Annonse
The Witcher 2: Assassins of Kings
Verdens vakreste rollespill?

The Witcher 2: Assassins of Kings

Verdens vakreste rollespill?
3:57
9:03
Utvikler
CD Projekt
Utgiver
Namco Bandai
Slippdato
17. mai 2011
Plattformer
PC / Mac
Annonse
9:03
3:57

«The Witcher 2» setter ting i perspektiv - terskelen for hva vi burde forvente av en oppfølger til et rollespill har løftet seg. Det setter også Biowares seneste forsøk i et ganske dårlig lys som et heller amatørmessig prosjekt og CD Projekt beviser nok en gang at de kan overgå selv de beste i industrien.

I tillegg begynner jeg å bekymre meg over sjansen for å overdose på visuelle inntrykk alene. Sitter du på nok maskinkraft mellom beina, er «The Witcher 2» vakrere enn det meste på markedet -ikke minst på grunn av det gjennomførte og konsekvente designet.

Utviklerne spiller med hele orkesteret - fargene, kontrastene, belysning, skyggelegging – et klassisk eksempel på hvor mye bedre det visuelle inntrykket blir når både teknologi og estetikk spiller sammen. Jeg kan egentlig ikke huske sist gang jeg lot meg imponere like sterkt av omgivelsene og atmosfæren alene.

Ploughing Whoreson

En rustikk småby i utkanten av en gjørmet sump. Et samfunn av dverger dypt inne blant fjellskrenter og topper. En øde slette, forbannet av spøkelseskrigere i evig krig. Mørke, grumsete kloakker fulle av monstre og styggedom. CD Projekt treffer kanskje alle klisjéene, men har til gjengjeld en tilnærming til klassisk fantasy som føles særegen.

På mange måter minner hele miljøet om Boletaria fra «Demon's Souls» – en verden så langt fra Mushroom Kingdom som du overhodet kommer. Det er modent, kynisk, nedtonet og skittent, men føles samtidig mer jordnært sammenlignet med et typisk «Dungeons & Dragons»-eventyr. Der du tenker blanke rustninger svarer de med skittent lær. I stedet for riddere, heder og ære får du tyver, bedrag og hevnlyst. Magi erstattes med alkymi og eventyrlige romanser blir vulgær sadosex bak krattet.

Utviklerne avslører også mye om seg selv - om forkjærligheten til kildematerialet og sjangeren – og ikke minst de perverse og ofte barnslige eksentrisitetene sine. Jeg ville vel kanskje tenkt meg om to ganger før jeg dro opp en stol til bestemor og lot henne overhøre de «fargerike» samtalene fra vertshusene i spillet.

Som i det første spillet følger du Geralt of Rivia - monsterjeger, snikmorder og mutant.  Denne gangen har han også blitt anklaget for mordet på en konge.  Men ikke bare må han renvaske navnet sitt, han må også avdekke sin egen identitet etter et tidligere hukommelsestap. Alt dette mens han hamler opp med et samfunn ladet av fordommer og rasisme.

I og med at Geralt stammer fra eksisterende litteratur (se Andrzej Sapkowski) får du ikke like fritt spillerom til å forme rollen hans som med tilsvarende figurer i andre spill. Utviklerne får imidlertid større frihet til å regissere eventyret, og resultatet er en særdeles spennende og sammenhengende historie.

Kall det gjerne en slags interaktiv roman – men en med nok innhold til å dekke en hel trilogi og dermed også en rekke forskjellige gjennomganger og fremgangsmetoder. Spillet føles kanskje kort i lengde, men i forhold til betydningsfullt innhold er det langt mer interessant som foregår her enn i det tidligere spillet.

Handlingen raser gjennom det meste av introduksjoner og forklaringer uten pause. Har du ikke spilt det foregående spillet er dette en ypperlig anledning til å bli kjent, siden du får med deg en god porsjon av mytologien og samtidig vil være klar for eventuelle referanser til tidligere roller og hendelser. Personlig oppfordrer jeg deg i alle fall til å gjøre en investering, uten at det på noen måte er et krav for å spille.

Dessuten kan du også importere lagringsfilen din etterpå og se hvordan valgene dine har farget av på universet – akkurat slik som i «Mass Effect 2».

Obi-Wan, Dante og den Hvite Ulven

Hvordan du velger å utvikle egenskapene til Geralt spiller ingen rolle for selve yrket hans. Han er jeger og jakter på monstre – om de så er rovdyr eller menn. I sitt rette element er han en langt mer brutal og bestialsk figur enn den du ser han som ellers -gjerne da som langt mer nøytral og nobel.

I villmarken bruker han ren kløkt for å overleve. Han lever av naturen, brygger trylledrikker og henger byttet sitt i beltet som et trofe. For Geralt blir det å klargjøre eksplosive snarer, blande sammen giftige oljer og brygge styrkende trylledrikker like naturlig som å dra sverdet før kamp.

Han er i sitt ess når han overlister motstanderen sin og bruker omgivelsene til å isolere dem fra hverandre. I større grupper rakner kampsystemet noe i sømmene, men evnen til å planlegge før konfrontasjonene ligger fortsatt helt og holdent i dine hender. Det finnes alltid en trykkedrikk tilgjengelig for enhver situasjon, og lykkes du ikke første gang må du være kreativ.

«The Witcher 2» byr faktisk på like givende action som rollespill. Lærer du deg flyten og rytmen utvikler kampene seg til imponerende offensiver. I det ene øyeblikket går du løs på fienden med sølvsverdet ditt mens du parerer med sidemannen, og i det andre sender dem begge flyvende og brennende ned avgrunnen med magitriksing.

Slurvefeil med timingen straffer seg, men til gjengjeld er belønningen en mestringsfølelse jeg aldri har opplevd i sjangeren før. Hele designet føles faktisk så strømlinjeformet og forenklet at jeg hadde større suksess med Xbox360-kontrollen i hendene enn med keyboard og mus. Menynavigering lider litt, men kampsituasjoner blir desto enklere og morsommere å holde styr på.

Flora, innvoller og gråstein

På mange måter handler spillet om å være smart og utnytte resursene dine. Du må vite hva du skal bruke og når du skal bruke det – om det så er snakk om utholdenheten din i kamp eller økonomien utenfor. Spillet balanserer hårfint mellom de to og resultatet er et spill hvor alle valgene du tar føles betydningsfulle – ikke bare de som omfatter historiedelen av spillet.

Valuta er for eksempel skrant - smeder tar seg godt betalt for tjenestene sine og utstyr er generelt sett vanskelig å oppdrive. Penger går i stedet på oppskrifter og formularer, som videre lar deg skru sammen ditt eget utstyr ut i fra materialene du har.

Kjøpene dine føles for en gang skyld som betydningsfulle investeringer; ikke bare del av et bruk-og-kast-mønster. Samtidig er det viktig å vurdere kapasiteten du har til å bære med deg disse tingene, da du veldig enkelt kan fylle lommene med overflødig materiale som planter, malm og innvoller. Nam!

Det eneste problemet mitt med spillet er at det sliter med å lære bort dynamikken sin. Fortellingen haster sånn avgårde fra første øyeblikk alt av opplæring begrenser seg til korte tekstbeskrivelser og innlegg i journalen din. Du blir aldri satt på prøve og spillet går aldri inn for å understreke viktigheten av virkemidlene dine.

Om det er jeg som har blitt bortskjemt eller spillet det er noe i veien med er jeg usikker på. Men når jeg bruker titalls forsøk på selv de enkleste konfrontasjonene i første kapittel, mens resten av spillet blir en ren strandpromenade av tilsynelatende ukjente grunner, skylder jeg på CD Projekt. Her mangler det disiplinering og opplæring i forkant av eventyret og alt for lite oppfølging underveis.

Overfladisk sett er det faktisk en god del CD Projekt sliter med. Menysystemet er for eksempel snodig lagt opp, noe informasjon kunne vært bedre formidlet, manuset har en tendens til å overstyre der spillmekanikk burde ha og vanskelighetsgraden, som nevnt over, trenger en justering.

Likevel er dette bare småplukk sammenlignet med den overordnende opplevelsen, atmosfæren og det fantastiske kampsystemet som ligger i bunnen av eventyret. «The Witcher 2» byr på solid håndverk, kjærlighet for materialet og en forståelse for konsepter utenfor det bare å formidle en fortelling - som både BioWare, Obsidian og Bethesda kunne lært fra.

Er du en av de som bare har tid til å unne deg ett storslått rollespill i året har du rett og slett ikke rå til å gå glipp av dette. Skaff deg «The Witcher 2» som det aller største tilskuddet i 2011.
 

«The Witcher 2» er tilgjengelig til PC.

Se alle Rad Crew-artikler (og podcaster) på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Fantastisk atmosfære, givende kampsystem, visuelt enestående.
Negativt
Ingenting av betydning
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Verdens vakreste rollespill?
The Witcher 2: Assassins of Kings
Thomas Christoffersen

«The Witcher 2» setter ting i perspektiv - terskelen for hva vi burde forvente av en oppfølger til et rollespill har løftet seg. Det setter også Biowares seneste forsøk i et ganske dårlig lys som et heller amatørmessig prosjekt og CD Projekt beviser nok en gang at de kan overgå selv de beste i industrien.

I tillegg begynner jeg å bekymre meg over sjansen for å overdose på visuelle inntrykk alene. Sitter du på nok maskinkraft mellom beina, er «The Witcher 2» vakrere enn det meste på markedet -ikke minst på grunn av det gjennomførte og konsekvente designet.

Utviklerne spiller med hele orkesteret - fargene, kontrastene, belysning, skyggelegging – et klassisk eksempel på hvor mye bedre det visuelle inntrykket blir når både teknologi og estetikk spiller sammen. Jeg kan egentlig ikke huske sist gang jeg lot meg imponere like sterkt av omgivelsene og atmosfæren alene.

Ploughing Whoreson

En rustikk småby i utkanten av en gjørmet sump. Et samfunn av dverger dypt inne blant fjellskrenter og topper. En øde slette, forbannet av spøkelseskrigere i evig krig. Mørke, grumsete kloakker fulle av monstre og styggedom. CD Projekt treffer kanskje alle klisjéene, men har til gjengjeld en tilnærming til klassisk fantasy som føles særegen.

På mange måter minner hele miljøet om Boletaria fra «Demon's Souls» – en verden så langt fra Mushroom Kingdom som du overhodet kommer. Det er modent, kynisk, nedtonet og skittent, men føles samtidig mer jordnært sammenlignet med et typisk «Dungeons & Dragons»-eventyr. Der du tenker blanke rustninger svarer de med skittent lær. I stedet for riddere, heder og ære får du tyver, bedrag og hevnlyst. Magi erstattes med alkymi og eventyrlige romanser blir vulgær sadosex bak krattet.

Utviklerne avslører også mye om seg selv - om forkjærligheten til kildematerialet og sjangeren – og ikke minst de perverse og ofte barnslige eksentrisitetene sine. Jeg ville vel kanskje tenkt meg om to ganger før jeg dro opp en stol til bestemor og lot henne overhøre de «fargerike» samtalene fra vertshusene i spillet.

Som i det første spillet følger du Geralt of Rivia - monsterjeger, snikmorder og mutant.  Denne gangen har han også blitt anklaget for mordet på en konge.  Men ikke bare må han renvaske navnet sitt, han må også avdekke sin egen identitet etter et tidligere hukommelsestap. Alt dette mens han hamler opp med et samfunn ladet av fordommer og rasisme.

I og med at Geralt stammer fra eksisterende litteratur (se Andrzej Sapkowski) får du ikke like fritt spillerom til å forme rollen hans som med tilsvarende figurer i andre spill. Utviklerne får imidlertid større frihet til å regissere eventyret, og resultatet er en særdeles spennende og sammenhengende historie.

Kall det gjerne en slags interaktiv roman – men en med nok innhold til å dekke en hel trilogi og dermed også en rekke forskjellige gjennomganger og fremgangsmetoder. Spillet føles kanskje kort i lengde, men i forhold til betydningsfullt innhold er det langt mer interessant som foregår her enn i det tidligere spillet.

Handlingen raser gjennom det meste av introduksjoner og forklaringer uten pause. Har du ikke spilt det foregående spillet er dette en ypperlig anledning til å bli kjent, siden du får med deg en god porsjon av mytologien og samtidig vil være klar for eventuelle referanser til tidligere roller og hendelser. Personlig oppfordrer jeg deg i alle fall til å gjøre en investering, uten at det på noen måte er et krav for å spille.

Dessuten kan du også importere lagringsfilen din etterpå og se hvordan valgene dine har farget av på universet – akkurat slik som i «Mass Effect 2».

Obi-Wan, Dante og den Hvite Ulven

Hvordan du velger å utvikle egenskapene til Geralt spiller ingen rolle for selve yrket hans. Han er jeger og jakter på monstre – om de så er rovdyr eller menn. I sitt rette element er han en langt mer brutal og bestialsk figur enn den du ser han som ellers -gjerne da som langt mer nøytral og nobel.

I villmarken bruker han ren kløkt for å overleve. Han lever av naturen, brygger trylledrikker og henger byttet sitt i beltet som et trofe. For Geralt blir det å klargjøre eksplosive snarer, blande sammen giftige oljer og brygge styrkende trylledrikker like naturlig som å dra sverdet før kamp.

Han er i sitt ess når han overlister motstanderen sin og bruker omgivelsene til å isolere dem fra hverandre. I større grupper rakner kampsystemet noe i sømmene, men evnen til å planlegge før konfrontasjonene ligger fortsatt helt og holdent i dine hender. Det finnes alltid en trykkedrikk tilgjengelig for enhver situasjon, og lykkes du ikke første gang må du være kreativ.

«The Witcher 2» byr faktisk på like givende action som rollespill. Lærer du deg flyten og rytmen utvikler kampene seg til imponerende offensiver. I det ene øyeblikket går du løs på fienden med sølvsverdet ditt mens du parerer med sidemannen, og i det andre sender dem begge flyvende og brennende ned avgrunnen med magitriksing.

Slurvefeil med timingen straffer seg, men til gjengjeld er belønningen en mestringsfølelse jeg aldri har opplevd i sjangeren før. Hele designet føles faktisk så strømlinjeformet og forenklet at jeg hadde større suksess med Xbox360-kontrollen i hendene enn med keyboard og mus. Menynavigering lider litt, men kampsituasjoner blir desto enklere og morsommere å holde styr på.

Flora, innvoller og gråstein

På mange måter handler spillet om å være smart og utnytte resursene dine. Du må vite hva du skal bruke og når du skal bruke det – om det så er snakk om utholdenheten din i kamp eller økonomien utenfor. Spillet balanserer hårfint mellom de to og resultatet er et spill hvor alle valgene du tar føles betydningsfulle – ikke bare de som omfatter historiedelen av spillet.

Valuta er for eksempel skrant - smeder tar seg godt betalt for tjenestene sine og utstyr er generelt sett vanskelig å oppdrive. Penger går i stedet på oppskrifter og formularer, som videre lar deg skru sammen ditt eget utstyr ut i fra materialene du har.

Kjøpene dine føles for en gang skyld som betydningsfulle investeringer; ikke bare del av et bruk-og-kast-mønster. Samtidig er det viktig å vurdere kapasiteten du har til å bære med deg disse tingene, da du veldig enkelt kan fylle lommene med overflødig materiale som planter, malm og innvoller. Nam!

Det eneste problemet mitt med spillet er at det sliter med å lære bort dynamikken sin. Fortellingen haster sånn avgårde fra første øyeblikk alt av opplæring begrenser seg til korte tekstbeskrivelser og innlegg i journalen din. Du blir aldri satt på prøve og spillet går aldri inn for å understreke viktigheten av virkemidlene dine.

Om det er jeg som har blitt bortskjemt eller spillet det er noe i veien med er jeg usikker på. Men når jeg bruker titalls forsøk på selv de enkleste konfrontasjonene i første kapittel, mens resten av spillet blir en ren strandpromenade av tilsynelatende ukjente grunner, skylder jeg på CD Projekt. Her mangler det disiplinering og opplæring i forkant av eventyret og alt for lite oppfølging underveis.

Overfladisk sett er det faktisk en god del CD Projekt sliter med. Menysystemet er for eksempel snodig lagt opp, noe informasjon kunne vært bedre formidlet, manuset har en tendens til å overstyre der spillmekanikk burde ha og vanskelighetsgraden, som nevnt over, trenger en justering.

Likevel er dette bare småplukk sammenlignet med den overordnende opplevelsen, atmosfæren og det fantastiske kampsystemet som ligger i bunnen av eventyret. «The Witcher 2» byr på solid håndverk, kjærlighet for materialet og en forståelse for konsepter utenfor det bare å formidle en fortelling - som både BioWare, Obsidian og Bethesda kunne lært fra.

Er du en av de som bare har tid til å unne deg ett storslått rollespill i året har du rett og slett ikke rå til å gå glipp av dette. Skaff deg «The Witcher 2» som det aller største tilskuddet i 2011.
 

«The Witcher 2» er tilgjengelig til PC.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

The Witcher 2: Assassins of Kings

Positivt
Fantastisk atmosfære, givende kampsystem, visuelt enestående.
Negativt
Ingenting av betydning
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum