Annonse
Demon's Souls
Et av tidenes beste spill.

Demon's Souls

Et av tidenes beste spill.
11:03
19:23
Utvikler
BluePoint Games
Utgiver
Sony Interactive Entertainment
Slippdato
12. november 2020
Plattformer
PlayStation 5
Annonse
19:23
11:03
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Hvor mange deler av en skute kan du snekre på og bytte ut før den egentlig er et nytt skip? Hvor mange biter av Boletaria kan du pusse på og eventuelt forbedre før en notorisk kritisk SoulsBorne-fanskare ryker en sikring og kjefter seg beint ihjel?

Remakes er vanskelig. Ikke bare er det teknisk krevende å lage noe på nytt fra bunnen av og samtidig bevare svevende ting som «slåssefølelsen» eller en veldig spesifikk atmosfære. Utvikleren må balansere nok nyheter til å slippe beskyldninger om å ha lagd et grådig, spekulativt produkt og det å la originalen være mest mulig i fred. Det finnes nok av skrekkeksempler.

Heldigvis har du også det motsatte - som denne gestaltningen av legendariske «Demon’s Souls»: En visuelt griselekker, teknisk sømløs og akkurat passe kreativ ompakking av originalen som lykkes helt perfekt med sin viktigste jobb – å presentere PlayStation 3s beste og et av 2000-tallets viktigste spill som om det akkurat kom ut.

Esoterisk action

Jeg husker godt da ryktet begynte å gå om en helt spesiell opplevelse på diverse halvobskure spillfora i 2009. Et usaklig vanskelig actionrollespill satt i en motløs, mystisk og usedvanlig gjennomført europeisk middelalderverden. Men lagd i Japan av en gjeng japanere som egentlig ikke var kjent for noe som helst utover kultserien «King’s Field» og noen mecha-greier. Med en historie du måtte lappe sammen på egen hånd. Hva i alle dager?

Jeg tror aldri jeg har vært mer fascinert av og avstandsforelska i et spill, men noen europeisk utgivelse hadde de foreløpig ingen planer om. PlayStation 3 var heldigvis sonefri og spillet ble ikke noe mindre mystisk og magnetisk av å måtte betale blodpris til en eller annen kanadisk nettbutikk og sjekke postkassa hver dag i en måned før jeg fikk vite om jeg hadde hauset meg opp forgjeves. Resten er korny nok historie.

For det er faktisk bare «Minecraft» som har hatt en mer voldsom innflytelse på verdens største underholdningsmedium de siste ti årene enn «Dark Souls». Og storebror «Demon’s Souls» var først med alt som teller.

Det var her FromSoftware etablerte at mestring smaker mye bedre når den kommer fra å temme spillmekanikkene i stedet for dumme, overfladiske belønningssystemer. At vanskelig ikke er det samme som urettferdig. At spillere fint greier å finne ut av handling og mekanikker uten nedlatende introduksjoner og tutorials. Og ikke minst - at historien og verdensbyggingen er best kjent på kroppen, ikke ropt i øret.

En stund var det faktisk ganske kleint å dra på reportasjeturer og studiobesøk for å høre utviklere klemme inn at de er inspirert av «Souls» i alt fra actioneventyr og rollespill til bybyggere og strategititler. Det var i hvert fall ikke like sant alltid, men illustrerte uansett hvor viktig det var å vise spillere at man forstod at verden knirket litt annerledes før og etter «Souls».

Sunn balanse

Derfor er det også kjempefint at remake-ekspertene i BluePoint har lagt seg på en linje hvor selve spillet er så godt som urørt, mens en massiv teknisk overhaling av alt fra grafikk og videosekvenser til lyder og animasjoner gjør opplevelsen tydeligere, mer atmosfærisk og lettere å svelge nå som elleve år tross alt har gått.

Dette er definitivt gode gamle «Demon’s», bare med valget mellom fortsatt nydelig grafikk og knallstabil 60 bilder i sekundet i performance mode, eller ekte 4K og 30 bilder i sekundet i en jålemodus jeg ikke helt ser behovet for i et halvhektisk actionspill. Og enda viktigere: Nå er lastetiden ned i et par-tre sekunder etter et av spillets utallige dødsfall, der originalen gjerne lukta på et halvt minutt.

De små endringene som er gjort, er rett og slett ting som burde være der i 2020. Helsegreier veier litt mer, sånn at du ikke hamstrer hundre av dem og spillet blir for lett. Noen av oppgraderingssteinene er litt vanligere, så du slipper å spille samme område på nytt flere hundre ganger om du ikke vil. Menyene har blitt gjort bittelitt tydeligere, men er fortsatt så utilgjengelige at det kommer til å ta deg noen timer å få hodet rundt dem som ny spiller.

Av PlayStation 5-spesifikke knep er det først og fremst en voldsom risting og litt sverdklirring og sånn hvining fra inni spaken. Det løfter kanskje tilstedeværelsen bittelitt, men jeg skulle ønske at de greide å skvise enda mer ut av den nye spaken til Sony. Særlig de nye reaktive avtrekkerknappene burde gitt skikkelig motstand oftere, for eksempel når du irriterende ofte bommer på fienden og smeller hammeren i en murvegg med all makt.

Siden BluePoint har bygd spillet opp på nytt i en helt ny motor, er det selvsagt noen skjønnsmessige forskjeller også. En del av originalens bekmørke og lysskyhet skyldes jo rett og slett at den kjører på en maskin fra 2006, mens den mye skarpere nyversjonen fort kan oppleves lysere og litt mindre gåtefull, er det definitivt ikke som om lysbryteren plutselig er slått på. Noen av brettene og fiendene, som iglebossen i verden 5-1, er mye gyseligere når du faktisk ser hva utviklerne faktisk har prøvd å lage her.

Det er likevel verdt å merke seg og for superspesielt interesserte er det sågar mulig å skru på filter som etteraper original-looken enda mer. Er du gjennomrutinert kan du til og med lure muskelminnet ditt med en modus som speilvender alle brettene.

SoulsBorne for Dummies

Har du aldri spilt noe i sjangeren? Flott, da har du en fantastisk mulighet til å starte i rett ende uten masse unødvendig ballast. Spilte du originalen men droppa resten av From-spillene? Da er dette er glimrende gjensyn, faktisk var det nesten akkurat like mystisk og spennende å begynne på nytt igjen som første gjennomkjøring i 2009. Die hard «SoulsBorne»-fantast? Ja, dette er mye bedre håndverk enn «Dark Souls Remastered», kjør på.

Skulle du stille med fullstendig blanke ark, ta en lynkjapp reiseguide til Boletaria: Etter en heftig intro får du snekre din egen spillfigur med et ganske avansert verktøy. Etter å valgt om du vil være for eksempel en bondeknøl, prest eller ridder – disse valgene stikker ikke spesielt dypere enn å bestemme hvilket utstyr du begynner med og om du kan å trylle eller ikke – og hvor grusom bolleklipp eller dyp rumpehake figuren din har, slippes du inn i en fremmed verden.

Ikke. Google. Noe. Som. Helst. Ikke før du spiller og ikke imens. Ta det heller om du har rundet det én gang og vurderer New Game+.

Handlinga er rett og slett å utforske hvordan i alle dager denne verdenen henger sammen mens du denger, spidder, griller eller pil-og-buer ned diverse demoner, flyveøgler, pestbærende rotter, forvrengte mennesker og i det hele tatt ting som vil deg vondt. Alle fiendene frigjør en sum sjeler når de dør, som du igjen kan ta med tilbake til en base for å oppgradere utstyret eller ferdighetene dine med. Dør du, må du starte brettet helt på nytt igjen og plukke opp utstyret der du døde. Dør du derimot igjen, er de tapt for alltid.

Så skal du bli grovere og grommere, oppgradere utstyret ditt og drepe progressivt drøyere bosser til det ikke er noen igjen. Det som skiller «Demon’s Souls» mest fra de enkleste actioneventyrene, i tillegg til at verdenen er veldig rotete og stappfull av hemmeligheter uten et eneste veiskilt, er at de fleste fiendene kan drepe deg på et par slag. Det finnes noen veldig raske og uforutsigbare fiender også, i fåtall. Men nesten alt dreper deg om det får inn et par treff. Tunga rett i munnen!

Om du ikke er vant med slike spill, tar det gjerne noen timer å venne av seg risikoviljen fra andre spill. «Demon’s Souls» har også et litt strengt staminasystem som må doseres for å være effektiv. Høres det krevende og kanskje litt ensomt ut? Ja, det er det definitivt. Om det blir mer eller mindre ensomt av de geniale småtriksene fra 2009, som at du kan legge ut og lese vage hint fra andre spillere i din egen verden, se animerte silhuetter av dem som dør ved å utforske blodsporene deres eller invadere andres enspillerøkter bare for å være dust? Juryen er ennå ute!

Iskald tidskoloritt

Noen kunne helt sikkert ønsket seg et like responsivt kampsystem som i de påfølgende «Souls»-spillene, med enda mer intense kamper og rulling i alle retninger. Til det vil jeg si: Jeg synes ikke at du skjønner greia helt.

«Dark Souls» og oppfølgerne er death metal. Jada, mørkt og grimt og de roper om satan og sånn, men det handler vel så mye om å være veldig flink og å vise det. «Demon’s Souls» er klassisk svartmetall. Det er «Live in Leipzig», «Transylvanian Hunger» og Burzums  «Burzum». Likbleikt, lakonisk og trøstesløst. Så monotont, iskaldt og aktivt nedstemt at du rett og slett glir litt inn og ut av transe. I enda større grad enn det er en rekke bosser og fiender å overmanne, er «Demon’s Souls» en stemning.

Ryktet om at dette er et veldig vanskelig spill er sterkt overdrevet. Det finnes en lang rekke moderne titler som ikke markedsfører seg som dritvanskelige som krever mer av deg som spiller. For ikke å snakke om at alle de nyere SoulsBorne er langt mer teknisk krevende og krever langt mer timing og taktikk.

«Demon’s Souls» er til gjengjeld et ubarmhjertig spill, som enkelt og greit ber deg skjønne hva du driver på med. Så må du legge en plan og gjennomføre den med fokus. Det er akkurat det som er så digg, også i 2020. Jada, du kan fint miste alt fra et kvarter til flere timers fremgang om du dør, og det er ikke hver eneste gang du fortjener det – noen ganger tråkker du i et høl fordi brettet er bekmørkt eller noe sånt – men du blir aldri overrumplet av tilfeldigheter og alle angrep telegraferes så tydelig at du alltid har god tid til å unngå eller parere dem. Mindfulness i praksis!

Konklusjon?

Jeg er utrolig glad i alle de moderne spillene til FromSoftware. De jeg ikke har anmeldt har jeg stort sett plukket opp privat. Hver eneste gang jeg er midtveis i et nytt, begynner jeg å føle at dette er det beste de har lagd. Uten unntak. Sånn var det med «Dark Souls» og «Bloodborne» og slik ble det jaggu med «Sekiro» også. Det er egentlig småpoetisk at også PlayStation 5-varianten av «Demon’s Souls» gjorde det samme. Sirkelen er sluttet!

Ja, «Dark Souls» er samme greia bare skrudd opp enda et par hakk. Kanskje føles det også litt diggere å slå de adskillig vanskeligere bossene. Ja, «Bloodborne» har et enda mer spissa og fascinerende univers og mer varierte kamper. Ja, «Sekiro» er som et bloddopa «Ninja Gaiden 2» - i seg selv et av mine favorittspill – med enda fetere bosser og enda drøyere brettdesign. «Demon’s Souls» har uansett en helt egen kløe som ingen av de andre stilner.

Jeg tror det må være den rendyrka stemningen, som statuerer hvor mørk og kald og smittebefengt middelalderen må ha føltes for gompen på gølvet. De gjennomført heslige bossene, som alltid er større, drøyere og mer levende enn du tør å håpe på. Den utrolig sømløse sammenstillingen av skitten fantasy, fantastisk action regelrett survival horror.

For meg er «Demon’s Souls» et av tidenes beste spill. Og det har blitt enda litt bedre.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Glimrende skjønnhetsbehandling, et av tidenes peneste konsollspill. Minimalt med lastetid. En nyversjon som skjønner originalen. En ren forbedring av et allerede legendarisk spill.
Negativt
Tar med seg noen småstein i skoa fra originalen, som et iblant overivrig kamera. Kunne gjort enda mer ut av den nye PS5-spaken.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Et av tidenes beste spill.
Demon's Souls
Lasse Lervik

(PressFire.no): Hvor mange deler av en skute kan du snekre på og bytte ut før den egentlig er et nytt skip? Hvor mange biter av Boletaria kan du pusse på og eventuelt forbedre før en notorisk kritisk SoulsBorne-fanskare ryker en sikring og kjefter seg beint ihjel?

Remakes er vanskelig. Ikke bare er det teknisk krevende å lage noe på nytt fra bunnen av og samtidig bevare svevende ting som «slåssefølelsen» eller en veldig spesifikk atmosfære. Utvikleren må balansere nok nyheter til å slippe beskyldninger om å ha lagd et grådig, spekulativt produkt og det å la originalen være mest mulig i fred. Det finnes nok av skrekkeksempler.

Heldigvis har du også det motsatte - som denne gestaltningen av legendariske «Demon’s Souls»: En visuelt griselekker, teknisk sømløs og akkurat passe kreativ ompakking av originalen som lykkes helt perfekt med sin viktigste jobb – å presentere PlayStation 3s beste og et av 2000-tallets viktigste spill som om det akkurat kom ut.

Esoterisk action

Jeg husker godt da ryktet begynte å gå om en helt spesiell opplevelse på diverse halvobskure spillfora i 2009. Et usaklig vanskelig actionrollespill satt i en motløs, mystisk og usedvanlig gjennomført europeisk middelalderverden. Men lagd i Japan av en gjeng japanere som egentlig ikke var kjent for noe som helst utover kultserien «King’s Field» og noen mecha-greier. Med en historie du måtte lappe sammen på egen hånd. Hva i alle dager?

Jeg tror aldri jeg har vært mer fascinert av og avstandsforelska i et spill, men noen europeisk utgivelse hadde de foreløpig ingen planer om. PlayStation 3 var heldigvis sonefri og spillet ble ikke noe mindre mystisk og magnetisk av å måtte betale blodpris til en eller annen kanadisk nettbutikk og sjekke postkassa hver dag i en måned før jeg fikk vite om jeg hadde hauset meg opp forgjeves. Resten er korny nok historie.

For det er faktisk bare «Minecraft» som har hatt en mer voldsom innflytelse på verdens største underholdningsmedium de siste ti årene enn «Dark Souls». Og storebror «Demon’s Souls» var først med alt som teller.

Det var her FromSoftware etablerte at mestring smaker mye bedre når den kommer fra å temme spillmekanikkene i stedet for dumme, overfladiske belønningssystemer. At vanskelig ikke er det samme som urettferdig. At spillere fint greier å finne ut av handling og mekanikker uten nedlatende introduksjoner og tutorials. Og ikke minst - at historien og verdensbyggingen er best kjent på kroppen, ikke ropt i øret.

En stund var det faktisk ganske kleint å dra på reportasjeturer og studiobesøk for å høre utviklere klemme inn at de er inspirert av «Souls» i alt fra actioneventyr og rollespill til bybyggere og strategititler. Det var i hvert fall ikke like sant alltid, men illustrerte uansett hvor viktig det var å vise spillere at man forstod at verden knirket litt annerledes før og etter «Souls».

Sunn balanse

Derfor er det også kjempefint at remake-ekspertene i BluePoint har lagt seg på en linje hvor selve spillet er så godt som urørt, mens en massiv teknisk overhaling av alt fra grafikk og videosekvenser til lyder og animasjoner gjør opplevelsen tydeligere, mer atmosfærisk og lettere å svelge nå som elleve år tross alt har gått.

Dette er definitivt gode gamle «Demon’s», bare med valget mellom fortsatt nydelig grafikk og knallstabil 60 bilder i sekundet i performance mode, eller ekte 4K og 30 bilder i sekundet i en jålemodus jeg ikke helt ser behovet for i et halvhektisk actionspill. Og enda viktigere: Nå er lastetiden ned i et par-tre sekunder etter et av spillets utallige dødsfall, der originalen gjerne lukta på et halvt minutt.

De små endringene som er gjort, er rett og slett ting som burde være der i 2020. Helsegreier veier litt mer, sånn at du ikke hamstrer hundre av dem og spillet blir for lett. Noen av oppgraderingssteinene er litt vanligere, så du slipper å spille samme område på nytt flere hundre ganger om du ikke vil. Menyene har blitt gjort bittelitt tydeligere, men er fortsatt så utilgjengelige at det kommer til å ta deg noen timer å få hodet rundt dem som ny spiller.

Av PlayStation 5-spesifikke knep er det først og fremst en voldsom risting og litt sverdklirring og sånn hvining fra inni spaken. Det løfter kanskje tilstedeværelsen bittelitt, men jeg skulle ønske at de greide å skvise enda mer ut av den nye spaken til Sony. Særlig de nye reaktive avtrekkerknappene burde gitt skikkelig motstand oftere, for eksempel når du irriterende ofte bommer på fienden og smeller hammeren i en murvegg med all makt.

Siden BluePoint har bygd spillet opp på nytt i en helt ny motor, er det selvsagt noen skjønnsmessige forskjeller også. En del av originalens bekmørke og lysskyhet skyldes jo rett og slett at den kjører på en maskin fra 2006, mens den mye skarpere nyversjonen fort kan oppleves lysere og litt mindre gåtefull, er det definitivt ikke som om lysbryteren plutselig er slått på. Noen av brettene og fiendene, som iglebossen i verden 5-1, er mye gyseligere når du faktisk ser hva utviklerne faktisk har prøvd å lage her.

Det er likevel verdt å merke seg og for superspesielt interesserte er det sågar mulig å skru på filter som etteraper original-looken enda mer. Er du gjennomrutinert kan du til og med lure muskelminnet ditt med en modus som speilvender alle brettene.

SoulsBorne for Dummies

Har du aldri spilt noe i sjangeren? Flott, da har du en fantastisk mulighet til å starte i rett ende uten masse unødvendig ballast. Spilte du originalen men droppa resten av From-spillene? Da er dette er glimrende gjensyn, faktisk var det nesten akkurat like mystisk og spennende å begynne på nytt igjen som første gjennomkjøring i 2009. Die hard «SoulsBorne»-fantast? Ja, dette er mye bedre håndverk enn «Dark Souls Remastered», kjør på.

Skulle du stille med fullstendig blanke ark, ta en lynkjapp reiseguide til Boletaria: Etter en heftig intro får du snekre din egen spillfigur med et ganske avansert verktøy. Etter å valgt om du vil være for eksempel en bondeknøl, prest eller ridder – disse valgene stikker ikke spesielt dypere enn å bestemme hvilket utstyr du begynner med og om du kan å trylle eller ikke – og hvor grusom bolleklipp eller dyp rumpehake figuren din har, slippes du inn i en fremmed verden.

Ikke. Google. Noe. Som. Helst. Ikke før du spiller og ikke imens. Ta det heller om du har rundet det én gang og vurderer New Game+.

Handlinga er rett og slett å utforske hvordan i alle dager denne verdenen henger sammen mens du denger, spidder, griller eller pil-og-buer ned diverse demoner, flyveøgler, pestbærende rotter, forvrengte mennesker og i det hele tatt ting som vil deg vondt. Alle fiendene frigjør en sum sjeler når de dør, som du igjen kan ta med tilbake til en base for å oppgradere utstyret eller ferdighetene dine med. Dør du, må du starte brettet helt på nytt igjen og plukke opp utstyret der du døde. Dør du derimot igjen, er de tapt for alltid.

Så skal du bli grovere og grommere, oppgradere utstyret ditt og drepe progressivt drøyere bosser til det ikke er noen igjen. Det som skiller «Demon’s Souls» mest fra de enkleste actioneventyrene, i tillegg til at verdenen er veldig rotete og stappfull av hemmeligheter uten et eneste veiskilt, er at de fleste fiendene kan drepe deg på et par slag. Det finnes noen veldig raske og uforutsigbare fiender også, i fåtall. Men nesten alt dreper deg om det får inn et par treff. Tunga rett i munnen!

Om du ikke er vant med slike spill, tar det gjerne noen timer å venne av seg risikoviljen fra andre spill. «Demon’s Souls» har også et litt strengt staminasystem som må doseres for å være effektiv. Høres det krevende og kanskje litt ensomt ut? Ja, det er det definitivt. Om det blir mer eller mindre ensomt av de geniale småtriksene fra 2009, som at du kan legge ut og lese vage hint fra andre spillere i din egen verden, se animerte silhuetter av dem som dør ved å utforske blodsporene deres eller invadere andres enspillerøkter bare for å være dust? Juryen er ennå ute!

Iskald tidskoloritt

Noen kunne helt sikkert ønsket seg et like responsivt kampsystem som i de påfølgende «Souls»-spillene, med enda mer intense kamper og rulling i alle retninger. Til det vil jeg si: Jeg synes ikke at du skjønner greia helt.

«Dark Souls» og oppfølgerne er death metal. Jada, mørkt og grimt og de roper om satan og sånn, men det handler vel så mye om å være veldig flink og å vise det. «Demon’s Souls» er klassisk svartmetall. Det er «Live in Leipzig», «Transylvanian Hunger» og Burzums  «Burzum». Likbleikt, lakonisk og trøstesløst. Så monotont, iskaldt og aktivt nedstemt at du rett og slett glir litt inn og ut av transe. I enda større grad enn det er en rekke bosser og fiender å overmanne, er «Demon’s Souls» en stemning.

Ryktet om at dette er et veldig vanskelig spill er sterkt overdrevet. Det finnes en lang rekke moderne titler som ikke markedsfører seg som dritvanskelige som krever mer av deg som spiller. For ikke å snakke om at alle de nyere SoulsBorne er langt mer teknisk krevende og krever langt mer timing og taktikk.

«Demon’s Souls» er til gjengjeld et ubarmhjertig spill, som enkelt og greit ber deg skjønne hva du driver på med. Så må du legge en plan og gjennomføre den med fokus. Det er akkurat det som er så digg, også i 2020. Jada, du kan fint miste alt fra et kvarter til flere timers fremgang om du dør, og det er ikke hver eneste gang du fortjener det – noen ganger tråkker du i et høl fordi brettet er bekmørkt eller noe sånt – men du blir aldri overrumplet av tilfeldigheter og alle angrep telegraferes så tydelig at du alltid har god tid til å unngå eller parere dem. Mindfulness i praksis!

Konklusjon?

Jeg er utrolig glad i alle de moderne spillene til FromSoftware. De jeg ikke har anmeldt har jeg stort sett plukket opp privat. Hver eneste gang jeg er midtveis i et nytt, begynner jeg å føle at dette er det beste de har lagd. Uten unntak. Sånn var det med «Dark Souls» og «Bloodborne» og slik ble det jaggu med «Sekiro» også. Det er egentlig småpoetisk at også PlayStation 5-varianten av «Demon’s Souls» gjorde det samme. Sirkelen er sluttet!

Ja, «Dark Souls» er samme greia bare skrudd opp enda et par hakk. Kanskje føles det også litt diggere å slå de adskillig vanskeligere bossene. Ja, «Bloodborne» har et enda mer spissa og fascinerende univers og mer varierte kamper. Ja, «Sekiro» er som et bloddopa «Ninja Gaiden 2» - i seg selv et av mine favorittspill – med enda fetere bosser og enda drøyere brettdesign. «Demon’s Souls» har uansett en helt egen kløe som ingen av de andre stilner.

Jeg tror det må være den rendyrka stemningen, som statuerer hvor mørk og kald og smittebefengt middelalderen må ha føltes for gompen på gølvet. De gjennomført heslige bossene, som alltid er større, drøyere og mer levende enn du tør å håpe på. Den utrolig sømløse sammenstillingen av skitten fantasy, fantastisk action regelrett survival horror.

For meg er «Demon’s Souls» et av tidenes beste spill. Og det har blitt enda litt bedre.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Demon's Souls

Positivt
Glimrende skjønnhetsbehandling, et av tidenes peneste konsollspill. Minimalt med lastetid. En nyversjon som skjønner originalen. En ren forbedring av et allerede legendarisk spill.
Negativt
Tar med seg noen småstein i skoa fra originalen, som et iblant overivrig kamera. Kunne gjort enda mer ut av den nye PS5-spaken.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode