Annonse
Dirt 5
Lever ikke opp til navnet.

Dirt 5

Lever ikke opp til navnet.
17:30
10:22
Utvikler
Codemasters
Utgiver
Codemasters
Slippdato
5. november 2020
Plattformer
PS5, PS4, Xbox Series X/S, Xbox One, Windows, Stadia
Annonse
10:22
17:30
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Den tradisjonsrike «Colin McRae»-serien tok en drastisk vending da den fikk etternavnet «DiRT» i 2007.

Etter nesten ti år som potent, men samtidig tilgjengelig «tradisjonell» rallyopplevelse, var fokuset denne gangen rettet mer mot amerikanisert offroad-kjøring, påsmurt et lag glatt «attitude».

De fleste likte den nye retningen, men etter fire slike utgivelser relativt tett på hverandre, begynte det å murre blant dem som holdt en knapp på «vanlig» skogsrally.

Svaret ble «DiRT Rally» fra 2015. En helt ny serie som byr på kjøring av det mer realistiske slaget. Per i dag har det kommet to stykk, og de står begge fjellstøtt godt inne i simulatorsjangeren.

«DiRT 4», som altså er forløperen til det denne teksten skal handle om, er innholdsmessig likt sine mer seriøse «Rally»-søsken, og dermed betydelig mindre bajas enn de forrige spillene.

Kanskje fant Codemasters ut at det ble for likt de andre, for når vi nå får nummer fem, er vi tilbake til store mengder show-off og raske briller.

Det er nesten ikke måte på.

Mye innhold

Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det. «Forza Horizon» er noe av det mest masete som finnes, men det er likevel blant mine absolutte favoritter.

Stemningen i karrieredelen er heller ikke så ulik. I «DiRT 5» skal du delta i en rekke forskjellige løp i forskjellige disipliner og biler. Alt dette hypes av et par kule typer gjennom en podcast snekret sammen av folka fra innholdsfirmaet Donut Media.

Som mentor har du A.J; en legende innen racing, som er på randen av å legge opp karrieren. A.Js mål er at du skal klatre til toppen, og slå erkerivalen hans.

Bruno Durand heter han, og fremstår som en fyr det ikke er så lett å like (sjokk).

Innimellom er Durand gjest i podcasten, og vi presenteres for det som liksom skal motivere deg til å stå på videre. Det består stort sett i dårlige vitser, tanngnissende intervjuteknikk, og «trashtalk» mot deg fra antagonisten selv. (Disse sekvensene spilles av mens du blar i menyene, og kan lett skippes, så mulig jeg ikke fikk med meg hele narrativet).

Nuvel. Det skal kjøres løp, mange løp faktisk. Jeg har ikke talt opp, men det er ikke alle spill som kan skilte med en slik mengde.

Det diskes opp med snø, is, gjørme og grus (ispedd asfalt), med alt fra klassiske rallybiler fra syttitallet til store SUV-er.

God variasjon her altså, og man blir ganske så imponert i starten.

Et pent ansikt

Det første som slår en er detaljrikdommen ute på banen. Sola reflekterer i isen og i vanndammer, mens sølespruten står mens underlaget blir harva opp.

Det er helt tydelig at man ønsket å tilby en slags nestegenerasjonsfølelse for dem som i disse dager har punga ut for de nye konsollene.

Selv skulle jeg også teste det på Xbox Series X, men stramt tidsskjema og litt sånn korona-besøksforbud satte en stopper for det innen rimelig tid. Det er altså derfor jeg har endt opp med Xbox One-versjonen her. (Og ja, maskinen min er en vanlig Xbox One).

Da jeg først fyrte opp spillet en uke før lansering, var jeg litt nervøs for om det i det hele tatt skulle være relevant å teste spillet der, for det er nok den «dårligste» versjonen. Jeg hadde sikkert hatt mer igjen for å spille det på PS4.

En oppdatering på ni gigabyte tett på lanseringsdagen fikset imidlertid en del ting, så da gikk det greit.

For spillet er rimelig snasent, også på den svakeste maskinen, og det er omgivelsene som spiller hovedrollen. Bilmodellene har jeg sett penere andre steder.

Fra Brasil til Norge

Det er altså mye forskjellig racing som foregår, men den tradisjonelle rally-delen, glimrer med sitt fravær. Man finner løp som går fra A til B, men det er alltid flere konkurrenter på banen.

Det er egentlig helt greit for meg. Problemet er at den nevnte variasjonen viser seg som ganske tynnslitt etter ikke alt for mange timer.

Jovisst ser det bra ut, men både banedesignet og omgivelsene føles ofte overraskende like, enten man kjører blant greske ruiner, eller på den brasilianske landsbygda.

Heller ikke Norge – som er overraskende godt representert – greier å skille seg særlig ut. Jeg hadde trodd det skulle være kulere å kjøre på hjemmebane enn det faktisk er.

Farevarsel

Omgivelsene ser som nevnt pene ut, selv om de kanskje ikke er så inspirerende, og sammen med et polert værsystem, så blir det ganske heftig. Det er helt tydelig at Codemasters er stolte av sistnevnte, for her endrer forholdene seg kjappere enn i Trøndelag i april.

Spillet slenger snøstormer, regn og torden rett i fleisen på deg, gjerne alt samtidig, før det helt plutselig lysner opp og den lave sola glinser i vannpytten eller isen.

(Alle banene har forresten minst en vannpytt eller isflekk. Det er nok et bevisst valg.)

Dette er utrolig fett i starten, men etter noen timer, tenker man bare:

«Må været skifte mellom hver runde, i hvert eneste løp?»

Kanskje er det slik for å dekke over det som ligger i bunnen her.

Hvorfor?

Hvis du er en av dem som spilte det nå litt obskure arcadebilspillet «Onrush», så husker du kanskje at det var dritfett i starten, men at du ble forsynt ganske fort?

Slik var det i hvert fall for meg, og litt samme følelsen fikk jeg her.

Det er kanskje ikke så rart, i og med at det er samme gjeng som har laget begge spillene.

Teamet het opprinnelig Evolution Studios, men er nå en del av Codemasters. De har blant annet «Motorstorm» og «DriveClub» på CV-en fra tidligere.

Når de nå har fått hendene på «DiRT»-serien har de valgt å skrote den velkjente EGO-motoren fra tidligere spill, og heller bruke en finslipt versjon av teknikken som kjørte «Onrush».

Dette er interessant, og for å prøve å gi mer tyngde bak ordene, børstet jeg støvet av «DiRT 4» fra 2017 bare for å sammenlikne.

«DiRT 5» føles nemlig helt annerledes, og selv om de vanlige rallybilene har en helt ok kjøremodell, så er det et godt stykke fra det vi så i fireren.

Det gjør at femmeren kanskje er enda litt mer tilgjengelig, men det føles rett og slett litt «billigere».

Den grunnleggende følelsen av å kjøre noe på fire hjul er helt klart til stede, men kontakten med underlaget føles ganske tannløs.

Altså, jeg ser et fancy underlag, men jeg kjenner det ikke.

Den umiddelbare gleden av å se så mye variasjon i spillet, svekkes ytterligere når man innser at alt for mange av løpene kjøres med tyngre kjøretøy.

Det er bare ikke så veldig gøy.

«Onrush» var – med sine feil og mangler – et lynraskt arcadespill, og det virker som om motoren var bygd for det.

Å bakse seg gjennom snø og gjørme i en SUV i 90 kilometer i timen føles rett og slett tamt. Det blir fort et pliktløp, i ordets rette forstand.

Mange vil sikkert sette pris på den såpass enkle kjøremodellen, men for meg blir det litt for tynt.

