«Star Fox»-serien, eller «Starwing», som originalen het her på bjerget, var en ganske nyskapende greie da det første spillet kom i 1993. Det første polygon-spillet på SNES hadde hektisk action, et fantastisk lydspor og et gameplay vi aldri før hadde opplevd på den måten.
En oppfølger ble annonsert og faktisk gjort helt ferdig, men aldri gitt ut. Ikke før vi på Nintendo 64 i 1997 fikk «Lylat Wars», det som het «Star Fox 64» i USA og som er navnet på denne remaken, fikk vi igjen møte Fox McCloud og gjengen.
Spillet ble på den tiden veldig godt mottatt, og fikk skryt for sin gode presentasjon, full voice acting og fortsatt like gjennomførte spillbarhet slik forgjengeren hadde, men som samtidig dro nytte av alle de grafiske musklene til Nintendo 64.
14 år etter sitter vi med langt kraftigere teknologi i hendene. Nintendo-guru Shigeru Miyamoto følte at spillet ville være en fin måte å vise 3D-funksjonene til konsollen, og i samarbeid med Q Games (kjent fra «Pixeljunk»-serien på PS3) er spillet nå på hyllene. Q-Games har faktisk hatt en finger med i utviklingen av «Star Fox» helt siden starten av nittitallet, og det merkes at dette er en remake lagd av folk med en kjærlighet for serien.
For spillet leverer varene akkurat like mye nå som da.
Nymotens top-down-shooter
Du kontrollerer Fox sammen med (de mer eller mindre plagsomme) vennene sine i en kamp mot den onde Andross, som sammen med «Star Wolf»-skvadronen prøver å få et interplanetarisk herredømme fra sin base helt ytterst i solsystemet Lylat.
Spillmekanismen er en slags videreføring av de gamle top-down-shooterne av fordums tider, der du har kameraet bak flyet ditt, en såkalt Arwing, som automatisk flyr gjennom banene med liten direkte kontroll over hvilken retning du kan dra, men fortsatt med full kontroll i den «tunnelen» du flyr i.
Du kan manøvrere rundt, bremse ned eller dra av loops og andre triks, men du følger altså der spillet leder.
Enkelte plasser, ofte mot bosser, åpner likevel spillet seg helt innenfor et område (kalt «All Range Mode», hvor du ikke lenger er satt til å følge en virtuell korridor mot målet ditt, men istedet kan fly rundt og skyte ned fiender hvor du selv vil.
Tilværelsen sprites også opp på enkelte baner ved å sette deg bak spakene på Landmasteren, en tanks, eller Blue Marine - en ubåt. Disse kontrolleres nesten identisk som Arwingen, men tilfører sin egen måte å takle banene på ved å restriktere hvordan du beveger deg. Ubåten er treig, men kraftig, og tanksen er nødvendigvis låst til bakken.
Et av de beste action-flyspillene på lenge
Det er heseblesende action fra start til slutt her, med få dødpunkter å finne. Områdene du flyr rundt i er så nøye designet og alltid proppfulle av hemmeligheter, alternative ruter og heftige bossfighter at det er en fryd å spille gjennom dem - gjerne flere ganger!
Det er en hel rekke baner å ta av, men de er lagt opp slik at du ikke kommer deg gjennom alle sammen på én gjennomspilling. Avhengig av hva du gjør på hver enkelt bane så grener spillet seg gjennom forskjellige planeter og asteroider, slik at historien og områdene du besøker er litt forskjellige hver gang.
Det gjør kanskje at du kan blåse gjennom historien på en tre-fire timer, men du vil absolutt prøve igjen og igjen for å få med deg alle banene og de forskjellige sluttene spillet har. Skal du få med deg alt er det mange timers spilling som skal til.
Som et singleplayer-spill er dette glatt et av de ypperste action-flyspillene som er gitt ut på lenge (om enn ikke så simulator-aktig!), og du skal lete lenge etter et spill i sjangeren som har så mye karisma og artig gameplay. Det bærer rett og slett ikke preg av å være et 14 år gammelt spill i nye klær i det hele tatt!
Slapp multiplayer og dølle stemmer
Det er en multiplayer-funksjon dyttet inn her, og den funker forsåvidt okay i et lokalt nettverk, med deathmatch som den eneste valgmuligheten. Det er derimot mildt sagt skuffende å se at spillet ikke støtter noen form for online kampmuligheter i det hele tatt. Når en tenker på at det forrige spillet i serien, på Nintendo DS, hadde en onlinefunksjon (og det fra samme utvikler) så er det uhørt at de ikke har med noe lignende her.
Verd å merke seg er det at spillet filmer alle som spiller det i flerspillerdelen, noe som er et artig påfunn ettersom du får en live-feed av trynet på de du gruser - men igjen så hadde det vært langt bedre om vi kunne gjort det over nett!
Jeg føler at slide pad-en til 3DS, som prøver så godt den kan å etterape en vanlig analogstikke, ikke har den samme responsen som den originale kontrolleren til Nintendo 64. Det er muligens fordi den ikke gir den samme motstanden, men det tok litt tid å venne seg til den i dette spillet, og de første banene var jeg litt på viddene flere ganger enn jeg trodde jeg skulle være - selv 14 år etter.
Når kontrollene først sitter er det lite rom for å klage på andre enn seg selv om du styrter!
Du kan også velge å styre med gyroskop-funksjonen til konsollen der du bare sveiver hele greia rundt for å kontrollere Arwingen din. Det funker forsåvidt helt kurant, men du kan bare glemme å ha på 3D-en om du skal spille sånn, for du mister effekten konstant der du flytter konsollen inn og ut av sweet spoten.
Når det er sagt, så ser spillet feiende flott ut både i 2D og 3D. Det er en overbevisende dybde i spillet når du spiller med 3D på som gjør det en del lettere å bedømme avstander til fiender og andre hindringer. Grafikken er også kraftig oppdatert, og spillet fremstår som et av de peneste på konsollen. Spesielt på baner hvor det er regnvær og store havområder ser det virkelig lekkert ut!
Lydmessig er det en del ting å ta tak i. Originalspillet hadde en musikk som var både flott å høre på og klistret seg godt på hjernen. Her er musikken lagd på nytt med litt mer pomp og prakt, og det høres fortsatt bra ut - men stemmene i spillet har av uforklarlig grunn blitt skiftet ut.
Det var en slags cheesy sjarm å høre dyrene prate skitt seg i mellom på Nintendo 64 med middelmådige stemmeskuespillere, men her har de på merkverdig vis hentet inn en gruppe folk som er enda dårligere. Hvorfor i all verden er det ingen som vet, men fans av originalen vil kanskje føle seg snytt, hvor nykommere vil klø seg i hodet over en del av dialogen som kommer.
Det blir egentlig bare småpirk med tanke på hvor fornøyelig spillet er. Nintendo viser igjen at de kan dette med å remake sine gamle spill, slik de også traff blink med «The Legend of Zelda Ocarina of Time 3D» tidligere i år.
Har du ikke spilt «Star Fox 64»/«Lylat Wars» før vil du veldig mye underholdning her, i en sjanger som merkelig nok ikke har blitt kopiert særlig mange ganger gjennom 14 år. Har du stiftet bekjentskap med Fox og co. før, er dette like bra nå som det var da - og dette er et «Star Fox»-spill som for andre gang blåser liv i serien.
