Forza Horizon 6

(PressFire.no): Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har i Forza Horizon-serien siden det første skrenset inn på Xbox 360 tilbake i 2012.

For meg er det på mange måter den perfekte arcade-racer. Det byr på lettbeint, men også (som regel) troverdig kjøring med hundrevis av forskjellige biler i vakre omgivelser.

Å sette merkelappen «fanboy» på seg selv virker kanskje litt uklokt, spesielt når man skal skrive en redaksjonell anmeldelse, men jeg må bare innrømme at jeg har snakket opp disse spillene i alle år.

Til mitt forsvar, skal det sies at jeg var litt skeptisk da sekseren ble annonsert.

Jovisst foregår det i Japan, noe fansen har drømt om lenge, men selv begynte jeg å kjenne på en viss utmattelse da jeg gjorde meg ferdig i Mexico (i forrige spill).

Og bare for å få det ut av veien: «Forza Horizon 6» revolusjonerer ikke serien på noen som helst måte. Etter å ha ratta et voksent antall timer er det godt med en pause, men fy søren så gøy jeg har hatt det på veien.

Det er ingen tvil om at utvikler Playground Games har sans for biler og bilkultur, og med Japan som bakteppe ligger jo alt til rette for en ekte motorfest, og det får vi her.

Og omgivelsene er nok det som tar førsteplassen denne gangen. Kartet er større enn noen gang, og byr på en variasjon vi ikke har sett tidligere.

I det ene øyeblikket sklir og sladder jeg nedover en slalombakke, mens du i det neste freser nedover Tokyos trange gater, før jeg plutselig befinner deg langs en gyllen strand.

Det hele er også så slående vakkert at det ikke sjeldent slår pusten ut av meg.

Om jeg skal trekke for noe, må det være hovedstaden Tokyo. Ikke selve gjenskapelsen, men den føles nesten forlatt, med lite folk og trafikk.

Dette er naturligvis gjort for spillbarheten sin del, da Forza Horizon handler om alt annet enn å stå i kø, men jeg trivdes best på landsbygda og i fjellene.

Ser vi på innholdet og hvordan ting er bygd opp, er det ikke veldig mye nytt under sola.

Det er duket for Horizon-festival, og denne gangen er du – som i de tidligste spillene – en helt vanlig person, som må kvalifisere deg for å bli med.

Gjør du dette, får du utlevert et armbånd, som gir deg tilgang til de første løpene og utfordringene. Når du har tjent nok poeng på disse, får du et armbånd med annet farge, og flere utfordringer.

Disse er delt opp av spesialløp, og der vi tidligere fikk flere såkalte «showcase events», der man for eksempel skal kappkjøre mot et tog, eller en gjeng motorsyklister, er disse i stor grad byttet ut med «rush events».

Disse kan beskrives som enorme hinderløyper med store hopp og krappe svinger. Ikke så ulikt «gymkhana»-løpene fra «DiRT 3», om du husker dem.

Det at man igjen må jobbe seg oppover i festivalen, gir en strammere struktur, men det betyr også at det meste av det som popper opp på kartet må gjennomføres. Gjør du som meg og bare kjører løp, blir det en del «grinding» mot slutten.

I tillegg er det et knippe historieoppdrag og gateløp du kan bryne deg på. Disse er inndelt i et eget progresjonssystem som kalles «Discover Japan», med egne poeng å sanke. 

Som også kan tjenes ved å ta bilder av landemerker og finne skjulte biler.

I tillegg til biler gjemt på diverse låver rundt omkring, er det også egne «treasure cars» som står rundt på kartet. Disse må letes fram ved hjelp av et fotografi man får utdelt og bildet viser hint om hvor bilen befinner seg.

Ikke noe som snur opp ned på opplevelsen, men jeg synes det er en artig greie.

Artig er det også at du kan ta deg jobb som matbud i Tokyo. Her skal sultne kunder betjenes på det som ofte er en ganske stram tidsfrist, og det hele føles ganske «Crazy Taxi» innimellom.

Det er nesten 600 biler i spillet per nå, og muligheten til å fikse på disse er også utvidet. Utvalget av deler har blitt større, og for første gang kan man sette klistremerker på vinduene. Som kanskje ikke høres så utrolig ut, men det passer godt inn her.

Ser vi på bilparken, er også denne (ikke overraskende) veldig variert, og det skal godt gjøres å ikke finne noen man liker.

En del skiller seg imidlertid ut, som for eksempel offroadversjoner av Dodge Viper og Subaru BRZ med store lyskastere og grove dekk. Ikke noe man ser hver dag.

Lyden av bilene er også mer enn ok, med tanke på hvor mange spillet disker opp med.

Som vanlig er det også en rekke hus spredt rundt på kartet, som man kan kjøpe. Denne gangen kan man også innrede sin egen garasje slik man selv vil.

For ekstra kreative sjeler, vil imidlertid «The Estate» være et velkomment innslag. Dette er en stor eiendom man får tilgang til i løpet av spillet, der man for eksempel kan bygge sin egen racerbane.

Personlig ramler jeg fort ut av slik byggeverktøy, men jeg regner med at mange syke kreasjoner vil komme i tida framover.

Jeg startet teksten med å betegne «Forza Horizon 6» som å gjennoppdage gammel kjærlighet. Og det er nettopp det jeg har gjort.

Det er ikke så alt for mye nytt denne gangen – og jeg fryktet å gå lei fort.

Men når jeg raser nedover en landevei flankert av blomstrende kirsebærtrær og gjenskinnet av sola glitrer i den regnvåte asfalten.

Eller «legger'n brei» på en snirklete fjellvei og raker inn den sykeste poengkomben noensinne.

Eller raser nedover en motorvei i nesten 400 kilometer i timen.

Det er da jeg husker hvorfor jeg har skrytt høylytt av denne serien i alle år.

Om den velkjente formelen tåler et syvende spill er jeg usikker på, men for sekseren sin del blir det atter terningkast fem.

Det går liksom ikke an å la være med alt du får her.