Det hjelper heller ikke at jeg traff på flere bugs i underlaget: En fikk bakenden på bilen til å fly i lufta, mens en høy snøkant i en sving skjøt bilen min opp i toppfart på to millisekunder. Praktisk om du trenger en boost ut på langstrekka, men særlig elegant er det ikke.

Det samme gjelder sammenstøt mellom biler. Det er uunngåelig i dette spillet, og med god fysikk og en kul skademodell, kunne det vært heftig. Det er det dessverre ikke. Bilene oppfører seg ofte litt snodig under krasj, og skadene ser bare kjipe ut til å være 2020.

Hvorfor kunne de ikke bare bruke EGO-motoren, slik de gjorde i «DiRT 4»?

De kunne omså bare skudd den et par knepp ekstra mot arcade, om det var det om å gjøre.

Muligens fordi den ikke klarer å kjøre de samme grafiske effektene…

Det er den følelsen jeg sitter igjen med: Et spill som prøver å gjemme litt kjip kjøring under et lag med glitter. Det liker jeg dårlig.

Spillets kanskje sterkeste kort, finner man i Playground-modusen. Dette er et lettfattelig barneverktøy, og her har spillere allerede laget mange kreative stadionløp med hopp og slikt. Her kan timene fort fly mens man jakter på bestetid, heder og ære.

Man kan også spille flerspiller lokalt med opptil fire spillere samtidig. Det er ikke verst. På nettet diskes det også opp med forskjellige party-moduser og løp med opptil 12 spillere

Det ble mye negativt i denne teksten, men for meg som håpet på en oppfølger på de tidligere «DiRT»-spillene – eller i hvert at noe av DNA-et var intakt – er det ganske skuffende.

Det ser sikkert helt smæshing ut på PC og de nyeste konsollene, med 4K-oppløsning og imponerende 120 bilder i sekundet, men fakta er at under alt glitteret ligger ikke annet enn et helt greit bilspill.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Flott grafikk og mye å holde på med.
Negativt
Ikke så variert som en skulle tro. For mye fokus på tyngre kjøretøyer, noe som ikke passer helt. Gjør ingenting bedre enn andre bilspill. Mye mas.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Lever ikke opp til navnet.
Dirt 5
Martin Gramnæs

(PressFire.no): Den tradisjonsrike «Colin McRae»-serien tok en drastisk vending da den fikk etternavnet «DiRT» i 2007.

Etter nesten ti år som potent, men samtidig tilgjengelig «tradisjonell» rallyopplevelse, var fokuset denne gangen rettet mer mot amerikanisert offroad-kjøring, påsmurt et lag glatt «attitude».

De fleste likte den nye retningen, men etter fire slike utgivelser relativt tett på hverandre, begynte det å murre blant dem som holdt en knapp på «vanlig» skogsrally.

Svaret ble «DiRT Rally» fra 2015. En helt ny serie som byr på kjøring av det mer realistiske slaget. Per i dag har det kommet to stykk, og de står begge fjellstøtt godt inne i simulatorsjangeren.

«DiRT 4», som altså er forløperen til det denne teksten skal handle om, er innholdsmessig likt sine mer seriøse «Rally»-søsken, og dermed betydelig mindre bajas enn de forrige spillene.

Kanskje fant Codemasters ut at det ble for likt de andre, for når vi nå får nummer fem, er vi tilbake til store mengder show-off og raske briller.

Det er nesten ikke måte på.

Mye innhold

Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det. «Forza Horizon» er noe av det mest masete som finnes, men det er likevel blant mine absolutte favoritter.

Stemningen i karrieredelen er heller ikke så ulik. I «DiRT 5» skal du delta i en rekke forskjellige løp i forskjellige disipliner og biler. Alt dette hypes av et par kule typer gjennom en podcast snekret sammen av folka fra innholdsfirmaet Donut Media.

Som mentor har du A.J; en legende innen racing, som er på randen av å legge opp karrieren. A.Js mål er at du skal klatre til toppen, og slå erkerivalen hans.

Bruno Durand heter han, og fremstår som en fyr det ikke er så lett å like (sjokk).

Innimellom er Durand gjest i podcasten, og vi presenteres for det som liksom skal motivere deg til å stå på videre. Det består stort sett i dårlige vitser, tanngnissende intervjuteknikk, og «trashtalk» mot deg fra antagonisten selv. (Disse sekvensene spilles av mens du blar i menyene, og kan lett skippes, så mulig jeg ikke fikk med meg hele narrativet).

Nuvel. Det skal kjøres løp, mange løp faktisk. Jeg har ikke talt opp, men det er ikke alle spill som kan skilte med en slik mengde.

Det diskes opp med snø, is, gjørme og grus (ispedd asfalt), med alt fra klassiske rallybiler fra syttitallet til store SUV-er.

God variasjon her altså, og man blir ganske så imponert i starten.

Et pent ansikt

Det første som slår en er detaljrikdommen ute på banen. Sola reflekterer i isen og i vanndammer, mens sølespruten står mens underlaget blir harva opp.

Det er helt tydelig at man ønsket å tilby en slags nestegenerasjonsfølelse for dem som i disse dager har punga ut for de nye konsollene.

Selv skulle jeg også teste det på Xbox Series X, men stramt tidsskjema og litt sånn korona-besøksforbud satte en stopper for det innen rimelig tid. Det er altså derfor jeg har endt opp med Xbox One-versjonen her. (Og ja, maskinen min er en vanlig Xbox One).

Da jeg først fyrte opp spillet en uke før lansering, var jeg litt nervøs for om det i det hele tatt skulle være relevant å teste spillet der, for det er nok den «dårligste» versjonen. Jeg hadde sikkert hatt mer igjen for å spille det på PS4.

En oppdatering på ni gigabyte tett på lanseringsdagen fikset imidlertid en del ting, så da gikk det greit.

For spillet er rimelig snasent, også på den svakeste maskinen, og det er omgivelsene som spiller hovedrollen. Bilmodellene har jeg sett penere andre steder.

Fra Brasil til Norge

Det er altså mye forskjellig racing som foregår, men den tradisjonelle rally-delen, glimrer med sitt fravær. Man finner løp som går fra A til B, men det er alltid flere konkurrenter på banen.

Det er egentlig helt greit for meg. Problemet er at den nevnte variasjonen viser seg som ganske tynnslitt etter ikke alt for mange timer.

Jovisst ser det bra ut, men både banedesignet og omgivelsene føles ofte overraskende like, enten man kjører blant greske ruiner, eller på den brasilianske landsbygda.

Heller ikke Norge – som er overraskende godt representert – greier å skille seg særlig ut. Jeg hadde trodd det skulle være kulere å kjøre på hjemmebane enn det faktisk er.

Farevarsel

Omgivelsene ser som nevnt pene ut, selv om de kanskje ikke er så inspirerende, og sammen med et polert værsystem, så blir det ganske heftig. Det er helt tydelig at Codemasters er stolte av sistnevnte, for her endrer forholdene seg kjappere enn i Trøndelag i april.

Spillet slenger snøstormer, regn og torden rett i fleisen på deg, gjerne alt samtidig, før det helt plutselig lysner opp og den lave sola glinser i vannpytten eller isen.

(Alle banene har forresten minst en vannpytt eller isflekk. Det er nok et bevisst valg.)

Dette er utrolig fett i starten, men etter noen timer, tenker man bare:

«Må været skifte mellom hver runde, i hvert eneste løp?»

Kanskje er det slik for å dekke over det som ligger i bunnen her.

Hvorfor?

Hvis du er en av dem som spilte det nå litt obskure arcadebilspillet «Onrush», så husker du kanskje at det var dritfett i starten, men at du ble forsynt ganske fort?

Slik var det i hvert fall for meg, og litt samme følelsen fikk jeg her.

Det er kanskje ikke så rart, i og med at det er samme gjeng som har laget begge spillene.

Teamet het opprinnelig Evolution Studios, men er nå en del av Codemasters. De har blant annet «Motorstorm» og «DriveClub» på CV-en fra tidligere.

Når de nå har fått hendene på «DiRT»-serien har de valgt å skrote den velkjente EGO-motoren fra tidligere spill, og heller bruke en finslipt versjon av teknikken som kjørte «Onrush».

Dette er interessant, og for å prøve å gi mer tyngde bak ordene, børstet jeg støvet av «DiRT 4» fra 2017 bare for å sammenlikne.

«DiRT 5» føles nemlig helt annerledes, og selv om de vanlige rallybilene har en helt ok kjøremodell, så er det et godt stykke fra det vi så i fireren.

Det gjør at femmeren kanskje er enda litt mer tilgjengelig, men det føles rett og slett litt «billigere».

Den grunnleggende følelsen av å kjøre noe på fire hjul er helt klart til stede, men kontakten med underlaget føles ganske tannløs.

Altså, jeg ser et fancy underlag, men jeg kjenner det ikke.

Den umiddelbare gleden av å se så mye variasjon i spillet, svekkes ytterligere når man innser at alt for mange av løpene kjøres med tyngre kjøretøy.

Det er bare ikke så veldig gøy.

«Onrush» var – med sine feil og mangler – et lynraskt arcadespill, og det virker som om motoren var bygd for det.

Å bakse seg gjennom snø og gjørme i en SUV i 90 kilometer i timen føles rett og slett tamt. Det blir fort et pliktløp, i ordets rette forstand.

Mange vil sikkert sette pris på den såpass enkle kjøremodellen, men for meg blir det litt for tynt.

Det hjelper heller ikke at jeg traff på flere bugs i underlaget: En fikk bakenden på bilen til å fly i lufta, mens en høy snøkant i en sving skjøt bilen min opp i toppfart på to millisekunder. Praktisk om du trenger en boost ut på langstrekka, men særlig elegant er det ikke.

Det samme gjelder sammenstøt mellom biler. Det er uunngåelig i dette spillet, og med god fysikk og en kul skademodell, kunne det vært heftig. Det er det dessverre ikke. Bilene oppfører seg ofte litt snodig under krasj, og skadene ser bare kjipe ut til å være 2020.

Hvorfor kunne de ikke bare bruke EGO-motoren, slik de gjorde i «DiRT 4»?

De kunne omså bare skudd den et par knepp ekstra mot arcade, om det var det om å gjøre.

Muligens fordi den ikke klarer å kjøre de samme grafiske effektene…

Det er den følelsen jeg sitter igjen med: Et spill som prøver å gjemme litt kjip kjøring under et lag med glitter. Det liker jeg dårlig.

Spillets kanskje sterkeste kort, finner man i Playground-modusen. Dette er et lettfattelig barneverktøy, og her har spillere allerede laget mange kreative stadionløp med hopp og slikt. Her kan timene fort fly mens man jakter på bestetid, heder og ære.

Man kan også spille flerspiller lokalt med opptil fire spillere samtidig. Det er ikke verst. På nettet diskes det også opp med forskjellige party-moduser og løp med opptil 12 spillere

Det ble mye negativt i denne teksten, men for meg som håpet på en oppfølger på de tidligere «DiRT»-spillene – eller i hvert at noe av DNA-et var intakt – er det ganske skuffende.

Det ser sikkert helt smæshing ut på PC og de nyeste konsollene, med 4K-oppløsning og imponerende 120 bilder i sekundet, men fakta er at under alt glitteret ligger ikke annet enn et helt greit bilspill.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Dirt 5

Positivt
Flott grafikk og mye å holde på med.
Negativt
Ikke så variert som en skulle tro. For mye fokus på tyngre kjøretøyer, noe som ikke passer helt. Gjør ingenting bedre enn andre bilspill. Mye mas.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode