett og slett å fjerne hele dramaturgien. Spilleren må selv gjøre Ødipus sin jobb, og rote fram fortellingen fra et utall videoklipp, der alt som fortelles kan være være enten sant, usant eller litt sant.

Forferdelig tilfredsstillende

Man spiller altså rollen som detektiv, med tilgang på en eldgammal arkiv-pc med billedrørskjerm (med tilhørende gjenskinn og sprakelyd), der musa er din mus og tastaturet er ditt tastatur. Så søker man i et arkiv med korte videoklipp fra forhør som foregikk i 1994, hvor alt annet materiale har gått tapt.

Ledetråder fra ett klipp gir deg nye stikkord å søke etter, som etterhvert gir et nettverk av påstander. Selv har jeg spilt «Her Story» med kulepenn og et svært tankekart for hånd.

Spilleren får med andre ord fullstendig ansvar framdriften i spillet. Dermed er det ganske overraskende å oppleve forståelse og tilfredsstillelse i et velproposjonert tempo.

Tiden er akkurat passe lang fra jeg har funnet en tråd av informasjon, utforsket den og satt meg fast og febrilsk søkt med tilfeldige stikkord, til jeg finner en ny tråd som leder til ny informasjon.

Den nye informasjonen kaster lys over den gamle, og jeg ser mitt eget resonnement i et nytt perspektiv.

Det hele gir en tilfredsstillelse jeg kan se langt etter når jeg for eksempel får et nytt sverd i «Diablo» eller løser en etterforskningssak i «The Witcher».

Intimt

Innlevelsen i «Her Story» avhenger likeså mye av ferdighetene til hovedrolleinnehaver Viva Seifert.

Mer enn én gang blir jeg sittende og lure på om hun til tider er anspent og teit fordi hun er en elendig skuespiller, eller om hun spiller en rolle som er skyldig og lyver og er en elendig skuespiller.

Alternativt kan det også hende at rollen er uskyldig, men blir selvbevisst i møte med anklagene, og stemninga blir klein og hun ser skyldig ut.

Til andre tider, for eksempel når avhøreren forlater rommet for å hente kaffe, åpner rollen maska og skuespilleren viser seg som en proff en som sådan. Jeg ender med å stole på talentet, og lar følelsene hun viser tilskrives rollen – og dermed spillmekanikk, i den forstand at det skal hjelpe meg i å lese henne.

I motsetning til andre, riktignok nydelig 3D-modellerte ansikter i andre spill, kan jeg med Seifert la meg selv føle at jeg forholder meg til et realistisk menneske, hvor jeg faktisk kan la vibber hun sender ut, og min egen sosialintelligente intuisjon bli en del av spillet.

 

«Her Story» er det viktigste spillet av sitt slag akkurat nå. Samtidig er spillet et kjempebidrag til krim generelt, på tvers av medier.

Dersom alt går som det bør og skal, har utvikler Sam Barlow egenhendig fått futt i denne formen for spill, og vi kan håpe på en bølge av innskudd i sjangeren. Verden ville bli et bedre sted.

«Her Story» er sluppet til pc (testet) og iOS.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Genuint interaktiv krim. Hjerteskjærende tragedie helt uten dramaturgi.
Negativt
Èn enkelt scene med gitarspill som bare er dødsteit
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Løser krimsjangerens største problem i en håndvending.
Her Story
Sindre Renny Wigre

(PressFire.no): Krim, eller i det hele tatt historier som drives først og fremst av trangen til å finne løsningen på en gåte eller et plot, kan ofte være kjedelige.

Når dette er tilfelle, er det ikke fordi mord og mysterier er barnslig, eller fordi helter, skurker og jomfruer i nød framstår som typiske, karikerte figurer.

Hovedgrunnen til at krim taper seg, er når måten det fortelles på gjør det enkelt å forstå at alle ledetråder, og den store sammenhengen dem imellom, holdes absolutt skjult helt til slutten.

Illusjonen om at du kan tenke deg fram til en løsning er nettopp det; en illusjon, et stadig drypp av ledetråder som skal lure deg til å fortsette enda litt og enda litt. Oftest i spill, i form av et såkalt quest objektive, gjerne med en forklaring og kanskje til og med markering på et kart.

Dramaturgiens død

Krimsjangeren bygger i prinsipp på et tre tusen år gammelt ideal om hvordan fortellinger skal bygges. I tragedien om kong Ødipus går Ødipus selv rundt i riket sitt, og gradvis avdekker mysteriet om hvordan han selv, uvitende, har drept sin far og giftet seg med sin mor.

Det hele skjer i takt med en stadig stigende spenningskurve, fram mot et eksplosivt klimaks på slutten.

Dette utgjør dramaturgien som Aristoteles og senere Hollywood etablerte som den eneste riktige måte å bygge fortellinger på.

Det finnes uendelig mange krimspill som prøver hardere enn det som kreves, på å utnytte interaktiviteten for å innlemme spilleren i detektivarbeidet. Ingen jeg har spilt, gjør det smartere – eller bedre – enn «Her Story».

Andre spillskapere har prøvd mye: Gjemme ledetrådene i et område, gi ledetråder om hvor de kan være, eller supersensitive ledetrådsanser og teknologi, språklige gåter og ordspill, rene pek-og-klikk-oppgaver, eller, kanskje morsomst, i Funcoms «The Secret World», tilgang på en ekte nettleser med ekte internett.

«Her Story» angriper følelsen av å være detektiv, og av å lese mennesker, stole på dem eller tvile, føle med dem og grave, ved rett og slett å fjerne hele dramaturgien. Spilleren må selv gjøre Ødipus sin jobb, og rote fram fortellingen fra et utall videoklipp, der alt som fortelles kan være være enten sant, usant eller litt sant.

Forferdelig tilfredsstillende

Man spiller altså rollen som detektiv, med tilgang på en eldgammal arkiv-pc med billedrørskjerm (med tilhørende gjenskinn og sprakelyd), der musa er din mus og tastaturet er ditt tastatur. Så søker man i et arkiv med korte videoklipp fra forhør som foregikk i 1994, hvor alt annet materiale har gått tapt.

Ledetråder fra ett klipp gir deg nye stikkord å søke etter, som etterhvert gir et nettverk av påstander. Selv har jeg spilt «Her Story» med kulepenn og et svært tankekart for hånd.

Spilleren får med andre ord fullstendig ansvar framdriften i spillet. Dermed er det ganske overraskende å oppleve forståelse og tilfredsstillelse i et velproposjonert tempo.

Tiden er akkurat passe lang fra jeg har funnet en tråd av informasjon, utforsket den og satt meg fast og febrilsk søkt med tilfeldige stikkord, til jeg finner en ny tråd som leder til ny informasjon.

Den nye informasjonen kaster lys over den gamle, og jeg ser mitt eget resonnement i et nytt perspektiv.

Det hele gir en tilfredsstillelse jeg kan se langt etter når jeg for eksempel får et nytt sverd i «Diablo» eller løser en etterforskningssak i «The Witcher».

Intimt

Innlevelsen i «Her Story» avhenger likeså mye av ferdighetene til hovedrolleinnehaver Viva Seifert.

Mer enn én gang blir jeg sittende og lure på om hun til tider er anspent og teit fordi hun er en elendig skuespiller, eller om hun spiller en rolle som er skyldig og lyver og er en elendig skuespiller.

Alternativt kan det også hende at rollen er uskyldig, men blir selvbevisst i møte med anklagene, og stemninga blir klein og hun ser skyldig ut.

Til andre tider, for eksempel når avhøreren forlater rommet for å hente kaffe, åpner rollen maska og skuespilleren viser seg som en proff en som sådan. Jeg ender med å stole på talentet, og lar følelsene hun viser tilskrives rollen – og dermed spillmekanikk, i den forstand at det skal hjelpe meg i å lese henne.

I motsetning til andre, riktignok nydelig 3D-modellerte ansikter i andre spill, kan jeg med Seifert la meg selv føle at jeg forholder meg til et realistisk menneske, hvor jeg faktisk kan la vibber hun sender ut, og min egen sosialintelligente intuisjon bli en del av spillet.

 

«Her Story» er det viktigste spillet av sitt slag akkurat nå. Samtidig er spillet et kjempebidrag til krim generelt, på tvers av medier.

Dersom alt går som det bør og skal, har utvikler Sam Barlow egenhendig fått futt i denne formen for spill, og vi kan håpe på en bølge av innskudd i sjangeren. Verden ville bli et bedre sted.

«Her Story» er sluppet til pc (testet) og iOS.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Her Story

Positivt
Genuint interaktiv krim. Hjerteskjærende tragedie helt uten dramaturgi.
Negativt
Èn enkelt scene med gitarspill som bare er dødsteit
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode