Annonse
Call of Duty: Black Ops
Tøff og engasjerende action.

Call of Duty: Black Ops

Tøff og engasjerende action.
3:57
0:00
Utvikler
Treyarch
Utgiver
Activision Publishing, Inc.
Slippdato
Q4-2012
Plattformer
PlayStation 4, Xbox One, PlayStation 3, Xbox 360, Windows, Mac
Annonse
0:00
3:57

En av de største fordelene med Twist, er at du får et mangfold av sjokolade samlet i én pose. Selv om du vet at det finnes biter i posen du ikke er videre begeistret for, enten det er kokos eller daim, veier mangfoldet og valgfriheten langt på vei opp for dette.

På den andre siden har du de massive 200-gramsblokkene med én type sjokolade. Det er godt med en bit eller ti, men spiser du hele kan det fort bli litt for mye av det gode.

Noe slikt må Treyarch, utviklerne av «Call of Duty: Black Ops», ha tenkt da de gikk i gang med å lage dette spillet.

I stedet for å basere seg på én spesifikk krig, valgte de i stedet å presentere oss for et regelrett koldtbord av konflikter som bakteppe for historien om én manns opplevelser.

«Black Ops» tar utgangspunkt i den kalde krigen, en av verdens første kriger uten en nøye definert slagmark. Du spiller som Alex Mason, en amerikansk elitesoldat som må utføre oppdrag som foregår både utenom den politiske radaren og gjeldende lover - såkalte black operations.

Les også: Intervju med designsjefen bak «Black Ops».

 

Et langt mer personlig Call of Duty

Slike soldater opplever gjerne mer spesielle ting enn den jevne soldat, og det viser seg raskt å være en fordel for «Call of Duty»-serien. Ikke bare er det mer underholdende å spille en soldat utenom det vanlige, men slike soldater blir ofte også sendt rundt til forskjellige steder for å utføre vidt forskjellige oppdrag.

Når historien i «Black Ops» i tillegg til dette åpner for en ny og mer personlig vri enn vi tidligere er blitt vant til fra «Call of Duty»-serien, begynner vi virkelig å snakke. Det hele starter med at vi får oppleve Mason, fastbundet til en stol i et avhørsrom.

Noen, vi vet ennå ikke hvem, er veldig interesserte i å forstå hvor Mason har vært, hva han har gjort - og ikke minst med hvem han har samarbeidet med.

Med denne avhørssituasjonen som utgangspunkt, forteller Mason om det han har vært gjennom – bruddstykker vi straks hopper rett inn i som aktive spillere.

Vi hopper fram og tilbake mellom tider og steder, og får på den måten oppleve alt fra en rømning fra en sibirsk fangeleir, attentatforsøk på Cuba, iskalde grøss under annen verdenskrig (her går vi altså utover Masons egne erfaringer også) til forsøksvis rakettoppskyting, trange takkamper i Hong Kong og tungt artilleri i Vietnam.

Ganske snart skjønner vi rekkevidden av alt Mason har holdt på med, et kappløp etter et kjemisk våpen som får klappjakten på Saddams angivelige WMD-program til å blekne.

Akkurat som med Twistposen er det kanskje noen biter som er bedre enn andre i miksen, men totalen står igjen som et helhetlig og spennende actionepos – spesielt imponerende er det at en relativt god historie har fått plass i en så erkekommersielt og vidtrekkende krigsspillserie som «Call of Duty» faktisk er.

Elementet med hjernevasking og koder levert via kringkasting av nummerrekker (ikke ulikt «Lost»-mystikken, og noe som faktisk foregikk under den kalde krigen), viser seg å spille en ganske stor rolle i utviklingen, og legger er lekkert lokk over helheten.

 

Treyarch vokser ut av skyggen til Infinity Ward

Nettopp dette mangfoldet i den historiemessige overbygningen gjør at helhetsinntrykket etter å ha spilt gjennom enspillerdelen av «Black Ops» faktisk er overraskende positivt.

Utvikleren Treyarch, som har laget «Call of Duty» annen hvert år i tospann med den nylig konfliktfylte «Modern Warfare»-utvikleren Infinity Ward, har åpenbart lært mye siden forrige spill, «World at War».

Siden den gang har selskapet gått fra å lage flere spill samtidig (middelmådige James Bond- og Spider-Man-spill), til utelukkende å konsentrere seg om «Call of Duty». Det merkes, for her er det aller meste hevet et hakk eller to fra hva de tidligere har prestert.

Når det er sagt, har de fortsatt litt å gå på når det kommer til det tekniske.

Spillet har en tendens til å «hikke» litt når det kommer til fiendeoppførsel og annet smårusk, som lite godt plasserte mellomlagringsplasser og tidvis mangel på klarhet i situasjonene.

Vi er også etter hvert blitt så godt vant til gode og engasjerende avbrekk fra de rene skytesekvensene, og selv om både båt- og helikopterturen i spillet leverer eksplosiv moro, bringer ikke de interaktive mellomsekvensene så mye nytt til bords som de i utgangspunktet kunne gjort.

Som alle erfarne «Call of Duty»-spillere vet, er det imidlertid mer til et slikt spill enn bare enspillerdelen. Jeg har fått testet ut flerspillerdelen over et par dager sammen med utviklerne og andre journalister, og i løpet av den korte stunden er inntrykket definitivt positivt.

Den umiddelbare nyheten, og samtidig det som ble spilt mest til å begynne med, var de såkalte Wager-matchene der du kan gamble med CoD-poengene som du nå kan tjene opp på tvers av flerspillermodusene.

 

Kjemp mot zombier som Nixon og JFK

Disse små, men intense kampene slipper spillerne løs mot hverandre med forskjellige spilleregler, som for eksempel at man bare har ett pistolskudd å gå på, kun kan skyte med eksplosive armbrøstpiler, at våpnene sirkulerer samtidig hos alle spillerne, og så videre.

Det går gjerne raskt og hardt for seg, men de få minuttene kampene varer er - i hvert fall i selskap med folk du kjenner - ustyrtelig morsomt, og et kjærkomment avbrekk fra de mer «seriøse» og etablerte flerspillermodusene som du selvfølgelig finner i spillet.

Men med nye killstreak-belønninger som radiostyrte bombebiler og angrepshelikoptre du kan styre, er det rom for litt lek også der.

Og, som i «World at War», er det også her en egen zombiemodus.

Denne er utviklet av et eget team internt i Treyarch, og lar deg spille som John F. Kennedy, Richard Nixon, Robert McNamara og Fidel Castro mens de nedkjemper et zombieangrep på Pentagon.

Er du ennå ikke lei av zombier, venter timevis med god splatterunderholdning bare her.

 

Om du ventet deg en «Call of Duty»-revolusjon med «Black Ops», blir du nok nødt til å vente enda litt lenger. Dette er nemlig ikke et grensesprengende nytt kapittel i den årlige, millionselgende serien.

Det er kanskje like greit, siden det fansen mest av alt vil ha er nettopp en gjennomarbeidet og solid actionfest - både alene og sammen med andre. Alt dette får de i «Black Ops», med en overraskende god historie attåt.

Det er ikke dårlig, bare det.


PS: «Call of Duty: Black Ops» er i salg fra 9. november, og finnes til PlayStation 3, Xbox 360 og PC. Egne versjoner til Nintendo Wii og DS er også i handelen nå. Se lanseringstraileren:

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Engasjerende og helhetlig actionfest, både online og offline. Overraskende gjennomarbeidet historie.
Negativt
Tidvis dårlig AI-oppførsel på fiendene, og andre tekniske glitcher som irriterer. Enkelte oppdrag og interaktive mellomsekvenser er bedre enn andre.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Tøff og engasjerende action.
Call of Duty: Black Ops
Snorre Bryne

En av de største fordelene med Twist, er at du får et mangfold av sjokolade samlet i én pose. Selv om du vet at det finnes biter i posen du ikke er videre begeistret for, enten det er kokos eller daim, veier mangfoldet og valgfriheten langt på vei opp for dette.

På den andre siden har du de massive 200-gramsblokkene med én type sjokolade. Det er godt med en bit eller ti, men spiser du hele kan det fort bli litt for mye av det gode.

Noe slikt må Treyarch, utviklerne av «Call of Duty: Black Ops», ha tenkt da de gikk i gang med å lage dette spillet.

I stedet for å basere seg på én spesifikk krig, valgte de i stedet å presentere oss for et regelrett koldtbord av konflikter som bakteppe for historien om én manns opplevelser.

«Black Ops» tar utgangspunkt i den kalde krigen, en av verdens første kriger uten en nøye definert slagmark. Du spiller som Alex Mason, en amerikansk elitesoldat som må utføre oppdrag som foregår både utenom den politiske radaren og gjeldende lover - såkalte black operations.

Les også: Intervju med designsjefen bak «Black Ops».

 

Et langt mer personlig Call of Duty

Slike soldater opplever gjerne mer spesielle ting enn den jevne soldat, og det viser seg raskt å være en fordel for «Call of Duty»-serien. Ikke bare er det mer underholdende å spille en soldat utenom det vanlige, men slike soldater blir ofte også sendt rundt til forskjellige steder for å utføre vidt forskjellige oppdrag.

Når historien i «Black Ops» i tillegg til dette åpner for en ny og mer personlig vri enn vi tidligere er blitt vant til fra «Call of Duty»-serien, begynner vi virkelig å snakke. Det hele starter med at vi får oppleve Mason, fastbundet til en stol i et avhørsrom.

Noen, vi vet ennå ikke hvem, er veldig interesserte i å forstå hvor Mason har vært, hva han har gjort - og ikke minst med hvem han har samarbeidet med.

Med denne avhørssituasjonen som utgangspunkt, forteller Mason om det han har vært gjennom – bruddstykker vi straks hopper rett inn i som aktive spillere.

Vi hopper fram og tilbake mellom tider og steder, og får på den måten oppleve alt fra en rømning fra en sibirsk fangeleir, attentatforsøk på Cuba, iskalde grøss under annen verdenskrig (her går vi altså utover Masons egne erfaringer også) til forsøksvis rakettoppskyting, trange takkamper i Hong Kong og tungt artilleri i Vietnam.

Ganske snart skjønner vi rekkevidden av alt Mason har holdt på med, et kappløp etter et kjemisk våpen som får klappjakten på Saddams angivelige WMD-program til å blekne.

Akkurat som med Twistposen er det kanskje noen biter som er bedre enn andre i miksen, men totalen står igjen som et helhetlig og spennende actionepos – spesielt imponerende er det at en relativt god historie har fått plass i en så erkekommersielt og vidtrekkende krigsspillserie som «Call of Duty» faktisk er.

Elementet med hjernevasking og koder levert via kringkasting av nummerrekker (ikke ulikt «Lost»-mystikken, og noe som faktisk foregikk under den kalde krigen), viser seg å spille en ganske stor rolle i utviklingen, og legger er lekkert lokk over helheten.

 

Treyarch vokser ut av skyggen til Infinity Ward

Nettopp dette mangfoldet i den historiemessige overbygningen gjør at helhetsinntrykket etter å ha spilt gjennom enspillerdelen av «Black Ops» faktisk er overraskende positivt.

Utvikleren Treyarch, som har laget «Call of Duty» annen hvert år i tospann med den nylig konfliktfylte «Modern Warfare»-utvikleren Infinity Ward, har åpenbart lært mye siden forrige spill, «World at War».

Siden den gang har selskapet gått fra å lage flere spill samtidig (middelmådige James Bond- og Spider-Man-spill), til utelukkende å konsentrere seg om «Call of Duty». Det merkes, for her er det aller meste hevet et hakk eller to fra hva de tidligere har prestert.

Når det er sagt, har de fortsatt litt å gå på når det kommer til det tekniske.

Spillet har en tendens til å «hikke» litt når det kommer til fiendeoppførsel og annet smårusk, som lite godt plasserte mellomlagringsplasser og tidvis mangel på klarhet i situasjonene.

Vi er også etter hvert blitt så godt vant til gode og engasjerende avbrekk fra de rene skytesekvensene, og selv om både båt- og helikopterturen i spillet leverer eksplosiv moro, bringer ikke de interaktive mellomsekvensene så mye nytt til bords som de i utgangspunktet kunne gjort.

Som alle erfarne «Call of Duty»-spillere vet, er det imidlertid mer til et slikt spill enn bare enspillerdelen. Jeg har fått testet ut flerspillerdelen over et par dager sammen med utviklerne og andre journalister, og i løpet av den korte stunden er inntrykket definitivt positivt.

Den umiddelbare nyheten, og samtidig det som ble spilt mest til å begynne med, var de såkalte Wager-matchene der du kan gamble med CoD-poengene som du nå kan tjene opp på tvers av flerspillermodusene.

 

Kjemp mot zombier som Nixon og JFK

Disse små, men intense kampene slipper spillerne løs mot hverandre med forskjellige spilleregler, som for eksempel at man bare har ett pistolskudd å gå på, kun kan skyte med eksplosive armbrøstpiler, at våpnene sirkulerer samtidig hos alle spillerne, og så videre.

Det går gjerne raskt og hardt for seg, men de få minuttene kampene varer er - i hvert fall i selskap med folk du kjenner - ustyrtelig morsomt, og et kjærkomment avbrekk fra de mer «seriøse» og etablerte flerspillermodusene som du selvfølgelig finner i spillet.

Men med nye killstreak-belønninger som radiostyrte bombebiler og angrepshelikoptre du kan styre, er det rom for litt lek også der.

Og, som i «World at War», er det også her en egen zombiemodus.

Denne er utviklet av et eget team internt i Treyarch, og lar deg spille som John F. Kennedy, Richard Nixon, Robert McNamara og Fidel Castro mens de nedkjemper et zombieangrep på Pentagon.

Er du ennå ikke lei av zombier, venter timevis med god splatterunderholdning bare her.

 

Om du ventet deg en «Call of Duty»-revolusjon med «Black Ops», blir du nok nødt til å vente enda litt lenger. Dette er nemlig ikke et grensesprengende nytt kapittel i den årlige, millionselgende serien.

Det er kanskje like greit, siden det fansen mest av alt vil ha er nettopp en gjennomarbeidet og solid actionfest - både alene og sammen med andre. Alt dette får de i «Black Ops», med en overraskende god historie attåt.

Det er ikke dårlig, bare det.


PS: «Call of Duty: Black Ops» er i salg fra 9. november, og finnes til PlayStation 3, Xbox 360 og PC. Egne versjoner til Nintendo Wii og DS er også i handelen nå. Se lanseringstraileren:

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Call of Duty: Black Ops

Positivt
Engasjerende og helhetlig actionfest, både online og offline. Overraskende gjennomarbeidet historie.
Negativt
Tidvis dårlig AI-oppførsel på fiendene, og andre tekniske glitcher som irriterer. Enkelte oppdrag og interaktive mellomsekvenser er bedre enn andre.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode