(PressFire.no): Jeg hadde aldri trodd at Sherlock Holmes var ei sånn klyse. Å beskrive ham som arrogant ville vært å undergrave den vemmelig bombastiske personligheten hans, og hans hang til å trekke massive, intrikate plott ut av ørsmå ledetråder.
Men spillet hans er kult, altså.
Det er fullt av småfeil og greier å finne en regelrett ubehagelig posisjon mellom dårlig og bra grafikk, men inne i den lodne kjernen finner vi et gåteløsingsspill det oser autoritet og selvtillit av.
For dette er stort sett et gammeldags pek-og-klikk-eventyr med dyrt, moderne dilldall som 3D-grafikk og åpne omgivelser. Men det tør å gå der få andre har vært.
Logisk lek
Det er ironisk, men logikk er både det beste og det dårligste aspektet ved «The Testament of Sherlock Holmes». På én side har du noen fantastiske anledninger til å tvinne hjernekassa rundt sylskarpe utfordringer.
På en annen side jobber spillet ofte fra et ultrarigid standpunkt hvor du ser flere løsninger på et problem helt klart, men må følge den obskure, forutbestemte stien.
På heisaturen gjennom Londons gater anno slutten av 1800-tallet en gang skal du knekke gåter av et usedvanlig vidt spekter, og du får boltre deg i en vidunderlig verktøykasse. Noen oppdrag krever at du pisker lillehjernen for å løse typiske IQ-nøtter, andre tvinger på deg en skalpell og ber deg dissekere et offer.
De ulike oppgavene er sjeldent større enn et lite minispill hvor du i praksis skal bruke gjenstander i rett rekkefølge, men de er akkurat så abstrakte at du sakte men sikkert suges inn i Holmes’ opiumbefengte topplokk på en sånn passe fornøyelig storbyferie.
Eventyrspill sliter ofte med å variere gåtene utover «hent den der og bruk den her»-løsninger. Sherlocks siste tokt tjener mye på å variere oppgavene sine, og er samtidig ikke snauere enn at det greier å binde den statiske løsningsdelen av spillet opp mot historien – som overraskende nok er helt grei.
Blodig alvor
Du må ikke tro utviklernes lovnader om at dette spillet har en åpen verden - snippen er bare akkurat løs nok til at du ikke kveles. Men det går helt fint.
Spillet er til tider så preget av kranglete «pixel hunting» - rølping i blomsterbed og bibliotek på jakt etter veldig spesifikke gjenstander for å kunne løse åpenbare problemer - at du skulle ønske at det var mindre.
Problemet er ikke så mye det at du ikke ser ting. En hendig hintfunksjon gir deg en oversikt over interessepunkter om du ønsker det. I stedet er det tendensen til å «låse» gåtene som frustrerer. Du kan ha godt grep om hele handlingsforløpet, og vite den spesifikke rekkefølgen du må gjøre ting i, men ikke komme videre fordi du glemte å se litt på sukkertøysskåla i en glassmonter.
Ellers er flyten overraskende fin. Gåtene undervurderer deg ikke. Om du tenker lenge nok, kan du hoppe over hjernetrimmen og heller fortsette på morderjakten. Selv om omgivelsene tdivis skuffer, mest av alt den urbane bydelen Whitechapel som er så trang at den like gjerne kunne vært et herskapshus, gjør franske Frogwares en god jobb med å variere dem.
Like mye honnør fortjener de for å tørre å yte de brutale detektivhistoriene rettferdighet. Idet vi slumper over en biskop som har blitt brutalt overfalt, får vi se en makabert skamfert mann med knekte fingre og åpne sår. Nede på likstua er det direkte innsikt i de indre organene når ledetråder skal hentes ut av dem. Og sånn må det være i et så mørkt og skruppelløst univers.
Logikk er digg
Mordmysteriet er bekledd med en tydelig innsikt i Arthur Conan Doyles univers. Når kjattinga mellom Holmes og Watson finner fart, slurpes man lett inn.
De ulike figurene man møter på er tjåkfulle av personlighet, og dialogene har en varme jeg har savnet fra gullalderens eventyrspill.
Med jevne mellomrom drysses små sidespor rundt omkring i London, som avisartikler hvor en krass gravejournalist prøver å stille Holmes til veggs, og polstrer troverdigheten til den kompakte spillverdenen.
Jeg bør også finne tid til å hente frem lovord om «deduksjonsbrettet», som på mange måter definerer «The Testament». Når du tusler med lupen og saumfarer omgivelsene etter bloddråper, hårstrå og gjørme, samles ledetrådene i en perm.
Her må du trekke tråder mellom hintene som ligger foran deg, og definere et logisk handlingsforløp.
Når du først greier å stokke puslebitene (og hjernen), plinger en deilig liten lyd for å markere at du har kommet videre i historien. Med fare for å snakke ned om det stilige maskineriet som er menneskekroppen, må jeg få innrømme at stort mer ikke skal til for å gi meg litt herlig susing i mellomgulvet. Logikk er digg.
Krever godvilje
Skaperne har virkelig begynt å finne flyt nå. Om de var mindre ambisiøse med utseendet og heller finpolerte det vaklevorne stemmeskuespillet eller de slappe ansiktsanimasjonene, kunne dette vært årets beste eventyrspill.
I stedet føles det veldig spissformulert.
«The Testament of Sherlock Holmes» byr på gåter som utsetter leggetida med en time. Det er en ekspert på å gi deg følelsen av å være en millimeter unna forløsning, selv om du egentlig er helt på jordet. Og det er et skussmål mange eventyrspill burde ønske seg i en tid hvor nøtter stadig strømlinjeformes.
Det er også en lang og humpete ferd, hvor du noen ganger stopper og lurer på hva i alle dager du holder på med. Enkelte scener føles så forhastede og amatørmessige at de står i fare for å punktere hele illusjonen. Andre bombarderer deg med urimelig sta gåter og gjør det lett å savne flyten til for eksempel «The Walking Dead».
Den fantastiske samlingen av minispill og detektivspillets evne til å flette dem inn i historien på er likevel det som virkelig har brent seg fast.
Jeg skal ikke hevde at du må være verken Sherlock Holmes- eller eventyrspillfantast for å finne glede i denne stygge andungen. Men litt godvilje kan komme godt med.
«The Testament of Sherlock Holmes» er ute til Windows, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.
