Her er de merkeligste spillene vi spilte på TGS

TOKYO (PressFire.no): Vi forbinder jo Japan med å være litt wacky, og innenfor dataspill er det nesten ikke noen som gjør wacky bedre.

Under årets Tokyo Game Show tok jeg turen innom indie-området og fikk bekreftet at japanerne ikke har glemt kunsten.

For blant de litt trygge storspillene var det også rom for de mindre opplevelsene som, helt ærlig, er de som pusher spillmediet i nye retninger.

Her er seks av de snåleste (og dermed morsomste) spillene jeg så på messen – pluss et bonusspill laget i Tyskland fordi det ikke passer noen annen plass.

BB Adventure

Du er en hoppeball. Du sitter på en hoppeball. Du humper opp og ned på hoppeballen for å hoppe og sprette i spillet.

Ganske enkel plattforming, i grunn – men denne skapte gooood stemning i lokalet.

Saru Box

En boks. Med en banan i. Du skal ikke ta bananen ut av boksen, men forsøke å ta bananen ut av boksen.

Rundt hullet i boksen var den en rekke brytere som registrerte hvilken vinkel bananen hadde i det jeg slo den mot kantene – og på skjermen kom det opp hvilken vinkel den skulle ha i ren Guitar Hero-stil.

Å ikke skjønne tegninga er å ha lav IQ, virket det som – og jo treigere jeg var, jo mer IQ ble mistet. Jeg greide å komme meg opp (ned?) på oter-nivå på IQ-skalaen.

Han som lagde selve kontrollerboksen kunne fortelle meg at det å lage kontrollere var hovedbeskjeftigelsen til selskapet – men at jeg kunne prate med han som lagde spillet.

Utvikleren var derimot ikke der, men hadde satt fram en AI-versjon av seg selv til de som hadde spørsmål. Jeg spurte hva han røykte da han fant på spillet, og da lo AI-en og sa at han slett ikke røykte – dette var et eksperiment for å finne ut hvordan bananer kunne brukes mer i spill.

Teknologi, ass.

Udonpa

Innsalget er enkel og genialt. Du er en poop. Du skal hoppe ut av en stump og ned i et toalett.

Jeg trenger sjeldent mer enn det for å være solgt på et spillkonsept, spesielt i landet som har finpusset toalett-konseptet – og sannelig er det ikke et solid plattformspill her også.

Bæsjen kan oppgraderes, for eksempel til å bli en curry-bæsj, og kan blinges ut med ting du kjøper for mynter den samler på banene.

Suveren styring, ...barnlig appell og tøys og tull – hva mer trenger man?

Vestman

Vi har alle scrollet oss gjennom superlange brukervilkår og andre avtaler for så å klikke på at SELVFØLGELIG har vi lest og forstått og godtatt og akseptert.

Her er spillet basert på nettopp det.

Spillet består av en ti-femten slike brukervilkår (de fleste krever at du er raus med utvikleren og at du aldri kan klage på bugs i spillet) som alle gjemmer unna aksepter-knappen på finurlig vis.

I et øyeblikk hopper avkrysningsboksen vekk fra musepekeren, i et annet må jeg leke kranfører for å fiske knappen opp blant et hav av avslå-knapper og i et tredje forsøker jeg å finne veien i en labyring samtidig som spillet kaster pop-up-vinduer og blåskjermer på meg.

Festlig, og jeg tror jeg godtok vilkår som sa at jeg måtte skrive om spillet – så her er det.

Power of Point

Jeg så logoen og var øyeblikkelig solgt, og foran logoen sto en PC med en åpen powerpoint på skjermen. Ingen utviklere var der til å hjelpe meg, og alt i powerpointen på skjermen var på japansk.

Såpass spennende synes jeg Powerpoint er (nerd alert) at jeg måtte søke det opp, og sannelig kan spillet lastes ned gratis her.

Det er rett og slett et spill som spilles i et helt vanlig powerpoint-dokument, og som har en slags meta-historie.

Wabisabi: Sushi Derby

Du lager sushibiter med råvarer du handler inn, og disse bitene blir til levende søte små matbiter som du skal kappløpe med.

Selve løpingen skjer automatisk, men du kan kjøre en boost (som har en lang cooldown) når det passer seg.

Det spesielle her er at sushibitene løper rundt i en restaurant, og underveis vil det komme inn ordre. Om noen bestiller din type vil et par spisepinner forsøke å plukke deg opp, og da må du booste unna. Eller enda bedre, guide de til en motspiller av samme type.

Etter endt løp kan du oppgradere og fornye sushibiten din, men om den blir spist er den borte for alltid og du må lage en ny.

Et oppriktig festlig spill med et utrolig sjarmerende utseende og et overraskende dypt gameplay. Denne skal i wishlisten!

Planetenverteidigungs-kanonenkommandant

Eller PVKK.

Om du trodde Steel Battalion på den første Xbox-en hadde en innviklet kontroller, må du tro igjen. I PVKK-demoen på messa var det nok knapper til å gjøre den sinteste syerske mør, og alt av hjul og spaker gjorde noe.

Målet er å stille inn en diger kanon for å skyte ned trusler mot jordkloden. En slags ultra-avansert form for Scorched Earth, altså.

Denne kontrolleren, om vi kan kalle den for det, vil nok neppe være til salgs, og i selve spillet er det en virtuell variant du kan stille inn istedet.