Annonse

Guitar Hero: Warriors of Rock

Symptomatisk for en sjanger i fritt fall.

Guitar Hero: Warriors of Rock

Symptomatisk for en sjanger i fritt fall.
3:57
11:32
Utvikler
Neversoft
Utgiver
Activision
Slippdato
24. september 2010
Plattformer
PlayStation 3
Annonse
11:32
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

Hvis du vanket i de rette kretsene for noen år siden, var det knapt nok en fest hvor det ikke ble plukket fram plastinstrumenter. Musikkspillene var nærmest et fast innslag. Men at spillsjangeren har fått seg en alvorlig trøkk siden da, er en alvorlig underdrivelse. Det er ikke tvil om at det er mindre innslag av musikkspill i sosiale sammenhenger nå om dagen.

Hva som skyldes den fallende interessen er vanskelig å sette fingeren på, men etter å ha spilt «Guitar Hero: Warriors of Rock» har jeg i alle fall en viss følelse av hvor skoen trykker.

For i mine øyner er egentlig denne utgivelsen fullstendig unødvendig. Spillet har så å si ingen nye funksjoner og tar heller ikke mål av seg å innovere på noen som helst måte. Det er nærmest en samling med «nye» låter som selges som et fullverdig spill.

ETT SKRITT FRAM, TO TILBAKE

Faktisk er det på mange måter et spill som går litt tilbake til tidligere utgaver. Det er mindre dill blant funksjonene, og man fokuserer mer på å spille instrumentet. Men det betyr også at man i bunn og grunn kunne ha oppdatert en tidligere utgave av spillet og heller lastet ned låtene over nettet.

Det som blir frontet som nytt i spillet, er historiemodusen. For borte er celebritetene som dominerte fjorårets «Hero»-kolleksjon – og med det er også faren for å bli saksøkt av misfornøyde stjerner borte. Nå skal du i stedet rekruttere fiktive bandmedlemmer for å kunne beseire «the beast». Noe som også innebærer at det å sikre seg passende instrumenter på veien er viktig.

Historiedelen, hvor du møter karikerte rockepersonligheter som nærmest er svøpt i heavy metal-klisjéer, gir en tung ettersmak av «Brütal Legend» eller Tenacious D, bare uten et humoristisk glimt i øyet.

Misforstå meg rett – det blir aldri selvhøytidelig eller flaut, men tegneserierockerne bidrar heller aldri til at historiedelen blir noe annet enn obligatorisk tullball som du må lide deg gjennom for å låse opp alle låtene. I oppbygning fungerer det også som tidligere – du må spille gjennom en rekke låter, for så å avslutte med en ukjent låt som «ekstranummer».

Guitar Hero-serien har også, sammenlignet med Rock Band-spillene, hatt en manglende evne til å engasjere. Følelsen av faktisk å spille et instrument er ikke like mye tilstede, noe som definitivt også er et problem med «Guitar Hero: Warriors of Rock».

TIGHT KOREOGRAFI OG GODE ANIMASJONER

Noe som bidrar til å gjøre spillet mindre troverdig, er når du noen ganger spiller instrumenter som ikke er gitar. Bommer du da på notene, så forsvinner ikke instrumentet fra lydbildet. Et eksempel: Hvis dere spiller med én gitar og trommer på The White Stripes’ «Seven Nation Army», vil gitaren bli bassen i signaturpartiet. Men om du bommer på notene vil ikke basslyden forsvinne, slik den gjør på gitaren eller trommene.

Dette er småting som bidrar til at helhetsopplevelsen sliter med å holde interessen oppe.

Heldigvis er det ikke helt mørkt – blant annet er det mye bra å finne i låtutvalget, selv om modellen ved å kjøpe en mengde låter i form av et fullprisspill nå nærmest føles som lureri med tanke på at det finnes så mange låter til «Guitar Hero»-spillene tilgjengelig på nettet. Handler du musikk til spillet online, kan du dessuten komme unna med bare å kjøpe musikk du liker – og velge bort de svakeste sporene som du blir påtvunget gjennom et fullprisspill.

I tillegg er animasjoner og figurer godt synkronisert med musikken. Noen ganger er det hele overraskende godt koreografert – hvor jeg spesielt la merke til gallileo-delen i Queens «Bohemian Rhapsody», der flere vokalister skifter på stemmene og gestikulerer tilsvarende.

Skal man gi ut et musikkspill i 2010, så bør det i alle fall gjøre noe nytt med sjangeren. Det gjør ikke «Guitar Hero: Warriors of Rock». Tvert i mot virker det nesten som om Neversoft og Activision har gitt opp hele sjangeren, og heller velger å tyne kundene en siste gang.

Spillet inneholder absolutt ingenting som ikke kunne ha blitt tilført gjennom nedlastbart innhold til fjorårets utgivelse.

Det er faktisk ingenting i dette spillet som argumenterer for at jeg skal erstatte «Rock Band 2». Tvert i mot. Senere i måneden slippes også «Rock Band 3», som kanskje kan vise seg å være sjangerens aller siste håp. Der skal du kunne lære deg å spille ordentlige instrumenter – og spillet er i tillegg bakoverkompatibelt med alle låter du måtte eie fra foregående spill i serien.

«Guitar Hero: Warriors of Rock» er lansert til Xbox 360, PlayStation 3 og Nintendo Wii. Vi har testet Xbox 360-versjonen.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Symptomatisk for en sjanger i fritt fall.
Guitar Hero: Warriors of Rock
Jarle Hrafn Grindhaug

Hvis du vanket i de rette kretsene for noen år siden, var det knapt nok en fest hvor det ikke ble plukket fram plastinstrumenter. Musikkspillene var nærmest et fast innslag. Men at spillsjangeren har fått seg en alvorlig trøkk siden da, er en alvorlig underdrivelse. Det er ikke tvil om at det er mindre innslag av musikkspill i sosiale sammenhenger nå om dagen.

Hva som skyldes den fallende interessen er vanskelig å sette fingeren på, men etter å ha spilt «Guitar Hero: Warriors of Rock» har jeg i alle fall en viss følelse av hvor skoen trykker.

For i mine øyner er egentlig denne utgivelsen fullstendig unødvendig. Spillet har så å si ingen nye funksjoner og tar heller ikke mål av seg å innovere på noen som helst måte. Det er nærmest en samling med «nye» låter som selges som et fullverdig spill.

ETT SKRITT FRAM, TO TILBAKE

Faktisk er det på mange måter et spill som går litt tilbake til tidligere utgaver. Det er mindre dill blant funksjonene, og man fokuserer mer på å spille instrumentet. Men det betyr også at man i bunn og grunn kunne ha oppdatert en tidligere utgave av spillet og heller lastet ned låtene over nettet.

Det som blir frontet som nytt i spillet, er historiemodusen. For borte er celebritetene som dominerte fjorårets «Hero»-kolleksjon – og med det er også faren for å bli saksøkt av misfornøyde stjerner borte. Nå skal du i stedet rekruttere fiktive bandmedlemmer for å kunne beseire «the beast». Noe som også innebærer at det å sikre seg passende instrumenter på veien er viktig.

Historiedelen, hvor du møter karikerte rockepersonligheter som nærmest er svøpt i heavy metal-klisjéer, gir en tung ettersmak av «Brütal Legend» eller Tenacious D, bare uten et humoristisk glimt i øyet.

Misforstå meg rett – det blir aldri selvhøytidelig eller flaut, men tegneserierockerne bidrar heller aldri til at historiedelen blir noe annet enn obligatorisk tullball som du må lide deg gjennom for å låse opp alle låtene. I oppbygning fungerer det også som tidligere – du må spille gjennom en rekke låter, for så å avslutte med en ukjent låt som «ekstranummer».

Guitar Hero-serien har også, sammenlignet med Rock Band-spillene, hatt en manglende evne til å engasjere. Følelsen av faktisk å spille et instrument er ikke like mye tilstede, noe som definitivt også er et problem med «Guitar Hero: Warriors of Rock».

TIGHT KOREOGRAFI OG GODE ANIMASJONER

Noe som bidrar til å gjøre spillet mindre troverdig, er når du noen ganger spiller instrumenter som ikke er gitar. Bommer du da på notene, så forsvinner ikke instrumentet fra lydbildet. Et eksempel: Hvis dere spiller med én gitar og trommer på The White Stripes’ «Seven Nation Army», vil gitaren bli bassen i signaturpartiet. Men om du bommer på notene vil ikke basslyden forsvinne, slik den gjør på gitaren eller trommene.

Dette er småting som bidrar til at helhetsopplevelsen sliter med å holde interessen oppe.

Heldigvis er det ikke helt mørkt – blant annet er det mye bra å finne i låtutvalget, selv om modellen ved å kjøpe en mengde låter i form av et fullprisspill nå nærmest føles som lureri med tanke på at det finnes så mange låter til «Guitar Hero»-spillene tilgjengelig på nettet. Handler du musikk til spillet online, kan du dessuten komme unna med bare å kjøpe musikk du liker – og velge bort de svakeste sporene som du blir påtvunget gjennom et fullprisspill.

I tillegg er animasjoner og figurer godt synkronisert med musikken. Noen ganger er det hele overraskende godt koreografert – hvor jeg spesielt la merke til gallileo-delen i Queens «Bohemian Rhapsody», der flere vokalister skifter på stemmene og gestikulerer tilsvarende.

Skal man gi ut et musikkspill i 2010, så bør det i alle fall gjøre noe nytt med sjangeren. Det gjør ikke «Guitar Hero: Warriors of Rock». Tvert i mot virker det nesten som om Neversoft og Activision har gitt opp hele sjangeren, og heller velger å tyne kundene en siste gang.

Spillet inneholder absolutt ingenting som ikke kunne ha blitt tilført gjennom nedlastbart innhold til fjorårets utgivelse.

Det er faktisk ingenting i dette spillet som argumenterer for at jeg skal erstatte «Rock Band 2». Tvert i mot. Senere i måneden slippes også «Rock Band 3», som kanskje kan vise seg å være sjangerens aller siste håp. Der skal du kunne lære deg å spille ordentlige instrumenter – og spillet er i tillegg bakoverkompatibelt med alle låter du måtte eie fra foregående spill i serien.

«Guitar Hero: Warriors of Rock» er lansert til Xbox 360, PlayStation 3 og Nintendo Wii. Vi har testet Xbox 360-versjonen.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Guitar Hero: Warriors of Rock

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode