Vinter i Blåfjell

Dra blånisselua ned over øynene. Dette spillet ønsker du ikke under grana i år.

(PressFire.no): Kom måne! Kom jente! Kom gut! – her skal dere få se hvordan et plattformspill ikke skal se ut.

Plattformspill tilhører for øvrig en sjanger fylt med spillperler mange har kjært for hjertet, og det å prøve å fikle seg inn på markedet i kamp mot de mange og gode spillene som finnes der er på ingen måte en enkel affære.

For hvert utmerkede spill som kommer i sjangeren legges lista stadig høyere for andre.

Nå skal altså norske Ravn Studio prøve seg med et eget plattformspill. Med lisensen til «Blåfjell» i hånda som det store trumfkortet, setter de målet mot barn som liker barne-tv-serien med samme navn - eller har tenkt å se den nye kinoaktuelle «Blåfjell»-filmen.

I spillet hopper du rundt i et ikke-lineært område som har en rekke bevegelige plattformer, og skal finne målet på hver bane.

Du har bare én knapp å forholde deg til, så lærekurven er så godt som ikke-eksisterende.

Lite variasjon

Etter å ha hoppet rundt i et overraskende stort antall baner har det for lengst gått opp for meg at dette ikke er et godt spill på noen som helst måte.

Du tråkker og hopper rundt i nær identiske områder bare for å finne spaker å dra i, samtidig som du samler ymse gjenstander uten å vite helt hvorfor.

Dette er hovedfokuset i hele spillet.

Finn spakene, dra i dem, en filmsnutt viser at en dør åpner seg en eller annen plass på banen. Gjør dette igjen og igjen og igjen og igjen og igjen. På det verste kan disse banene ha godt over ti-femten slike spaker du går frem og tilbake mellom helt uten noen form for utfordring.

Du møter én fiendetype gjennom mesteparten av spillet, som du ikke engang tar skade av. Resten av utfordringen legges til at du må unngå å bli truffet av fallende istapper eller skadet av varme luftstrømmer.

I over førti plattformbaner. Helt like baner, med liten variasjon på det du holder på med. De evinnelige spakene er der på alle.


Kjedelig og uinspirert

Du kan velge å gå for fem gullstjerner, unnskyld, gullsnøfnugg, på hver bane – noe som gjøres ved å samle hver eneste gjenstand som er strødd rundt på banene, greie banen innen en tidsfrist, og å finne en nisselue på hver bane.

Disse nisseluene er det ikke akkurat vanskelig å få tak i, men det verste er måten du skal få tak i dem på. De er som regel ikke satt i en slik posisjon at det krever litt ferdigheter fra brukeren for å nå tak i dem, men heller lagt slik at den svever utfor en kant eller at du må slippe deg ned gjennom et juv til en tidligere del av banen – for så å bare traske deg tilbake til der du var.

Sånn er det generelt. Om du vil samle alle gjenstandene på en bane innebærer bare dette at du må slepe deg gjennom de samme områdene et par ganger, men du får ingenting igjen for det. Du låser ikke opp noe for å samle ting annet enn de siste banene og du har ingen poenglister der du kan sammenligne hvordan du gjorde det på en bane med andre.

Det er så dørgende kjedelig.

Hverken god grafikk eller god lyd

I et fortapt forsøk på å spe på med variasjon, får du på enkelte nivåer kjøre nedover en fjellskrent på en skinnfell. Her må du svinge mellom trær og hoppe over grus, men selv om det går unna er det utrolig lite engasjerende.

Høyre, venstre, høyre, venstre. Intet tidspress, og etter fem-seks akebaner som er kliss like slår tanken meg at  det ikke engang er variasjon i det som er forsøket på å ha variasjon i spillet.

Sansemessig er det ikke stort bedre.

Musikken består av tre-fire lydspor, alle av dårlig kvalitet, og du hører bare sporadisk kjenningsmelodien til serien. Faktisk hører du bare musikken i spillet sporadisk i det hele tatt! Etter en ti-tjue sekunder blir det stille halve brettet før musikken plutselig begynner igjen etter noen minutter, med et hylende og skjærende utvalg av MIDI-lyder som hadde vært uakseptabelt på en konsoll produsert etter 1995.

Grafikken fungerer, men der det ikke ser så verst ut til å begynne med, gror bakgrunnene fast og alt blir nesten helt identisk, bane opp og bane ned. Etter tretti baner med den samme isblå fargen skrikende mot deg, er følelsen av progresjon helt vekk. Du føler aldri at du kommer noen vei, aldri at du er på vei til noe. Noen baner er inne i Blåfjell, men likevel ser det temmelig likt ut.

Det må være utrolig bittert for de som har jobbet med de helt kurante bakgrunnene å se at det slenges dårlig 3D-grafikk i form av objektene du samler og de få fiendene som trasker rundt over den. Det ødelegger helhetsinntrykket, og det ser ikke bra ut. Akebanene overbeviser heller ingen grafisk, selv tatt den begrensede maskinkraften i DS-en i betraktning.

De siste banene har et slags snikeaspekt der du ikke skal bli sett av menneskene (da blir du sendt noen centimeter tilbake på banen). Områdene og spakejakten er den samme, men noen hus og biler blir strødd litt rundt inn i det som ser ut som huler.

Det føles litt som om utviklerne har tenkt at; «Oi, nå har vi kokt sammen 35 nesten identiske baner, kanskje vi må legge til noe nytt?», og så bare klasket på et par ekstra fiender på de resterende banene.

Det beste jeg kan si om spillet er at kontrollene fungerer helt ok.

Det er aldri kontrollene sin feil om du flyr ned i et juv, noe som er bra. Det er derimot ganske kjedelig at ganghastigheten er så treg. Det går langt kjappere å konstant hoppe bortover – ikke bra spilldesign, dette heller.

Et barnespill trenger ikke være blottet for motstand!

«Dette er jo et barnespill!», tenker sikkert noen. «Hvordan kan en anmelder på 24 år vite hva et barn synes er gøy og hvilke spill som er utfordrende for det?»

La oss komme til kjernen. Hva er det jeg vil frem til?

«Super Mario Bros.» er kroneksempelet å bruke. Denne spillserien er en av de mest suksessfylte seriene som finnes, inneholder en enorm variasjon og kan være svært utfordrende, spesielt hvis du går for å samle de store myntene på en bane (i «Vinter i Blåfjell» representert med luene, minus utfordringen).

«Mario»-spillene startet også hele sjangeren med plattformspill, så de som først spilte de spillene hadde aldri vært borti noe lignende.

Da flere titalls millioner barn verden over ikke bare greide å sette seg inn i disse spillene, men også mestret dem, burde det gå opp for noen at det ikke er nødvendig å dumme ned et spill slik det gjøres i «Vinter i Blåfjell».

Barn er ikke dårlige til å lære seg spill, og om spillet fenger vil barnet prøve å komme seg gjennom det.

Her trasker du bare gjennom banen. Intet mål annet enn å komme deg til neste, kjedelige bane. Bare ensformig plattformhopping og et lite hint om en historie som fortelles i ti-femten sekunder lange bildesekvenser en gang i blant. Nevnte jeg at det er utrolig kjedelig?

Spillet gjør bare akkurat det som trengs for å kunne kalle seg et plattformspill, og det blir ikke bra nok.

Barn bør få kvalitet de også

Hvordan skal vi bedømme dette? Skal vi gi spillet strafferabatt bare fordi det er norskutviklet? At spillet er for barn?

Det synes jeg blir feil.

Skal vi velge å kjøpe dette spillet til barna, bare fordi det er på norsk og enkelt nok til at barna ikke står fast? Hvor liten lit skal vi legge til hva barn ønsker av kvalitet?

Jeg har hørt folk si i spillbutikker at «Super Mario blir for avansert for en femåring», og at barn ikke er i stand til å skjønne hva som gjør at spillet ikke er bra, og derfor koser seg uansett.

For noe tull. Er barnet gammelt nok til å spille et plattformspill, er det gammelt nok til å spille «Mario».

Som et plattformspill er dette rett og slett ikke bra nok på maskinen det utgis til. Det finnes langt, langt bedre spill i samme sjanger, til samme aldersgruppe, til Nintendo DS.

Setter vi «Jul i Blåfjell» opp mot andre spill i samme prisklasse, som «New Super Mario Bros.», «Kirby», «Sonic Rush», «Yoshi's Island», «Super Princess Peach» og mange fler, så er det ingen grunn til å vurdere dette. Ikke la deg lure selv om «Blåfjell»-logoen står på omslaget.

For meg starter et spill med karakteren én, og må vise meg hvorfor jeg skal heve den karakteren. Okay bakgrunner og et fungerende, men litt tungvint, kontrolloppsett er ikke nok i en så konkurranseutsatt sjanger.

Dårlig grafikk, tidvis fraværende og dårlig musikk kombinert med spillbarhet så kjedelig at det nesten er utrolig, viser at ambisjonsnivået til utvikler Ravn Studio rett og slett har vært for dårlig - og til 399 kroner (enkelte plasser hele 499!) får du en langt finere julegave til barna.

For barn fortjener like mye kvalitet som oss voksne, og selv om terskelen er lavere for å ha det gøy (et barn kan jo ha det ustyrtelig festlig med bare en dorull) er det enda gøyere å få et spill som er bedre.

På nettet finner jeg mange gratis flash-spill myntet på barn som holder et langt høyere nivå enn det dette spillet har. Det setter ting i perspektiv, synes jeg.

Hadde dette spillet blitt utgitt uten «Blåfjell»-lisensen og av et utenlands firma hadde det blitt ledd ut av landet og ingen hadde kjøpt det. Vi har et ord for slike spill: Shovelware. Altså spill som bare gis ut uten særlig kvalitet ved seg. Ofte spill basert på filmer, som måkes ut for å nå utgivelsestiden til filmen for å kapitalisere på et kjent merkenavn...

Om jeg er i målgruppen eller ikke som anmelder av spillet, spiller ingen rolle. Jeg er kompetent nok til å kunne se når et spill er elendig, og jeg kan ikke med hånda på hjertet anbefale «Vinter i Blåfjell» til noen som vil gi barnet sitt et godt spill - for ingen vil vel gi barna noe de selv ikke synes er bra?

«Vinter i Blåfjell» finnes bare på Nintendo DS, og ble sluppet 11. november.

Oppsummering
Positivt
Bakgrunnene er ganske pene...
Negativt
Uinspirert, kjedelig og tannløs plattformhopping i femti kliss like baner Uødvendig og for mye neddummet for at barn skal klare det. Grafikk og lyd under pari hjelper ikke. Det finnes svært mange bedre spill du heller kan bruke pengene på til samme plattform.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3