Binary Domain

Denne gangen er det faktisk moro å skyte tusenvis av roboter.

(PressFire.no): Roboter er fascinerende greier, og i populærkulturen gjerne også ganske skumle. I filmverdenen er det en rekke svært gode skildringer om faretruende digitale monstre, fiender som gjerne blir ekstra skremmende på grunn av sin mangel på empati og evne til å føle smerte.

Sterke er de som regel også - det skal mer til enn en kule for å stoppe Terminator, noe som også gjør det mulig å skape litt spenning rundt handlingen.

I spillsammenheng har imidlertid ikke alltid de skumle robotene slått like godt an. Det hadde vært vanskelig å lage et givende «Terminator»-spill der man gjennom hele spillet blir jaget av én robot som nesten er umulig å drepe – løsningen har i stedet vært å pøse på med generiske roboter som er langt lettere å meie ned i mengder.

God skytetrening kanskje, men dessverre har ikke disse tidligere robotskytespill tradisjonelt klart å samtidig by på en god og fengende historie.

Det har åpenbart den japanske spillskaperen Toshihiro Nagoshi villet gjøre noe med. Med bakgrunn fra blant annet «Yakuza»- og «Shenmue»-spillene har Nagoshi beina solid plantet i den japanske spilltradisjonen.

Østens «Gears of I, Robot»?

Men et synkende marked for typiske japanske spill har også gjort at utvikleren har tatt innover seg strømningene hos vestlige spillere. Det gjør at robotspillet «Binary Domain» har dekningsbasert skyting i beste «Gears of War»-tradisjon, smaksatt med nok østlig krydder til å gi spillet et helt eget, karakteristisk uttrykk.

Her er det faktisk moro å skyte roboter. De kommer i flere former og størrelser, og er alle sammen tilsynelatende programmert til å rette alt de har av skyts mot deg og dine soldatkompanjongerer.

I stedet for at de bare faller sammen når de blir skutt, vil disse robotene reagere på hvordan de blir skutt. Treffer du en i hodet, vil han kanskje bli forvirret og gå etter de andre robotene. Skyter du dem i beina, vil de falle til bakken, og noen ganger fortsette å dra seg med armene mot deg. Ikke rart at tankene går til nettopp «Terminator», kanskje.

Paranoid Android

Året er 2080, og vi befinner oss i Tokyo. Verden er blitt et sted som beskrevet i altfor mange science fiction-spill, der de rikeste bor i rene, nye byer bygget oppå de gamle, slitte ruinene som huser røkla.

Oppi alt dette spiller robotene en viktig rolle, som den nye arbeiderklassen. Som seg hør og bør når vi har med roboter å gjøre, er imidlertid ikke alt som det skal være.

Når en rekke skikkelser man trodde var mennesker – også høyt oppe på myndighetsnivå - i stedet viser seg å være roboter, går alarmene. Noe som gjør det hele ekstra skummelt, er at disse robotene ikke engang selv vet at de er nettopp det.

For å gjøre en ikke så lang historie enda kortere: Her må det skytes masse. Inn kommer den amerikanske spesialsoldaten Dan, som sammen med andre svært stereotypiske soldater fra fjern og nær må rydde vei i vellinga.

Ved en rekke punkter underveis må du bestemme hvilke to av disse du vil ha med deg på neste etappe, noe som sørger for litt variasjon underveis.

Nagoshi har nemlig gjort en temmelig god jobb i å injisere litt personlighet inn i de urbane actionscenene. Hver av soldatene er forskjellige, både i forhold til egenskaper og lynne, og underveis er det lagt opp til at du må konversere om smått og stort med dem.



Den gode samtalen, med spillet

Disse samtalene er, når sant skal sies, ikke alltid like givende, men de sørger for å gi litt mer variasjon til en sjanger som ellers er preget av meningsløst machopjatt som de færreste likevel gidder å følge med på.

Dine medsoldater stopper gjerne opp for å slå av en prat eller spørre om noe, og avhengig av hva du svarer vil de enten bli mer vennlig innstilt til deg – eller tvert imot. Dette vil på sikt påvirke hvor ofte de lystrer dine ordrer, noe som visstnok skal være en av stolpene i spillet. I praksis har det imidlertid ikke så mye å si, ettersom jeg selv var arbeidshesten i de fleste skytesekvensene.

Utviklerne har lagt til rette for at du kan sitte med en mikrofon og både gi kommandoer og svare med stemmen din, noe jeg raskt la til side til fordel for muligheten til å svare og gi ordrer ved å trykke på knappene. Jeg har aldri klart å bli komfortabel med å snakke med spill når det ikke er andre mennesker i andre enden, spesielt ikke når teknologien gjerne hører litt dårlig.

Spillets styrke er definitivt selve spillsekvensene, som jo egentlig er en god ting. Men selv om det er givende å spille seg gjennom «Binary Domain», er det også en rekke småting som gjør at det ikke bare er underholdende.

Grafikk og omgivelser føles ofte lett utdaterte, og det hviler en generisk følelse over spillet som jeg ikke klarer å riste av meg. Der noen ideer fungerer svært godt, er det også andre som faller litt gjennom – spesielt flerspillerdelen kunne fått mer oppmerksomhet i et spill som i utgangspunktet bygger på tett samarbeid mellom soldater og stemmekommunikasjon.

Det er ingen tvil om at «Binary Domain» vil appellere til mange. Men om utviklerne ønsket å konkurrere med «Gears of War» og lignende spill i en sjanger der lista legges stadig høyere, kunne godt spillet fått enda en runde med finsliping – da hadde diamanten virkelig skint.
 

«Binary Domain» ble sluppet til Xbox 360 og PS3 24. februar.

Oppsummering
Positivt
Givende skytesekvenser, det er faktisk moro å kjempe mot robotene.
Negativt
Litt generisk på enkelte områder, dårlig stemmestyring, svak flerspiller.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3