Annonse

Furi

Spillet som holdt på å knekke anmelderen vår.

Furi

Spillet som holdt på å knekke anmelderen vår.
3:57
10:06
Utvikler
The Game Bakers
Utgiver
Slippdato
5. juli 2016
Plattformer
Windows, PlayStation 4, Switch
Annonse
10:06
3:57

(PressFire.no): Jeg er primært flasket opp på NES, og setter pris på en real utfordring. Jeg mener oppriktig at «Dark Souls» er det beste som har skjedd moderne dataspill, freser «Dark World» i «Super Meat Boy», prøver sporadisk å grinde «Amplitude» på høyeste vanskelighetsgrad, elsker «Spelunky», og jeg har gjort absolutt alt det er å gjøre i «The Binding of Isaac: Rebirth».

Og selv om alt dette sikkert kan se ut som dårlig maskert snikskryt, er det først og fremst for å illustrere at jeg ikke bare mer enn gjerne oppsøker utfordrende dataspill – jeg vil også betegne meg som en enormt tålmodig sjel.



«No, not like this»

Etter omtrent seks timer mot «Furi»s seigeste jævel, har imidlertid all denne iboende tålmodigheten sakte forvitret, sammen med alle positive tanker jeg innledningsvis hadde om spillet.

Jeg prøver noen timer en kveld, sover på det, og tar ei økt før lønsj neste dag. Når jeg da – flerfoldige timer etter dette igjen – er nær et fullstendig sammenbrudd, sender jeg bekymringsmeldingen til sjefen: «Jeg tror ikke jeg greier dette».

Ornstein og Smough har ingenting på denne sadistiske rakkeren!

Jeg blir forresten ikke sint når det går dårlig i spill – jeg blir trist. Og her er like før jeg begynner å strigrine.



Stilsikkert neonmareritt

Forholdet mitt til «Furi» går slik raskt fra uvitenhet, via kjempeforventninger, og til en utmattelse som skjener ut i hat.

Som et for meg helt ubeskrevet blad imponerer spillet tidlig med sylskarp shading – neon og darkness. I bakgrunnen murrer et glitrende retrowave-soundtrack, som blant annet inkluderer Carpenter Brut, Waveshaper og The Toxic Avenger.

Under illevarslende himmel og tungt regn, befris man fra et futuristisk fengsel av en alvorstynget mann i lilla kanindrakt, og med blodrød agenda. Den syrete estetikken ser ut som noe Suda 51 kunne drømt opp om han også hadde fått med seg «Afro Samurai»-skaper Takashi Okazaki på laget. Jeg er helt med!

Herfra er agendaen klar: Bank spillets rekke av bosser, og kom deg ut. Hverken mer eller mindre.



Sverdfight i kuleregn

Også i aksjon imponerer spillet enormt.

«Furi» håndteres som en forholdsvis innovativ blanding av dobbelstikkeskyter og enkel karakteraction (tenk et bisart avkom av «Geometry Wars» og «Bayonetta», minus komboene). Man peprer bossene kontinuerlig med skudd på avstand, parerer deres nærangrep, og går inn for nådestøt når ørsmå vindu åpenbarer seg.

Selv med kun laserpistol, sverd og unnvikelsesmanøvrer har The Game Bakers kokt opp et kampsystemet som føles både dypt, responsivt og fundamentalt tilfredsstillende. Alle bevegelser kan lades opp om man har tid og nerver til dette, mens timingvinduer er ekstremt tighte.

Denne kompromissløsheten er det veldig lett å verdsette, og det kjennes umiddelbart ut som den franske utvikleren «The Game Bakers» virkelig er inne på noe her.



Ned i kulehelvete

Sporadisk fyller fiendene også skjermen med kuler samt flerfoldige sveipende lasere, og vi begynner faretruende å nærme oss mønstrene fra ekstreme japanske kulehelvete-spill. Her er det få piksler som er trygge, mens kravene til presise bevegelser gjennom stadig mindre lommer blir ekstreme.

Se for deg at du hopper hoppetau mens hundre mann skyter paintball på deg – bare at hoppetauet er lagd av lava og at paintballmarkørene skyter skarpt.

Nå er jo også dette noe jeg i utgangspunktet er svak for, men det er her de største sprekkene i «Furi» virkelig begynner å åpenbare seg.



Tilbake til start igjen

For dette er lange slag, og utstyrt med fattige tre liv – mot motstandere som gjerne har det dobbelte – må det meste utføres med millimeterpresisjon om man ikke må tilbake til begynnelsen av kampen igjen.

Ekstralivene man får etter hver runde vunnet virket i starten som en raus gest fra utviklerne, men bidrar til at de lange kampene strekkes ut enda lengre – mot den uunngåelige døden.

For slagene blir selvfølgelig også progressivt vanskeligere. Timingvindu endres betydelig, og nye angrep introduseres ofte uten tid til å hverken lære, eller reagere. Husker dere bossen jeg nevnte innledningsvis? Da jeg etter fem timer endelig kom meg gjennom kuleregnet på sistelivet, ble hun usynlig og drepte meg på et sekund.

Står du feil er du død, gjetter du feil retning er du død, et millisekund for raskt; død, et millisekund for tregt; død. død, død, død, død, død.

Og dette er faktisk helt greit i boka mi, men da vil jeg mer enn gjerne ha meg frabedt den ti-minutters lange ferden tilbake til strekket jeg sliter så enormt med. Ferden jeg har brukt de siste fem timene på, og som jeg har for lengst mestret i blinde.

Det er nå jeg føler at tiden min skusles vekk, og vanskelighetsgraden virkelig begynner å tære på meg.



Så nært, men akk så fjernt

Og dette er ikke bare synd på grunn av min egen tidsbruk, men også for at dette dreier seg om en relativt fersk utvikler som nesten klarte å dra i land noe virkelig spesielt her.

«Furi» serverer et effektivt og renskåret konsept, slående visuelt design, utsøkt lydspor og intenst nervepirrende slag. Dette, samt den grunnleggende manglende frykten for å skremme bort potensielle spillere med en real utfordring skulle jeg mer enn gjerne lovprist – om de ikke også hadde kommet med nevnte frustrasjoner på kjøpet.

I den høyst subjektive meningsstrømmen som samlet utgjør en anmeldelse, er oppfatning av vanskelighetsgrad noe av det mest individuelle man kan kommentere. Så om man skulle være i den ørlille nisjen som har ekstreme ferdigheter både innen digital sverdkamp og kulehelvete kan dette være midt i blinken.

Men her må man for alle guders skyld vite hva man går til! Selv om seiersrusen tidvis var monumental, har jeg heller ikke vært så frustrert siden sist jeg spilte «Battletoads». Gleden var også ofte kortvarig, da spillet alltid har en enda drøyere utfordring rundt neste sving. Slik reduserte «Furi» meg nesten til en hulkende klump gelé.

Det er også derfor jeg er mer lettet enn jeg er stolt over å til slutt ha fullført «Furi». Jeg ler en liten smule av at spillet tilbyr en enda høyere vanskelighetsgrad, reflekterer kanskje i overkant positivt om helvetet jeg har vært gjennom, men aller mest tenker jeg på noe av det første den lilla kaninmannen sa til meg: «Let’s take off and leave this place behind us».

-Bra råd, kaninfaen. Bra råd.

«Furi» slippes til Playstation 4 (testet) og pc 5. juli. Det følger også med i PlayStation Plus-abonnementet i juli.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Stilsikkert og kompromissløst. Et fundamentalt stødig kampsystem. Neglebitende intense kamper.
Negativt
Anslagsvis 20 prosent økt hårtap. Til dels brutal screen-tearing. Noen få uheldige brudd i billedoppdateringen.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Spillet som holdt på å knekke anmelderen vår.
Furi
Martin Anfinsen

(PressFire.no): Jeg er primært flasket opp på NES, og setter pris på en real utfordring. Jeg mener oppriktig at «Dark Souls» er det beste som har skjedd moderne dataspill, freser «Dark World» i «Super Meat Boy», prøver sporadisk å grinde «Amplitude» på høyeste vanskelighetsgrad, elsker «Spelunky», og jeg har gjort absolutt alt det er å gjøre i «The Binding of Isaac: Rebirth».

Og selv om alt dette sikkert kan se ut som dårlig maskert snikskryt, er det først og fremst for å illustrere at jeg ikke bare mer enn gjerne oppsøker utfordrende dataspill – jeg vil også betegne meg som en enormt tålmodig sjel.



«No, not like this»

Etter omtrent seks timer mot «Furi»s seigeste jævel, har imidlertid all denne iboende tålmodigheten sakte forvitret, sammen med alle positive tanker jeg innledningsvis hadde om spillet.

Jeg prøver noen timer en kveld, sover på det, og tar ei økt før lønsj neste dag. Når jeg da – flerfoldige timer etter dette igjen – er nær et fullstendig sammenbrudd, sender jeg bekymringsmeldingen til sjefen: «Jeg tror ikke jeg greier dette».

Ornstein og Smough har ingenting på denne sadistiske rakkeren!

Jeg blir forresten ikke sint når det går dårlig i spill – jeg blir trist. Og her er like før jeg begynner å strigrine.



Stilsikkert neonmareritt

Forholdet mitt til «Furi» går slik raskt fra uvitenhet, via kjempeforventninger, og til en utmattelse som skjener ut i hat.

Som et for meg helt ubeskrevet blad imponerer spillet tidlig med sylskarp shading – neon og darkness. I bakgrunnen murrer et glitrende retrowave-soundtrack, som blant annet inkluderer Carpenter Brut, Waveshaper og The Toxic Avenger.

Under illevarslende himmel og tungt regn, befris man fra et futuristisk fengsel av en alvorstynget mann i lilla kanindrakt, og med blodrød agenda. Den syrete estetikken ser ut som noe Suda 51 kunne drømt opp om han også hadde fått med seg «Afro Samurai»-skaper Takashi Okazaki på laget. Jeg er helt med!

Herfra er agendaen klar: Bank spillets rekke av bosser, og kom deg ut. Hverken mer eller mindre.



Sverdfight i kuleregn

Også i aksjon imponerer spillet enormt.

«Furi» håndteres som en forholdsvis innovativ blanding av dobbelstikkeskyter og enkel karakteraction (tenk et bisart avkom av «Geometry Wars» og «Bayonetta», minus komboene). Man peprer bossene kontinuerlig med skudd på avstand, parerer deres nærangrep, og går inn for nådestøt når ørsmå vindu åpenbarer seg.

Selv med kun laserpistol, sverd og unnvikelsesmanøvrer har The Game Bakers kokt opp et kampsystemet som føles både dypt, responsivt og fundamentalt tilfredsstillende. Alle bevegelser kan lades opp om man har tid og nerver til dette, mens timingvinduer er ekstremt tighte.

Denne kompromissløsheten er det veldig lett å verdsette, og det kjennes umiddelbart ut som den franske utvikleren «The Game Bakers» virkelig er inne på noe her.



Ned i kulehelvete

Sporadisk fyller fiendene også skjermen med kuler samt flerfoldige sveipende lasere, og vi begynner faretruende å nærme oss mønstrene fra ekstreme japanske kulehelvete-spill. Her er det få piksler som er trygge, mens kravene til presise bevegelser gjennom stadig mindre lommer blir ekstreme.

Se for deg at du hopper hoppetau mens hundre mann skyter paintball på deg – bare at hoppetauet er lagd av lava og at paintballmarkørene skyter skarpt.

Nå er jo også dette noe jeg i utgangspunktet er svak for, men det er her de største sprekkene i «Furi» virkelig begynner å åpenbare seg.



Tilbake til start igjen

For dette er lange slag, og utstyrt med fattige tre liv – mot motstandere som gjerne har det dobbelte – må det meste utføres med millimeterpresisjon om man ikke må tilbake til begynnelsen av kampen igjen.

Ekstralivene man får etter hver runde vunnet virket i starten som en raus gest fra utviklerne, men bidrar til at de lange kampene strekkes ut enda lengre – mot den uunngåelige døden.

For slagene blir selvfølgelig også progressivt vanskeligere. Timingvindu endres betydelig, og nye angrep introduseres ofte uten tid til å hverken lære, eller reagere. Husker dere bossen jeg nevnte innledningsvis? Da jeg etter fem timer endelig kom meg gjennom kuleregnet på sistelivet, ble hun usynlig og drepte meg på et sekund.

Står du feil er du død, gjetter du feil retning er du død, et millisekund for raskt; død, et millisekund for tregt; død. død, død, død, død, død.

Og dette er faktisk helt greit i boka mi, men da vil jeg mer enn gjerne ha meg frabedt den ti-minutters lange ferden tilbake til strekket jeg sliter så enormt med. Ferden jeg har brukt de siste fem timene på, og som jeg har for lengst mestret i blinde.

Det er nå jeg føler at tiden min skusles vekk, og vanskelighetsgraden virkelig begynner å tære på meg.



Så nært, men akk så fjernt

Og dette er ikke bare synd på grunn av min egen tidsbruk, men også for at dette dreier seg om en relativt fersk utvikler som nesten klarte å dra i land noe virkelig spesielt her.

«Furi» serverer et effektivt og renskåret konsept, slående visuelt design, utsøkt lydspor og intenst nervepirrende slag. Dette, samt den grunnleggende manglende frykten for å skremme bort potensielle spillere med en real utfordring skulle jeg mer enn gjerne lovprist – om de ikke også hadde kommet med nevnte frustrasjoner på kjøpet.

I den høyst subjektive meningsstrømmen som samlet utgjør en anmeldelse, er oppfatning av vanskelighetsgrad noe av det mest individuelle man kan kommentere. Så om man skulle være i den ørlille nisjen som har ekstreme ferdigheter både innen digital sverdkamp og kulehelvete kan dette være midt i blinken.

Men her må man for alle guders skyld vite hva man går til! Selv om seiersrusen tidvis var monumental, har jeg heller ikke vært så frustrert siden sist jeg spilte «Battletoads». Gleden var også ofte kortvarig, da spillet alltid har en enda drøyere utfordring rundt neste sving. Slik reduserte «Furi» meg nesten til en hulkende klump gelé.

Det er også derfor jeg er mer lettet enn jeg er stolt over å til slutt ha fullført «Furi». Jeg ler en liten smule av at spillet tilbyr en enda høyere vanskelighetsgrad, reflekterer kanskje i overkant positivt om helvetet jeg har vært gjennom, men aller mest tenker jeg på noe av det første den lilla kaninmannen sa til meg: «Let’s take off and leave this place behind us».

-Bra råd, kaninfaen. Bra råd.

«Furi» slippes til Playstation 4 (testet) og pc 5. juli. Det følger også med i PlayStation Plus-abonnementet i juli.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Furi

Positivt
Stilsikkert og kompromissløst. Et fundamentalt stødig kampsystem. Neglebitende intense kamper.
Negativt
Anslagsvis 20 prosent økt hårtap. Til dels brutal screen-tearing. Noen få uheldige brudd i billedoppdateringen.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode