Annonse
Call of Duty Black Ops: Cold War
Leverer pudding, men lite av det.

Call of Duty Black Ops: Cold War

Leverer pudding, men lite av det.
12:50
0:15
Utvikler
Treyarch
Utgiver
Activision
Slippdato
13. november 2020
Plattformer
PC, PS4, PS5, Xbox One/Series
Annonse
0:15
12:50
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Nytt år, nytt «Call of Duty» - men som med alt annet i 2020 så er ting ikke helt som normalen.

Vanligvis bruker studioene bak denne spillserien, tre i tallet som de er, tre år på å lage hvert spill. Det var Raven Studios og Sledgehammer Games som skulle lage årets utgave, men Treyarch måtte steppe inn for å få ferdig det hele i midten av 2019, og da hjalp det ikke på med en pandemi.

Det er uvisst hvilket spill som egentlig skulle ut her, men Treyarch har gått litt tilbake til velkjent territorie med «Black Ops: Cold War», et spill satt til 80-tallets Europa hvor russerne er de slemmeste slemmingene og paranoiaen er høyere enn Mount Everest.

Du lager selv en figur, velger bakgrunnshistorikk (som endrer litt på dialogen) og blir med i en veldig hemmelig gruppe som skal , som av president Ronald Reagan får blankosjekk og license to kill-o-rama for å redde verden. Igjen.

Leder og fjesarrede Adler styrer showet, mens et knippe spesialsoldater og snikeeksperter er med som backup – inkludert Woods og Mason fra tidligere spill i serien – i det du skal ta rotta på en konspirasjon som involverer russiske KGB, avhoppere og bortglemte atomvåpen.

Persongalleriet og historien er ikke akkurat stillehavsdypt her, men det funker – mye fordi spillet faktisk tar seg tid til å utforske disse litt mer enn vanlig gjennom langt flere rolige partier enn vanlig, og du vil kunne føre små samtaler med disse (inkludert dialogvalg).

Sadler er så kul at han bruker solbriller innendørs.

Opp og ned i intensitet

Joda, spillet er også Michael Bay-aktig i at det tar helt av og hundre tusen millioner fiender kommer løpende ned en gang for å legge seg over munningen din. Og faktisk startet spillet sånn, der jeg måtte himle litt med øynene da et «lite snikeoppdrag» i Berlin endte med at jeg hadde knertet førti-femti slemminger i vill jakt over nabolag og hustak.

Men etter denne strabasiøse starten tar spillet en litt uvant vending idet laget til våre helter oppretter et «safe house» i en garasje i Vest-Berlin som du kan vandre rundt i.

The Gang.

Her har du en tavle hvor du velger oppdrag, inkludert sideoppdrag hvor du kan sette sammen beviser du har sanket for å ta «sleeper»-agenter av dage. Det er ikke ofte jeg sitter og løser matteoppgaver i «Call of Duty», men det funker her!

De aller fleste oppdragene dine involverer mye sniking og observering – for eksempel foregår en flott seanse inne i KGB-hovedkvarterene der du får en rekke måter å løse en oppgave på. Selv om det som regel ender på samme vis er det likevel et skritt i riktig retning, og noe jeg har etterlyst siden spionoppdraget i «Call of Duty World War II».

Treyarch har dermed greid kunstykket jeg egentlig har savnet i samtlige «Call of Duty»-spill: Evnen til å roe ned reka bittelitt mellom slagene, og la spilleren få fordøye det som har skjedd.

De mange rolige partiene og fokuset på å snike seg litt rundt gjør at selv de villeste actionsekvensene (enkelte foregår i Vietnam med den typiske «man that turret!»-sekvensen) treffer hardere og blir mer fornøyelige. Det samme gjør de små seansene i garasjen i Berlin hvor du kan gå rundt og snakke med de forskjellige medlemmene av CIA-cellen for å bygge mer bakgrunnshistorie.

Det hele blir snåle greier mot slutten, med en «twist» man har sett komme i lang tid, men jevnt over er dette den sterkeste historiedelen i serien på lenge – kanskje helt siden «Call of Duty 4: Modern Warfare» og oppfølgeren. Jeg håper virkelig serien legger seg i samme spor fremover.

Dessverre er det hele kortere enn selv den gjengse «COD»-affære, og over på få timer, men kanskje det også henger litt sammen med at tida fløy fordi jeg hadde det gøy hele veien gjennom.

Det er mye sniking i flotte omgivelser, her fra grensen mellom Vest- og Øst-Berlin.

Mer enn bare historie-delen

Så er det de tre andre delene av spillet: Den «vanlige» flerspilleren mot andre spillere, zombie-modusen hvor man samarbeider mot spillet og Battle Royale-modusen «Warzone».

Spillene i serien har liksom blitt delt opp i fire nå, og jeg unner ikke utviklerne å skulle måtte jobbe med så mye på én gang.

«Warzone» er grei nok, dette er bare en knapp i menyene som sender deg rett inn i det allerede etablerte spillet fra fjoråret, og du kan tjene erfaringspoeng for pistoler og maskingevær fra «Cold War» som du bruker der.

En større implementering mellom de to spillene skal komme, men det er ikke klart til lansering, noe som eksemplifiserer litt problemene med årets «Call of Duty» – det er jevnt over vellagde greier, men det fremstår også litt uferdig. Ting er ikke klart til lansering.

Dette ser vi også i Zombie-modusen, hvor du skal trassere én bane samtidig som du knerter bølger av nazi-zombier.

Det er utrolig festlig (og hektisk), der Treyarch har implementert forskjellige nivåer på våpnene som gjør de kraftigere eller svakere enn før, men det er like fullt bare én bane som gjentar seg selv her, og veldesignet som den er så er ikke det nok til å ikke gå forholdsvis kjapt lei.

Heldigvis har det også her blitt gjort slik at progresjonen blir med over i de andre modusene, hvilket betyr at man kan grinde seg til nytt utstyr i én og bruke det i de andre.

«Call of Duty» er liksom blitt fire separate spill nå.

Men det er jo den «vanlige» flerspilleren som kanskje er viktigst.

Dette er en tur tilbake til godfølelsen for min del. «Modern Warfare»-utgivelsen i fjor ble for tung, for campy og ispedd så mye tøys at jeg ga opp å spille det kort tid etter lansering – det var ikke gøy at spillet belønnet det å ligge bak en dør eller sitte og kikke ut et av hundre vinduer med sniper.

Her er mye rettet opp. Tempoet er skrudd opp noen hakk, dørene er helt vekk, «time to kill» føles bedre, og jeg greier kjapt å komme inn i en slags flyt.

På en måte kan man kanskje si at den begrensede utviklingstiden har fått utviklerne til å koke vekk mye av fløffet her, og nesten alle moduser bygger på et solid utgangspunkt der både fart og skyting føles bra, selv om enkelte av modusene du kan velge i (blant alle de vanlige) ikke fungerer for meg personlig.

For min del holder jeg meg til Team Deathmatch og Free-for-All, men sistnevnte er litt ødelagt ved at banene ofte er for store, og man bruker halve spilletiden på å bare finne andre. TD virker derimot sterkere enn på lenge, noe jeg er veldig glad for.

Lite slår gleden av å vinne med så små marginer.

Trenger mer

Det er noen balanseringsgreier som det virkelig må ryddes opp i, for eksempel at MP5-en er alt for kraftig og brukes av alle, at flak-vesten gjør at du tåler rakettkastere og artilleri. Men jeg har det gøy når jeg spiller,

Treyarch har også tøyset det litt til med «killstreak»-belønningene denne gangen, der alt du gjør gir deg poeng, og etter en satt poengsum så får du radarer, turrets eller annet utstyr du har valgt – uavhengig om du har strøket med i mellomtiden.

Det betyr veldig, veldig ofte at nesten alle spillerne i en runde får dette omtrent samtidig i jevne kamper. Plutselig virrer det seks-syv spyplanes i lufta (og spillet basunerer «multiple hostile spyplanes!» igjen og igjen), og noen minutter etter kommer det tre-fire angrepshelikoptre i én sleng.

Flere av banene er såpass åpne at det er vanskelig å komme seg unna flere av disse også, med det resultat at du dør sekunder etter du har respawnet, noe som er spesielt merkbart i de større krigsmodusene med tolv-mot-tolv spillere.

Også var det den litt knepne innholdsbunken da: Bare åtte kart gjør at du står i fare for å spille de samme om og om igjen, og når to-tre av de er av «holy shit, jeg skrur av»-kvalitet – Miami med sitt rotete layout og dårlige sikt, og Cartel med noe så idiotisk som sniking i busker – må jeg ta litt hyppigere pauser enn før.

Det sagt, resten av de får meg til å tenke tilbake til fordums storhetstider, så det er absolutt lys i enden av tunnelen her om Treyarch fortsetter å legge til innhold.

Ristende fingre

Til slutt vil jeg hive inn at jeg har spilt spillet på PlayStation 5, som jo kommer med den nye Dualsense-kontrolleren og tjukkere motor under panseret.

Ikke fryktelig imponerende grafisk, kanskje, men til tross for at det er et oppjassa spill for dagens konsoller så ser det gjennomgående flott ut, og 60 bilder i sekundet i (opp til) 4K-oppløsning – pluss støtte for 120 bilder i sekundet for de aller mest hertz-kresne – er finfint.

For det første så laster spillet kjempekjapt, men ved oppstarten av spillet ødelegges det totalt av en utrolig treig oppkobling mot Activision sine servere, så det går ikke så raskt som jeg skulle ønske det å bare hoppe inn i en flerspillerkamp.

Og så var det disse snedige triggerne på Dualsense-kontrolleren da. Sikte-triggeren (L2) blir hard å trykke inn for å løfte våpenet, mens skyteknappen rett og slett føles ut som avtrekkeren på et ekte våpen.

Det vil si at du kan klemme inn fingeren litt og kjenne at den treffer avtrekkeren gjemt vekk inne i kontrolleren, som så kollapser inn som en ekte avtrekker i det du skyter – og som sparker tilbake om du er på full auto. Utrolig virkningsfullt! (Det er forøvrig mulig å skru av alt dette, om det ikke frister med fingerristing)

Så det er bra og dårlig nytt her.

At vi nok en gang må vente på oppdateringer for å få full utnyttelse av spillkjøpet er ikke kjempekult, og det har blitt et stygt kjennetegn for serien at de «fikser det etter lansering». Historiebiten er suveren nok, men flerspilleren lider litt av denne miksen med «akkurat litt for lite innhold» og noen rare designvalg.

Jeg var på nippet til å tenke på femmeren her da jeg først hoppet inn i flerspilleren etter jeg rundet historiedelen, men den er i ferd med å miste piffen og stayer-evnen litt for raskt for meg, og det er litt synd.

Men det som taler til fordel spillet her er at modusene har et bunnsolid fundament å jobbe ut ifra, hvor jeg har hatt det vesentlig mer moro enn med fjorårets spill, selv om det nesten er blitt litt forutsigbart at serien ikke greier å levere nok pudding på alle felt med en gang.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Den mest solide historiedelen på mange år. Flott grafisk, og 120 FPS på nye konsoller føles bra. Flerspilleren treffer godt, selv om den er litt blodfattig.
Negativt
Føles litt innholdsfattig, der alle moduser er litt på minimumsnivå. Få kart og en del irritasjoner i flerspilleren trekker ned, og det er leit at vi nok en gang må vente på oppdateringer for at ting skal bli bedre.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Leverer pudding, men lite av det.
Call of Duty Black Ops: Cold War
Erik Fossum

(PressFire.no): Nytt år, nytt «Call of Duty» - men som med alt annet i 2020 så er ting ikke helt som normalen.

Vanligvis bruker studioene bak denne spillserien, tre i tallet som de er, tre år på å lage hvert spill. Det var Raven Studios og Sledgehammer Games som skulle lage årets utgave, men Treyarch måtte steppe inn for å få ferdig det hele i midten av 2019, og da hjalp det ikke på med en pandemi.

Det er uvisst hvilket spill som egentlig skulle ut her, men Treyarch har gått litt tilbake til velkjent territorie med «Black Ops: Cold War», et spill satt til 80-tallets Europa hvor russerne er de slemmeste slemmingene og paranoiaen er høyere enn Mount Everest.

Du lager selv en figur, velger bakgrunnshistorikk (som endrer litt på dialogen) og blir med i en veldig hemmelig gruppe som skal , som av president Ronald Reagan får blankosjekk og license to kill-o-rama for å redde verden. Igjen.

Leder og fjesarrede Adler styrer showet, mens et knippe spesialsoldater og snikeeksperter er med som backup – inkludert Woods og Mason fra tidligere spill i serien – i det du skal ta rotta på en konspirasjon som involverer russiske KGB, avhoppere og bortglemte atomvåpen.

Persongalleriet og historien er ikke akkurat stillehavsdypt her, men det funker – mye fordi spillet faktisk tar seg tid til å utforske disse litt mer enn vanlig gjennom langt flere rolige partier enn vanlig, og du vil kunne føre små samtaler med disse (inkludert dialogvalg).

Sadler er så kul at han bruker solbriller innendørs.

Opp og ned i intensitet

Joda, spillet er også Michael Bay-aktig i at det tar helt av og hundre tusen millioner fiender kommer løpende ned en gang for å legge seg over munningen din. Og faktisk startet spillet sånn, der jeg måtte himle litt med øynene da et «lite snikeoppdrag» i Berlin endte med at jeg hadde knertet førti-femti slemminger i vill jakt over nabolag og hustak.

Men etter denne strabasiøse starten tar spillet en litt uvant vending idet laget til våre helter oppretter et «safe house» i en garasje i Vest-Berlin som du kan vandre rundt i.

The Gang.

Her har du en tavle hvor du velger oppdrag, inkludert sideoppdrag hvor du kan sette sammen beviser du har sanket for å ta «sleeper»-agenter av dage. Det er ikke ofte jeg sitter og løser matteoppgaver i «Call of Duty», men det funker her!

De aller fleste oppdragene dine involverer mye sniking og observering – for eksempel foregår en flott seanse inne i KGB-hovedkvarterene der du får en rekke måter å løse en oppgave på. Selv om det som regel ender på samme vis er det likevel et skritt i riktig retning, og noe jeg har etterlyst siden spionoppdraget i «Call of Duty World War II».

Treyarch har dermed greid kunstykket jeg egentlig har savnet i samtlige «Call of Duty»-spill: Evnen til å roe ned reka bittelitt mellom slagene, og la spilleren få fordøye det som har skjedd.

De mange rolige partiene og fokuset på å snike seg litt rundt gjør at selv de villeste actionsekvensene (enkelte foregår i Vietnam med den typiske «man that turret!»-sekvensen) treffer hardere og blir mer fornøyelige. Det samme gjør de små seansene i garasjen i Berlin hvor du kan gå rundt og snakke med de forskjellige medlemmene av CIA-cellen for å bygge mer bakgrunnshistorie.

Det hele blir snåle greier mot slutten, med en «twist» man har sett komme i lang tid, men jevnt over er dette den sterkeste historiedelen i serien på lenge – kanskje helt siden «Call of Duty 4: Modern Warfare» og oppfølgeren. Jeg håper virkelig serien legger seg i samme spor fremover.

Dessverre er det hele kortere enn selv den gjengse «COD»-affære, og over på få timer, men kanskje det også henger litt sammen med at tida fløy fordi jeg hadde det gøy hele veien gjennom.

Det er mye sniking i flotte omgivelser, her fra grensen mellom Vest- og Øst-Berlin.

Mer enn bare historie-delen

Så er det de tre andre delene av spillet: Den «vanlige» flerspilleren mot andre spillere, zombie-modusen hvor man samarbeider mot spillet og Battle Royale-modusen «Warzone».

Spillene i serien har liksom blitt delt opp i fire nå, og jeg unner ikke utviklerne å skulle måtte jobbe med så mye på én gang.

«Warzone» er grei nok, dette er bare en knapp i menyene som sender deg rett inn i det allerede etablerte spillet fra fjoråret, og du kan tjene erfaringspoeng for pistoler og maskingevær fra «Cold War» som du bruker der.

En større implementering mellom de to spillene skal komme, men det er ikke klart til lansering, noe som eksemplifiserer litt problemene med årets «Call of Duty» – det er jevnt over vellagde greier, men det fremstår også litt uferdig. Ting er ikke klart til lansering.

Dette ser vi også i Zombie-modusen, hvor du skal trassere én bane samtidig som du knerter bølger av nazi-zombier.

Det er utrolig festlig (og hektisk), der Treyarch har implementert forskjellige nivåer på våpnene som gjør de kraftigere eller svakere enn før, men det er like fullt bare én bane som gjentar seg selv her, og veldesignet som den er så er ikke det nok til å ikke gå forholdsvis kjapt lei.

Heldigvis har det også her blitt gjort slik at progresjonen blir med over i de andre modusene, hvilket betyr at man kan grinde seg til nytt utstyr i én og bruke det i de andre.

«Call of Duty» er liksom blitt fire separate spill nå.

Men det er jo den «vanlige» flerspilleren som kanskje er viktigst.

Dette er en tur tilbake til godfølelsen for min del. «Modern Warfare»-utgivelsen i fjor ble for tung, for campy og ispedd så mye tøys at jeg ga opp å spille det kort tid etter lansering – det var ikke gøy at spillet belønnet det å ligge bak en dør eller sitte og kikke ut et av hundre vinduer med sniper.

Her er mye rettet opp. Tempoet er skrudd opp noen hakk, dørene er helt vekk, «time to kill» føles bedre, og jeg greier kjapt å komme inn i en slags flyt.

På en måte kan man kanskje si at den begrensede utviklingstiden har fått utviklerne til å koke vekk mye av fløffet her, og nesten alle moduser bygger på et solid utgangspunkt der både fart og skyting føles bra, selv om enkelte av modusene du kan velge i (blant alle de vanlige) ikke fungerer for meg personlig.

For min del holder jeg meg til Team Deathmatch og Free-for-All, men sistnevnte er litt ødelagt ved at banene ofte er for store, og man bruker halve spilletiden på å bare finne andre. TD virker derimot sterkere enn på lenge, noe jeg er veldig glad for.

Lite slår gleden av å vinne med så små marginer.

Trenger mer

Det er noen balanseringsgreier som det virkelig må ryddes opp i, for eksempel at MP5-en er alt for kraftig og brukes av alle, at flak-vesten gjør at du tåler rakettkastere og artilleri. Men jeg har det gøy når jeg spiller,

Treyarch har også tøyset det litt til med «killstreak»-belønningene denne gangen, der alt du gjør gir deg poeng, og etter en satt poengsum så får du radarer, turrets eller annet utstyr du har valgt – uavhengig om du har strøket med i mellomtiden.

Det betyr veldig, veldig ofte at nesten alle spillerne i en runde får dette omtrent samtidig i jevne kamper. Plutselig virrer det seks-syv spyplanes i lufta (og spillet basunerer «multiple hostile spyplanes!» igjen og igjen), og noen minutter etter kommer det tre-fire angrepshelikoptre i én sleng.

Flere av banene er såpass åpne at det er vanskelig å komme seg unna flere av disse også, med det resultat at du dør sekunder etter du har respawnet, noe som er spesielt merkbart i de større krigsmodusene med tolv-mot-tolv spillere.

Også var det den litt knepne innholdsbunken da: Bare åtte kart gjør at du står i fare for å spille de samme om og om igjen, og når to-tre av de er av «holy shit, jeg skrur av»-kvalitet – Miami med sitt rotete layout og dårlige sikt, og Cartel med noe så idiotisk som sniking i busker – må jeg ta litt hyppigere pauser enn før.

Det sagt, resten av de får meg til å tenke tilbake til fordums storhetstider, så det er absolutt lys i enden av tunnelen her om Treyarch fortsetter å legge til innhold.

Ristende fingre

Til slutt vil jeg hive inn at jeg har spilt spillet på PlayStation 5, som jo kommer med den nye Dualsense-kontrolleren og tjukkere motor under panseret.

Ikke fryktelig imponerende grafisk, kanskje, men til tross for at det er et oppjassa spill for dagens konsoller så ser det gjennomgående flott ut, og 60 bilder i sekundet i (opp til) 4K-oppløsning – pluss støtte for 120 bilder i sekundet for de aller mest hertz-kresne – er finfint.

For det første så laster spillet kjempekjapt, men ved oppstarten av spillet ødelegges det totalt av en utrolig treig oppkobling mot Activision sine servere, så det går ikke så raskt som jeg skulle ønske det å bare hoppe inn i en flerspillerkamp.

Og så var det disse snedige triggerne på Dualsense-kontrolleren da. Sikte-triggeren (L2) blir hard å trykke inn for å løfte våpenet, mens skyteknappen rett og slett føles ut som avtrekkeren på et ekte våpen.

Det vil si at du kan klemme inn fingeren litt og kjenne at den treffer avtrekkeren gjemt vekk inne i kontrolleren, som så kollapser inn som en ekte avtrekker i det du skyter – og som sparker tilbake om du er på full auto. Utrolig virkningsfullt! (Det er forøvrig mulig å skru av alt dette, om det ikke frister med fingerristing)

Så det er bra og dårlig nytt her.

At vi nok en gang må vente på oppdateringer for å få full utnyttelse av spillkjøpet er ikke kjempekult, og det har blitt et stygt kjennetegn for serien at de «fikser det etter lansering». Historiebiten er suveren nok, men flerspilleren lider litt av denne miksen med «akkurat litt for lite innhold» og noen rare designvalg.

Jeg var på nippet til å tenke på femmeren her da jeg først hoppet inn i flerspilleren etter jeg rundet historiedelen, men den er i ferd med å miste piffen og stayer-evnen litt for raskt for meg, og det er litt synd.

Men det som taler til fordel spillet her er at modusene har et bunnsolid fundament å jobbe ut ifra, hvor jeg har hatt det vesentlig mer moro enn med fjorårets spill, selv om det nesten er blitt litt forutsigbart at serien ikke greier å levere nok pudding på alle felt med en gang.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Call of Duty Black Ops: Cold War

Positivt
Den mest solide historiedelen på mange år. Flott grafisk, og 120 FPS på nye konsoller føles bra. Flerspilleren treffer godt, selv om den er litt blodfattig.
Negativt
Føles litt innholdsfattig, der alle moduser er litt på minimumsnivå. Få kart og en del irritasjoner i flerspilleren trekker ned, og det er leit at vi nok en gang må vente på oppdateringer for at ting skal bli bedre.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode