Annonse
Factorio
Et mesterverk.

Factorio

Et mesterverk.
20:13
18:00
Utvikler
Wube Software
Utgiver
Wube Software
Slippdato
14. august 2020
Plattformer
Windowsl, MacOS, Linux.
Annonse
18:00
20:13

(PressFire.no): Det er noe berusende, oppjagende og euforisk ved opplevelsen av å vokse evig i rikdom, størrelse, makt, som setter et sug i hjertet (egentlig hjernen) etter mer, mer, mer.

Det er dette som gjør mange spill så innmari avhengighetsdannende, og som gjør at vi blir glade av å spille dem; og det er dette som gjør at klimakrisen finnes, og at de som lager den heller ikke klarer å slutte. Gleden ved evig vekst.

Jeg klarer heller ikke å slutte å spille «Factorio». Det er jeg glad for. I «Factorio» bygger jeg en fabrikk på en planet, med det overordnede mål å dekke hele planeten i betong, samlebånd, oljeledninger og rykende forbrenningsrør.

Jeg bygger forsvarsverk sånn at planetens befolkning (insektmonstre) som prøver å stoppe meg skal dø, og så dør de, og jeg bygger og bygger og bygger. Så kommer det flere av dem – basert på hvor mye jeg forurenser – og jeg gjør det samme igjen.

Størst og best

Spørsmålet på manges lepper ovenfor «Factorio» er ofte ett og det samme: Hvorfor skal man spille dette, når andre spill i samme sjanger har bedre grafikk, vakrere natur, muligheten til å bygge fabrikk i høyden? Svaret er enkelt: Grafikk er ikke alt, naturen skal underlegges spillerens vilje uansett, og – kanskje viktigst – «Factoiro» er det soleklart største, beste fabrikkspillet til dags dato, med mulighet for de største fabrikkene med mest rom for fleksibel kompleksitet, flest medspillere, best mods, og som nevnt, grovest vold mot naturen.

Det hele virker mørkt, og det er det. «Factorio» er porno for alle som elsker evig vekst, og motivene for spillet glir som hånd i hanske inn i den samtidige konteksten der jordens klima står for fall. Likevel ser utvikler Wube på ingen måte ut til å melde seg inn i denne diskusjonen; «Factorio» er et spill uten kontekst, uten budskap og uten moral.

På lik linje med for eksempel «GTA» og de fleste andre spill som er ment først og fremst for å underholde, er dette et spill som rett og slett lar deg gjøre morsomme ting du ikke bør (eller kan) gjøre i virkeligheten. I beste fall lar spillet deg begå disse handlingene og erfare konsekvensen, og reflektere over alt sammen hvis du føler for det.

Og hvilken gedigen glede det er. Å starte med en enkelt hakke som i «Minecraft», for så – over hundrevis av timer – å se din vilje satt i live, og så se den vokse og få sitt eget liv med en hærskare av roboter som ordner, fordeler og til og med bygger for deg, slik at du kan slippe å gjøre det selv, til du stundom bruker timevis bare på å stå og beundre verket og produktene det spyr ut i meningsløs grådig glede, rikdom og makt til å igjen bygge videre. Barnet ditt er blitt et autonomt vesen, og du elsker det mer enn livet selv. For å si det tydeligere: «Factorio» handler om å automatisere prosessene, sånn at du selv kan gå videre til å utforske videre vekst i omfang og kompleksitet. Samtidig vokser hjernen; jeg lærer, sakte, men sikkert å tenke systematisk i et omfang jeg aldri før har opplevd i spill eller andre steder.

Ufattelig moro

Likevel, på tross av spillets systematiske struktur, føler jeg ingen absolutt fordring for å være smart, spille spillet perfekt, med de mest mulig effektive løsningene og klokeste systemene.

Det er selvfølgelig mulig å bli helt rå på å bygge fabrikk; på Reddit og i andre fora finnes et levende, vibrerende spillersamfunn som utformer og publiserer fantastiske kreasjoner og memes. Man kan gjøre som dem, delta i diskusjonen deres og bidra til stadig større og bedre, enklere eller mer komplekse løsninger, eller man kan hengi seg til egne innfall og sannsynligvis ende opp med et herlig spaghettimonster av samlebånd og fabrikker.

Ufattelig moro er det uansett. Selv gjør jeg en mellomting, der jeg for eksempel ofrer mulighetene til monstrøs, evig energi med atomkraftverk heller enn solcellepanel, for å kunne lage uraniumkuler å skyte lokalbefolkningen med, og bygge bilbane med atombasert drivstoff i racerbilene.

Etter 400 timer er jeg ennå for dum til å bygge en skikkelig logistikk der togene kjører uten å krasje og lage trafikkork, og der ressursene aldri blir riktig fordelt. Jeg har ikke engang turt å prøve meg på spillets verktøy for programmering, det vil si reinspikka koding av prosesser og mekanismer.

Summa summarum er «Factorio» et mesterverk av et spill, og en pioner i sin nisje. Spillet har angivelig tatt sju år å utvikle, med fire av dem i Early Access. Jeg kan ikke få sagt det nok: «Factorio» er det beste av sitt slag; ingen over, ingen ved siden.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Evig vekst og evig dopaminskudd rett i hjernen, som på drypp.
Negativt
Mangler vakre landskap og følelsen av å være «på eventyr», som konkurrerende spill kan tilby.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Et mesterverk.
Factorio
Sindre Renny Wigre

(PressFire.no): Det er noe berusende, oppjagende og euforisk ved opplevelsen av å vokse evig i rikdom, størrelse, makt, som setter et sug i hjertet (egentlig hjernen) etter mer, mer, mer.

Det er dette som gjør mange spill så innmari avhengighetsdannende, og som gjør at vi blir glade av å spille dem; og det er dette som gjør at klimakrisen finnes, og at de som lager den heller ikke klarer å slutte. Gleden ved evig vekst.

Jeg klarer heller ikke å slutte å spille «Factorio». Det er jeg glad for. I «Factorio» bygger jeg en fabrikk på en planet, med det overordnede mål å dekke hele planeten i betong, samlebånd, oljeledninger og rykende forbrenningsrør.

Jeg bygger forsvarsverk sånn at planetens befolkning (insektmonstre) som prøver å stoppe meg skal dø, og så dør de, og jeg bygger og bygger og bygger. Så kommer det flere av dem – basert på hvor mye jeg forurenser – og jeg gjør det samme igjen.

Størst og best

Spørsmålet på manges lepper ovenfor «Factorio» er ofte ett og det samme: Hvorfor skal man spille dette, når andre spill i samme sjanger har bedre grafikk, vakrere natur, muligheten til å bygge fabrikk i høyden? Svaret er enkelt: Grafikk er ikke alt, naturen skal underlegges spillerens vilje uansett, og – kanskje viktigst – «Factoiro» er det soleklart største, beste fabrikkspillet til dags dato, med mulighet for de største fabrikkene med mest rom for fleksibel kompleksitet, flest medspillere, best mods, og som nevnt, grovest vold mot naturen.

Det hele virker mørkt, og det er det. «Factorio» er porno for alle som elsker evig vekst, og motivene for spillet glir som hånd i hanske inn i den samtidige konteksten der jordens klima står for fall. Likevel ser utvikler Wube på ingen måte ut til å melde seg inn i denne diskusjonen; «Factorio» er et spill uten kontekst, uten budskap og uten moral.

På lik linje med for eksempel «GTA» og de fleste andre spill som er ment først og fremst for å underholde, er dette et spill som rett og slett lar deg gjøre morsomme ting du ikke bør (eller kan) gjøre i virkeligheten. I beste fall lar spillet deg begå disse handlingene og erfare konsekvensen, og reflektere over alt sammen hvis du føler for det.

Og hvilken gedigen glede det er. Å starte med en enkelt hakke som i «Minecraft», for så – over hundrevis av timer – å se din vilje satt i live, og så se den vokse og få sitt eget liv med en hærskare av roboter som ordner, fordeler og til og med bygger for deg, slik at du kan slippe å gjøre det selv, til du stundom bruker timevis bare på å stå og beundre verket og produktene det spyr ut i meningsløs grådig glede, rikdom og makt til å igjen bygge videre. Barnet ditt er blitt et autonomt vesen, og du elsker det mer enn livet selv. For å si det tydeligere: «Factorio» handler om å automatisere prosessene, sånn at du selv kan gå videre til å utforske videre vekst i omfang og kompleksitet. Samtidig vokser hjernen; jeg lærer, sakte, men sikkert å tenke systematisk i et omfang jeg aldri før har opplevd i spill eller andre steder.

Ufattelig moro

Likevel, på tross av spillets systematiske struktur, føler jeg ingen absolutt fordring for å være smart, spille spillet perfekt, med de mest mulig effektive løsningene og klokeste systemene.

Det er selvfølgelig mulig å bli helt rå på å bygge fabrikk; på Reddit og i andre fora finnes et levende, vibrerende spillersamfunn som utformer og publiserer fantastiske kreasjoner og memes. Man kan gjøre som dem, delta i diskusjonen deres og bidra til stadig større og bedre, enklere eller mer komplekse løsninger, eller man kan hengi seg til egne innfall og sannsynligvis ende opp med et herlig spaghettimonster av samlebånd og fabrikker.

Ufattelig moro er det uansett. Selv gjør jeg en mellomting, der jeg for eksempel ofrer mulighetene til monstrøs, evig energi med atomkraftverk heller enn solcellepanel, for å kunne lage uraniumkuler å skyte lokalbefolkningen med, og bygge bilbane med atombasert drivstoff i racerbilene.

Etter 400 timer er jeg ennå for dum til å bygge en skikkelig logistikk der togene kjører uten å krasje og lage trafikkork, og der ressursene aldri blir riktig fordelt. Jeg har ikke engang turt å prøve meg på spillets verktøy for programmering, det vil si reinspikka koding av prosesser og mekanismer.

Summa summarum er «Factorio» et mesterverk av et spill, og en pioner i sin nisje. Spillet har angivelig tatt sju år å utvikle, med fire av dem i Early Access. Jeg kan ikke få sagt det nok: «Factorio» er det beste av sitt slag; ingen over, ingen ved siden.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Factorio

Positivt
Evig vekst og evig dopaminskudd rett i hjernen, som på drypp.
Negativt
Mangler vakre landskap og følelsen av å være «på eventyr», som konkurrerende spill kan tilby.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode