Eksklusive spill er tilbake – og det gir mening

(PressFire.no): Det har vært litt av en fram-og-tilbake de siste årene for Microsoft og Xbox.

• Klart spillene skal være eksklusive, sa Microsoft og handlet utviklerstudioene Ninja Theory, Playground, Undead Labs, Compulsion, InExile og Obisidian i 2018.
• Klart spillene ikke skal være eksklusive, sa Microsoft før de kjøpte Bethesda i 2020.
• Vi ser an spill for spill, sa Microsoft etterpå.
• Klart spillene ikke skal være eksklusive, sa Microsoft før de kjøpte Activision i 2022.
• Vi ser an spill for spill, sa Microsoft etterpå.
• Klart spillene ikke skal være eksklusive, sa Microsoft i fjor – og ga ut en haug spill på Switch og PlayStation.
• Vi ser an spill for spill, sier Microsoft nå.

«Eksklusive spill er foreldet», kunne daværende Xbox-sjef Phil Spencer fortelle for drøyt et år siden. Nå blåser opp Xbox opp «The Return of Exclusives» på sine hjemmesider.

Det er lett å få litt whiplash av det hele.

Konsolleksklusivitet er altså i vinden igjen, etter et par år der både Microsoft og Sony har leflet med å gi ut spillene sine litt her og der.

Microsoft trekker i håndbrekket på sin multiplattformstrategi, mens Sony etter all sannsynlighet velger å kutte ut PC helt og holdent for sine største spill.

Vi gikk fra en slags «utopisk» tilstand der valgfriheten innenfor plattform ble større og større, til at vi nå har rykket helt tilbake til utgangspunktet.

Men hvorfor? Tjener ikke utgiverne mer på at spillene er «overalt»? Og er det ikke utelukkende dårlig for forbrukerne om spillene låses til én plattform?

Svaret er ikke så enkelt.

Phil Spencers utspill om at konsolleksklusivitet var gått ut på dato var selvfølgelig bambus.

Det er bare å se til PlayStation og Nintendo for det. Sistnevnte cruiset inn til topp 10 største selskaper i Japan i fjor takket være eksklusive spill, med rekordsalg av Switch 2 ved lansering.

Han måtte si det, all den tid Microsofts ledelse pushet på for abonnementsløsninger som den store fremtiden, og all den tid selskapet investerte i skystrømming.

«Alt» var en Xbox. I en stakket stund.

Etter å ha brukt nesten 1000 milliarder kroner (!) på å kjøpe store studioer for å bygge ut portføljen sin har de nesten ikke gitt ut noe som helst som har beriket deres egen plattform.

Det er i grunn helt vanvittig.

For det første så slet mange av studioene med å få ut spillene sine i det hele tatt. Flere av dem skalerte opp ambisjonene sine da Microsoft-pengene rant inn, mens andre sleit med gjennomtrekk av ansatte.

Og da spillene omsider var klare til lansering ble noen få spill som «Starfield» eksklusive til Xbox, mens andre som ble utsatt lenge nok ble gjort eksklusive – og hjalp til med release-kalenderen hos rivalene.

Istedet for å skape merkevarer synonymt med Xbox tok de på seg en pseudo-tredjepartsrolle som bare har irritert blodfansen og som har gitt flere grunner til å holde seg på PlayStation eller PC enn å investere i Xbox-økosystemet.

At den beste konsollen å spille «Halo» på er PS5 Pro er liksom en slags falitterklæring, føler jeg.

Game Pass har vært en god deal for forbrukerne, som har fått en enorm katalog til en slikk og ingenting i lang tid – men for Microsoft ga aldri regnestykket mening.

Microsoft-sjef Nadella opplyste at Game Pass på det meste omsatte for fem milliarder dollar i året, som jo er en respektabel sum i et vakuum.

Men ikke en sum som kunne drifte 30+ studioer, betale for over 20 000 ansatte og drifte både tjenesten, skyspilling og alt annet.

Til sammenligning har Nintendo tjent over tre milliarder dollar bare på det siste «Animal Crossing»-spillet.

Nå varsler den nye Xbox-sjefen Asha Sharma at det er krise. De tjener ikke nok, de blør penger på utallige prosjekter, de har ikke fokus der det gjelder.

Hvordan kom de dit?

Den katastrofale satsingen på alt annet enn spill i de senere årene med Xbox 360 og starten på Xbox One spente bein på hele Xbox-avdelingen.

Multimedie-satsingen gjorde at de glemte helt hvorfor de i det hele tatt var i stand til å utfordre konsollaktørene i 2001.

Xbox bokset seg inn på markedet med spill som «Halo», «Halo 2», «Fable», «Forza», «Amped», «Dead or Alive», «Star Wars: KOTOR», «Riddick», «Splinter Cell: Chaos Theory», «Project Gotham Racing», «Morrowind», «Rallisport», «Onimusha», «Midtown Madness 3», «Ninja Gaiden» og et lass andre.

Spill du bare kunne spille på Microsofts svarte koloss, og som ga konsollen en identitet og en trofast fanskare over flere år med satsing.

Xbox 360 fulgte opp med nye eksklusive spill i flere av disse seriene og introduserte storserier som «Gears of War» og «Forza Horizon», pluss spill som «Viva Pinata», «Kameo», «Crackdown», «Lost Odyssey» og mange flere.

360 omfavnet indiespillene da disse først begynte å komme, i en tid der det var «umulig» å komme inn på Steam – og de eksklusive spillene rant inn på konsollen med det klart beste online-tilbudet.

Spill som «Braid», «FEZ», «Castle Crashers», «Shadow Complex», «Bejeweled», «Limbo», «Trials HD», «Super Meat Boy» viste at plattformen var den ubestridte kongen av mindre spill med mye spillbarhet.

PlayStation var i knestående – ironisk nok fordi de selv satset på multimedia – mens Nintendo gjorde noe helt annet med Wii.

Også pissa Microsoft i buksa til en så stor grad at de selv lagde en dokumentar om hvor mye de dumma seg ut. Og resten ble historie.

I 2020 ble Xbox Series-maskinene lansert uten eksklusive spill i det hele tatt, og salget har stupt siden. Det var bare mulig å opprettholde brukermassen så lenge basert på tidligere oppsamlet goodwill, viste det seg.

I årene etter har Xbox skiftet retning hver tredje måned virker det som, men retningen gikk sakte mot en fremtid uten konsoll og mer som en tjeneste eller ren tredjepartsutvikler.

Problemet var litt at Xbox ikke egentlig virket å ha lyst til å ha den rollen, med interne drakamper i alle retninger, og de forsøkte å få i både pose og sekk. Kommunikasjonen med fansen har vært mye «tja» og «kanskje», og det har ikke fungert.

Og litt at Microsoft ikke greide å legge en horisont flere å fram i tid, men som virket å få panikk med én gang noe ikke fungerte etter en eller to kvartalsrapporter.

Så «eksklusive spill er foreldet» var en fryktelig enkel ting å si når du selv ikke lenger skulle satse på eksklusive spill.

Nå har altså Microsoft snudd igjen – og det er ikke nødvendigvis så dumt, det.

Klart, det er hyggelig å tenke seg at forbrukerne er aller best tjent med at spillene kommer ut til alt. Og det burde jo være bedre å selge ti millioner eksemplarer av et spill kontra fem.

Det gir mening. Sånn på overflaten.

Men for Microsoft har det ikke vært bærekraftig, og konkurransen blir dårligere dersom Xbox som plattform skulle forsvinne helt. Den eneste måten de kan forsvare alle investeringene sine er om de eier denne plattformen.

Økonomien i å sitte på en hel plattform kontra å gi ut spillene på andres er vidt forskjellige, fordi:

• De trenger ikke selge like mange spill, som gir rom for mindre titler.
• De tjener penger på alle andres spillsalg.

Det har aldri vært maskinvaren i seg selv som har løftet salgstallene høyt. Det har vært spillene som kom til den – og de eksklusive spillene har vært toneangivende for alle konsoller som har eksistert.

Kunne en spillbransje som kun ga ut spill til PC fungert? Sikkert. Men den hadde sett annerledes ut, og ikke nødvendigvis bedre.

Om alle spill kom på alle plattformer, hadde vi sakte endt opp med bare ett reelt alternativ til slutt, som aldri er en bra ting for konkurransen i markedet.

Og med det sannsynligvis dårlige tider for mange spillstudioer også, som lettere fant suksess på disse plattformene enn å skulle forsvinne i flommen av spill på Steam.

Kunne Nintendo forsvart en helt konsoll dersom blockbusterne deres solgte best på andre plattformer, der et salg er verd mye mindre? Kunne Sony forsvart å ha så mange studioer under seg?

Jeg har snakket om dette regnestykket før her på PressFire, men kalkylene er helt annerledes for en plattformholder nettopp fordi de eier økosystemet.

Det gjør at spillene de gir ut trenger langt færre salg for å gi mening.

Tenkt situasjon: Spillet «XYZ» kommer ut fra en tredjepartsutvikler – og det trenger to millioner solgte eksemplarer på PC for å gå i null.

I utgangspunktet er det et enkelt regnestykke. Spillet må tjene inn utgiftene for utvikling og aller helst mer, slik at det kan investeres i nye spill.

Men om «X» gis ut av en plattformholder trenger det bare en brøkdel av disse direkte salgene for å være verd det.

Det å få en person inn i økosystemet – eller å holde på dem – er ekstremt lukrativt. En snittspiller kjøper 9-10 spill per konsoll, pluss haugevis av tilleggspakker og mikrotransaksjoner!

Dette er salg plattformholderen får minimum 30 prosent av, uten andre kostnader enn å drifte plattformen

I tillegg får de 100 prosent av egne spillsalg og medlemskap som Game Pass, PS Plus eller Nintendo Online – og høyere sjanse for at brukeren kommer til å kjøpe den neste konsollen.

Nintendo trenger ikke at «Metroid Prime» eller «Advance Wars» eller «Tropical Freeze» eller «Star Fox» selger fem millioner eksemplarer hver for å regne det hele hjem.

Eller «Tingle’s Rosy Rupeeland» eller «Captain Rainbow» eller «Wario Ware» eller «Tomodachi Life» eller «Pikmin» eller «Bayonetta» eller «Fatal Frame».

Det er selvfølgelig hyggelig om de gjør det, men flere av disse hadde neppe fått tommel opp dersom Nintendo var en tredjepartsutvikler – siden de måtte ha solgt mye, mye mer for å dekke kostnadene.

Spillene måtte ha mye bredere appell enn i dag for å kunne overleve kalkulatorjobben, og vi hadde neppe fått snålingspill som «Doshin the Giant» eller «Chibi Robot» eller «LABO».

Men om «Astral Chain» gjorde at noen hundre tusen nye Switch-brukere kom til, var det verd det samme som flere millioner salg på Steam.

Jeg nevnte tidligere at Nintendo tjente tre milliarder dollar på «Animal Crossing: New Horizons». Sannheten er at de nok tjente langt, langt mer enn det. Hvor mange kjøpte ikke Switch under pandemien på grunn av det spillet? Og som så kjøpte ni spill til?

Og den andre veien: Om «God of War» på PC gjør at noen hundre tusen velger å ikke kjøpe PlayStation 5, så må Sony selge flere millioner ekstra spill på Steam bare for å utjevne den forskjellen.

Det er kanskje dette noen hos Microsoft og Sony har innsett, nå som de snur på flisa. 

Jeg vil også tro at de har innsett at det er mer realistisk å ha mange spillere som spiller mange spill, enn å skulle få alle spillere til å spille ett «live service»-spill de kan suge på til evig tid.

Det føles som en slags siste sjanse for hele Xbox nå, siden de har prøvd «alt» annet.

Men dette er uten tvil den som gir mest mening om de faktisk er seriøs når de sier at de ønsker å fortsette med konsoller.

Xbox må ha eksklusive spill for å forbli Xbox. Identiteten til Xbox var aldri plastboksen med kabler og kretskort under TV-en – det var spillene.

På mange måter starter de litt på nytt nå, og bygger en «egen» portefølje helt fra scratch.

Er det for seint? Det er litt tidlig å si enda, men det tror jeg ikke. Samme hvor mye falming det har vært de siste årene, er faktum at Microsoft er den største utgiveren av spill som finnes.

Dersom de nå gønner på og gjør kommende spill i serier de eier helt eksklusive til Xbox, så er det vanskelig å skulle ignorere plattformen.

«Elder Scrolls», «Diablo», «Forza Horizon», «Crash Bandicoot», «Overwatch», «Spyro», «Minecraft», «Tony Hawk», «Fable», «Perfect Dark», «Quake», «Doom», «Outer Worlds», «Wolfenstein», «Skylanders», «Forza Motorsports», «Psychonauts», «Fallout», «Ori», «Killer Instinct», «State of Decay», «Grounded», «Pillars of Eternity», «Prey», «The Evil Within», «Dishonored», «Rage»... listen er lang.

De eier i tillegg en haug med klassiske merkevarer, som «Hexen», «Heretic», «Commander Keen», «Battletoads», «Guitar Hero», «Lost Odyssey», «Conker», «Banjo Kazooie» – for ikke å snakke om hele katalogen til Blizzard, Sierra, Neversoft, Lionhead, Bizarre og Radical.

Det er bare to utgivere som er i nærheten av å ha en portefølje som kan rivalisere dette: Nintendo og Sony.

Og det belyser jo litt av poenget mitt med hele denne saken – plattformholderne har kunnet investere og prøve ut ting på en helt annen måte enn tredjepartsutviklere kan.

Det er fortsatt litt vegring å se hos Microsoft, de tør ikke helt sette ned foten og gjøre sine aller største spill eksklusive. Enda.

Det gir en slags mening for noen av dem – live service-spill lever på antallet aktive spillere, og inntjeningen er omtrent proposjonal med hvor mange som prøver det.

Men det er kanskje mer fordi Microsoft måtte binde seg til å gi ut «Call of Duty» til PlayStation og Nintendo i ti år for å få kjøpe Activison.

Det gjenstår å se om Microsoft lar Xbox-avdelingen få tiden den trenger for å snu skuta denne gangen, men ironisk nok kan jo det faktum at de har brukt nesten en billion kroner gjøre at de får litt spillerom.

Og vips, så var vi tilbake til start.