Annonse

Sly Cooper: Thieves in Time

Verdens mest sjarmerende vaskebjørn er tilbake.

Sly Cooper: Thieves in Time

Verdens mest sjarmerende vaskebjørn er tilbake.
3:57
12:22
Utvikler
Sanzaru Games
Utgiver
Sony Interactive Entertainment
Slippdato
27. mars 2013
Plattformer
Vita, PlayStation 3
Annonse
12:22
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Det var det herrens år 2003, og med øyne så store som tinntallerkener stirret jeg besatt på skjermbilder av Sonys nyankomne plattformvaskebjørn.

I mitt 12 år gamle sinn fremsto «Sly Raccoon» som starten på noe stort, alt jeg var ute etter i et TV-spill og attpåtil i skamlekker tegneseriegrafikk – her var det duket for en klassiker, uten tvil.  

Etter «The Legend of Zelda: Wind Waker»-lanseringen samme år havnet imidlertid Sly Cooper helt og holdent i glemmeboka, der han bleknet i skyggen av Nintendos mesterlige «cel shade»-Link.

Det skulle tydeligvis gå ti år og to oppfølgere før jeg omsider fikk stifte bekjentskap med «Infamous»-utviklerens listige Sony-maskot (tiden flyr!), som i denne omgang har fått kloa i en fungerende tidsmaskin.

Tidstyverier

Det hele begynner med at skilpadden Bentley, etter mange års forskning på området, finner et smutthull i tid-rom-kontinuumet. Som geniet i gjengen, og som seg hør og bør når det kommer til tidsreiser, monterer han komponenten på flodhesten Murrays varebil.

Passende nok har det begynt å forsvinne sider fra Cooper-håndboken Thievius Raccoonus, et sikkert tegn på at noe er i gjære. Ettersom oppføringene fra Slys slektninger går i oppløsning en etter en, bestemmer banden seg for å reise tilbake i tid og undersøke nærmere.

På samme tid må Sly håndtere litt mer voksne problemer i form av ekskjæresten Carmelita Fox, som på ekte eks-kjærestevis er ute etter å se Sly bak lås og slå.

Til hvert spillbare område (eller kupp) introduseres vi oppå dette for Slys historisk stereotype slektninger, være det seg den sushiglade mesterninjaen Ryochi eller Western-varianten Tennesee Kid.

Som det sømmer seg får man også ta kontroll over Slys slektninger i utvalgte oppdrag, der for eksempel Ryochi Cooper har muligheten til å bevege seg fra punkt til punkt med forsvinnende høy hastighet.

Gjennom hele spillet ligger også kravet om å benytte seg av både Bentley og Murray, med vekslende hell.

Sistnevnte dreier seg nemlig om banal denging med de få angrepsbevegelsene som er til disposisjon, noe jeg vil mistenke blir fort ensformig uavhengig av alder.

Heldigvis byr Bentley opp til arkadeaktige minispill under dekke av å måtte hacke ulike datasystemer, lettfattelige skytespill fra 2D-perspektiv som utgjør et velkomment avbrekk fra alt det andre.

Og hemmeligheten bak «Sly Cooper: Thieves in Time» er nettopp dette: variasjon fra A til Å.

Sjarmkanonen er avfyrt

Det er imidlertid fortsatt Sly som er stjerna i showet. Ikke bare er han fremstilt som en avslappa og kul type med et par vittige kommentarer på lager til enhver tid, det er i tillegg Slys repertoar som preger spillets beste partier.

Det blir nok litt for drøyt å omtale «Thieves in Time» som et snikespill á la «Metal Gear Solid», men som i sistnevnte ligger fokus stort sett på ikke å bli sett. 

For å oppnå dette kan Sly med et knappetrykk klatre på alt som lyser glødende blått, en billedlig representasjon av det erfarne tyveblikket hans, men ingenting utenom det. For en garvet spillidiot vil nok denne begrensningen fremprovosere noen forsiktige grynt og furer i pannen, men sett fra et pedagogisk perspektiv bidrar det til å gjøre kontrolloppsettet langt mer forståelig.

I de mest givende seksjonene veksler man gjerne mellom å hoppe, klatre, snike og daske litt, før man bruker et av Slys kostymer for å løse en aldri så liten peanøtt.

I føydale Japan er for eksempel samuraidrakten ideell til å spasere rett forbi vakter og tvers igjennom ild – og trekker en ikke på smilebåndet av de barnlige replikkene i dialogen, er man nødt til å la seg sjarmere av den lille vaskebjørnen i den utvilsomt altfor store rustningen.

Han klarer jo nesten ikke å gå, stakkar.

Den samme sjarmoffensiven utøves i de mange mellomsekvensene, hvor sprekt animerte tegneseriebilder møter muntre «Looney Tunes»-ornamenter.

At det hele er lagt opp som en episodebasert barnekanalserie gjør det ikke mindre nostalgisk, og «Sly Cooper: Thieves in Time» sender meg derfor motvillig inn i en dyp lengsel etter barndommens bekymringsfri dager.

Trygg formel

Likevel: mellomsekvensene er én ting, grafikken noe annet. Og selv om jeg ikke vil hevde at det visuelle i dette tilfellet står i noen særklasse, føles det like fullt naturlig å påpeke at det hele ser rimelig lekkert ut.

Det kunne nok blitt jobbet litt ekstra med animasjonene på figurenes bevegelser og interaksjon med omgivelsene, men kulissene i seg selv fortjener sitt stykke oppmerksomhet.

Det føydale Japan er kun ett eksempel på en kyndig designet minisandkasse i alt fra arkitektur til lyssetting (blant annet «Sashimi-hulene»), kjærlig pakket inn i de samme tykke strekene som serien med god grunn har festet sin lit til.

I denne sammenheng finnes det dessverre en ikke helt uanselig ulempe ved å reise tilbake i tid for å vurdere spillet gjennom øynene på en 12-åring. For i det samme forsøket på å gjenopprette kontakt med fortiden blir det jo tydelig at mye er her er gjenkjennelig.

Selv om jeg aldri fikk sjansen til å spille det i 2003, sitter jeg følgelig igjen med fornemmelsen av å ha spilt dette før.

Årsaken er selvsagt at «Sly Cooper: Thieves in Time» bygger på velprøvde spillmekanikker fra et tiår med andre sjangerbidrag. Minispillene er basert på udødelige arkadeskytere, utforskningen og snikingen på godt etablerte plattformkonvensjoner.

Som en samlemaniker med sin handlevogn har utvikleren plukket med seg biter og fragmenter av alt som kryper og går av tredjepersons plattformspill, være det seg «Jak and Daxter», «Super Mario 64» eller «Crash Bandicoot».

At totalopplevelsen gir inntrykk av å være en pastisj, det vil si en sammensetning av ulike stilarter, er derimot ikke ødeleggende. Og som utviklere med et oppdrag om å videreføre en spillserie har spillstudioet Sanzaru Games så til de grader gjort jobben sin.

Spillet som presenteres er en lattermild og velprodusert fortelling med barne-TV-vibber som langt på vei tilrettelegger for en herlig variert spillopplevelse.

For selv om Sly Cooper og gjengen ikke har funnet opp hjulet på nytt, ruller og går de i kraft av sin egen tyngde. Ekstra pluss for at spillet opererer med norske stemmer, til tross for at leppesynkroniseringen ikke alltid treffer like godt.

«Sly Cooper: Thieves in Time» lanseres til PlayStation 3 og PlayStation Vita den 27. mars.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Fargerik presentasjon, norske stemmer, varierte oppgaver, morsom dialog.
Negativt
Intet nytt over horisonten, ingen utfordring for mer erfarne spillere.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Verdens mest sjarmerende vaskebjørn er tilbake.
Sly Cooper: Thieves in Time
Daniel Guanio

(PressFire.no): Det var det herrens år 2003, og med øyne så store som tinntallerkener stirret jeg besatt på skjermbilder av Sonys nyankomne plattformvaskebjørn.

I mitt 12 år gamle sinn fremsto «Sly Raccoon» som starten på noe stort, alt jeg var ute etter i et TV-spill og attpåtil i skamlekker tegneseriegrafikk – her var det duket for en klassiker, uten tvil.  

Etter «The Legend of Zelda: Wind Waker»-lanseringen samme år havnet imidlertid Sly Cooper helt og holdent i glemmeboka, der han bleknet i skyggen av Nintendos mesterlige «cel shade»-Link.

Det skulle tydeligvis gå ti år og to oppfølgere før jeg omsider fikk stifte bekjentskap med «Infamous»-utviklerens listige Sony-maskot (tiden flyr!), som i denne omgang har fått kloa i en fungerende tidsmaskin.

Tidstyverier

Det hele begynner med at skilpadden Bentley, etter mange års forskning på området, finner et smutthull i tid-rom-kontinuumet. Som geniet i gjengen, og som seg hør og bør når det kommer til tidsreiser, monterer han komponenten på flodhesten Murrays varebil.

Passende nok har det begynt å forsvinne sider fra Cooper-håndboken Thievius Raccoonus, et sikkert tegn på at noe er i gjære. Ettersom oppføringene fra Slys slektninger går i oppløsning en etter en, bestemmer banden seg for å reise tilbake i tid og undersøke nærmere.

På samme tid må Sly håndtere litt mer voksne problemer i form av ekskjæresten Carmelita Fox, som på ekte eks-kjærestevis er ute etter å se Sly bak lås og slå.

Til hvert spillbare område (eller kupp) introduseres vi oppå dette for Slys historisk stereotype slektninger, være det seg den sushiglade mesterninjaen Ryochi eller Western-varianten Tennesee Kid.

Som det sømmer seg får man også ta kontroll over Slys slektninger i utvalgte oppdrag, der for eksempel Ryochi Cooper har muligheten til å bevege seg fra punkt til punkt med forsvinnende høy hastighet.

Gjennom hele spillet ligger også kravet om å benytte seg av både Bentley og Murray, med vekslende hell.

Sistnevnte dreier seg nemlig om banal denging med de få angrepsbevegelsene som er til disposisjon, noe jeg vil mistenke blir fort ensformig uavhengig av alder.

Heldigvis byr Bentley opp til arkadeaktige minispill under dekke av å måtte hacke ulike datasystemer, lettfattelige skytespill fra 2D-perspektiv som utgjør et velkomment avbrekk fra alt det andre.

Og hemmeligheten bak «Sly Cooper: Thieves in Time» er nettopp dette: variasjon fra A til Å.

Sjarmkanonen er avfyrt

Det er imidlertid fortsatt Sly som er stjerna i showet. Ikke bare er han fremstilt som en avslappa og kul type med et par vittige kommentarer på lager til enhver tid, det er i tillegg Slys repertoar som preger spillets beste partier.

Det blir nok litt for drøyt å omtale «Thieves in Time» som et snikespill á la «Metal Gear Solid», men som i sistnevnte ligger fokus stort sett på ikke å bli sett. 

For å oppnå dette kan Sly med et knappetrykk klatre på alt som lyser glødende blått, en billedlig representasjon av det erfarne tyveblikket hans, men ingenting utenom det. For en garvet spillidiot vil nok denne begrensningen fremprovosere noen forsiktige grynt og furer i pannen, men sett fra et pedagogisk perspektiv bidrar det til å gjøre kontrolloppsettet langt mer forståelig.

I de mest givende seksjonene veksler man gjerne mellom å hoppe, klatre, snike og daske litt, før man bruker et av Slys kostymer for å løse en aldri så liten peanøtt.

I føydale Japan er for eksempel samuraidrakten ideell til å spasere rett forbi vakter og tvers igjennom ild – og trekker en ikke på smilebåndet av de barnlige replikkene i dialogen, er man nødt til å la seg sjarmere av den lille vaskebjørnen i den utvilsomt altfor store rustningen.

Han klarer jo nesten ikke å gå, stakkar.

Den samme sjarmoffensiven utøves i de mange mellomsekvensene, hvor sprekt animerte tegneseriebilder møter muntre «Looney Tunes»-ornamenter.

At det hele er lagt opp som en episodebasert barnekanalserie gjør det ikke mindre nostalgisk, og «Sly Cooper: Thieves in Time» sender meg derfor motvillig inn i en dyp lengsel etter barndommens bekymringsfri dager.

Trygg formel

Likevel: mellomsekvensene er én ting, grafikken noe annet. Og selv om jeg ikke vil hevde at det visuelle i dette tilfellet står i noen særklasse, føles det like fullt naturlig å påpeke at det hele ser rimelig lekkert ut.

Det kunne nok blitt jobbet litt ekstra med animasjonene på figurenes bevegelser og interaksjon med omgivelsene, men kulissene i seg selv fortjener sitt stykke oppmerksomhet.

Det føydale Japan er kun ett eksempel på en kyndig designet minisandkasse i alt fra arkitektur til lyssetting (blant annet «Sashimi-hulene»), kjærlig pakket inn i de samme tykke strekene som serien med god grunn har festet sin lit til.

I denne sammenheng finnes det dessverre en ikke helt uanselig ulempe ved å reise tilbake i tid for å vurdere spillet gjennom øynene på en 12-åring. For i det samme forsøket på å gjenopprette kontakt med fortiden blir det jo tydelig at mye er her er gjenkjennelig.

Selv om jeg aldri fikk sjansen til å spille det i 2003, sitter jeg følgelig igjen med fornemmelsen av å ha spilt dette før.

Årsaken er selvsagt at «Sly Cooper: Thieves in Time» bygger på velprøvde spillmekanikker fra et tiår med andre sjangerbidrag. Minispillene er basert på udødelige arkadeskytere, utforskningen og snikingen på godt etablerte plattformkonvensjoner.

Som en samlemaniker med sin handlevogn har utvikleren plukket med seg biter og fragmenter av alt som kryper og går av tredjepersons plattformspill, være det seg «Jak and Daxter», «Super Mario 64» eller «Crash Bandicoot».

At totalopplevelsen gir inntrykk av å være en pastisj, det vil si en sammensetning av ulike stilarter, er derimot ikke ødeleggende. Og som utviklere med et oppdrag om å videreføre en spillserie har spillstudioet Sanzaru Games så til de grader gjort jobben sin.

Spillet som presenteres er en lattermild og velprodusert fortelling med barne-TV-vibber som langt på vei tilrettelegger for en herlig variert spillopplevelse.

For selv om Sly Cooper og gjengen ikke har funnet opp hjulet på nytt, ruller og går de i kraft av sin egen tyngde. Ekstra pluss for at spillet opererer med norske stemmer, til tross for at leppesynkroniseringen ikke alltid treffer like godt.

«Sly Cooper: Thieves in Time» lanseres til PlayStation 3 og PlayStation Vita den 27. mars.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Sly Cooper: Thieves in Time

Positivt
Fargerik presentasjon, norske stemmer, varierte oppgaver, morsom dialog.
Negativt
Intet nytt over horisonten, ingen utfordring for mer erfarne spillere.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode