Paper Mario: Sticker Star

En spillserie på tur nedover.

(PressFire.no): Hvem skulle trodd at Super Mario-universet skulle ende opp med å fostre det som helt oppriktig er en utrolig bra rollespillserie?

Siden Square og Nintendo begeistret alle (untatt europeere, vi fikk aldri spillet på Super Nintendo) med sin noe nye tilnærming til rollespillmekanikken i «Super Mario RPG», har vi fått servert en rekke spill i sjangeren med bartemannen i hovedrollen.

Selv «Mario & Luigi»-spin off-serien teller nå tre spill – inkludert de kanskje beste spillene på DS og GameBoy Advance noensinne.

Nedgang

Men der spillene nesten alltid har levert varene, vaklet «Super Paper Mario» på Wii noe. Et par steg var tatt til siden for å gi plass til en blanding av 2D-plattformer og 3D-eventyr. Humoren i spillets dialog var fortsatt upåklagelig, men spillmekanikken begeistret ikke undertegnede noe særlig.

Nå har utvikler Intelligent Systems tatt enda et radikalt steg, og for å være smertefullt ærlig: Det er ikke til det bedre.

Med «Paper Mario: Sticker Star» er det klart og tydelig: Serien har rett og slett tapt seg.

Herlig og rasende festlig dialog!

Det går ikke lang til før du merker hvor problemene ligger, men innen da får du servert den sedvanlig upåklagelige skrivestilen til Nintendo. Dialogen er rett og slett helt fantastisk, med en utrolig mengde humor.

Faktumet at alt er flatt og papir-aktig blir også utnyttet fullstendig hele tiden. Stakkars papir-Toader blir brettet, knøvlet og teipet fast i det Bowser prøver å stikke av med selve mega-klistremerkene – The Royal Stickers.

Disse klistremerkene gir uante krefter til papirfolket, og jobben din blir å skaffe de tilbake. Du får ingen vanlige sidekicks som i de gamle spillene, men heller Kersti, en slags gudeskikkelse som lar deg rive ut ting fra bakgrunnen.

Et vanlig rollespill er det ikke akkurat, dette. Områdene er delt inn i baner du kan besøke flere ganger via et verdenskart som ligner det du finner i de vanlige «Mario»-spillene, med en sluttboss på den siste av dem.

Jeg savner de mer flytende overgangene og levende verdenene «Paper Mario: The Thousand-Year Door» ga oss, selv om det funker greit dette også. Det blir bare litt mindre å gjøre og litt færre hemmeligheter å oppdage på egen hånd.

Klistrende spill

Klistremerkene er i fokus, selvfølgelig. Overalt finner du dem: Klistret på vegger, gjemt i busker, på fiender og inni spørsmålstegnbokser – og du trenger dem alle.

Alle du finner går inn i klistremerkealbumet, der de fungerer som angrep til når du møter en fiende.

Altså samler du et hoppemerke for å kunne hoppe på fiendene (med variasjoner som hoppemerker som beskytter mot pigger, eller som lar deg hoppe mange ganger), eller for eksempel et flammeblomstmerke som lar deg spytte de kjente brannkulene.

Hvor sterke disse merkene er mot fiendene er satt. Et hoppemerke er et hoppemerke er et hoppemerke. Like merker har lik styrke, samme hvor langt inn i spillet du er.

RPG-elementene er borte

I praksis betyr det intet level-system, ingen erfaringspoeng og dermed heller ingen spesielle grunner til at du skal orke å gå inn i 90 prosent av kampene.

Hvorfor bruke opp klistremerkene dine på enda en Goomba, når du bare kan stikke rundt han?

Jeg synes hele klistremerkeoppsettet blir for døvt. Har du ikke flere hoppemerker igjen greier ikke Mario å stampe på fiendene, har du ikke flere hammermerker fungerer ikke hammeren.

Eller enda verre: Har du bare spesielle superklistremerker kan du bli tvunget til å bruke disse på stakkarslige fiender du vanligvis hadde tatt med ett vanlig hoppemerke.

Tyggende geiter

Disse supermerkene får du når du kaster merkelig vanlige ting på en vegg i hovedbyen i spillet. «Ekte» ting, som sakser, kraner og selv en geit.

En geit som tygger på fiendene dine. Jepp.

Du kan også finne klistremerker (eller plukke de av) som har betydning for selve området du er i. En bro kan moses på for å komme over elva, mens en vifte blåser liv i en vindmølle.

Disse klistremerkene er veldig viktige for å komme seg videre, men du kan faktisk gå på smellen å bruke de under kamp noen ganger – og da tar det tid å komme seg tilbake til hovedbyen for å kjøpe et nytt av samme merke.

Miyamotos feil

Jeg satte en del kaffeslurper i halsen da jeg leste et intervju som pekte til at selveste Shigeru Miyamoto (skaperen av Super Mario, Zelda, osv) står bak det jeg tror er feilen med hele «Paper Mario: Sticker Star».

Den legendariske utvikleren har i sin rolle som én av seks toppsjefer i Nintendo gått rett inn utviklingsprosessen og bestemt at hverken historie eller erfaringspoeng burde være store deler av spillet.

- Det er helt greit å ikke ha en historie, sa Miyamoto ifølge spillets regissør, Kensuke Tanabe.

- Og prøv å bare bruk figurer som allerede har vært i «Super Mario»-spillene før.

Videre forteller Tanabe at de fulgte Miyamotos råd, fordi de utførte en avstemning blant spillere om hvorvidt de likte historien i «Super Paper Mario», noe bare én prosent gjorde. At de trakk konklusjonen at ingen ville ha en god historie ut fra det er hårreisende.

For det er slik det er blitt.

God dialog til tross: Historien er lite engasjerende og strukturen serien er så kjent for er rett og slett borte. Få nye og spennende personer møtes, slik du gjorde i de gamle spillene.

Selv stedene du besøker virker litt slitne og preget av at utviklerne har prøvd for mye å spille på nostalgistrengene uten å lykkes noe særlig.

Grei underholdning

Nå skal det sies at selve spillingen ikke er håpløs.

Noen gode ting er bevart fra de gamle spillene, som et aktivt kampsystem der du kan blokkere innkommende angrep eller trykke på knappene til riktig tid for å gjøre mer skade.

Bossene i spillet er av de mer interessante slagene, der de ofte benytter seg veldig av at ting kan brettes eller klippes i biter. Herlig!

Om du har et velfylt klistremerkealbum føles det nesten ut som de gamle spillene også, der du kan velge og vrake i spesialangrep.

Den herlige grafikken gjør masse for å skape god stemning også, og musikken er helt fabelaktig – bortimot alt er spilt inn av et ekte jazzorkester. Overraskende på den gode måten!

Sukk

Produksjonsverdiene er som vanlig upåklagelige, men Nintendo har rett og slett glemt hvem denne serien har brukt å appellere til.

Det er ikke de vanlige «Mario»-fansen som skal tekkes her.

De som først kjøpte og likte de gamle spillene blir tilsidesatt gjennom et spill som tråkker for mye i upløyd terreng. At spillet i tillegg er ganske kort (i forhold til de to første) er ikke en bonus.

De nye elementene med klistremerker er i seg selv spennende, men burde heller vært et tillegg til et allerede sterkt kampsystem – ikke en erstatning. Så det vi sitter igjen med er en forlengelse av nedgangen til serien. Sukk.

Oppsummering
Positivt
Dialogen er som vanlig hysterisk og bra Grafikken sjarmerer veldig Musikken, overraskende nok lagt til jazz-sjangeren, er upåklagelig
Negativt
Historien er satt i baksetet RPG-elementene er tatt ut av serien, altså ingen leveling Ingen sidekicks å møte Klistremerke-spillingen føles ikke helt riktig Ganske kort Spillet er delt opp i spesifikke baner istedet for en stor og levende verden Luigi er glemt, igjen
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3