(PressFire.no): Det skapte en slags splid blant fansen etter at «Doom» (fra 2016) ble fulgt av «Doom Eternal».
Selv elsket jeg oppfølgeren, men skjønner jo at den bytta bort den vandrende tanksen Doomguy var med en plattform-dobbelhoppende tanks i stedet – som enkelte syntes var for mye.
Samtidig var spillet stappfullt av ting. Det var oppgraderingstrær, samlefigurer, en base du kunne bruke timesvis i, forskjellig ammotyper og en hel del andre greier som paddet ut tiden.
Nå er «Doom: The Dark Ages» her, og Id Software har vært fram med epleskrelleren – her er mye av «Doom Eternal» sitt kjappe hopp-og-sprett-gameplay og padding røsket vekk.
Tilbake står bare tanksen. Og for en tanks det er.
Det er mer historie enn jeg er vant til fra serien her, så la oss begynne der.
Vi er flyttet bakover i tid, til en slags teknoviking-middelalder-periode som jeg ikke skjønner bæret av. Den onde demonen Prince Ahzrak ønsker død og djevelskap over menneskeheten, og da må man fram med tungskytset.
Tungskytset er som vanlig spilleren – Doomguy. Eller The Slayer, som alle kaller han.
Historien i disse spillene er bare tøys og tull uansett, og i likhet med de første to spillene greier hva nå enn det er vi får servert i «The Dark Ages» å gi meg nok til å skjønne at demoner, de skal kvestes.
Og fint lite mer enn det.
Det er faktiske historiescener her nå til å binde sammen banene og som ser bra ut, men som ikke makter å ha særlig mer enn «dette ser kult ut, seee så kult det ser ut» som beste skussmål.
Det er temmelig platte greier, fylt av logiske brister, ting som ikke gir noe som helst mening og folk jeg bryr meg lite om – men whatever.
Jeg har aldri spilt «Doom» for plottet, for å si det sånn.
Doomguy er nå langt mer bakke-kjær enn i «Eternal», der det meste foregår i forholdsvis store og flate områder. Ofte med enorme mengder fiender.
Han slår, sparker og lager kjøttdeig som en slakter på amfetamin, og fra første sekund handler det her om å bare brøle på – og å få «Texas Chainsaw Massacre» til å se ut som en rekrutteringsfilm fra Gandhi.
Det er jo akkurat sånn vi elsker det!
Nytt er det at du nå har et skjold som kan kastes gjennom eller i fiender, og som samtidig gir beskyttelse og muligheten til å slå skudd tilbake (mer om det senere).
Med skjoldet kan du også låse deg fast på en fiende og så dundre enorme distanser på et brøkdel av et sekund bort til den. Hendig for å både komme seg nær eller å komme seg vekk fra større fiender.
Det blir til tider så latterlig mye kvest og pang på én gang at jeg begynner å le av absurditeten. Jeg greier ikke å se hvem det er jeg skyter på og hva jeg burde gjøre, men det betyr i grunn ingenting.
Å løpe rundt i rasende fart, slenge skjoldet som en spinnvill Captain America, hive meg inn i en gruppe på femti fiender (eller bare lande på dem, som tar livet av alle) og slå villt rundt meg med en diger stridsklubbe – det er utrolig gøy!
Det er tydelig at Id Software vil at vi skal up close and personal her. Samme hvilket våpen du velger, så er det best å bruke det så nærme at du kan telle porene på fiendene.
Det er litt synd at glory kills fra «Eternal» er nesten helt borte, men skitt au: Jeg har et våpen som fyrer ut en metallkule på kjetting! Jeg har et våpen som kverner hodeskaller og skyter ut beinsplinter!
Også er det dobbelhagla da, nå uten hookshot, men som er kanskje det kraftigste våpenet i et spill noensinne.
Jeg vet ikke hva Id har matet lydmikseren, men det krønsjet som kommer ut av den hagla når den er oppgradert til maks er himmelsk bra. Eller helvetes bra, da.
Den bokstavelig talt deler opp fiendene som om de var vått avispapir, og sementerer dobbelløperen som en av de beste haglene i spill!
Uante mengder fiender, brutal action, vanvittige våpen og morsomme knep – dette burde jo være en innertier for noen som liker rå skytespill.
Det «tregere» gameplayet fungerer kjempefint, selv om det nok er blitt litt overhauset hvor «tregt» det er.
Når du spretter rundt med skjoldet og drar av komboer er det minst like raskt som «Eternal» – og mangelen på pause for glory kills gjør det mer sømløst.
Men «The Dark Ages» prøver seg også på en del nytt som ikke nødvendigvis treffer blinken for meg.
Vertikaliteten og de forskjellige måtene å skaffe ammunisjon på via fiendene i «Eternal» har i stor grad blitt byttet ut med et nytt pareringssystem for skjoldet.
For fiendene spruter ut fargekodet skyts mot deg denne gangen, som i større «sammenkomster» får området til å se ut som et bullet hell-spill.
En slags lettbrusvariant av det vi fikk i «Returnal», og jeg vet ikke helt om jeg digger det her i «Doom».
Etter hvert som de skyter mot deg vil noen av kulene være grønne, og disse kan sendes i retur og stagge fienden om du timer skjoldknappen godt.
Dette blir raskt den definerende gameplay-loopen i spillet: Vent på grønne skudd, bruk skjoldet, skyt med hagla. Gjenta fire hundre tusen ganger.
For mindre fiender er det ikke nødvendig (spillet kaller dem til og med fodder), men ut over i spillet blir det nesten parodisk, og enkelte av bossene ble så enkle og forutsigbare at jeg måtte inn og justere opp vanskelighetsgraden.
Det er aldri noe som ødelegger opplevelsen av spillet, og de første timene er det en kul mekanikk som får spillet til å føles særegent.
Men de konstante pareringene gjør at mange av fiendene føles veldig like, siden de tas av dage på nøyaktig samme måte – til tross for at de angriper på sitt eget vis.
En irriterende slow motion-effekt følger med hver eneste gang også, som mister kulhetseffekten minutter inn i spillet.
For å forsøke å ha mer enn bare splætting på bakkenivå får du innimellom ri rundt på en drage – og jeg hadde egentlig
Pareringssystemet gires betraktelig opp når spillet setter deg på drageryggen, og der føles går det fra å være fungerende til å bli bare tøys.
Du låser fast siktet til kanoner som skal ødelegges og bare venter på at den ikke skal skyte røde skudd, men grønne. Dukk unna disse og du kan ødelegge kanonen. Det er så godt som det eneste du gjør.
Repeter en haug ganger, og du settes av på bakken igjen. Det er nesten utrolig at disse delene har fått plass i et «Doom»-spill, og de sakker ned spillet helt unødvendig.
Hvordan har de greid å få middelalder-drager med laservinger og maskingeværer til å være kjipt?!
Hver gang dragen dukket opp, som skjer alt for ofte, kunne jeg ikke gjøre annet enn å stønne i ulykke. Dobbeltstønn når spillet bestemmer at jeg må følge etter og skyte på spesielle flyvende demoner som gir deg gull for tiende gang.
La meg skyte ting med hagle!
Men spillet byr på flere uønskede avbrekk fra hagleskytingen, for innimellom setter spillet deg i førerhuset på en diger robot-mech.
Det gir jo strengt tatt ikke mening at Doomguy gjør det bedre når han styrer en mech enn noen av de andre soldatene i spillet, men whatever – her skal det bokses med enorme demoner!
Som jo ikke føles så enorme når du er like stor som dem.
Omgivelsene rundt deg (med mini-fiender og bygninger som faller sammen) gir en viss skala til det hele, men i praksis føles det bare ut som om du slåss i sakte film – og også her er den eneste definerende mekanikken pareringssystemet.
Det er fett nok den første gangen, men fasiten er å hamre på venstre museknapp, vent på grønt angrep, hopp unna. Hamre mer på museknappen, vent på grønt angrep, hopp unna.
Eller innimellom å få skyte med en diger mitraljøse på størrelse med en skyskraper. Som blir sterkere om du ...hopper unna grønne skyts.
Det er som å spille en verre utgave av det samme spillet.
Verken drage- eller mech-delene fungerer altså særlig bra, og virker å være lagt til bare fordi de ser fete ut. Og de dukker opp alt for ofte.
Spillet er teknisk råflott, med ødeleggbare og spektakulære omgivelser, selv om jeg synes spillet kunnet droppet noen av de «åpne» områdene.
Flere ganger løp jeg rundt i nesten fullstendig stillhet også, som egentlig bare underbygget hvor anonymt lydsporet føles – enda et steg ned fra de to forrige spillene.
Spillet spriter heldigvis opp omgivelsene betraktelig i den siste halvdelen med en mer Lovecraft-aktig og creepy stil, og som til og med forsøkte seg på litt enkel gåteløsning.
Tolv timer inn var det over, og jeg var rett og slett ganske mett mot slutten – den repeterende pareringen holdt nesten stand hele veien.
«Doom: The Dark Ages» er langt fra dårlig gjennomsolid, og viser igjen at Id Software er sjefene av run and gun-kategorien av spill.
Kontrollene, skytefølelsen og …skjoldfølelsen er helt fantastisk, det splættes akkurat sånn som «Doom» skal være og de forskjellige gønnerne er alle helt suverene.
Men samtidig er det et spill som drar i håndbrekket for ofte og tvinger meg vekk fra det som fungerer best. Det hele er barbert inn til beinet og innimellom greier det å være litt …kjedelig.
Og det er jo uhørt i et «Doom»-spill!
For meg ble dette et merkbart steg ned fra «Doom Eternal», som jeg virkelig likte godt.
Om du heller foretrakk den litt seigere slåssingen i det første av de nye spillene, kan nok «The Dark Ages» derimot være en bedre oppfølger, men for meg har spillet vært ganske forglemmelig.
Etter jeg var ferdig med «Doom» var jeg mektig imponert over at de hadde greid å finne opp serien på nytt, og etter «Eternal» var jeg i ekstase av hvor langt de hadde tøyd strikken.
Id skal ha honnør for å forsøke å finne opp hjulet enda en gang, og «The Dark Ages» føles som noe helt annet enn de to forrige spillene.
Men likevel satt jeg igjen etter å ha runda det og tenkte «jaja, da var jeg ferdig med det», og det føles ikke helt riktig.
