Annonse
Beyond a Steel Sky
Velskrevet oppfølger til nittitallsklassiker.

Beyond a Steel Sky

Velskrevet oppfølger til nittitallsklassiker.
0:06
10:02
Utvikler
Revolution Software
Utgiver
Revolution Software
Slippdato
26. juni (16. juli på pc)
Plattformer
Windows, iOS, macOS
Annonse
10:02
0:06

(PressFire.no): Det ramler inn med remastere, remakes og oppfølgere basert på ting som var populære på nittitallet om dagen. Det er nesten så man mistenker folk som var unge den gangen for å ha vokst opp til å bli kjøpesterke forbrukere.

Her er man knapt ferdig med «Final Fantasy VII»-remaken før det ramler det inn nok en påminner om egen framskreden alder, nok en milemarkør for egen dødelighet.

Med andre ord: En oppfølger til en pek- og klikk-klassiker fra nittitallet.

«Beneath a Steel Sky» fra 1994 var det første PC-spillet jeg kjøpte selv, den gang det ikke var en klassiker, men bare nytt. En lekker svart pappboks med silhuetten av sølvgrå fabrikkpiper og spillets tittel.

Spillet var et samarbeid mellom britiske Revolution Software og «Watchmen»-tegner Dave Gibbons, og et lite tegneseriehefte med forhistorien lå blandet inn med diskettene.

Spillet de rommet var, og er, fabelaktig.

Ørkenboeren Robert Foster og Joey, den sarkastiske robotkompisen hans, kidnappes fra Australias ødemark til den futuristiske byen Union City av ukjente krefter. I prosessen med å avdekke hva som foregikk og stikke fra byen oppdager de at den styres av en temmelig mannevond kunstig intelligens, LINC.

Det hele var pakket inn i et vakkert tegnet cyberpunk-univers med en modnere tone enn vi var vant med fra tegnefilmpastellene til LucasArts. Dette gjaldt både den mørke humoren og de små dryppene av blodig hypervold - spillets tilsynelatende antagonist ble kappet i to allerede noen få minutter ut i spillet.

Konseptet Virtual Theatre var også en nyskapning. I stedet for å henge statisk rundt i spillmiljøet kunne spillfigurene rusle rundt og leve livene sine uavhengig av hva man foretok seg som spiller. Dette åpnet for en mer levende spillverden, og en morsom dynamikk i mange av spillets puslespill.

Kidnappede barn

Nå, etter 26 år og ørten «Broken Sword»-spill (Revolution's hovedserie), banker Foster igjen på døra i «Beyond a Steel Sky». Er det et nødvendig gjensyn? Uvisst. Men fint er det, om du nå er i markedet for nok et gjensyn.

Forgjengeren konkluderte med at Foster overlot styringen av byen til Joey, og flyttet tilbake ut i ødemarka. Oppfølgeren plukker opp tråden ti år senere. Et barn fra Fosters landsby blir kidnappet, og han må returnere til byen han (tilsynelatende) fikset i forrige spill.

Om «Beneath a Steel Sky» var beretningen om en revolusjon, er oppfølgeren en etterforskning av hvor revolusjonen gikk galt. Nok en gang handler det om å grave seg til bunns i råtne samfunnsstrukturer, selv om dystopien nå er byttet ut med en utopi.

I Fosters fravær er Union City blitt et dekadent og «Brave New World»-aktig glansbilde, hvor en tilsynelatende idyll selvsagt skjuler alskens grums og Joey, hyllet som en frelser, er forsvunnet. Et sosialt kreditt-system a la Kina styrer alt av innbyggernes liv og muligheter.

Uten at de later til å plages veldig med dette. Faktisk virker de nesten litt for fornøyde. Som en hvermannsen i Eventyrland begynner Foster å pirke i livene deres på fornøyelig og velskrevet vis - det er lett å kjenne igjen stemmen til spilldesigner Charles Cecil og studioet hans.

Naturlig fortsettelse

Visuelt har hoppet fra 2D til 3D ført byen over i et Telltale-aktig landskap, som varierer fra intetsigende flatt til inspirerende fagert. Union City har et glatt og pregløst ansikt, men med rustbrune bakrom som hinter om forfallet under overflaten.

Ingenting her konkurrerer med den håndtegnede forgjengerens detaljerte pikselunivers, men så lenge tonen er ivaretatt og referansene er smurt tjukt utover føles det likevel som en naturlig fortsettelse.

Og det er virkelig en fortsettelse. Tross mangfoldige rekapituleringer av forgjengerens historie (delvis for nye spillere, delvis for nostalgien) føles dette uunngåelig som andre halvpart av én fortelling - det lener seg for mye på fortiden til å være komplett i seg selv.

Å komme helt blank til dette spillet er altså litt som å se kinofilmen av «My Little Pony» uten å først ha sett noen sesonger av tv-serien og dermed ha et nært forhold forhold til idéen om at vennskap er magi.

Som det er. Vennskap er magi. Når den unngåelige gjenforeningen mellom Joey og Foster inntreffer et stykke inn i fortellingen er det alene verdt spilletida.

Herlig hacking

Et av de første puslespillene i «Beneath a Steel Sky» involverte å kile en skiftenøkkel mellom et par tannhjul for å stanse en maskin og nå et nytt område - et godt bilde på spillenes tematikk.

Foster er stadig den samme skiftenøkkelen av en mann, klar til å kødde med velsmurt maskineri og bedrive god gammeldags sosiopat-oppførsel mot roboter, åtselfugler og poeter for å komme dit han vil. Det er slemt og morsomt i like doser, slik mange av løsningene på de gamle eventyrspillene også var.

Derimot er det lite å spore av den ofte ugjennomtrengelige logikken som preget kollegene på nittitallet. Gjenstander som ikke er relevante for en løsning blir rett og slett grået ut, og den mest plausible løsningen er vanligvis den rette. Det å gå opp alle leddene som kreves byr likevel på et tilfredsstillende tankearbeid.

Tidlig i spillet får Foster fatt på et hackeverktøy som lar ham manipulere alt fra brusautomater til videoprojektører ved å dra rundt på kommandoblokkene til alle elektroniske dingser som er innen rekkevidde.

Dette fører etter hvert til fornøyelig avanserte tankerekker, for eksempel når en kommandoblokk må flyttes over i en patruljerende drone, for så å føres videre inn i en automat lenger ned på dronens rute.

Hackingen er en sann glede - definitivt den gøyeste leke-hackingen siden «Watch Dogs 2». Hver gang jeg entret et nytt område ble min først refleks å scanne etter systemer og dingser jeg kunne tulle med.

På et tidspunkt trodde jeg spillkoden hadde en alvorlig feil som forhindret meg i å fortsette fortellingen. Så innså jeg at årsaken var at jeg hadde romstert i noen systemer jeg ikke burde romstert i et par timer i forveien. Jeg hadde rett og slett hacket meg selv.

På museum

De siste par timene mister dessverre puslespillene friskheten, samtidig som samfunnskommentaren og lærepengene fortellingen munner ut i er temmelig drøvtygde og banale - vi er milevis unna «Black Mirror».

Dette veies delvis opp av en avrunding som speiler et definerende øyeblikk fra forgjengeren på overraskende bevegende vis.

Forbi lagene med cyberpunk og satire forblir dette en fortelling om roller som innhentes av fortiden sin. I 2020 kan den også sies å være historien om aldrende spillere som innhentes av sin.

Et av spillets nøkkelscener involverer å besøke et historisk bymuseum dedikert til handlingen og gjenstandene fra «Beneath a Steel Sky». Alt fra den stakkars katapult-hunden til pulserende mega-blodårer og kretskortet av en gammel kjenning.

For en nittitallsunge har dette noe av den samme effekten som å plukke på VHS-kassetter og håndskriblede lapper om «Street Figher 2»-triks i «Gone Home», en tid før nettet da sammenstiftede A4-ark med løsningen til spillet måtte bestilles via postordre.

Det er som å romstere gjennom de gamle leketøyskassene sine i voksen alder. 26 år siden, altså. Jeg tar meg i å undres hvilken gjenklang, om noe, dette kan ha for et menneske født etter 1994.

Kanskje ingenting.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Et velskrevet eventyr som føles som en naturlig fortsettelse. Hacking er topp stemning. Høy gjensynsglede for spillere med gikt i pek- og klikk-fingeren.
Negativt
Vanskelig å anbefale nykommere (men førstespillet er gratis på PC). Holder ikke koken hele veien. Sjenerende småfeil, som at fotgjengere går oppå hodet til Foster når han står i veien for dem.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Velskrevet oppfølger til nittitallsklassiker.
Beyond a Steel Sky
Martin Bergesen

(PressFire.no): Det ramler inn med remastere, remakes og oppfølgere basert på ting som var populære på nittitallet om dagen. Det er nesten så man mistenker folk som var unge den gangen for å ha vokst opp til å bli kjøpesterke forbrukere.

Her er man knapt ferdig med «Final Fantasy VII»-remaken før det ramler det inn nok en påminner om egen framskreden alder, nok en milemarkør for egen dødelighet.

Med andre ord: En oppfølger til en pek- og klikk-klassiker fra nittitallet.

«Beneath a Steel Sky» fra 1994 var det første PC-spillet jeg kjøpte selv, den gang det ikke var en klassiker, men bare nytt. En lekker svart pappboks med silhuetten av sølvgrå fabrikkpiper og spillets tittel.

Spillet var et samarbeid mellom britiske Revolution Software og «Watchmen»-tegner Dave Gibbons, og et lite tegneseriehefte med forhistorien lå blandet inn med diskettene.

Spillet de rommet var, og er, fabelaktig.

Ørkenboeren Robert Foster og Joey, den sarkastiske robotkompisen hans, kidnappes fra Australias ødemark til den futuristiske byen Union City av ukjente krefter. I prosessen med å avdekke hva som foregikk og stikke fra byen oppdager de at den styres av en temmelig mannevond kunstig intelligens, LINC.

Det hele var pakket inn i et vakkert tegnet cyberpunk-univers med en modnere tone enn vi var vant med fra tegnefilmpastellene til LucasArts. Dette gjaldt både den mørke humoren og de små dryppene av blodig hypervold - spillets tilsynelatende antagonist ble kappet i to allerede noen få minutter ut i spillet.

Konseptet Virtual Theatre var også en nyskapning. I stedet for å henge statisk rundt i spillmiljøet kunne spillfigurene rusle rundt og leve livene sine uavhengig av hva man foretok seg som spiller. Dette åpnet for en mer levende spillverden, og en morsom dynamikk i mange av spillets puslespill.

Kidnappede barn

Nå, etter 26 år og ørten «Broken Sword»-spill (Revolution's hovedserie), banker Foster igjen på døra i «Beyond a Steel Sky». Er det et nødvendig gjensyn? Uvisst. Men fint er det, om du nå er i markedet for nok et gjensyn.

Forgjengeren konkluderte med at Foster overlot styringen av byen til Joey, og flyttet tilbake ut i ødemarka. Oppfølgeren plukker opp tråden ti år senere. Et barn fra Fosters landsby blir kidnappet, og han må returnere til byen han (tilsynelatende) fikset i forrige spill.

Om «Beneath a Steel Sky» var beretningen om en revolusjon, er oppfølgeren en etterforskning av hvor revolusjonen gikk galt. Nok en gang handler det om å grave seg til bunns i råtne samfunnsstrukturer, selv om dystopien nå er byttet ut med en utopi.

I Fosters fravær er Union City blitt et dekadent og «Brave New World»-aktig glansbilde, hvor en tilsynelatende idyll selvsagt skjuler alskens grums og Joey, hyllet som en frelser, er forsvunnet. Et sosialt kreditt-system a la Kina styrer alt av innbyggernes liv og muligheter.

Uten at de later til å plages veldig med dette. Faktisk virker de nesten litt for fornøyde. Som en hvermannsen i Eventyrland begynner Foster å pirke i livene deres på fornøyelig og velskrevet vis - det er lett å kjenne igjen stemmen til spilldesigner Charles Cecil og studioet hans.

Naturlig fortsettelse

Visuelt har hoppet fra 2D til 3D ført byen over i et Telltale-aktig landskap, som varierer fra intetsigende flatt til inspirerende fagert. Union City har et glatt og pregløst ansikt, men med rustbrune bakrom som hinter om forfallet under overflaten.

Ingenting her konkurrerer med den håndtegnede forgjengerens detaljerte pikselunivers, men så lenge tonen er ivaretatt og referansene er smurt tjukt utover føles det likevel som en naturlig fortsettelse.

Og det er virkelig en fortsettelse. Tross mangfoldige rekapituleringer av forgjengerens historie (delvis for nye spillere, delvis for nostalgien) føles dette uunngåelig som andre halvpart av én fortelling - det lener seg for mye på fortiden til å være komplett i seg selv.

Å komme helt blank til dette spillet er altså litt som å se kinofilmen av «My Little Pony» uten å først ha sett noen sesonger av tv-serien og dermed ha et nært forhold forhold til idéen om at vennskap er magi.

Som det er. Vennskap er magi. Når den unngåelige gjenforeningen mellom Joey og Foster inntreffer et stykke inn i fortellingen er det alene verdt spilletida.

Herlig hacking

Et av de første puslespillene i «Beneath a Steel Sky» involverte å kile en skiftenøkkel mellom et par tannhjul for å stanse en maskin og nå et nytt område - et godt bilde på spillenes tematikk.

Foster er stadig den samme skiftenøkkelen av en mann, klar til å kødde med velsmurt maskineri og bedrive god gammeldags sosiopat-oppførsel mot roboter, åtselfugler og poeter for å komme dit han vil. Det er slemt og morsomt i like doser, slik mange av løsningene på de gamle eventyrspillene også var.

Derimot er det lite å spore av den ofte ugjennomtrengelige logikken som preget kollegene på nittitallet. Gjenstander som ikke er relevante for en løsning blir rett og slett grået ut, og den mest plausible løsningen er vanligvis den rette. Det å gå opp alle leddene som kreves byr likevel på et tilfredsstillende tankearbeid.

Tidlig i spillet får Foster fatt på et hackeverktøy som lar ham manipulere alt fra brusautomater til videoprojektører ved å dra rundt på kommandoblokkene til alle elektroniske dingser som er innen rekkevidde.

Dette fører etter hvert til fornøyelig avanserte tankerekker, for eksempel når en kommandoblokk må flyttes over i en patruljerende drone, for så å føres videre inn i en automat lenger ned på dronens rute.

Hackingen er en sann glede - definitivt den gøyeste leke-hackingen siden «Watch Dogs 2». Hver gang jeg entret et nytt område ble min først refleks å scanne etter systemer og dingser jeg kunne tulle med.

På et tidspunkt trodde jeg spillkoden hadde en alvorlig feil som forhindret meg i å fortsette fortellingen. Så innså jeg at årsaken var at jeg hadde romstert i noen systemer jeg ikke burde romstert i et par timer i forveien. Jeg hadde rett og slett hacket meg selv.

På museum

De siste par timene mister dessverre puslespillene friskheten, samtidig som samfunnskommentaren og lærepengene fortellingen munner ut i er temmelig drøvtygde og banale - vi er milevis unna «Black Mirror».

Dette veies delvis opp av en avrunding som speiler et definerende øyeblikk fra forgjengeren på overraskende bevegende vis.

Forbi lagene med cyberpunk og satire forblir dette en fortelling om roller som innhentes av fortiden sin. I 2020 kan den også sies å være historien om aldrende spillere som innhentes av sin.

Et av spillets nøkkelscener involverer å besøke et historisk bymuseum dedikert til handlingen og gjenstandene fra «Beneath a Steel Sky». Alt fra den stakkars katapult-hunden til pulserende mega-blodårer og kretskortet av en gammel kjenning.

For en nittitallsunge har dette noe av den samme effekten som å plukke på VHS-kassetter og håndskriblede lapper om «Street Figher 2»-triks i «Gone Home», en tid før nettet da sammenstiftede A4-ark med løsningen til spillet måtte bestilles via postordre.

Det er som å romstere gjennom de gamle leketøyskassene sine i voksen alder. 26 år siden, altså. Jeg tar meg i å undres hvilken gjenklang, om noe, dette kan ha for et menneske født etter 1994.

Kanskje ingenting.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Beyond a Steel Sky

Positivt
Et velskrevet eventyr som føles som en naturlig fortsettelse. Hacking er topp stemning. Høy gjensynsglede for spillere med gikt i pek- og klikk-fingeren.
Negativt
Vanskelig å anbefale nykommere (men førstespillet er gratis på PC). Holder ikke koken hele veien. Sjenerende småfeil, som at fotgjengere går oppå hodet til Foster når han står i veien for dem.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
dark mode