Annonse

Assassin's Creed: Brotherhood

Jakten på renessansens busemenn fortsetter.

Assassin's Creed: Brotherhood

Jakten på renessansens busemenn fortsetter.
3:57
18:00
Utvikler
Ubisoft Montreal
Utgiver
Ubisoft
Slippdato
16. juni 2011
Plattformer
Xbox 360, PlayStation 3, Windows, Mac, PlayStation 4
Annonse
18:00
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

Første ting å nevne om «Assassin’s Creed: Brotherhood» er selvsagt mangelen på et tall i tittelen. Selv om dette er en direkte oppfølger til «Assassin’s Creed II» er det et par ting som hindrer utvikleren i å kalle dette for «Assassin’s Creed III».

Her benyttes den samme spillmotoren, karakterene, plottet – til og med mye av musikken fra forgjengeren. Dette er rett og slett en fortsettelse. «Assassin’s Creed II – del 2» om du vil.

Spillet fortsetter på sekundet etter at forgjengeren tok slutt. Du og Desmond er fremdeles knyttet til Ezio Auditore og du befinner deg fremdeles i Ezios minner fra Vatikanet.

Ettersom ditt forrige oppdrag allerede er mer eller mindre avsluttet, returnerer du til Monteriggioni – landsbyen du brukte god tid på å gjenoppbygge i forgjengeren.

Les vår anmeldelse av flerspillerdelen i «Brotherhood» her.

Sving deg i Colosseum

En ferdig utdannet snikmorder i en fredelig landsby er selvsagt ikke et bra grunnlag for et spennende spill, så begivenhetene fører til at du snart befinner deg tilbake i Roma der du kommer til å tilbringe det aller meste av din tid.

1400-tallet var ikke akkurat Romas storhetstid. Vatikanets innflytelse har satt sitt preg på mye av byen som allerede har rukket å opparbeide seg en anselig mengde ruiner. Det er lett å ønske seg at spillet heller hadde tatt for seg Roma i en langt tidligere epoke.

Min egen kjortelfetisj til side, så er det å være spillturist i Roma anno cirka 1500 slettes ikke en kjedelig affære. Spillseriens naturlige dragning mot spennende arkitektur – som spilleren kan klatre, hoppe, svinge og tryne rundt i – gjør Roma, med sine mange kjente landemerker, til en heftig boltreplass.

Her kan du virkelig utforske Colosseum, Pantheon og Forum Romanum fra alle tenkelige og et par utenkelige vinkler. For eksempel er det neppe mange som har klatret inn i Pantheon-bygget gjennom hullet i kuppelen eller svingt seg fra søyler og buer inne i Colosseum.

Arkitekturen er den virkelige hovedpersonen i disse spillene. Den fungerer som et spennende og interessant hinder – og er verktøy for dine mer eller mindre planlagte attentater mot renessansens busemenn.

Med Ezio er det gjort et spennende grep denne gangen ved å la han beholde alle sine ferdigheter fra det forrige spillet, helt fra starten av. Det henger selvsagt ikke på greip at Ezio igjen skulle lære seg å slåss eller navigere vertikale fasader.

For din del er det også en behagelig start, ettersom det kanskje bare er ett år siden du låste opp Ezios ferdigheter uansett.

På den andre siden betyr dette også at «Assassin’s Creed: Brotherhood» har arvet en av de største svakhetene i kampsystemet fra forgjengeren.

En av Ezios ferdigheter var nemlig å komme med et kontringsangrep når fienden slo etter deg. Denne kontringen er så effektiv at det umiddelbart tar livet av fienden, uansett hvor svakt våpen du bruker.

Enda verre er det at utgangsposisjonen for dette motangrepet er en defensiv stilling som gjør deg usårbar for størstedelen av spillets fiender. I effekt betyr dette at du kan tute gjennom alle kampene i spillet ved hjelp av bare én knapp, med unntak av de mer beskytta fiendene som krever kanskje to knapper – eller fiendene med armbrøst som krever litt løping i tillegg.

Denne ubalansen i kampsystemet ødelegger mye for et spill som i utgangspunktet handler om sniking og som egentlig burde straffe Rambo-takter. Når det ikke spiller noen rolle om du blir omringet av 20 eller 40 vakter, så betyr det at kampene forblir meningsløse gjennom hele spillet.

Skakkjørt økonomi i Roma

Ezios oppdrag er å ta resten av Borgia-familien som leder tempelridderordenen, i tillegg til Vatikanet og Roma. Du må gradvis frigjøre Roma fra Borgias kontroll, bygge opp økonomien igjen og lede din snikmorder-orden til tapte skatter og økt makt.

Økonomien i spillet sentreres rundt samme mekanikk som ble brukt i Monteriggioni i forgjengeren: Du skal kjøpe opp butikker og banker som til gjengjeld genererer penger for deg hvert 20. minutt, som du igjen kan kjøpe flere butikker for. Slik fortsetter den runddansen.

Heller ikke denne delen av «Brotherhood» virker veldig balansert. Det tar deg ikke mange timene før du føler at du har det økonomiske under kontroll, og siden man er gjort så godt som udødelig av kontringsknappen, så finnes det ikke så mye man virkelig trenger i disse butikkene heller.

Siden Ezio har sagt seg ferdig med opplæring og oppussing, er det på tide å samle gjengen igjen. Dine gamle venner, blant annet Leonardo da Vinci, Machiavelli, frøken Sforza samt familien din, er støttespillere i kampen om Roma.

En av nyhetene i dette spillet er muligheten til å rekruttere en håndfull borgere til snikmorder-ordenen din. Disse må trenes opp og vil få erfaring ettersom du sender de ut på oppdrag rundt i Europa, men disse skjer automatisk og du får ikke delta selv.

Du kan også bruke dem som våpen i spillet. Marker en vakt eller fiende, og dine studenter vi kaste seg ned fra tak, dukke opp fra halmvogner eller komme ridende bakfra og angripe målet. Det er som å ha en gjeng anemiske spøkelseskladder som livvakter og er en kul greie, men gjør deg også enda mer usårbar.

«Assassin’s Creed: Brotherhood» er et vanskelig spill å sette karakter på. Mest fordi det er så likt forgjengeren at det i mitt hode allerede har smeltet sammen til å bli én sammenhengende masse. Spillet glimter til med fortreffelige oppdrag, god historie og interessante karakterer.

Men det kan like godt finne på å servere deg timevis med utrolig trøtte og repeterende oppdrag du har spilt mange ganger før.

Om dette spillet er noe for deg er i grunn avhengig av om du orker å bli servert samme oppskrift én gang til. Hvis svaret er ja, og du er nysgjerrig nok på historien eller flerspillerdelen, så er dette et selvfølgelig kjøp.

For dem som følte seg ferdig med spill nummer to, så er det ikke så mye her for deg å hente annet enn mer av det samme. Da vil det kanskje være en fordel å vente til serien har selvtillit nok til å putte et tall bak tittelen igjen.

NB! «Assassin’s Creed: Brotherhood» lanseres til Xbox 360 og PlayStation 3 den 18. november. PC-utgaven er ventet først til neste år. Vi har anmeldt spillet på Xbox 360.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Fremdeles et herlig konsept. Flott historie og interessante personligheter.
Negativt
Stort sett et spill vi har spilt før. Mye repeterende innhold.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Jakten på renessansens busemenn fortsetter.
Assassin's Creed: Brotherhood
Stefan Ogden

Første ting å nevne om «Assassin’s Creed: Brotherhood» er selvsagt mangelen på et tall i tittelen. Selv om dette er en direkte oppfølger til «Assassin’s Creed II» er det et par ting som hindrer utvikleren i å kalle dette for «Assassin’s Creed III».

Her benyttes den samme spillmotoren, karakterene, plottet – til og med mye av musikken fra forgjengeren. Dette er rett og slett en fortsettelse. «Assassin’s Creed II – del 2» om du vil.

Spillet fortsetter på sekundet etter at forgjengeren tok slutt. Du og Desmond er fremdeles knyttet til Ezio Auditore og du befinner deg fremdeles i Ezios minner fra Vatikanet.

Ettersom ditt forrige oppdrag allerede er mer eller mindre avsluttet, returnerer du til Monteriggioni – landsbyen du brukte god tid på å gjenoppbygge i forgjengeren.

Les vår anmeldelse av flerspillerdelen i «Brotherhood» her.

Sving deg i Colosseum

En ferdig utdannet snikmorder i en fredelig landsby er selvsagt ikke et bra grunnlag for et spennende spill, så begivenhetene fører til at du snart befinner deg tilbake i Roma der du kommer til å tilbringe det aller meste av din tid.

1400-tallet var ikke akkurat Romas storhetstid. Vatikanets innflytelse har satt sitt preg på mye av byen som allerede har rukket å opparbeide seg en anselig mengde ruiner. Det er lett å ønske seg at spillet heller hadde tatt for seg Roma i en langt tidligere epoke.

Min egen kjortelfetisj til side, så er det å være spillturist i Roma anno cirka 1500 slettes ikke en kjedelig affære. Spillseriens naturlige dragning mot spennende arkitektur – som spilleren kan klatre, hoppe, svinge og tryne rundt i – gjør Roma, med sine mange kjente landemerker, til en heftig boltreplass.

Her kan du virkelig utforske Colosseum, Pantheon og Forum Romanum fra alle tenkelige og et par utenkelige vinkler. For eksempel er det neppe mange som har klatret inn i Pantheon-bygget gjennom hullet i kuppelen eller svingt seg fra søyler og buer inne i Colosseum.

Arkitekturen er den virkelige hovedpersonen i disse spillene. Den fungerer som et spennende og interessant hinder – og er verktøy for dine mer eller mindre planlagte attentater mot renessansens busemenn.

Med Ezio er det gjort et spennende grep denne gangen ved å la han beholde alle sine ferdigheter fra det forrige spillet, helt fra starten av. Det henger selvsagt ikke på greip at Ezio igjen skulle lære seg å slåss eller navigere vertikale fasader.

For din del er det også en behagelig start, ettersom det kanskje bare er ett år siden du låste opp Ezios ferdigheter uansett.

På den andre siden betyr dette også at «Assassin’s Creed: Brotherhood» har arvet en av de største svakhetene i kampsystemet fra forgjengeren.

En av Ezios ferdigheter var nemlig å komme med et kontringsangrep når fienden slo etter deg. Denne kontringen er så effektiv at det umiddelbart tar livet av fienden, uansett hvor svakt våpen du bruker.

Enda verre er det at utgangsposisjonen for dette motangrepet er en defensiv stilling som gjør deg usårbar for størstedelen av spillets fiender. I effekt betyr dette at du kan tute gjennom alle kampene i spillet ved hjelp av bare én knapp, med unntak av de mer beskytta fiendene som krever kanskje to knapper – eller fiendene med armbrøst som krever litt løping i tillegg.

Denne ubalansen i kampsystemet ødelegger mye for et spill som i utgangspunktet handler om sniking og som egentlig burde straffe Rambo-takter. Når det ikke spiller noen rolle om du blir omringet av 20 eller 40 vakter, så betyr det at kampene forblir meningsløse gjennom hele spillet.

Skakkjørt økonomi i Roma

Ezios oppdrag er å ta resten av Borgia-familien som leder tempelridderordenen, i tillegg til Vatikanet og Roma. Du må gradvis frigjøre Roma fra Borgias kontroll, bygge opp økonomien igjen og lede din snikmorder-orden til tapte skatter og økt makt.

Økonomien i spillet sentreres rundt samme mekanikk som ble brukt i Monteriggioni i forgjengeren: Du skal kjøpe opp butikker og banker som til gjengjeld genererer penger for deg hvert 20. minutt, som du igjen kan kjøpe flere butikker for. Slik fortsetter den runddansen.

Heller ikke denne delen av «Brotherhood» virker veldig balansert. Det tar deg ikke mange timene før du føler at du har det økonomiske under kontroll, og siden man er gjort så godt som udødelig av kontringsknappen, så finnes det ikke så mye man virkelig trenger i disse butikkene heller.

Siden Ezio har sagt seg ferdig med opplæring og oppussing, er det på tide å samle gjengen igjen. Dine gamle venner, blant annet Leonardo da Vinci, Machiavelli, frøken Sforza samt familien din, er støttespillere i kampen om Roma.

En av nyhetene i dette spillet er muligheten til å rekruttere en håndfull borgere til snikmorder-ordenen din. Disse må trenes opp og vil få erfaring ettersom du sender de ut på oppdrag rundt i Europa, men disse skjer automatisk og du får ikke delta selv.

Du kan også bruke dem som våpen i spillet. Marker en vakt eller fiende, og dine studenter vi kaste seg ned fra tak, dukke opp fra halmvogner eller komme ridende bakfra og angripe målet. Det er som å ha en gjeng anemiske spøkelseskladder som livvakter og er en kul greie, men gjør deg også enda mer usårbar.

«Assassin’s Creed: Brotherhood» er et vanskelig spill å sette karakter på. Mest fordi det er så likt forgjengeren at det i mitt hode allerede har smeltet sammen til å bli én sammenhengende masse. Spillet glimter til med fortreffelige oppdrag, god historie og interessante karakterer.

Men det kan like godt finne på å servere deg timevis med utrolig trøtte og repeterende oppdrag du har spilt mange ganger før.

Om dette spillet er noe for deg er i grunn avhengig av om du orker å bli servert samme oppskrift én gang til. Hvis svaret er ja, og du er nysgjerrig nok på historien eller flerspillerdelen, så er dette et selvfølgelig kjøp.

For dem som følte seg ferdig med spill nummer to, så er det ikke så mye her for deg å hente annet enn mer av det samme. Da vil det kanskje være en fordel å vente til serien har selvtillit nok til å putte et tall bak tittelen igjen.

NB! «Assassin’s Creed: Brotherhood» lanseres til Xbox 360 og PlayStation 3 den 18. november. PC-utgaven er ventet først til neste år. Vi har anmeldt spillet på Xbox 360.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Assassin's Creed: Brotherhood

Positivt
Fremdeles et herlig konsept. Flott historie og interessante personligheter.
Negativt
Stort sett et spill vi har spilt før. Mye repeterende innhold.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode