Annonse

The Evil Within

Hemningsløs og hodeløs skrekkavalkade.

The Evil Within

Hemningsløs og hodeløs skrekkavalkade.
3:57
10:07
Utvikler
Tango Gameworks
Utgiver
Bethesda Softworks
Slippdato
14. oktober 2014
Plattformer
Windows, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One
Annonse
10:07
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): «The Evil Within» følger i fotsporene til surival horror-spill som «Resident Evil 4».

Joda, du får bøtter med blod og gørr også, men det er ikke det som gjør spillet så bra som det er.

I stedet får spillet fram hvorfor sjangeren er så interessant, og hvordan det du opplever av forferdelse og grøss kommer fra roten av spillet og forholdet du etablerer til selve spillmekanikkene og omstendighetene.

Mer enn bare blod og gørr

Settingen kunne like gjerne vært tatt rett ut fra «Resident Evil 4». Ikke ned til minste detalj, kanskje. Men den følger den samme hemningsløse kavalkaden av storslått eventyr.

Husker du hvordan du gikk fra en rustikk europeisk landsby, til middelaldrende slott og undergrunner – før du endte opp i en ren krigssone med militærhelikoptre og slemminger med maskingevær? Den samme utviklingen av tone og innhold finner du her.

De innledende timene skiller seg med andre ord drastisk fra den siste strekken med spill du skal gjennom. Vi snakker om alt fra asyl, t-bane-stasjoner og landsbyer, til abstrakte og kroppslige scenarier hvor virkelighet smelter sammen med fiksjon.

Hele forløpet får følelsen av å være et omspennende og fargesprakende eventyr med mer på hjertet enn bare blod og gørr, slik omslaget foreslår.

Det er akkurat denne spennvidden i innholdet jeg har forelsket meg med. At spillet sliter skikkelig med å løsrive glimtet det har i øyet med sin totale mangel på selvinnsikt er en stor del av sjarmen. Spesielt i et spill som prøver å forsvare all den morbide symbolikken sin gjennom en fortelling om alt og ingenting, og et actioneventyr i bunnen med et påklistret grøsserimage.

Flerhodet troll

«The Evil Within» funker fordi du alltid jobber mot elementene. Om du lurer på hvor sadistiske utviklerne er, kan du bare sjekke lommene dine for ammunisjon.

Du finner kanskje tre eller fire ekstra patroner, i tillegg til det du har lastet våpenet ditt med. Og når fiendene ankommer i store fossefall, og lett sluker et magasin i kroppen før de går ned, står du ovenfor en interessant problemstilling rent logistisk.

Det er derfor områdene du skal gjennom i spillet, alle de morbide utfordringene, framstår som små pusleoppgaver. Hvordan kommer du deg fra A til B på mest effektive måten? Hvordan sørger du for å bruke så få kuler som mulig? Utviklerne er notoriske på hva de lar deg leve på og de små marginene du må rette deg etter.

De gir deg verktøy og ammunisjon, men aldri nok til at du føler deg komfortabel eller klar for kamp.

Du får tilgang til legende midler, men aldri nok til at krumspring ikke straffer seg. Bomskudd gjør alltid dritvondt. Og når du endelig begynner å få teken på effektive hodeskudd, dukker det opp fiender med flere hoder.

Sankthansbål for zombier

Om «Alien Isolation» spesialiserte seg på å spenne deg fast til pinebenken under sitt løp, er filosofien til studioet bak «The Evil Within» at de alltid skal stikke kjepper i hjulene dine. De er aldeles ikke redde for å la deg bøte med livet bare for å lære leksa.

Og tro meg, dette spillet er fullt av lekser du aldri kommer til å lære – fra hvordan best å bespare midlene dine, til selvbeherskelse, tilbakeholdenhet og viktigheten av god planlegging.

Alt har liksom sin plass i spillet. Du føler våpnene du fyrer av på kroppen. Du har bare en håndfull av dem, så det er relativt innlysende hvilke våpen som funker til hvilke situasjoner, om du trenger å holde store horder på avstand, eller vil plukke litt selektivt mens du sniker deg rundt i forkant av et digert utbrudd.

Likevel er det også alltid en smartere vei til mål.

I stedet for å kaste bort alle haglepatronene dine på de tre slemmingene som kommer busende mot deg, hva med å bruke revolveren til å felle én av dem ved å skyte dem i beinet, og heller bruke kroppen hans som sankthansbål for de to andre.

Det er nemlig enkelt å undervurdere hvor lett antennelige deler av miljøet ditt er, og hvor verdifulle de spede fyrstikkene dine faktisk kan være i rett kontekst.

Taper ansikt

Fyrstikker starter som et lite gimmick, men utvikler seg til å bli en livsviktig del av ordforrådet ditt idet du skal inn i dialog med omverden. I tillegg er det noe utviklerne drar nytte av når de skal spille på nervene dine, siden de gjør det såpass tvetydig hvorvidt de ferske likene du produserer blir liggende eller vil fortsetter jakten på deg senere. Du er aldri helt sikker.

Ligger de igjen hodeløse eller som en askehaug, er saken som regel grei.

Men i og med at disse monstrositetene fint kan finne fram i mørket med bare en tredjedel av fjeset sitt intakt, er det alltid fristende å sløse en fyrstikk eller to – bare for å være helt fordømt sikker på at de ikke kommer til å lure seg opp på deg senere.

Her kommer selve mestringsfølelsen inn også. Øyeblikkene dukker kanskje ikke akkurat opp på løpende bånd, men idet du skjønner hvor fleksibel du står med verktøyene dine og klarer å utnytte spillsystemet i bunnen for alt det er verdt, er selv det å sitte igjen med en full revolver etter kampen utrolig tilfredsstillende.

Igjen er det dette aspektet som skiller denne sjangeren fra mer tradisjonelle grøsserspill som «Alien Isolation», hvor utviklerne i større grad vil ha stålkontroll over hva du tenker og føler.

Når du får panikk eller angst i «The Evil Within», er det fordi du skjønner hvor utilstrekkelige midlene dine er og hele tiden får erfare på kroppen hvor iherdige utviklerne er med å undertrykke deg med utfordringene sine.

Hver kule, hver øks og hver glassflaske du finner blir superviktige hjelpemidler å benytte seg av, og du blir virkelig indoktrinert og betinget til å sette deg inn i spillet fra topp til bunn. Faktisk i så stor grad at du får en helt annen tilnærming til spillet etter at du har avsluttet din første runde, og begir deg ut på nye, kvassere vanskelighetsgrader. Det funket i «Resident Evil 4», og det funker her av nøyaktig samme grunn.

NB! «The Evil Within» er lansert til pc, PlayStation 4, Xbox One, PlayStation 3 og Xbox 360.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Solid fundament – du har spilt dette før. Fantastisk godt balansert. Undertrykkende stemning med grobunn for mestringsfølelse. Masse deilige hemmeligheter og ekstrainnhold.
Negativt
Viktig opplæring er flyttet over til lasteskjermene.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Hemningsløs og hodeløs skrekkavalkade.
The Evil Within
Thomas Christoffersen

(PressFire.no): «The Evil Within» følger i fotsporene til surival horror-spill som «Resident Evil 4».

Joda, du får bøtter med blod og gørr også, men det er ikke det som gjør spillet så bra som det er.

I stedet får spillet fram hvorfor sjangeren er så interessant, og hvordan det du opplever av forferdelse og grøss kommer fra roten av spillet og forholdet du etablerer til selve spillmekanikkene og omstendighetene.

Mer enn bare blod og gørr

Settingen kunne like gjerne vært tatt rett ut fra «Resident Evil 4». Ikke ned til minste detalj, kanskje. Men den følger den samme hemningsløse kavalkaden av storslått eventyr.

Husker du hvordan du gikk fra en rustikk europeisk landsby, til middelaldrende slott og undergrunner – før du endte opp i en ren krigssone med militærhelikoptre og slemminger med maskingevær? Den samme utviklingen av tone og innhold finner du her.

De innledende timene skiller seg med andre ord drastisk fra den siste strekken med spill du skal gjennom. Vi snakker om alt fra asyl, t-bane-stasjoner og landsbyer, til abstrakte og kroppslige scenarier hvor virkelighet smelter sammen med fiksjon.

Hele forløpet får følelsen av å være et omspennende og fargesprakende eventyr med mer på hjertet enn bare blod og gørr, slik omslaget foreslår.

Det er akkurat denne spennvidden i innholdet jeg har forelsket meg med. At spillet sliter skikkelig med å løsrive glimtet det har i øyet med sin totale mangel på selvinnsikt er en stor del av sjarmen. Spesielt i et spill som prøver å forsvare all den morbide symbolikken sin gjennom en fortelling om alt og ingenting, og et actioneventyr i bunnen med et påklistret grøsserimage.

Flerhodet troll

«The Evil Within» funker fordi du alltid jobber mot elementene. Om du lurer på hvor sadistiske utviklerne er, kan du bare sjekke lommene dine for ammunisjon.

Du finner kanskje tre eller fire ekstra patroner, i tillegg til det du har lastet våpenet ditt med. Og når fiendene ankommer i store fossefall, og lett sluker et magasin i kroppen før de går ned, står du ovenfor en interessant problemstilling rent logistisk.

Det er derfor områdene du skal gjennom i spillet, alle de morbide utfordringene, framstår som små pusleoppgaver. Hvordan kommer du deg fra A til B på mest effektive måten? Hvordan sørger du for å bruke så få kuler som mulig? Utviklerne er notoriske på hva de lar deg leve på og de små marginene du må rette deg etter.

De gir deg verktøy og ammunisjon, men aldri nok til at du føler deg komfortabel eller klar for kamp.

Du får tilgang til legende midler, men aldri nok til at krumspring ikke straffer seg. Bomskudd gjør alltid dritvondt. Og når du endelig begynner å få teken på effektive hodeskudd, dukker det opp fiender med flere hoder.

Sankthansbål for zombier

Om «Alien Isolation» spesialiserte seg på å spenne deg fast til pinebenken under sitt løp, er filosofien til studioet bak «The Evil Within» at de alltid skal stikke kjepper i hjulene dine. De er aldeles ikke redde for å la deg bøte med livet bare for å lære leksa.

Og tro meg, dette spillet er fullt av lekser du aldri kommer til å lære – fra hvordan best å bespare midlene dine, til selvbeherskelse, tilbakeholdenhet og viktigheten av god planlegging.

Alt har liksom sin plass i spillet. Du føler våpnene du fyrer av på kroppen. Du har bare en håndfull av dem, så det er relativt innlysende hvilke våpen som funker til hvilke situasjoner, om du trenger å holde store horder på avstand, eller vil plukke litt selektivt mens du sniker deg rundt i forkant av et digert utbrudd.

Likevel er det også alltid en smartere vei til mål.

I stedet for å kaste bort alle haglepatronene dine på de tre slemmingene som kommer busende mot deg, hva med å bruke revolveren til å felle én av dem ved å skyte dem i beinet, og heller bruke kroppen hans som sankthansbål for de to andre.

Det er nemlig enkelt å undervurdere hvor lett antennelige deler av miljøet ditt er, og hvor verdifulle de spede fyrstikkene dine faktisk kan være i rett kontekst.

Taper ansikt

Fyrstikker starter som et lite gimmick, men utvikler seg til å bli en livsviktig del av ordforrådet ditt idet du skal inn i dialog med omverden. I tillegg er det noe utviklerne drar nytte av når de skal spille på nervene dine, siden de gjør det såpass tvetydig hvorvidt de ferske likene du produserer blir liggende eller vil fortsetter jakten på deg senere. Du er aldri helt sikker.

Ligger de igjen hodeløse eller som en askehaug, er saken som regel grei.

Men i og med at disse monstrositetene fint kan finne fram i mørket med bare en tredjedel av fjeset sitt intakt, er det alltid fristende å sløse en fyrstikk eller to – bare for å være helt fordømt sikker på at de ikke kommer til å lure seg opp på deg senere.

Her kommer selve mestringsfølelsen inn også. Øyeblikkene dukker kanskje ikke akkurat opp på løpende bånd, men idet du skjønner hvor fleksibel du står med verktøyene dine og klarer å utnytte spillsystemet i bunnen for alt det er verdt, er selv det å sitte igjen med en full revolver etter kampen utrolig tilfredsstillende.

Igjen er det dette aspektet som skiller denne sjangeren fra mer tradisjonelle grøsserspill som «Alien Isolation», hvor utviklerne i større grad vil ha stålkontroll over hva du tenker og føler.

Når du får panikk eller angst i «The Evil Within», er det fordi du skjønner hvor utilstrekkelige midlene dine er og hele tiden får erfare på kroppen hvor iherdige utviklerne er med å undertrykke deg med utfordringene sine.

Hver kule, hver øks og hver glassflaske du finner blir superviktige hjelpemidler å benytte seg av, og du blir virkelig indoktrinert og betinget til å sette deg inn i spillet fra topp til bunn. Faktisk i så stor grad at du får en helt annen tilnærming til spillet etter at du har avsluttet din første runde, og begir deg ut på nye, kvassere vanskelighetsgrader. Det funket i «Resident Evil 4», og det funker her av nøyaktig samme grunn.

NB! «The Evil Within» er lansert til pc, PlayStation 4, Xbox One, PlayStation 3 og Xbox 360.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

The Evil Within

Positivt
Solid fundament – du har spilt dette før. Fantastisk godt balansert. Undertrykkende stemning med grobunn for mestringsfølelse. Masse deilige hemmeligheter og ekstrainnhold.
Negativt
Viktig opplæring er flyttet over til lasteskjermene.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode