(PressFire.no): Du kommer aldri til å få en «ekte» og «skikkelig» (ja, med fingrene) oppfølger til «Baldur’s Gate 2», så den eventuelle tanken kan du legge fra deg. Og er det egentlig noe å ønske seg uansett?
De to første - med rette legendariske - spillene i serien pluss ekstrapakker tar gjerne 300 timer å nøste opp. Var du like einstøing som meg på 2000-tallet, rakk du helt sikkert mer enn én runde også.
Så kan vi vel i etterklokskapens lys være enig om at AD&D 2nd Edition var langt fra ideelt til digitalisering, at ikke alle de mange tusen sidene med prosa var strengt nødvendige og at begge spillene etter moderne rettesnorer latterlig ubalanserte. Verden har gått videre, flott det.
Det stresses nok greit hos Larian, som ikke bare skal følge opp megasuksessen «Divinity: Original Sin 2», men attpåtil med oppfølgeren til historiens helligste og mest ukrenkelige rollespill. «Suffering from success», som DJ Khaled kaller det.
Nå har jeg spilt early access-varianten, som utgjør den første av spillets totalt tre deler, i tjue og noe timer, og har lyst til å postulere følgende:
«Baldur’s Gate 3» er mye mer «Original Sin 2,5» enn noe i Infinity Engine, BioWare og Black Isles ånd. Det er ikke akkurat noen dødssynd, en vei må det liksom helle, men hater du de siste par spillene fra belgierne så vil ingenting med Forgotten Realms og D&D 5th Edition-parfymeringen redde denne opplevelsen. Selv om det virkelig ønsker å respektere opphavet sitt. Så vet du det.
Flørtete fanboys
Faktisk er det omtrent like deler søtt og krampaktig hvor ofte belgierne minner oss på at dette er basert på det sakrosankte penn- og papir-rollespillet. Der hovedtanken bak forgjengerne var å automatisere for så å skjule evinnelig terningtrilling, regeldiskusjon og sjonglering av papirark som såvidt henger sammen i fibrene av all viskelærmassasjen, løfter «Baldur’s Gate 3» old school-opplevelsen opp i dagslys igjen.
Hver gang det skal gjøres en ferdighetssjekk, som når du prøver å overtale i dialoger eller flekser muskler for å løse en utfordring, ruller du en tyverterning som i gamle dager. Critter du ved å trille en naturlig 20, eksploderer terningen i et gullregn som selvsagt føles kjempedigg. Kåler du alt til med en ener, er det akkurat like kjipt som det var i kjellerstua for over tjue år siden.
I tillegg får vi en boks med masse ekstrahandlinger som ligner veldig på verbknappene fra nittitallets pek- og klikkspill. De kan brukes både i og utenfor kamp og er absolutt tro mot reglene i dagens fysiske rollespill, men føles rett og slett keitete å bruke i et moderne dataspill.
Helt absurd blir det når du til stadighet må bruke hoppeknappen, som lar deg ta snarveier og nå hemmelige områder, for å flytte ett og ett gruppemedlem med en lang animasjon. Nittitallet er dødt og begravet, gi oss kontekstuelle knapper eller i det minste felleshandlinger for hele gruppa!
Orm i hjernen
Jeg skal ikke pirke så mye i historien, du har sikkert sett den deilige introtraileren (https://www.youtube.com/watch?v=t9yyRvAiXvc) allerede og fått med deg at premisset er å bli kidnappet av en gjeng griseonde mind flayers som stapper en larve i hjernen din. Den bør du fjerne fortest mulig før du selv blir en av dem, og etter hvert møter du forskjellige eventyrere fra det samme fangeskipet med den samme larven i skolten og inviterer dem til å utgjøre den i overkant sammensatte gruppa di i god «Baldur’s Gate»-stil.
Enn så lenge er det heldigvis ingen direkte tidsfrist knyttet til denne metamorfosen, bank i bordet og en langfinger til akkurat den delen av for eksempel første «Fallout». Og som en skikkelig rollespiller har du jo ikke bråhast med å bli ferdig med hovedhistorien.
Her venter rikelige mengder juling av progressivt hvassere fiender, stadige avbrytelser i hovedoppdraget ditt for å hjelpe en samlet bondestand med hvert eneste lille ærend i sine ellers umerkverdige liv og tusen anledninger til å bli bedre kjent med gruppemedlemmene dine – både de påfallende naive, umotivert hissige og slitsomt flamboyante.
Utilsiktede(?) tivolikamper
Kampsystemet går bort fra gamleskolen (og for eksempel «Pillars of Eternity»)s sanntidssystem med pauseknapp, og er fullstendig turbasert som «Original Sin». Rent overfladisk fungerer det kjempebra. Kampene flyter godt, ser veldig bra ut og er fortsatt over snittet vanskelige, selv om utviklerne foreløpig ikke lar deg velge vanskelighetsgrad.
Et stort problem oppstår derimot på sikt, fordi Larian prøver å kombinere det elementbaserte kampsystemet de med god grunn har fått masse skryt for, med reglene til Dungeons & Dragons, hvor man for eksempel bare kan kaste magi et begrenset antall ganger hver dag.
En ting er at det ikke gir spesielt mye mening tematisk at hvert eneste trylletriks dynker slagmarka i vann og is og ild og gift, en annen ting er at disse dynamiske underlagene påvirker spillets skjøre balanse ganske betydelig. Ellers simple formler kan plutselig bli til voldsomme områdeangrep, noe D&Ds langt mer beskjedne helse- og rustningssystem er dårlig rustet til å takle i forhold til «Divinity: Original Sin 2».
Som følge er magikere gjerne latterlig mye sterkere enn de er tenkt å være, særlig på lavere nivå, og mange kamper blir trivielt enkle om du har en del erfaring med sjangeren fra før av. Dessuten er det irriterende å stadig ramle og slå seg og i det hele tatt være livredd for å trå feil. Dette er et grunnleggende problem som ødelegger både rytmen og utfordringen og simpelthen må fikses før full lansering.
Et ekte eventyr
Utover det lykkes rollespillet generelt godt rundt de substansielle tinge. Etter å ha ristet av meg følelsen av at cirka hele den delen av spillet som er tilgjengelig i denne versjonen foregår på en øy og til tider minner altfor mye om starten på «Divinity: Original Sin 2», greier det ofte å fange den sær-D&D-ske følelsen av å være på eventyr med gruppa mi.
Kartet er fullstappa med huler å utforske, folk å møte og mer eller mindre onde skapninger å slå beint ihjel. Innholdet er delt inn i veldig fine porsjoner, samtidig som det er helt opp til deg å prioritere rekkefølgen eller å i det hele tatt oppdage dem. Jeg håper ikke at du ønsket deg et «følg prikkene»-kart med alle de interessante hemmelighetene markert, a la «The Witcher 3», for det utgår.
Det betyr også du garantert blir tatt på senga av altfor sterke fiender, og/eller plutselig ramler over en mystisk luke i gulvet, tenker «kan jo kjapt sjekke hva som er nedi der?» og våkner til deg selv et par timer senere med sekken stappfull av loot. Deilig!
Dialogene er kanskje ikke utrolig velskrevne, selv for litt flåsete selvhøytidelig fantasy, og her er kanskje det største kvalitetshoppet fra de to første spillene i serien. Til gjengjeld er det alltid en rekke valg å ta, ferdigheter å prøve, terninger å trille og quicksave/quickload-sykluser å hamre.
Tiltalende tolkning
Dessuten må det nevnes at selv denne veldig tidlige versjonen ser utrolig bra ut. I hvert fall i områdene som føles noenlunde ferdige.
Magieffektene er voldsomme og vanvittig vakre, områdene er variert og balanserer mørke, groteske fantasymiljøer hårfint med mer naiv høyfantasy å drømme seg bort i. Både spiller- og fiendemodellene føles et godt knepp mer detaljert og forseggjort enn i for eksempel «Original Sin 2», som tross alt er et nydelig spill i seg selv.
En del områder er åpenbart uferdige eller i alle fall foreløpig fritatt for polering, og særlig åpningsbiten om bord på et slags magisk luftskip knirker alvorlig i hengslene. Her er det vaklevorent skuespill, dårlige ansiktsanimasjoner, ille lyssatte scener og generelt en viss «leke i map editor i fylla»-stemning.
Noen ganger får jeg litt den samme følelsen som da «Neverwinter Nights» omsider ble lansert og jeg fortsatt satt i lykkerus over «Baldur’s Gate 2». Både systemene og handlingen som sådan var helt fine, men følelsen av at spillet var snekret sammen i en «level editor» heller enn skreddersydd med kjærlighet til en helhet, gjorde at jeg konstant ramlet ut av innlevelsen.
Snedig prioritert å ikke jobbe mer med førsteinntrykket, men dette er forhåpentlig- og sannsynligvis noe rollespillnørdene er godt i gang med å mase/kjefte på Larian om.
Bra der det teller
Det vil si, førsteinntrykket tilhører jo egentlig det supre skapelsesverktøyet. Selv i sin foreløpige versjon – det mangler blant annet noen raser og klasser enda – lever det opp til de høye forventningene til figurspikking i en serie som denne.
Den femte utgaven av Dungeons & Dragons-reglene fikk innledningsvis (og får enda litt, for så vidt) mye kjeft for å være i overkant strømlinjeformet. Tnken var å gjøre veien kortest mulig fra å kokkelere med figurideer til å være midt i en grotte stappa med atale kobolder – men ærlig talt må jeg si at det ikke er en eneste ting med THAC0, underforklarte forutsetninger for multi-klasser og andre esoteriske snålheter med «Baldur’s Gate 2» jeg savner.
Om hobbyene dine først og fremst er å finjustere nesevinkler eller mikrostyre hårstrå i ekstremt intrikate hårsveiser, finnes det bedre verktøy på markedet. Utformingen av selve figuren er derimot robust og morsom å leke med. For grønnskollinger til dette universet er det godt og konsist forklart hva de ulike klassene og rasene har å fare med, selv om Larian kunne jobbet noe mer med å redegjøre for framtidige utviklingsvalg for figuren din.
Og det føles litt rart å lage en figur og forberede seg på å klokke 70 timer pluss med den om de plutselig legger til nye valgmuligheter om halvannen måned som er langt mer interessante. Det er allerede klart at lagringsfiler fra tidligutgaven ikke blir støttet ved lansering.
For Larian liker å gi ut spillene sine tidligere enn en del andre større studio har is i magen til og justere dem fortløpende med de ivrigste spillerne. Dette frikjenner dem definitivt ikke fra å bidra til en ofte destruktiv early access- og forhåndsbestillingskultur hvor det å betale for uferdige produkter begynner å bli normalen, men belgierne har i det minste vist at de tar ferdigstillingen på alvor og levert et par kruttserke Enhanced Editions med tiden.
Der melder også utfordringen seg. Selv om «Baldur’s Gate 3» er fullt spillbart og innimellom kjempebra allerede, er det absolutt ingen grunn til å tjuvstarte på eventyret med mindre du er ekstremt, på grensa til sykelig, opptatt av serien eller universet og må få din mening notert.
Selv da er det virkelig på grensen til meningsløst å betale fullpris for rundt en tredel av det ferdige spillet nå, i stedet for å for eksempel lese PressFires glimrende anmeldelse når den tid kommer, ta stilling da og kanskje til og med betale enda mindre for en bedre versjon. Særlig når man vet at alle belgiernes historier helt tilbake til «Divine Divinity» får litt dårlig tid og har en tendens til å miste sprut mot slutten. Det er i hvert fall ikke gitt at alt blir like bra.
Om «Baldur’s Gate 3» holder samme kok med resten av innholdet og utviklerne gir det noen gode runder med glanslakken, er det ingen grunn til at det ikke skal tåle sammenligning med «Original Sin 2» i både lengde og kvalitet.
Jeg ville derimot ikke sittet i helspenn om det er historien og de mer menneskelige delene av rollespillet som frister. Da er for eksempel begge «Pillars of Eternity» langt bedre valg. Og fiks ferdige.
«Baldur’s Gate 3» er kun utgitt i uferdig form og har ingen konkret dato for ferdigstillelse.