Jeg tror det som har påvirket meg aller mest med «Comic Jumper», er hvor utadvendte utviklerne har vært og ivrigheten deres med å inkludere seg selv i spillet. Twisted Pixel stjeler liksom rampelyset på en måte som forteller meg at dette er en selvsikker gjeng som elsker det de driver med og som må ha et nært forhold til hverandre.
Det er egentlig ikke snakk om at de bryter den fjerde veggen heller. Lurer du på poengsummen din? Få den servert som en fantastisk sang rett fra utviklerne. For mange fiender på skjermen? Ring Twisted Pixel, så rydder de vei med både armer og bein.
En ting er at selve spillet er «oldschool» i designet, men også presentasjonen har en lekenhet i stil med noe vi kunne ha sett for 20 år siden. Twisted Pixel eksperimenterer med teknologi og fremførelse, noe som får fram en veldig ekte, menneskelig side ved spillet.
Si hva du vil om «Comic Jumper» – men om ikke akkurat denne holdningen til spillutvikling fortjener ros, er et tegn på at bransjen begynner å bli litt for seriøs for sitt eget beste.
Det faktum at de også avslører såpass mye om seg selv og sine svakheter, er ikke akkurat en egenskap mange andre utviklere tør skryte på seg. Om ikke annet så er «Comic Jumper» en utrolig sjarmerende og ærlig produksjon, full av parodi, humor og tull. Fikk du med deg den avsluttende sekvensen i «'Splosion Man», som vi i PressFire holder veldig høyt, vet du nøyaktig hva du kan forvente som en fortsettelse her.
Entusiasmen og uhøytideligheten smitter uansett veldig over på meg – faktisk i en så stor grad at det blir uproblematisk å se en annen vei når spillet viser sine litt mindre attraktive sider. Og for et spill som presterer såpass dårlig der det faktisk gjelder som mest, er det veldig godt jobbet.
CAPTAIN COMIC JUMPER
Til tross for Twisted Pixels herlige og absurde forhold til sitt eget spill, er det i realiteten den heltemodige og dristige duoen Captain Smiley og Star som står i rampelyset. Designet deres er kanskje ikke spesielt iøynefallende, som du sikkert har sett, men de har allikevel krystallklare personligheter fulle av sjel og humor takket være det fantastiske stemmeskuespillet til Christopher Sabat.
Dialogen representerer faktisk selve bærebjelken i humoren denne gangen, noe som er nytt i forhold til de tidligere spillene i porteføljen til Twisted Pixel.
For en duo som skal bekjempe kriminalitet er det imidlertid ikke akkurat en sunn kjemi til stede i forholdet. Det er aldri et stille øyeblikk mellom de to – og som et kranglete, gammelt ektepar går dialogen utelukket i sarkasme, krasshet og flust av pinlige avsløringer blir servert oss. Star er tross alt kun en stjerneformet dekorasjon på brystet til Captain Smiley, en rolle han naturligvis er litt misfornøyd med.
For å gjøre vondt verre har Star også en total, nærmest homofil, beundring til erkefienden deres, Brad.
Skjebnen til Captain Smiley kan ellers sammenlignes med den til «Viewtiful Joe» eller «Matt Hazard»: Figurer som av en eller annen grunn har møtt veggen og må stille seg det klassiske og eksistensielle spørsmålet om hva det egentlig innebærer å være en superhelt? Motivasjonene til Captain Smiley har blitt rent økonomiske etter at lesertallene stupte og han mistet rettigheten til sin egen tegneserie.
Du vet du har gjort noe feil når fansen bruker serien din som dopapir!
BLANDA DROPS - OG STEKT RIS
Alt håp er likevel ikke ute – «forskerne» i Twisted Pixel har nemlig gitt Smiley en siste sjanse til å gjenerobre leserne. Basen befinner seg i laboratoriet til Twisted Pixel, mens oppdraget til Smiley blir å leie seg ut til andre tegneserier mot provisjon. I bakgrunnen står selvsagt de ansatte i Twisted Pixel selv og betrakter utviklingen.
Hvis du er forvirret er det helt greit – det er jeg også, selv etter å ha brukt noen kvelder med spillet.
Den bisarre settingen gir uansett utviklerne en gylden sjanse til å kaste Captain Smiley inn i forskjellige sjangre innenfor både tegneserier og spill, der stil og tone gjerne forandrer seg for hvert kapittel. Uavhengig av hvor han ender opp sliter han med å passe inn, noe som dessverre også går på bekostning av utfordringene du selv står ovenfor i rollen som spiller.
Situasjonene åpner allikevel for en del friske tolkinger av populære formater og kulturer, og det er akkurat dette som må være den motiverende faktoren din for at du skal kunne nyte spillet fullt ut. Det at «Comic Jumper» også velger å starte med sitt svakeste og mest langtrukne kapittel hjelper ikke helt på førsteinntrykket.
Kranglebøttene skal for eksempel innom tegneseriens konservative sølv-alder, hvor de slår seg sammen med Paper Lad og Origami Kid for å bekjempe en kvinnebevegelse – og samtidig takle sensuren av språk og vold. Paper Lad og Origami Kid er for øvrig en herlig duo i seg selv: Et nysgjerrig sammenkrøllet papir i puberteten og en «kinamann», så politisk ukorrekt skildret at det nesten er pinlig å se på.
Inspirasjonen kommer ellers fra spill som «Sin & Punishment», «Contra» og «Parodius», der et høyt tempo, skiftende kameravinkler og massevis med prosjektiler legger rammeverket for en arkadeinspirert opplevelse. Sleng på tunge kontroller, noen utilgivelige lagringspunkter og relativt repeterende utfordringer, så bør du ha en viss idé om hva du kan forvente.
«Comic Jumper» fungerer supert som et spill hvis du er ute etter å absorbere den gjennomførte stemningen og den fantastiske humoren. Det har mindre hell med å tilby nok variert innhold til at spillet klarer å stå på egne bein.
Men det er liten tvil om at Twisted Pixel kan humor – noe som gjør det ekstra bittert at spillet nærmest er over før det har startet.
NB! «Comic Jumper» er kun sluppet til Xbox 360 og kan kjøpes via LIVE Marketplace for 1200 Microsoft-poeng, som tilsvarer 98 kroner.
