Annonse

Puppeteer

Klippe, klippe, klippe, sa kjerringa.

Puppeteer

Klippe, klippe, klippe, sa kjerringa.
3:57
13:37
Utvikler
Sony Japan
Utgiver
Sony
Slippdato
13. september 2013
Plattformer
PlayStation 3
Annonse
13:37
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

(PressFire.no): Jeg skal være ærlig; jeg hadde ikke hørt om «Puppeteer» særlig lenge før det stod i maskina. Merkelig er det, for maken til henrivende kosespill ser jeg altfor sjelden.

Spillet sklir rett inn i sjangeren «2D-sideskroller med svingningsfull, velprodusert grafikk og musikk, med en eventyrlig fortelling presentert av en bestefaderlig fortellerstemme i poetiske ordelag».

Det er en sjanger jeg oftere enn andre ønsker at jeg så fra de store selskapene, men som jeg tydeligvis kunne ha sett bedre etter.

I etterpåklokskapens navn: spillet er lagd av SCE Japan Studio, som også står bak merkverdig egenartede serier som «Ape Escape,» «Patapon» og «Loco Roco,». De fortjener et årvåkent søkelys uansett hva de holder på med, her kan man som oftest forvente noe forfriskende flott.

 

Fjernsynsteateret vender tilbake

Innenfor skjermen – inni eller utenpå spillet – forløper et dukketeater: Handlingsforløp og spilling foregår på en stillestående scene, det er alt annet enn spillets helt som beveger seg.

Landskapet glir forbi i form av kulisser og effekter. Publikum klapper, gisper, roper og ler over akrobatikken som utspilles. Interessant er også den tydelige rammen av metafiksjon, som jeg ikke skal tørre å legge for mye av min egen mening i her i offentligheten. Kanskje er det hele bare pynt. I så fall er det veldig fin pynt.

Helten sjøl er Pinocchio møter Putti Plutti Pott: Den lille gutten Kutaros sjel er fanget på månen av onde Moon King Bear, som har forvandlet gutten og andre barn til dukker. Så spiser han hodet til Kutaro, slik at spillet i hovedsak foregår uten pjokkens eget hode.

Med hjelp fra sine allierte, den flyvende katten Ying Yang og solens datter Pikarina, finner han et hundretalls erstatningshoder med forskjellige egenskaper: En hamburger, for eksempel, eller en frosk med to syngende unger. Hodene brukes i mer eller mindre avgjørende situasjoner for å løse oppgaver, eller finne hemmelige greier underveis i eventyret.

Mens de fleste av knollene bare nyttes ved spesielle anledninger, for å åpne 
hemmeligheter og slikt, har noen av dem spesielle egenskaper som påvirker handlingen
direkte: Piraten har en gripekrok, ninjaen bomber, og så videre.

 

Klippe, klippe, klippe!

Kanskje viktigere enn hodene, eller i alle fall like viktig, er den magiske månesaksa Calibrus, et mektig verktøy for ødeleggelse, som Moon Bear King i sin tid stjal fra selveste månegudinnen.

Der «Mario» og «Rayman» er hoppe- og løpespill, er «Puppeteer» et klippespill. Sceneeffekter som landskap, fiender og bosser er i all hovedsak lagd av papp og tekstil, og overvinnes ikke med annet enn saksens kirurgiske inngrepen.

Saksen gjøres til et mektig våpen og framkomstmiddel ved at landskap 
og fiender, røykskyer, blader på trær, piratflagg og flaggermus har som viktigste
egenskap og svakhet, at de er lagd av papp og tekstiler. Dermed kan de klippes i.

Når du klipper, fyker Kutaro på en ødeleggelsens sti. Der tynne ting finnes, kan han klippe 
og klatre, eller fly, om du vil, på en énveis tripp mot forskjellige mål.

Samarbeidsdelen ser ut til å være mest beregnet på småsøsken. En lillebror eller 
ikke-spiller kan bruke en Move-kontroller eller analogstikke og fly rundt som katten Ying
Yang eller Prinsesse Pikarina. De henter hoder og andre samlegreier, eller angriper fiender i en slags halvkjedelig, mindreverdig støtterolle, mest for det hyggelige samværets skyld.

 

Fint å se på

«Puppeteer» er ikke et komplisert spill. Tydelig inspirert av spill i samme sjanger fra sent 80- og tidlig 90-tall fremmer det ingen særlig nyvinning, annet enn en magisk saks som hovedvåpen.

Likevel står det fram som ganske eget: En såpass elementær sjanger lar spillutviklere legge forstyrrende komplikasjoner og utfordrende struktur – både for dem og spilleren – til side, og fokusere på det estetiske.

Kontrollen og fysikkmotoren er, i likhet med det visuelle, til forveksling lik andre Sony-favoritter som «Little Big Planet»-serien. Figuren føles litt seig når han hopper, tyngre enn hos Nintendo, men lettere enn i virkeligheten.

Lettheten og den ekstreme mobiliteten blir først gjeldende når nevnte effekter og pappfolk gjør det mulig å flakse rundt med supersaksa. Tidvis kastes vi ut i elleville berg- og dalbaner som i «Donkey Kong Country», andre ganger i knappesekvenser, villere og samtidig enklere enn de fleste jeg har sett.

Etter at programmererne har lagt et tradisjonellt, formfast og forutsigbart skjelett, kan budsjettet legge trykk på stemningsskapende virkemidler. Det visuelle uttrykket av landskap og fiender man møter fornyes i imponerende tempo gjennom hele spillet.

 

Dette er altså ingen åpen verden, men virker forhåndsregissert ned til hvert minste sekund. Sånt er både godt og vondt på en gang: Jeg vet, som i «Mario 3», at alt vil se nogenlunde likt ut ved første, andre og tredje gjennomspilling.

Samtidig ser det helt latterlig stilig ut. På samme måte som i en god film, virker hver akt i dukketeateret (sju til sammen), å ha kostet et godt stykke arbeid for grafikere, animatører og designere.

Historien er kanskje ikke interessant på grunn av sitt originale innhold, heller måten den fortelles på: Halvlyrisk form, inspirert av den eldre engelske tradisjon av eventyr og barnefortellinger, akkompagnert av orkestermusikk mye bedre enn det dårligste av spillmusikk som finnes for tiden.

Til sammen, altså, trygt og tradisjonelt i spillteknisk forstand, men gjort interessant av virkelig stemningsfullt innhold. 

«Puppeteer» slippes til PS3 11. september.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Stemningsfullt Stilig fortalt historie uten forstyrrende gameplay-slark Variert og artig visuell stil som overrasker gjennom hele spillet
Negativt
Helten er (litt) for slem mot de slemme.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Klippe, klippe, klippe, sa kjerringa.
Puppeteer
Sindre Renny Wigre

(PressFire.no): Jeg skal være ærlig; jeg hadde ikke hørt om «Puppeteer» særlig lenge før det stod i maskina. Merkelig er det, for maken til henrivende kosespill ser jeg altfor sjelden.

Spillet sklir rett inn i sjangeren «2D-sideskroller med svingningsfull, velprodusert grafikk og musikk, med en eventyrlig fortelling presentert av en bestefaderlig fortellerstemme i poetiske ordelag».

Det er en sjanger jeg oftere enn andre ønsker at jeg så fra de store selskapene, men som jeg tydeligvis kunne ha sett bedre etter.

I etterpåklokskapens navn: spillet er lagd av SCE Japan Studio, som også står bak merkverdig egenartede serier som «Ape Escape,» «Patapon» og «Loco Roco,». De fortjener et årvåkent søkelys uansett hva de holder på med, her kan man som oftest forvente noe forfriskende flott.

 

Fjernsynsteateret vender tilbake

Innenfor skjermen – inni eller utenpå spillet – forløper et dukketeater: Handlingsforløp og spilling foregår på en stillestående scene, det er alt annet enn spillets helt som beveger seg.

Landskapet glir forbi i form av kulisser og effekter. Publikum klapper, gisper, roper og ler over akrobatikken som utspilles. Interessant er også den tydelige rammen av metafiksjon, som jeg ikke skal tørre å legge for mye av min egen mening i her i offentligheten. Kanskje er det hele bare pynt. I så fall er det veldig fin pynt.

Helten sjøl er Pinocchio møter Putti Plutti Pott: Den lille gutten Kutaros sjel er fanget på månen av onde Moon King Bear, som har forvandlet gutten og andre barn til dukker. Så spiser han hodet til Kutaro, slik at spillet i hovedsak foregår uten pjokkens eget hode.

Med hjelp fra sine allierte, den flyvende katten Ying Yang og solens datter Pikarina, finner han et hundretalls erstatningshoder med forskjellige egenskaper: En hamburger, for eksempel, eller en frosk med to syngende unger. Hodene brukes i mer eller mindre avgjørende situasjoner for å løse oppgaver, eller finne hemmelige greier underveis i eventyret.

Mens de fleste av knollene bare nyttes ved spesielle anledninger, for å åpne 
hemmeligheter og slikt, har noen av dem spesielle egenskaper som påvirker handlingen
direkte: Piraten har en gripekrok, ninjaen bomber, og så videre.

 

Klippe, klippe, klippe!

Kanskje viktigere enn hodene, eller i alle fall like viktig, er den magiske månesaksa Calibrus, et mektig verktøy for ødeleggelse, som Moon Bear King i sin tid stjal fra selveste månegudinnen.

Der «Mario» og «Rayman» er hoppe- og løpespill, er «Puppeteer» et klippespill. Sceneeffekter som landskap, fiender og bosser er i all hovedsak lagd av papp og tekstil, og overvinnes ikke med annet enn saksens kirurgiske inngrepen.

Saksen gjøres til et mektig våpen og framkomstmiddel ved at landskap 
og fiender, røykskyer, blader på trær, piratflagg og flaggermus har som viktigste
egenskap og svakhet, at de er lagd av papp og tekstiler. Dermed kan de klippes i.

Når du klipper, fyker Kutaro på en ødeleggelsens sti. Der tynne ting finnes, kan han klippe 
og klatre, eller fly, om du vil, på en énveis tripp mot forskjellige mål.

Samarbeidsdelen ser ut til å være mest beregnet på småsøsken. En lillebror eller 
ikke-spiller kan bruke en Move-kontroller eller analogstikke og fly rundt som katten Ying
Yang eller Prinsesse Pikarina. De henter hoder og andre samlegreier, eller angriper fiender i en slags halvkjedelig, mindreverdig støtterolle, mest for det hyggelige samværets skyld.

 

Fint å se på

«Puppeteer» er ikke et komplisert spill. Tydelig inspirert av spill i samme sjanger fra sent 80- og tidlig 90-tall fremmer det ingen særlig nyvinning, annet enn en magisk saks som hovedvåpen.

Likevel står det fram som ganske eget: En såpass elementær sjanger lar spillutviklere legge forstyrrende komplikasjoner og utfordrende struktur – både for dem og spilleren – til side, og fokusere på det estetiske.

Kontrollen og fysikkmotoren er, i likhet med det visuelle, til forveksling lik andre Sony-favoritter som «Little Big Planet»-serien. Figuren føles litt seig når han hopper, tyngre enn hos Nintendo, men lettere enn i virkeligheten.

Lettheten og den ekstreme mobiliteten blir først gjeldende når nevnte effekter og pappfolk gjør det mulig å flakse rundt med supersaksa. Tidvis kastes vi ut i elleville berg- og dalbaner som i «Donkey Kong Country», andre ganger i knappesekvenser, villere og samtidig enklere enn de fleste jeg har sett.

Etter at programmererne har lagt et tradisjonellt, formfast og forutsigbart skjelett, kan budsjettet legge trykk på stemningsskapende virkemidler. Det visuelle uttrykket av landskap og fiender man møter fornyes i imponerende tempo gjennom hele spillet.

 

Dette er altså ingen åpen verden, men virker forhåndsregissert ned til hvert minste sekund. Sånt er både godt og vondt på en gang: Jeg vet, som i «Mario 3», at alt vil se nogenlunde likt ut ved første, andre og tredje gjennomspilling.

Samtidig ser det helt latterlig stilig ut. På samme måte som i en god film, virker hver akt i dukketeateret (sju til sammen), å ha kostet et godt stykke arbeid for grafikere, animatører og designere.

Historien er kanskje ikke interessant på grunn av sitt originale innhold, heller måten den fortelles på: Halvlyrisk form, inspirert av den eldre engelske tradisjon av eventyr og barnefortellinger, akkompagnert av orkestermusikk mye bedre enn det dårligste av spillmusikk som finnes for tiden.

Til sammen, altså, trygt og tradisjonelt i spillteknisk forstand, men gjort interessant av virkelig stemningsfullt innhold. 

«Puppeteer» slippes til PS3 11. september.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Puppeteer

Positivt
Stemningsfullt Stilig fortalt historie uten forstyrrende gameplay-slark Variert og artig visuell stil som overrasker gjennom hele spillet
Negativt
Helten er (litt) for slem mot de slemme.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode