Annonse
Embracelet
Et mesterverk, på en måte.

Embracelet

Et mesterverk, på en måte.
4:57
11:16
Utvikler
Mattis Folkestad
Utgiver
machineboy
Slippdato
24. september 2020
Plattformer
Windows, Switch
Annonse
11:16
4:57

(PressFire.no): Én tradisjonell måte å definere forskjellen på noe som er kunst og noe som ikke er kunst, er å spørre seg om noe er mer enn summen av sine deler og den funksjonen det primært har.

Med dataspill kan man for eksempel spørre seg om de gjør noe mer enn å underholde; om spillet får oss til å vokse som mennesker eller føle følelser og tenke tanker vi ikke har følt og tenkt før. I så måte er «Embracelet» – i likhet med brorparten av de mest kjente norske utgivelsene de siste årene – et kunstverk.

Kan ikke tape

Spillmaker Mattis Folkestad har en tydelig visjon for hvilke tanker og følelser vi skal føle og tenke. «Embracelet» er en relativt gjennomsiktig dannelseshistorie med gåing, peking og klikking, der 17 år gamle Jesper arver bestefarens magiske armbånd og reiser til den fiktive øybygda Slepp i Nord-Norge for å oppfylle bestefarens siste ønske. Der får han venner og fiender, og møter et bygdesamfunn som står for fall i møte med moderne kapitalisme og norsk oljeindustri. Motiver og troper formidles i øredøvende overtoner; vi tenker og føler om miljøvern og sannhet, og om å være tro mot seg selv og andre.

Folkestad innleder spillet klokt med en beskjed i klartekst: Dette er et spill man ikke kan tape, men som skal nytes uten å tenke på å gjøre feil eller riktig. Spillet kan ha flere utfall ut ifra hvilke valg man gjør, men opplevelsen er best ved å gjennomgå disse begivenhetene uten å bestemme seg for hva som er best.

Det er likevel ikke personene eller den rent dialogdrevne historien som gir meg nytelse av å spille «Embracelet». Språket er, på tross av naturtro dialektbruk med ikoniske symboler for banneord og den slags, litt for flatt og entydig til å være et språk som vekker leselysten i meg. Jeg føler sjelden på hva de på skjermen skal forestilles å føle, og kommer meg gjennom mesteparten av interaksjonen uten å bli spesielt beveget av det som skjer; sant å si har jeg hørt, sett og lest de samme idéene litt for mange ganger før.

Sjelden opplevelse

Når «Embracelet» likevel er en opplevelse av de helt sjeldne, er det i det visuelle og i den varme, naturskjønne atmosfæren Folkestad gjengir, i mesterlig minimalistisk bruk at tekniske virkemidler. Roller, landskap og arkitektur har latterlig få polygoner, men når jeg tar meg bryet med å flekse herligheten opp på en stor skjerm, vandrer rundt i det enestående nordlandske landskapet, blir jeg sittende og gape i glede og undring.

Spillets magiske elementer blekner mot den nær sagt magiske framstillingen av enklere motiver; Speilblanke flater i fjell og svaberg – og gress – der himmelen reflekteres, eller «hemmelige» teksturer kommer til live og animeres mens jeg vandrer langsmed havgapet, som i seg selv er glitrende animert med et nydelig himmelmaleri over hodet, oftest i ensfarget asurblå med et fåtall skyer, andre ganger som en impresjonistisk, akryllisk fargestorm.

«Embracelet» gjør seg med andre ord best som gå-simulator, og kompletteres av førsteklasses kameraføring og lydspor. Det er også i lys av disse elementene at enkelte øyeblikk i historiens andre halvdel kommer til sin rett; et (liten spoiler) dramatisk øyeblikk på en fjelltopp, en intim bålfest i fjæra. Det som skjer, bryr meg lite, men der det skjer er et nydelig sted. Når jeg kanskje ikke beveges stort av spillets overtydelige budskap om miljøvern og naturromantisk konservativisme (også fordi jeg er enig med Folkestad fra før), kjenner jeg likevel på en nyvunnen forkjærlighet til den naturen og kulturen som står i fare.

«Embracelet» er kanskje et nisjespill for de spesielt interesserte, men jeg anbefaler likevel alle som er nysgjerrig å ta en titt. Spillet er et sårt eksempel på at trailere og gameplay på Youtube – eller en middelmådig tallvurdering i denne anmeldelsen – ikke yter verket rettferdighet. Som helhet er ikke «Embracelet» et skikkelig bra spill som forteller en engasjerende historie, men i sine best gjennomførte elementer er det enn så lenge et mesterverk.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Nydelig lavpolygrafisk representasjon av nordnorsk natur og kultur. Flott regi. Deilig lydspor.
Negativt
Flat dialog, til tross for genuin dialektbruk. Lite engasjerende historie.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Et mesterverk, på en måte.
Embracelet
Sindre Renny Wigre

(PressFire.no): Én tradisjonell måte å definere forskjellen på noe som er kunst og noe som ikke er kunst, er å spørre seg om noe er mer enn summen av sine deler og den funksjonen det primært har.

Med dataspill kan man for eksempel spørre seg om de gjør noe mer enn å underholde; om spillet får oss til å vokse som mennesker eller føle følelser og tenke tanker vi ikke har følt og tenkt før. I så måte er «Embracelet» – i likhet med brorparten av de mest kjente norske utgivelsene de siste årene – et kunstverk.

Kan ikke tape

Spillmaker Mattis Folkestad har en tydelig visjon for hvilke tanker og følelser vi skal føle og tenke. «Embracelet» er en relativt gjennomsiktig dannelseshistorie med gåing, peking og klikking, der 17 år gamle Jesper arver bestefarens magiske armbånd og reiser til den fiktive øybygda Slepp i Nord-Norge for å oppfylle bestefarens siste ønske. Der får han venner og fiender, og møter et bygdesamfunn som står for fall i møte med moderne kapitalisme og norsk oljeindustri. Motiver og troper formidles i øredøvende overtoner; vi tenker og føler om miljøvern og sannhet, og om å være tro mot seg selv og andre.

Folkestad innleder spillet klokt med en beskjed i klartekst: Dette er et spill man ikke kan tape, men som skal nytes uten å tenke på å gjøre feil eller riktig. Spillet kan ha flere utfall ut ifra hvilke valg man gjør, men opplevelsen er best ved å gjennomgå disse begivenhetene uten å bestemme seg for hva som er best.

Det er likevel ikke personene eller den rent dialogdrevne historien som gir meg nytelse av å spille «Embracelet». Språket er, på tross av naturtro dialektbruk med ikoniske symboler for banneord og den slags, litt for flatt og entydig til å være et språk som vekker leselysten i meg. Jeg føler sjelden på hva de på skjermen skal forestilles å føle, og kommer meg gjennom mesteparten av interaksjonen uten å bli spesielt beveget av det som skjer; sant å si har jeg hørt, sett og lest de samme idéene litt for mange ganger før.

Sjelden opplevelse

Når «Embracelet» likevel er en opplevelse av de helt sjeldne, er det i det visuelle og i den varme, naturskjønne atmosfæren Folkestad gjengir, i mesterlig minimalistisk bruk at tekniske virkemidler. Roller, landskap og arkitektur har latterlig få polygoner, men når jeg tar meg bryet med å flekse herligheten opp på en stor skjerm, vandrer rundt i det enestående nordlandske landskapet, blir jeg sittende og gape i glede og undring.

Spillets magiske elementer blekner mot den nær sagt magiske framstillingen av enklere motiver; Speilblanke flater i fjell og svaberg – og gress – der himmelen reflekteres, eller «hemmelige» teksturer kommer til live og animeres mens jeg vandrer langsmed havgapet, som i seg selv er glitrende animert med et nydelig himmelmaleri over hodet, oftest i ensfarget asurblå med et fåtall skyer, andre ganger som en impresjonistisk, akryllisk fargestorm.

«Embracelet» gjør seg med andre ord best som gå-simulator, og kompletteres av førsteklasses kameraføring og lydspor. Det er også i lys av disse elementene at enkelte øyeblikk i historiens andre halvdel kommer til sin rett; et (liten spoiler) dramatisk øyeblikk på en fjelltopp, en intim bålfest i fjæra. Det som skjer, bryr meg lite, men der det skjer er et nydelig sted. Når jeg kanskje ikke beveges stort av spillets overtydelige budskap om miljøvern og naturromantisk konservativisme (også fordi jeg er enig med Folkestad fra før), kjenner jeg likevel på en nyvunnen forkjærlighet til den naturen og kulturen som står i fare.

«Embracelet» er kanskje et nisjespill for de spesielt interesserte, men jeg anbefaler likevel alle som er nysgjerrig å ta en titt. Spillet er et sårt eksempel på at trailere og gameplay på Youtube – eller en middelmådig tallvurdering i denne anmeldelsen – ikke yter verket rettferdighet. Som helhet er ikke «Embracelet» et skikkelig bra spill som forteller en engasjerende historie, men i sine best gjennomførte elementer er det enn så lenge et mesterverk.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
Andre artikler

Embracelet

Positivt
Nydelig lavpolygrafisk representasjon av nordnorsk natur og kultur. Flott regi. Deilig lydspor.
Negativt
Flat dialog, til tross for genuin dialektbruk. Lite engasjerende historie.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode