Annonse
Animal Crossing: New Horizons
Fantastisk mye kos, men mangler det lille ekstra.

Animal Crossing: New Horizons

Fantastisk mye kos, men mangler det lille ekstra.
10:44
13:11
Utvikler
Nintendo
Utgiver
Nintendo
Slippdato
20. mars 2020
Plattformer
Switch
Annonse
13:11
10:44

(PressFire.no): Kanskje verdens mest skremmende spillserie dette. Hvor mange timer siden GameCube-spillet har gått med på «Animal Crossing»? Utallige er svaret.

For hvem skulle trodd at det å bare leve i et lite mikrokosmos med enorme huslån, hagestell, oppussing og slitsomme (men nusselige) naboer kom til å bli så gøy, og så avhengighetsskapende?

Etter å bare ha eksistert på håndholdtkonsollen 3DS forrige generasjon («Home Designer» og det rælet på Wii U teller ikke), kan du nå spille «Animal Crossing» på tv-en igjen, og med «New Horizon» prøver Nintendo på flere nye ting.

Noe treffer, noe treffer ikke.

Så skal det nevnes at dette er et evighetsspill. Det er vanskelig å anmelde akkurat denne serien, siden den foregår i sanntid – altså at én dag i spillet er én dag i virkeligheten – og mye av det som skjer her er spredd ut over et helt år der skiftende årstider, vær og alskens andre parametere påvirker alt.

Men jeg følte at etter fem-isj uker med spilling så var det nok for en anmeldelse, så får vi se om jeg kanskje kommer tilbake igjen til spillet mot slutten av året for å se om ting har bedret eller forverret seg.

Tom Nook spytter ikke i glasset.

Ikke helt Robinson Crusoe

Det ser bra ut til å begynne med, der du og to andre nykommere lander med et sjøfly på en «øde» øy ute i havet et sted. Her har kjøpmann (og verdenshersker?) Tom Nook, som opptrer utrolig sympatisk denne gangen, solgt inn konseptet å «forlate alt» og komme og bo på øya.

Det går ikke lang tid før du oppnevnes som borettslagsleder og får en haug med gjøremål i fanget, som seg hør og bør.

Gjennom spillet skal du ta vare på øya, naboene dine (det finnes en haug forskjellige dyr som kommer og går) og generelt leve det gode liv – og det er et vell av ting å samle på, snekre sammen eller oppleve.

Det starter sjarmerende og overraskende spartansk (du har bare et telt og en sovepose), men jeg er selvfølgelig klar for å ta i et skippertak for å hjelpe å fikse øya. Men så… skjer det nesten ingenting?

Den første dagen min fislet ut etter knappe tre kvarter, der jeg hadde gjort alt jeg kunne - og siden spillet foregår i sanntid måtte jeg vente til dagen etter for at nødvendige deler av øya skulle bygges ferdig.

Spillet introduserer konseptet å bygge verktøy, møbler og gjenstander selv, noe jeg synes er et flott tillegg til serien. Det er egentlig litt rart at noe sånt ikke var med før.

Men til å begynne med var også dette slitsomt, fordi jeg trengte nok materialer (jern, mest av alt), og med bare én stein å slå på for å få muligheten til å gjøre det tok dette enda en dag. Og så enda en dag med venting, og enda en dag til dersom du ikke gjorde alt du kunne.

Det er et merkelig valg av utviklerne. Et feil valg, spør du meg. Jeg hadde det ikke fryktelig gøy i starten må jeg innrømme – det ble bare busywork der jeg løp rundt for å prøve å finne riktig materialer, noe som også skulle vise seg å være vanskelig.

Ikke forandret musikken seg hver time heller, det skjer først når du har nådd et visst mål, og deler av øya var sperret av.

Det ble mye jobb, mye venting og lite kos bare for å få øya opp på et punkt hvor det faktisk ble til «Animal Crossing» slik jeg husker og ønsker det. Sånn at jeg kunne begynne å drive dank, vandre rundt i mitt eget tempo og interagere med naboene slik jeg ville.

Ordner seg

Men du kommer dit til slutt, heldigvis. Og Nintendo har gjort det de kan for at jeg atter en gang skulle bli fanget inn i det varme fanget til kapitalist og øysjef Tom Nook.

Etter hvert får du deg et hus (som kan oppgraderes), et museum åpner og lar deg samle fisk, insekter og fossiler – mens det stadig flytter inn kjente og ukjente fjes som vil prate, gi deg ting eller spørre om hjelp.

Her er spillet på topp for min del, når jeg kan sulle rundt og prøve å fange forskjellige arter av ting, fylle opp banken med bells, finansiere utbygginger og bare kose meg. Fra Nook kommer det etter hvert gjøremål som for å dra i gang aktiviteter med beboerne også, og som ga meg en slags framdrift.

Spillet straffer deg aldri for å bare gjøre det du selv vil. Alt er i et behagelig tempo. Et helt fantastisk jazz-soundtrack legger seg godt til rette i øregangene dine også. Ahhhh!

Det er også deilig å få et gjensyn med eksotiske øyer du kan reise til – som er tilfeldig genererte hver gang og ikke kan besøkes igjen – pluss noen spesielle som inneholder andre personer/dyr å besøke. Her kan du sanke spesiell frukt, møte potensielt nye naboer og finne rikelig med både fisk og materialer.

Endelig kan man også få eller dra på besøk hos andre spillere via nett uten særlige begrensinger. Om du er på besøk på øyen til en venn kan du til og med være med å fikse på ting (om denne setter deg som bestevenn).

Allerede er det en haug med grupper på nettet som tilbyr alt fra kjøpesentre til labyrinter og tema-øyer man kan besøke.

Jeg husker med skrekk tilbake på Wii-spillet, som het «Let’s Go to the City» – men hvor du ikke kunne dra til byen om du spilte på nett, og egentlig bare fikk se på at den du besøkte løp rundt. Heldigvis er det ikke sånn mer.

Konsentrat av lykke

Har jeg nevnt mange nok ganger hvor koselig dette spillet er? Alle er positive, selv de sureste av naboene. Her forleden dag hadde vi bursdagsselskap for Phoebe, som ble overlykkelig over den crappy potteplanten jeg lagde av en blikkboks og noe ugress.

Bare det å innvie ting du bygger betyr at alle på øya kommer for å klappe for deg.

Det sankes steiner og mineraler!

Jeg liker også godt at du tidlig får utlevert en mobiltelefon med apper, blant annet en som øser såkalte «Nook Miles»-poeng over deg for å nå milepæler og for å gjøre spesifikke oppgaver. Disse poengene kan så byttes inn i for eksempel flybilletter til øyene, eller spesielle gjenstander.

Du kan også ta bilder, se kart og sjekke oppskrifter på gjenstander som du selv kan crafte med materialer du klemmer ut av trær eller steiner.

Disse oppskriftene kan du få tak i overalt. Plutselig kommer en nabo løpende for å dele, eller du finner en i flaskepost på stranda eller flyvende inn på en ballong.

Å kunne fikse ting selv er liksom litt av tematikken her, og denne «Minecraft Lite»-måten å gjøre det på er en velkommen nyvinning for serien. Noen vil kanskje ikke like at verktøyene dine nå går i stykker etter en stund, men jeg har ikke brydd meg nevneverdig om dette enn så lenge.

Du får også langt større valgfrihet på hvordan selve utformingen på landskapet skal være enn før. Etter hvert som du spiller vil Hr. Nook og kommunalsjef Isabelle gi deg oppgaver for å forbedre øya, og til slutt får du «nøklene til byen», på en måte.

Da får du lov til å forme terrenget, flytte rundt på bygninger og legge brostein og asfalt som du selv vil – suverent!

Så får jeg kanskje prøve å ikke la meg irritere over at tilsynelatene alle andre har mye mer kreativitet enn meg selv.

Slett påskeharen

Det er dessverre noen ugler i mosen (sorry, Blathers) å påpeke her.

For eksempel er det mange quality of life-forbedringer Nintendo burde ha gjort i et spill som repeterer så mye hver eneste dag.

Å kunne snekre mer enn én ting i slengen er en åpenbar fiks, mens jeg virkelig savner muligheten til å hoppe over tekst eller i det minste scrolle kjappere gjennom. Jeg trenger ikke lese de samme linjene ti tusen ganger når jeg skal levere fra meg fossiler eller selge noe.

De forskjellige verktøyene jeg drasser rundt på og bruker konstant er fryktelig slitsomme å finne fram, der det tar evigheter å bla gjennom alle, fordi en liten animasjon skal spilles av hver bidige gang. Nintendo har forsøkt å legge inn et kjapphjul du kan velge, men verktøyene skifter posisjon etter de går i stykker og jeg lager nye!

Boooooo

I det jeg skriver denne anmeldelsen har påskeharen akkurat dratt fra spillet – og lagt igjen et stort hat jeg ikke visste jeg kunne ha for påskeegg. Dette var en del av spillets påske-event, hvor hele greia var å samle en drøss med disse.

Når jeg da kappet trær for å få materialer, fisket eller skøyt ned ballonger var det alltid en (alt for stor) sjanse for at det kom egg i stedet for det jeg faktisk trengte.

Dette bør ikke Nintendo gjenta, for jeg kan ikke tenke meg frustrasjonen folk som startet spillet i påsketida, der de sårt trengte spesifikke crafting-materialer for å i det hele tatt kunne åpne opp spillet skikkelig, men i stedet fikk egg.

Og jeg som var gira på at Nintendo kunne levere flere slike events gjennom året, men nå har jeg i stedet en liten skepsis. Heldigvis (?) lever vi i en online-verden hvor de kan endre ting underveis – og Nintendo skrudde sågar ned antallet egg etter massive protester i sosiale medier.

Det dryppes

Men her ligger også litt av uhumskheten i spillet. Jeg har spilt spillet slik jeg vil tro utviklerne har tiltenkt det – mye i starten, så en time eller to her og der – men nå føler jeg at jeg har gjort «alt».

Gameplay-loopen min nå virker å bare starte opp, riste noen trær, få unna dagens fossiler og snakke med naboene, som overraskende sjeldent gir meg noe å gjøre, og som har begynt å repetere seg selv ganske ofte allerede. Jeg har egentlig ikke noe å jobbe mot mer, så jeg hadde håpet på litt mer som skjedde, eller at dagene inneholdt noe mer. Å besøke hovedgata i «Animal Crossing New Leaf» eller byen i «Let's Go to the City» krydret spillet, mens jeg drøvtygger litt vel mye her.

For all del, å spille et spill i over en måned er jo lenge, sånn egentlig.

Det er bare så veldig tydelig at Nintendo har låst vekk mye som vi hadde tilgjengelig på spillkassetten før bak nedlastinger og «online»-events som skal komme framover.

Med ting som påskeharen er ikke dette et stort problem, men når også hele butikker og spesialplasser vi før hadde er borte (og vi vet ikke om de kommer) blir det litt teit.

Og for å være litt halv-lumpen, så kommer «New Horizons» ut i en tid der vi har «Stardew Valley», som har mer innhold, mer variasjon, spesielle ting å gjøre og minispill. Laget av én person.

Jeg følte jeg jevnt over hadde mye mer å gjøre i «New Leaf», mer som skjedde over kortere tid.

Og til tross for mye innhold i form av klær og møbler, er det mye fra tidligere spill som rett og slett mangler, men som helt sikkert blir dryppet på oss de neste årene.

For nykommere til serien vil det kanskje ikke merkes så mye, men jeg vet jeg ikke om jeg er så stor fan av dette aspektet.

Gladfeeling over tid

Så det tar litt tid å komme i gang denne gangen. Den fine kosen, der hvor jeg bare svever gjennom spillet i pur lykke og innimellom får noe nytt og spennende kastet mot meg, lot vente på seg – men traff som vanlig godt da spillet åpnet seg etter noen dager.

Nyvinningene med å snekre og forme ting selv er herlige (etter hvert som du får oppgradert ting), og det er få spill som gjør det man skulle tro var slitsomt repeterende ting så avslappende og deilig som «Animal Crossing».

At det overøser deg med klapp på skuldrene for hver minste ting du gjør hjelper også. Kanskje mest av alt er jeg glad for at Nintendo har greid å få spillet til å føles både kjent og ukjent på én gang, og det er jo bra.

Veggen har derimot kommet langt kjappere enn i tidligere spill, og etter å ha fått mine ti naboer, fått åpnet de to-tre ekstra bygningene som finnes og reddet Gulliver fra strandkanten utallige ganger må jeg nå vente og se om Nintendo drypper litt mer på meg via oppdateringer.

Vi får se hvor det bærer til slutt, men «Animal Crossing» har blitt «moderne» – på godt og vondt.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Flott å se og høre på. Uendelig koselig - jeg elsker alle i hele spillet! I dagene og ukene etter du kommer deg forbi starten er det mye å gjøre. Nyvinninger som crafting, terraforming og mobiltelefon fungerer veldig godt. Online er bra!
Negativt
Starten er kjedelig og langdryg, og spillet «starter» liksom ikke før du har gjort mye arbeid. Påske-eventet gjorde at jeg ikke gadd å spille. Jeg savner litt av det «ekstra» som tidligere spill hadde, og gameplay-loopen blir raskt kjedelig. Innhold virker å holdes tilbake for drypp ut over året.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Fantastisk mye kos, men mangler det lille ekstra.
Animal Crossing: New Horizons
Erik Fossum

(PressFire.no): Kanskje verdens mest skremmende spillserie dette. Hvor mange timer siden GameCube-spillet har gått med på «Animal Crossing»? Utallige er svaret.

For hvem skulle trodd at det å bare leve i et lite mikrokosmos med enorme huslån, hagestell, oppussing og slitsomme (men nusselige) naboer kom til å bli så gøy, og så avhengighetsskapende?

Etter å bare ha eksistert på håndholdtkonsollen 3DS forrige generasjon («Home Designer» og det rælet på Wii U teller ikke), kan du nå spille «Animal Crossing» på tv-en igjen, og med «New Horizon» prøver Nintendo på flere nye ting.

Noe treffer, noe treffer ikke.

Så skal det nevnes at dette er et evighetsspill. Det er vanskelig å anmelde akkurat denne serien, siden den foregår i sanntid – altså at én dag i spillet er én dag i virkeligheten – og mye av det som skjer her er spredd ut over et helt år der skiftende årstider, vær og alskens andre parametere påvirker alt.

Men jeg følte at etter fem-isj uker med spilling så var det nok for en anmeldelse, så får vi se om jeg kanskje kommer tilbake igjen til spillet mot slutten av året for å se om ting har bedret eller forverret seg.

Tom Nook spytter ikke i glasset.

Ikke helt Robinson Crusoe

Det ser bra ut til å begynne med, der du og to andre nykommere lander med et sjøfly på en «øde» øy ute i havet et sted. Her har kjøpmann (og verdenshersker?) Tom Nook, som opptrer utrolig sympatisk denne gangen, solgt inn konseptet å «forlate alt» og komme og bo på øya.

Det går ikke lang tid før du oppnevnes som borettslagsleder og får en haug med gjøremål i fanget, som seg hør og bør.

Gjennom spillet skal du ta vare på øya, naboene dine (det finnes en haug forskjellige dyr som kommer og går) og generelt leve det gode liv – og det er et vell av ting å samle på, snekre sammen eller oppleve.

Det starter sjarmerende og overraskende spartansk (du har bare et telt og en sovepose), men jeg er selvfølgelig klar for å ta i et skippertak for å hjelpe å fikse øya. Men så… skjer det nesten ingenting?

Den første dagen min fislet ut etter knappe tre kvarter, der jeg hadde gjort alt jeg kunne - og siden spillet foregår i sanntid måtte jeg vente til dagen etter for at nødvendige deler av øya skulle bygges ferdig.

Spillet introduserer konseptet å bygge verktøy, møbler og gjenstander selv, noe jeg synes er et flott tillegg til serien. Det er egentlig litt rart at noe sånt ikke var med før.

Men til å begynne med var også dette slitsomt, fordi jeg trengte nok materialer (jern, mest av alt), og med bare én stein å slå på for å få muligheten til å gjøre det tok dette enda en dag. Og så enda en dag med venting, og enda en dag til dersom du ikke gjorde alt du kunne.

Det er et merkelig valg av utviklerne. Et feil valg, spør du meg. Jeg hadde det ikke fryktelig gøy i starten må jeg innrømme – det ble bare busywork der jeg løp rundt for å prøve å finne riktig materialer, noe som også skulle vise seg å være vanskelig.

Ikke forandret musikken seg hver time heller, det skjer først når du har nådd et visst mål, og deler av øya var sperret av.

Det ble mye jobb, mye venting og lite kos bare for å få øya opp på et punkt hvor det faktisk ble til «Animal Crossing» slik jeg husker og ønsker det. Sånn at jeg kunne begynne å drive dank, vandre rundt i mitt eget tempo og interagere med naboene slik jeg ville.

Ordner seg

Men du kommer dit til slutt, heldigvis. Og Nintendo har gjort det de kan for at jeg atter en gang skulle bli fanget inn i det varme fanget til kapitalist og øysjef Tom Nook.

Etter hvert får du deg et hus (som kan oppgraderes), et museum åpner og lar deg samle fisk, insekter og fossiler – mens det stadig flytter inn kjente og ukjente fjes som vil prate, gi deg ting eller spørre om hjelp.

Her er spillet på topp for min del, når jeg kan sulle rundt og prøve å fange forskjellige arter av ting, fylle opp banken med bells, finansiere utbygginger og bare kose meg. Fra Nook kommer det etter hvert gjøremål som for å dra i gang aktiviteter med beboerne også, og som ga meg en slags framdrift.

Spillet straffer deg aldri for å bare gjøre det du selv vil. Alt er i et behagelig tempo. Et helt fantastisk jazz-soundtrack legger seg godt til rette i øregangene dine også. Ahhhh!

Det er også deilig å få et gjensyn med eksotiske øyer du kan reise til – som er tilfeldig genererte hver gang og ikke kan besøkes igjen – pluss noen spesielle som inneholder andre personer/dyr å besøke. Her kan du sanke spesiell frukt, møte potensielt nye naboer og finne rikelig med både fisk og materialer.

Endelig kan man også få eller dra på besøk hos andre spillere via nett uten særlige begrensinger. Om du er på besøk på øyen til en venn kan du til og med være med å fikse på ting (om denne setter deg som bestevenn).

Allerede er det en haug med grupper på nettet som tilbyr alt fra kjøpesentre til labyrinter og tema-øyer man kan besøke.

Jeg husker med skrekk tilbake på Wii-spillet, som het «Let’s Go to the City» – men hvor du ikke kunne dra til byen om du spilte på nett, og egentlig bare fikk se på at den du besøkte løp rundt. Heldigvis er det ikke sånn mer.

Konsentrat av lykke

Har jeg nevnt mange nok ganger hvor koselig dette spillet er? Alle er positive, selv de sureste av naboene. Her forleden dag hadde vi bursdagsselskap for Phoebe, som ble overlykkelig over den crappy potteplanten jeg lagde av en blikkboks og noe ugress.

Bare det å innvie ting du bygger betyr at alle på øya kommer for å klappe for deg.

Det sankes steiner og mineraler!

Jeg liker også godt at du tidlig får utlevert en mobiltelefon med apper, blant annet en som øser såkalte «Nook Miles»-poeng over deg for å nå milepæler og for å gjøre spesifikke oppgaver. Disse poengene kan så byttes inn i for eksempel flybilletter til øyene, eller spesielle gjenstander.

Du kan også ta bilder, se kart og sjekke oppskrifter på gjenstander som du selv kan crafte med materialer du klemmer ut av trær eller steiner.

Disse oppskriftene kan du få tak i overalt. Plutselig kommer en nabo løpende for å dele, eller du finner en i flaskepost på stranda eller flyvende inn på en ballong.

Å kunne fikse ting selv er liksom litt av tematikken her, og denne «Minecraft Lite»-måten å gjøre det på er en velkommen nyvinning for serien. Noen vil kanskje ikke like at verktøyene dine nå går i stykker etter en stund, men jeg har ikke brydd meg nevneverdig om dette enn så lenge.

Du får også langt større valgfrihet på hvordan selve utformingen på landskapet skal være enn før. Etter hvert som du spiller vil Hr. Nook og kommunalsjef Isabelle gi deg oppgaver for å forbedre øya, og til slutt får du «nøklene til byen», på en måte.

Da får du lov til å forme terrenget, flytte rundt på bygninger og legge brostein og asfalt som du selv vil – suverent!

Så får jeg kanskje prøve å ikke la meg irritere over at tilsynelatene alle andre har mye mer kreativitet enn meg selv.

Slett påskeharen

Det er dessverre noen ugler i mosen (sorry, Blathers) å påpeke her.

For eksempel er det mange quality of life-forbedringer Nintendo burde ha gjort i et spill som repeterer så mye hver eneste dag.

Å kunne snekre mer enn én ting i slengen er en åpenbar fiks, mens jeg virkelig savner muligheten til å hoppe over tekst eller i det minste scrolle kjappere gjennom. Jeg trenger ikke lese de samme linjene ti tusen ganger når jeg skal levere fra meg fossiler eller selge noe.

De forskjellige verktøyene jeg drasser rundt på og bruker konstant er fryktelig slitsomme å finne fram, der det tar evigheter å bla gjennom alle, fordi en liten animasjon skal spilles av hver bidige gang. Nintendo har forsøkt å legge inn et kjapphjul du kan velge, men verktøyene skifter posisjon etter de går i stykker og jeg lager nye!

Boooooo

I det jeg skriver denne anmeldelsen har påskeharen akkurat dratt fra spillet – og lagt igjen et stort hat jeg ikke visste jeg kunne ha for påskeegg. Dette var en del av spillets påske-event, hvor hele greia var å samle en drøss med disse.

Når jeg da kappet trær for å få materialer, fisket eller skøyt ned ballonger var det alltid en (alt for stor) sjanse for at det kom egg i stedet for det jeg faktisk trengte.

Dette bør ikke Nintendo gjenta, for jeg kan ikke tenke meg frustrasjonen folk som startet spillet i påsketida, der de sårt trengte spesifikke crafting-materialer for å i det hele tatt kunne åpne opp spillet skikkelig, men i stedet fikk egg.

Og jeg som var gira på at Nintendo kunne levere flere slike events gjennom året, men nå har jeg i stedet en liten skepsis. Heldigvis (?) lever vi i en online-verden hvor de kan endre ting underveis – og Nintendo skrudde sågar ned antallet egg etter massive protester i sosiale medier.

Det dryppes

Men her ligger også litt av uhumskheten i spillet. Jeg har spilt spillet slik jeg vil tro utviklerne har tiltenkt det – mye i starten, så en time eller to her og der – men nå føler jeg at jeg har gjort «alt».

Gameplay-loopen min nå virker å bare starte opp, riste noen trær, få unna dagens fossiler og snakke med naboene, som overraskende sjeldent gir meg noe å gjøre, og som har begynt å repetere seg selv ganske ofte allerede. Jeg har egentlig ikke noe å jobbe mot mer, så jeg hadde håpet på litt mer som skjedde, eller at dagene inneholdt noe mer. Å besøke hovedgata i «Animal Crossing New Leaf» eller byen i «Let's Go to the City» krydret spillet, mens jeg drøvtygger litt vel mye her.

For all del, å spille et spill i over en måned er jo lenge, sånn egentlig.

Det er bare så veldig tydelig at Nintendo har låst vekk mye som vi hadde tilgjengelig på spillkassetten før bak nedlastinger og «online»-events som skal komme framover.

Med ting som påskeharen er ikke dette et stort problem, men når også hele butikker og spesialplasser vi før hadde er borte (og vi vet ikke om de kommer) blir det litt teit.

Og for å være litt halv-lumpen, så kommer «New Horizons» ut i en tid der vi har «Stardew Valley», som har mer innhold, mer variasjon, spesielle ting å gjøre og minispill. Laget av én person.

Jeg følte jeg jevnt over hadde mye mer å gjøre i «New Leaf», mer som skjedde over kortere tid.

Og til tross for mye innhold i form av klær og møbler, er det mye fra tidligere spill som rett og slett mangler, men som helt sikkert blir dryppet på oss de neste årene.

For nykommere til serien vil det kanskje ikke merkes så mye, men jeg vet jeg ikke om jeg er så stor fan av dette aspektet.

Gladfeeling over tid

Så det tar litt tid å komme i gang denne gangen. Den fine kosen, der hvor jeg bare svever gjennom spillet i pur lykke og innimellom får noe nytt og spennende kastet mot meg, lot vente på seg – men traff som vanlig godt da spillet åpnet seg etter noen dager.

Nyvinningene med å snekre og forme ting selv er herlige (etter hvert som du får oppgradert ting), og det er få spill som gjør det man skulle tro var slitsomt repeterende ting så avslappende og deilig som «Animal Crossing».

At det overøser deg med klapp på skuldrene for hver minste ting du gjør hjelper også. Kanskje mest av alt er jeg glad for at Nintendo har greid å få spillet til å føles både kjent og ukjent på én gang, og det er jo bra.

Veggen har derimot kommet langt kjappere enn i tidligere spill, og etter å ha fått mine ti naboer, fått åpnet de to-tre ekstra bygningene som finnes og reddet Gulliver fra strandkanten utallige ganger må jeg nå vente og se om Nintendo drypper litt mer på meg via oppdateringer.

Vi får se hvor det bærer til slutt, men «Animal Crossing» har blitt «moderne» – på godt og vondt.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Animal Crossing: New Horizons

Positivt
Flott å se og høre på. Uendelig koselig - jeg elsker alle i hele spillet! I dagene og ukene etter du kommer deg forbi starten er det mye å gjøre. Nyvinninger som crafting, terraforming og mobiltelefon fungerer veldig godt. Online er bra!
Negativt
Starten er kjedelig og langdryg, og spillet «starter» liksom ikke før du har gjort mye arbeid. Påske-eventet gjorde at jeg ikke gadd å spille. Jeg savner litt av det «ekstra» som tidligere spill hadde, og gameplay-loopen blir raskt kjedelig. Innhold virker å holdes tilbake for drypp ut over året.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum