Skrekkblandet fryd. Noe særlig bedre kan man ikke beskrive følelsen av å være barn og rive det glansede papiret av et spill man har fått i gave av foreldrene sine.
Fryd fordi, hei, det er ikke sokker eller en «fin» genser men derimot timer med underholdning man pakker opp. Skrekk fordi man vet at folkene som har kjøpt spillet antagelig aldri har så mye som rørt en spillkonsoll.
I verste fall synker lille Gørhild (hvorfor kalte dere ungen det?!) sammen i synlig skuffelse, med et tvungent «takk…» og en tåre som øyekroken må kjempe for å holde inne. Barnlig skuffelse er bunnløs.
PS: Vår litt mer konkrete juleguide finner du her – med 30 spill vi anbefaler!
«Var det ikke det du ville ha, da?» spør mor og far, men hun bare ser på dem som om de skulle slakta ponnien hennes.
«Barbie Fashion Show» når hun ville ha «Portal 2»? Mor og far er døde i hennes øyne, og hun rømmer hjemmefra for å bli tanngnissende amfetaminjunkie, bare 12 år gammel. Tragedie!
Heldigvis kan dette unngås. Noen elementære ting om å kjøpe spill til avkom eller avkommets avkom: Om ungen din ønsker seg «Rock Band» til bursdagen, ikke gå for «Guitar Hero» bare fordi «mannen i butikken sa at det var det samme hvilket av dem man valgte». Dårlig bestefar!
Skriv ned de nøyaktige navnene til spillene og hold deg til dem. Vær også sikker på hvilket spillsystem du skal kjøpe til, så du slipper skammens byttetur fordi du ikke visste at barnebarnet ditt har en Playstation 3 og ikke en Xbox 360.
Og nei, det å vite at «boksen er svart» holder ikke. Farger varierer. Og hva du enn gjør, kjøp aldri «læringsspill». De blir som oftest laget av bitre mennesker som ikke fikk lage ordentlige spill. Om du vil at ungene skal lære noe, gi dem en bok.
Neste problem: Det riktige spillet er ikke alltid det rette spillet. Hva om 11-åringen ønsker seg en grusejævlig blodorgie uten at du, en tilfeldig far bosatt i Nord-Trøndelag og med et vinglende ekteskap, oppdager det før det er for sent og poden traumatisert?
Det blir en enorm krangel med kona når hun finner ut hva du har kjøpt til vesenet hun klemte ut gjennom blod og tårer.
Ettersom ungen er eneste grunn til at dere holder sammen føles det viktig å overraske Karl-Bertil (igjen, hva er det med navnene folk gir barna sine?) med gaver som kan veie opp for isfronten han merker mellom far og mor, spill som kan trøste ham gjennom nettene han ikke får sove fordi dere krangler for høylydt.
Livet er en kamp! Hvordan finner du et spill som holder deg i hjertet til ditt potensielt svikefulle avkom?
En måte er selvsagt å spørre i den lokale spillsjappa. «Jeg har en 9 år gammel sønn, har dere noe som passer for ham?» Dette er sånn cirka som å si at «sønnen min liker musikk, hva burde jeg kjøpe til ham?» og en sikker vei til å ende opp med hva som helst (dritt, antagelig) og sorgens barneansikt.
Problemet med ansatte i spillbutikker er også at de fleste av dem hater deg intenst, og dermed ikke er til å stole på. Du har ikke tilbrakt hele livet på spillblogger og forumer, og du kommer garantert med ørten irriterende spørsmål om ting som er elementær barnelærdom for dem.
At du har akademisk utdanning og trygg jobb i kommunen mens de har hoppet av studiene og fortsatt står bak en disk i en alder av noenogtjue (egentlig litt over tredve, men de juger) gjør deg ikke noe mer elskelig i deres øyne.
Da er det faktisk bedre å ty til nettet.
De fleste spillnettsteder vil nok være litt for innforståtte for ditt bruk. Derimot finnes det flere familierettede nettsteder som kan være til hjelp.
Noen slike nettsteder tar religion med i vurderingen, noe som betyr at et «Harry Potter»-spill risikerer å få negativ omtale på grunn av at det utøves magi (og fordi halvhjertede lisensspill som kjent er Satans verk), mens et døllt læringsspill kan få plusspoeng så lenge Jesus og alternativer til Darwins teorier er involvert.
Heldigvis finnes det også nøytrale nettsteder som kan hjelpe deg å se gjennom både moralske mediepanikker (nei, dattera di vil sannsynligvis ikke drepe noen fordi hun spilte «Grand Theft Auto IV», men det kan finnes andre grunner til at du ikke burde kjøpe spillet til henne) og salgsargumenter som forsøker å utnytte hullene i spillekspertisen din.
Det beste nettstedet der ute var lenge What They Play. Nettstedet startet i slutten av 2007 og hadde som grunnholdning at de ikke skulle gi bastante beskjeder om hva som sømmer seg og ikke.
I stedet tok de sikte på å levere grundig og lett forståelig informasjon om alt fra voldsbruk og tematikk til kvaliteten på spillet, slik at foreldre selv kunne komme med en mer eller mindre velvalgt vurdering. Du kjenner (forhåpentligvis) barna dine best selv. Noen 14-åringer er modne nok til å tåle blodsprut og zombiebabyer i «Dead Space 2», andre er det ikke.
Med redaktører som har bred bakgrunn fra å skrive om spill for blant andre Computer Gaming World, Electronic Gaming Monthly og Green Pixels kunne man også være trygg på at det ikke bare var et eller annet tilfeldig skrell som satt og synset.
Det var et nydelig initiativ som kunne gitt deg svar på alle spørsmålene dine. Og nå er det nedlagt. Kjipt for deg.
Heldigvis finnes også Common Sense Media som er litt mer bastante men også relativt pålitelige. De inkluderer også pedagogiske forslag til diskusjon rundt spillene som vurderes.
Det skal sies at nettstedet er på engelsk. Sliter du med engelsk? Lær deg engelsk.
Om du følger alle disse rådene og fortsatt ser en utakknemlig mine i ansiktet på lille Petra, er hun bare et bortskjemt lite troll som muligens vil ha godt av et par måneder på kostskole.
Da skal du se at pipa får en annen lyd.
LES MER: Her er 30 julegavetips!
Foto: Scanpix
