«Xenoblade Chronicles» vil være en av de store gutta. Spillet har en historie å fortelle, og lar seg ikke stoppe av maskinbegrensningene til Wii-maskinen. Budskapet skal fram, uavhengig av hvor mange uklare teksturer, kantete polygoner eller stive animasjoner den må dytte opp i kameraet for å formidle det.
Du skulle ikke tro det, men «Xenoblade Chronicles» ser faktisk utrolig lekkert ut i praksis. Alt er utført med en selvsikkerhet som virkelig inspirerer, og måten utviklerne har forholdt seg til maskinvaren og lekt med teknologien burde være en liten pekepinn til resten av industrien. Spill skal være vakkert fra roten og opp, ikke bare fordi oppløsningen er høy.
Spillet er også gigantisk i omfang sammenlignet med det meste annet ute nå, og det at vi får dette servert på Wii er en utmerkelse i seg selv. De digre, sømløse områdene er imponerende satt sammen alt tatt i betraktning, og varierer såpass i utforming og miljø at hvert eneste verdenshjørne føles unikt.
Unikt med klisjéer
Det at vi har med et japansk rollespill og gjøre innebærer fortsatt en del ting. For det første napper spillet deg konstant i skjorta etter å vise deg noe nytt, og prøver iherdig å holde reiseloggen din full av sidesprang - alt for å ta oppmerksomheten din bort fra det egentlige målet. På mange måter er spillet vel så bredt som det er langt.
For det andre er fortellingen fantastisk godt fortalt, men tråkker i så mange klisjéer at du nærmest kan lukte dem en akt før de faktisk dukker opp. Likevel er de glade i å spe på med nye spørsmål i stedet for å svare på de du allerede har. Om ikke annet klarere de å pirrer kuriositeten din.
Jeg mener, vi har jo alle hørt det før - gutt aner fred og ingen fare, gutt havner i konflikt med en rase autonome maskiner, gutt mister lekekamerat, gutt finner magisk sverd, gutt får evnen til å spå fremtiden, gutt legger ut på hevntokt, gutt myrder uskyldig dyreliv i erfaringspoengenes navn - du vet, hele den regla der.
Fortellingen fyrer uansett avgårde i et forrykende tempo. Det skjer ting hele tiden, og jeg tror aldri jeg har spilt et tilsvarende spill som har vært så bastant på ikke å la tempoet stagnere eller slutte å vise meg nye ting. her er det klinkende klart at du ikke egentlig har tid til noe som helst - noe som gjør det bittert at det er såpass enkelt å spore av - enten ved å gå seg vill eller glemme tiden ved de mange, mange, mange oppdragene du selvsagt forplikter deg til på hver bidige gang du møter andre omreisende.
Jeg har ikke egentlig veldig mye til overs for akkurat den delen av spillet, men verdsetter hvordan de klarer å tvinge meg til å oppsøke omverdenen - kanskje aller mest økologien og det fargerike (og farlige!) dyrelivet som vandrer rundt på kontinentene. I
kke minst fordi det nå er en risiko involvert i å dytte nesen sin litt for langt inn i ukjent terreng. «Xenoblade Chronicles» er vel et av de eneste spillene jeg vet om som slipper deg løs i fredlige miljøer sammen med monster selv en gjeng veteraner med limit break hadde slitt med.
Hold deg til stien, er mitt tips
Siden mye av hanldingen setter fokus på kameratskapet innad i gruppa di er dette også et av temaene som reflekteres i enkelte av spillsystemene.
Kamper mot fienden handler for eksempel om rent samarbeid, hvor du må fordele angrep- og forsvasteknikker, mens du sjonglerer oppmerksomheten til motstanderen. Alle har hver sin spisskompentanse som selvsagt kan tilpasses din egen spillestil, og alle har en eller annen kontekst de fungerer best under. Noen av de samme prinsippene ble brukt i «Dragon Age 2» og i klassesystemene til en del MMORPG-spill.
Hvis du klarer å koordinere godt nok når samarbeidet et klimaks der gruppa får lenke sammen angrepene sine mens tiden står stille. Falmer samarbeidet faller imidlertid også kamplysten, og da vil du sannsynligvis bli tvunget til å bruke mer tid på å holde moralen deres oppe enn på å angripe fienden.
Har du allerede banket hodet i veggen en fem, seks ganger på en spesifikk utfordring, er det som regel et tegn på at du må rote litt rundt på kartet for å utvikle deg mer eller opparbeide deg bedre utstyr. Heldig er det derfor at du står fritt til å reise hvor du vil - når du vil - uten å måtte bruke tid på å traske. I tillegg er lagringssystemet lagt opp slik at du aldri mister progresjon ved nederlag, noe som føles som et revolusjonerende steg for sjangeren. Et par saftige tomler opp fra min side der.
Er du skeptisk til all den positive kritikken som surrer rundt spillet har du egentlig god grunn til det. For meg blir «Xenoblade» et spill som handler om hjerte og sjel, noe som er veldig vanskelig å formidle på papir - du må bare spille det.
Samtidig er jeg overrasket hvor godt jeg liker det på tross av hvor konservativt designet føles. «Xenoblade» har hektet seg på et sett med velkjente konvensjoner, perfeksjonert dem og brukt dem som rammeverk for en utrolig godt skrevet og spennende historie. Det handler om et fantastisk stykke håndverk som griper sjangeren ved roten og fillerister den for alt den er godt for.
«Xenoblade Chronicles» ble sluppe ttil Nintendo Wii 19. august.
