Annonse

Resident Evil 6

Holder det som en reinspikka actionfest?

Resident Evil 6

Holder det som en reinspikka actionfest?
3:57
17:00
Utvikler
Capcom
Utgiver
Capcom
Slippdato
2. oktober 2012
Plattformer
Xbox 360, PlayStation 3, Windows, PlayStation 4
Annonse
17:00
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Og vi som trodde gode, gamle «Resident Evil» slik vi kjente det fra fordums tider var borte da «Resident Evil 4» og «5» kom.

Vi visste rett og slett ikke hvor langt borte den var.

Jeg likte både nummer fem og spesielt nummer fire i serien, jeg, og er kanskje i mindretall der. Men sekseren blir for mye av det gode.

Ikke skummelt

For gjennom mine økter har det ikke vært skummelt én gang, ikke én gang følte jeg at min survival hadde et fnugg av horror.

Istedet marsjerer jeg fra den ene cut-scenen der heltene overlever nok en helt ufattelig situasjon, nok en eksplosjon, nok en flystyrt og nok en dose håpløs dialog som desperat prøver å være emosjonell.

Dette var ikke det jeg likte fra «Resident Evil» - hverken de gamle eller de nye.

God skyting

På den ene siden kan jeg ikke annet enn å digge følelsen av å skyte en zombie i fillebiter, eller endelig å ta knekken på en av de mange ENORME bossene spillet kaster mot meg. For selve skytinga mot de udøde funker helt ypperlig til tider.

Javel, så glimrer fortsatt koffertsystemet i «Resident Evil 4» med sitt fravær (hvorfor de tok vekk dette aner jeg ikke), men nye våpen du kan destruere udøde med er det ikke mangel på.

Figurene du spiller har nå også et imponerende vell av nye moves du kan knekke zombiefjes med, inkludert heftige varianter der du smeller dem inn i ting som ligger rundt deg (såkalte enviromental kills).

Å se Leon sklitakle en zombie, røske ut en øks fra bakhodet dens og hakke løs vekker glise-musklene for å si det sånn.

QTE-helvete

På den andre har vi dessverre et vell av plutselige hendelser som beordrer deg til å på millisekundet klemme inn vilkårlige knappet på kontrolleren din.

Slike Quick Time Events går det tretten av på dusinet hos Capcom, og da jeg dør for femte gang på den samme plassen fordi knappen jeg må trykke har forandret seg er det like før kontrolleren går i veggen.

Under Jake og Sherrys historiedel er det spesielt et kapittel som tar helt av, og ikke på den gode måten.

Dårlig ånde

Den samme følelsen av hjelpesløshet kommer den fire hundrede gangen jeg har blitt slått i bakken av et instant kill-angrep det ser ut til at alle fiender har på lur. Disse gjør at du kaver rundt på bakken mens hjerterytmen dundrer og du må rope på partneren din for å bli gjennopplivet via et klask på brystkassa.

Om en fiende så mye som puster på deg når du er på bakken er det game over, og du kommer til å tilbringe mye tid der.

Jeg liker heller ikke at store deler av spillet foregår mot «intelligente» versjoner av de gamle hjernespiserne, utstyrt med sniperrifler, rakettkastere og maskingevær. Det funka ikke så godt den lille delen de var i fireren, aldeles ikke i femmeren og dessverre ikke her.

Hele kapittelet til «RE»-yndling Chris Redfield, som er med i militær-gruppa BSAA sendt inn for å rydde opp den siste infeksjonsbølgen, føles mer som en variant av «Gears of War» der du hopper rundt mellom små murer og skyter rundt hjørner enn «Resident Evil».

Menyer og utstyrshåndtering til å skyte seg av

Jeg må vie litt spalteplass til det elendige grensesnittet spillet trykker på deg. Jeg er en av disse raringene som liker å spille med inverterte kontroller i spill, så noe av det første jeg gjør er som regel å knote litt rundt i menyene for å slå på dette.

Problemet her er at selv om menyene er utrolig lekre, så har Capcom glemt alt som heter brukervennlighet og lar spillet fortsette selv når du holder på å lete deg gjennom diverse symboler og undermenyer som gir deg hodepine.

Og hvilken tulling på kontorene deres kom på den brilliante ideen at det skulle være forskjellig utseende og layout på menyene alt avhengig av hvem du kontrollerer? Det er tøys å måtte lære seg nye menyer tre-fire ganger i spillet!

Tullete historie, men sett fra flere hold

Samtidig har historien hold som et vått knekkebrød og hopper vilt mellom (og glemmer noen ganger å fortelle) viktige øyeblikk, men jeg liker likevel måten spillet fletter den sammen via fire forskjellige campaigns du kan velge.

For ja, du får hele fire historiedeler å forholde deg til her, hvor du kan velge blant en god håndfull av ikoniske «Resident Evil»-figurer som på hver sin måte prøver å bryte ned den samme katastrofen.

Historiene deres overlapper flere plasser, noe som gjør at du fra tid til annen spiller sammen med de folkene du allerede har kontrollert i samme situasjon. Jeg liker det!

Hver av disse historiedelene varer i mange, mange timer – og på toppen av det hele kan alt spilles med en venn både online eller via splittskjerm hjemme i stua, og det er litt annerledes om du styrer partneren i stedet for hovedpersonen.

Noen vil kanskje påpeke at det gjør det enda mindre «Resident Evil» å alltid drasse med seg en spiller nummer to, men for å være helt ærlig så har serien skiftet spor såpass mye at det ikke gjør noe fra eller til mer. Coop er bra!

For de actiontørste som elsker vanvittig koreografi og godfølelsen av å krydre zombiekjøtt med hagl kan dette være nirvana, men for oss som har fulgt serien er det så mange feiltrinn som enkelt kunne vært unngått. Totalpakken blir aldri så god som forgjengerne, selv om det glimter til med sekvenser som er utrolig morsomme.

Det føles som jeg spiller en heftig regissert Michael Bay-film, bare med en enda verre fortalt historie. Popcorn-action, med andre ord – og en noe sterk firer på terningen.

Bon appetit!

NB! Spillet lanseres 2. oktober, til PlayStation 3 og Xbox 360. Senere til pc.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Selve spillfølelsen er bra og co-op er konge. Spillet er pent og med store og grusomme monstre overalt.
Negativt
QTE for hver minste ting. Fiendene slår deg i bakken alt for lett. Historien er til å fnise av, på den dårlige måten.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Holder det som en reinspikka actionfest?
Resident Evil 6
Erik Fossum

(PressFire.no): Og vi som trodde gode, gamle «Resident Evil» slik vi kjente det fra fordums tider var borte da «Resident Evil 4» og «5» kom.

Vi visste rett og slett ikke hvor langt borte den var.

Jeg likte både nummer fem og spesielt nummer fire i serien, jeg, og er kanskje i mindretall der. Men sekseren blir for mye av det gode.

Ikke skummelt

For gjennom mine økter har det ikke vært skummelt én gang, ikke én gang følte jeg at min survival hadde et fnugg av horror.

Istedet marsjerer jeg fra den ene cut-scenen der heltene overlever nok en helt ufattelig situasjon, nok en eksplosjon, nok en flystyrt og nok en dose håpløs dialog som desperat prøver å være emosjonell.

Dette var ikke det jeg likte fra «Resident Evil» - hverken de gamle eller de nye.

God skyting

På den ene siden kan jeg ikke annet enn å digge følelsen av å skyte en zombie i fillebiter, eller endelig å ta knekken på en av de mange ENORME bossene spillet kaster mot meg. For selve skytinga mot de udøde funker helt ypperlig til tider.

Javel, så glimrer fortsatt koffertsystemet i «Resident Evil 4» med sitt fravær (hvorfor de tok vekk dette aner jeg ikke), men nye våpen du kan destruere udøde med er det ikke mangel på.

Figurene du spiller har nå også et imponerende vell av nye moves du kan knekke zombiefjes med, inkludert heftige varianter der du smeller dem inn i ting som ligger rundt deg (såkalte enviromental kills).

Å se Leon sklitakle en zombie, røske ut en øks fra bakhodet dens og hakke løs vekker glise-musklene for å si det sånn.

QTE-helvete

På den andre har vi dessverre et vell av plutselige hendelser som beordrer deg til å på millisekundet klemme inn vilkårlige knappet på kontrolleren din.

Slike Quick Time Events går det tretten av på dusinet hos Capcom, og da jeg dør for femte gang på den samme plassen fordi knappen jeg må trykke har forandret seg er det like før kontrolleren går i veggen.

Under Jake og Sherrys historiedel er det spesielt et kapittel som tar helt av, og ikke på den gode måten.

Dårlig ånde

Den samme følelsen av hjelpesløshet kommer den fire hundrede gangen jeg har blitt slått i bakken av et instant kill-angrep det ser ut til at alle fiender har på lur. Disse gjør at du kaver rundt på bakken mens hjerterytmen dundrer og du må rope på partneren din for å bli gjennopplivet via et klask på brystkassa.

Om en fiende så mye som puster på deg når du er på bakken er det game over, og du kommer til å tilbringe mye tid der.

Jeg liker heller ikke at store deler av spillet foregår mot «intelligente» versjoner av de gamle hjernespiserne, utstyrt med sniperrifler, rakettkastere og maskingevær. Det funka ikke så godt den lille delen de var i fireren, aldeles ikke i femmeren og dessverre ikke her.

Hele kapittelet til «RE»-yndling Chris Redfield, som er med i militær-gruppa BSAA sendt inn for å rydde opp den siste infeksjonsbølgen, føles mer som en variant av «Gears of War» der du hopper rundt mellom små murer og skyter rundt hjørner enn «Resident Evil».

Menyer og utstyrshåndtering til å skyte seg av

Jeg må vie litt spalteplass til det elendige grensesnittet spillet trykker på deg. Jeg er en av disse raringene som liker å spille med inverterte kontroller i spill, så noe av det første jeg gjør er som regel å knote litt rundt i menyene for å slå på dette.

Problemet her er at selv om menyene er utrolig lekre, så har Capcom glemt alt som heter brukervennlighet og lar spillet fortsette selv når du holder på å lete deg gjennom diverse symboler og undermenyer som gir deg hodepine.

Og hvilken tulling på kontorene deres kom på den brilliante ideen at det skulle være forskjellig utseende og layout på menyene alt avhengig av hvem du kontrollerer? Det er tøys å måtte lære seg nye menyer tre-fire ganger i spillet!

Tullete historie, men sett fra flere hold

Samtidig har historien hold som et vått knekkebrød og hopper vilt mellom (og glemmer noen ganger å fortelle) viktige øyeblikk, men jeg liker likevel måten spillet fletter den sammen via fire forskjellige campaigns du kan velge.

For ja, du får hele fire historiedeler å forholde deg til her, hvor du kan velge blant en god håndfull av ikoniske «Resident Evil»-figurer som på hver sin måte prøver å bryte ned den samme katastrofen.

Historiene deres overlapper flere plasser, noe som gjør at du fra tid til annen spiller sammen med de folkene du allerede har kontrollert i samme situasjon. Jeg liker det!

Hver av disse historiedelene varer i mange, mange timer – og på toppen av det hele kan alt spilles med en venn både online eller via splittskjerm hjemme i stua, og det er litt annerledes om du styrer partneren i stedet for hovedpersonen.

Noen vil kanskje påpeke at det gjør det enda mindre «Resident Evil» å alltid drasse med seg en spiller nummer to, men for å være helt ærlig så har serien skiftet spor såpass mye at det ikke gjør noe fra eller til mer. Coop er bra!

For de actiontørste som elsker vanvittig koreografi og godfølelsen av å krydre zombiekjøtt med hagl kan dette være nirvana, men for oss som har fulgt serien er det så mange feiltrinn som enkelt kunne vært unngått. Totalpakken blir aldri så god som forgjengerne, selv om det glimter til med sekvenser som er utrolig morsomme.

Det føles som jeg spiller en heftig regissert Michael Bay-film, bare med en enda verre fortalt historie. Popcorn-action, med andre ord – og en noe sterk firer på terningen.

Bon appetit!

NB! Spillet lanseres 2. oktober, til PlayStation 3 og Xbox 360. Senere til pc.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Resident Evil 6

Positivt
Selve spillfølelsen er bra og co-op er konge. Spillet er pent og med store og grusomme monstre overalt.
Negativt
QTE for hver minste ting. Fiendene slår deg i bakken alt for lett. Historien er til å fnise av, på den dårlige måten.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode