(PressFire.no): Vi innrømmer det! Vi blingsa i 2012 da «Gravity Rush» kom ut til PS Vita.
Med så mange utgivelser i året må vi ta noen valg i hvilke spill vi skulle anmelde, og vi måtte prioritere annerledes enn å anmelde det.
I etterkant har spillet fått litt av et rykte på det store Internett og nå har vi vært så heldige å få «en ny sjanse» til å anmelde kultfavoritten, ettersom spillet nå også er å finne i oppusset form på PS4.
Det betyr for det meste oppdatert grafikk og inkludert nedlastbart innhold.
Kat og Katten
Du spiller Kat, en mystisk jente som har en minst like mystisk katt som venn.
Denne katten gir Kat en heftig superkraft – hun kan snurre rundt på tyngdekraften som hun selv vil.
Problemet til Kat er at hun har mistet hukommelsen helt, men det stopper henne ikke fra å gønne på i en heltinnerolle. I tillegg til å styre tyngekraften kan hun også utføre kraftige angrep, både på bakken og i lufta.
Kombinert er disse to evnene veldig hendige til å ta knekken på spillets slemminger, Nevi-ene – svarte blobber av noen fiender som dukker opp for å gjøre ugang i spillets hovedområde, Hekseville.
Hekseville er en diger totempæl mange tusen meter høy, hvor det er blitt bygd svevende byer på. Selve bakken i spillet er dekket av en voldsom storm, så menneskeheten har tydeligvis måttet søke tilflukt i høyden.
Ikke at det er noe problem for Kat. Vår heltinne kan sveve fritt rundt mellom byene uten særlige problemer. Eventuelt kan hun faktisk ta toget ...men jeg sliter med å se helt vitsen i akkurat dét.
Det blir til tider litt «Knutsen og Ludvigsen», der opp blir ned og ned blir opp og foran, det blir bak, (til alt overmål bor også Kat i en tunnel, dessverre uten grevling i taket), men å vri på tyngekraften er rett og slett fantastisk moro.
Utrolig gøy mekanikk
Joda, det tar litt tid å venne seg til hva som er (eller ikke er) bakken, men etter litt sitter kontrollene som støpt, og du stuper inn i fiender, flyr overalt og generelt har det fun.
Spillet er delt inn i forskjellige kapitler og områder/baner, sikkert for å gjøre det hele mer spisbart på Vita i sin tid, men mekanikken er nesten urørt mellom dem. Unntaket er enkelte forskjellige nedstrippede rene plattformsbaner, hvor Kat enten mister kraften helt eller delvis – forøvrig de svakeste områdene i spillet.
For når det hele plutselig klikker er det en fryd. Hvorfor gå til quest-markøren på andre siden av byen, når du kan skifte tyngdekraften til å gå oppover, sveve hundre meter opp i luften for så å skifte tyngekraften ned mot markøren?
GØY!
(Så kan jeg heller se mellom fingrene på at du også påvirker folk og fe rundt deg uten konsekvenser, og at de tydeligvis ikke har så mye imot å bli slengt rundt (ofte til sin død) som følge av at du «faller» sidelengs over et juv.)
Litt lite innhold?
Det er vanskelig å ikke dra paralleller til godspillet «Spiderman 2» fra 2004. I det hadde du også en fantastisk måte å komme deg fra A til B ved å svinge deg rundt med spindeltau.
Det er dessverre også vanskelig å ikke dra paralleller til det samme spillet når det gjelder mangelen på ting å faktisk gjøre.
Joda, du kan gå rundt i byen og ta challenge-oppdrag for å tjene litt ekstra mynt (som kasséres inn i bedre stats for angreps- og sveveferdigheter), men det er for det meste helt unødvendig ettersom du aldri står særlig i fare for å dø. Dessuten føles de fleste helt lik (samle X antall ting), og er for det meste fyllmasse.
Bortsett fra disse oppdragene kan du også slå av en prat med utvalgte ikke-spillbare figurer, for å få vite litt mer om byen eller gjøre småoppdrag. Og... dett var dett.
Utvidelsespakkene hjelper på, men også disse føles like ut, og resulterer bare i at du får noen kostymer ekstra.
Tøyseplott
I denne arkadeaktige beat em up/eventyr-sjangeren «Gravity Rush» faller innom synes jeg ikke historien er så utrolig viktig. Gi meg noe lettfordøyelig, så er det greit nok.
Men her er det ganske enkelt bare tøv. Jeg har ikke noe bedre måte å si det på – i et øyeblikk gjør du en ting som drar historien i én retning, før det viser seg at det ikke hadde noe som helst med noe å gjøre, før du raser avgårde til noe helt annet.
Det hele oppleves amatørmessig oppstykket og fortalt, og er så tåpelig til tider at jeg nærmest mistenker at det er fem forskjellige personer som har fått i oppgave å skrive en fanfic uten å bli fortalt hva den røde tråden skal være.
Det går fra å være skamløst useriøst («tihi, han der er søt OOPS nå har jeg ikke klær på meg») til uendelig pretensiøst («Alle skal dø, det er ingen ...vits i å slåss i mot det!») på sekundet, og jeg skjønner bortimot ingenting.
Når rulleteksten plutselig kommer er det etter en sluttkamp mot en fiende som introduseres fem minutter tidligere, av en fraksjon i historien som har hatt nesten null betydning før. Hukommelsesmysteriet og en rekke andre ting blir aldri forklart.
Spaghettien av løse tråder er raserifremkallende. Come on!
Jeg vil heller ha en syltynn historie jeg ikke trenger å bruke kognitive ressurser på i et spill med fokus på spillmekanikken, enn glimtvis halvinteressante greier jeg må irritere meg over.
(Det skal sies at oppfølgeren er på vei. Kanskje får jeg litt mer forløsning der?)
Man går lei
Dessverre blir ting også etter hvert trått på spillbarhetssiden når det kommer til det å engasjere i lengden.
Samleoppdrag på samleoppdrag (innpakket i forskjellige drakter), plukk opp ditt, sett det datt, følg markøren hit.
Dette er ikke en grandios reise gjennom et vel sammensatt univers som overrasker ved hver sving. Dette er utviklere som har truffet bra på en spillmekanikk og dermed prøvd å skru sammen et spill rundt det - uten å lykkes særlig med å fornye konseptet.
Spillet greier også å irritere meg ved å gjøre to ting jeg ikke kan fordra i slike eventyrspill: Fiender som bare popper opp fra løse luften, gjerne i flere runder, og det å bruke «myntenheten» i et eventyrspill som «pil» til neste markør.
Dette er ikke «Super Mario». Det føles veldig lite inspirert å, for tiende gang, sveve i en «korridor» av krystaller bare for å komme meg til neste checkpoint, hvor det etter all sannsynlighet kommer til å morphe inn et par håndfuller av de samme fiendene nok en gang.
Er jeg heldig er det kanskje en filmsekvens som drar den dølle historien videre.
Fantastisk, kjempemessig, bra, helt greit, litt kjedelig?
På det beste føles spillet helt fantastisk ut (for det meste i starten), på det verste er det fortvilende kjedelig.
Mot slutten av spillet, når du har gjort unna nok en bølge med de samme fiendene, er du farlig nære grensa hvor du har glemt hvor gøy det var å sveve rundt. Så at det hele er over etter forholdsvis kjapt er kanskje like greit.
Der har du forøvrig også et problem: Som et oppstykket spill er det nok langt mer egnet til en tjue minutter her og der på en håndholdt maskin. Da rekker man kanskje ikke å gå lei av slåssingen og tyngdekraftmekanikken så kjapt.
Men setter du deg i godstolen for å spille seks timer foran flatskjermen føles det hele utrolig repetativt, jeg måtte derfor bestemme meg tidlig for å ikke spille mer enn maks en time av gangen.
Det er ikke akkurat et pluss i min bok.
